(1)Saken gjelder anke over kjennelse om fortsatt varetektsfengsling.
(2)A ble 23. mars 2024 pågrepet med grunnlag i en siktelse for blant annet grov kroppsskade. Siktelsen ble fulgt opp med tiltale. Han satt først varetektsfengslet frem til hovedforhandling, og deretter sonet han fengselsstraff idømt ved Trøndelag tingretts dom 2. juli 2024 frem til 6. november 2025.
(3)Den 4. november 2025 ble A siktet for en rekke alvorlige trusler om vold fremsatt under soningen. Han ble med grunnlag i den nye siktelsen pågrepet og fremstilt for varetektsfengsling.
(4)Ved Hordaland tingretts kjennelse 5. november 2025 ble A varetektsfengslet i fire uker på grunn av gjentakelsesfare, jf. straffeprosessloven § 184, jf. § 171 første ledd nr. 3. Han ble overført direkte fra soning til varetekt.
(5)Påtalemyndigheten krevde 2. desember 2025 forlenget fengsling i åtte uker.
(6)Hordaland tingrett avsa 3. desember 2025 kjennelse for forlengelse av fengslingen i fire uker, frem til 31. desember 2025. Fengslingsgrunnlaget var fremdeles gjentakelsesfare, jf. straffeprosessloven § 184, jf. § 171 første ledd nr. 3. Det fremgår av rettsboken fra fengslingsmøtet at siktede fremsto med klare psykiske utfordringer under fengslingsmøtet, og han forklarte seg om mangelfull helseoppfølgning. Tingretten la i fengslingskjennelsen til grunn at «siktede får nødvendig helsehjelp i fengselet og at fengselet vier hans psykiske tilstand særlig oppmerksomhet».
(7)A anket kjennelsen til Gulating lagmannsrett. I støtteskrivet fra forsvarer ble det anført at fortsatt fengsling ville være et uforholdsmessig inngrep. Forsvarer utdypet anførslene rundt siktedes psykiske helsetilstand slik: «Som nevnt ovenfor har han i tillegg sittet store deler av oppholdet sitt i Ålesund og Bergen fengsel på utelukkelse. Han er svært preget av dette. I tidligere avhør har han nevnt at han har hatt selvmordstanker som følge av soningen, slike tanker har han også hatt tidligere, han har også tidligere gjennomført selvmordsforsøk og selvskading. Han har en sykdomshistorikk som viser alvorlige psykiske utfordringer, og har både i sin forklaring og til undertegnede nylig gitt uttrykk for at han er redd for at han ikke vil komme seg igjennom videre fengsling. Han opplever at han ikke får den hjelpen han trenger i fengsel, særlig i lys av at han store deler av tiden sitter utelukket.»
(8)Forsvarer anførte videre at forholdsmessigheten måtte vurderes opp mot at siktede «muligens ikke har skyldevne, men uansett opp mot at han har store psykiske utfordringer».
(9)Gulating lagmannsrett forkastet anken i kjennelse 8. desember 2025.
(10)Ved vurderingen av om fortsatt fengsling ville være uforholdsmessig, viste lagmannsretten til tingrettens begrunnelse, som den sluttet seg til, jf. straffeprosessloven § 52, jf. § 41 tredje ledd. Anførslene i anken om siktedes psykiske helsetilstand ble ikke kommentert særskilt, ut over at lagmannsretten bemerket at det ikke var «anført noe avgjørende nytt i anken».
(11)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen. Det anføres at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å vurdere konkret om siktede får nødvendig helsehjelp for sine alvorlige psykiske problemer i fengselet.
(12)Påtalemyndigheten har sluttet seg til lagmannsrettens kjennelse.
(13)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovforståelse, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(14)Det følger av Grunnloven § 94 og straffeprosessloven § 170 a at siktede ikke kan holdes fengslet dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep.
(15)Når det gjelder de rettslige føringene for vurderingen av om fortsatt fengsling vil være forholdsmessig der siktede har behov for helsehjelp, følger det av HR-2020-1471-U avsnitt 13 og 14 at dersom varetektsfengsling innebærer at den siktede ikke mottar hjelp som er tilstrekkelig til å oppfylle minstekravene til nødvendig helsehjelp, slik den siktede har krav på etter pasient- og brukerrettighetsloven, vil det normalt foreligge et uforholdsmessig inngrep.
(16)I HR-2025-2134-U er det klargjort at med «uttrykket nødvendig helsehjelp siktes det til en individuell helsefaglig vurdering av siktedes behov», og at det i dette ligger at «det er den konkrete helsehjelpen som har betydning», se avsnitt 11. Her fremgår det videre at der det er dokumentert at siktede har et særlig behov for helsehjelp, vil det normalt ikke være tilstrekkelig å vise til de generelle ordningene for helsehjelp i fengselet.
(17)Dersom det i saker om varetektsfengsling fremkommer opplysninger om selvmordsrisiko, følger det av kjennelsen i HR-2025-2134-U at det er «særlig viktig» at domstolen avklarer hvilken helsehjelp siktede mottar, se avsnitt 12. Dette følger av statens positive plikt til å hindre selvmord under varetekt, jf. Den europeiske menneskerettsdomstolens dom 15. oktober 2024 Haugen mot Norge, der Norge ble dømt for overtredelse av EMK artikkel 2.
(18)I saken her fremmet forsvarer anførsler i anken til lagmannsretten om at fortsatt fengsling ville være uforholdsmessig grunnet siktedes psykiske helsetilstand, og hun beskrev selvmordstanker hos siktede og tidligere selvmordsforsøk. Rettsboken fra tingrettens fengslingsmøte underbygger at siktede har betydelige psykiske utfordringer.
(19)Når lagmannsretten ikke vurderer anførslene konkret ut over en kort bemerkning om at det ikke var anført «noe avgjørende nytt i anken», er begrunnelsen ikke tilstrekkelig til å prøve om de rettslige føringene som er gitt i rettspraksis om forholdsmessighetsvurderingen i saker med opplysninger om selvmordsrisiko, er fulgt opp. Lagmannsrettens kjennelse inneholder heller ingen konkret vurdering av hvilket helsetilbud siktede faktisk mottar i fengselet, og om dette er tilstrekkelig. Lagmannsretten har vist til tingrettens begrunnelse under forholdsmessighetsvurderingen, men heller ikke tingretten gjør noen slik vurdering.
(20)Lagmannsretten har lagt til grunn at de forhold som taler for fengsling uansett er tyngre enn hensynet til siktedes helse. Som det fremgår av HR-2025-2134-U avsnitt 16 er imidlertid denne vurderingen vanskelig å foreta uten konkrete opplysninger om siktedes helsesituasjon og den hjelpen han mottar.
(21)Det foreligger etter dette mangler ved lagmannsrettens begrunnelse som ikke gjør det mulig å prøve lovanvendelsen knyttet til vurderingen av om fortsatt fengsling vil være forholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd, jf. § 343 andre ledd nr. 8. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves.
(22)Kjennelsen er enstemmig.