(1)Spørsmålet i saken er om tvisteloven § 26-4 gir hjemmel for pålegg om DNA-prøve fra slektninger i saker om farskap der biologisk materiale fra den mulige barnefaren ikke er tilgjengelig.
(2)Borgarting lagmannsrett besluttet i mai 2025 at en farskapssak fra 1967 skulle gjenåpnes. B krever dom for at nå avdøde C var hennes far. Cs sønn, A, er gjort til part i saken i medhold av barneloven § 17 andre ledd.
(3)B har bedt lagmannsretten om å pålegge A å avlegge DNA-prøve i medhold av tvisteloven § 26-4. A har motsatt seg dette.
(4)Borgarting lagmannsrett avsa 15. september 2025 kjennelse hvor A ble pålagt å avlegge DNA-prøve som bevis i farskapssaken, jf. tvisteloven § 26-4.
(5)A har anket til Høyesterett. Det er anket over lovanvendelsen og bevisvurderingen.
(6)Det er anført at barneloven § 24 uttømmende regulerer adgangen til å pålegge DNA-prøver i farskapssaker, og at tvisteloven § 26-4 ikke kan anvendes for å utvide personkretsen. Subsidiært er det anført at A uansett ikke bør pålegges DNA-prøve fordi et slikt eventuelt inngrep vil være uforholdsmessig.
(7)B har anført at tvisteloven § 26-4 gir hjemmel for pålegg om DNA-prøve fra slektninger i saker om farskap, der biologisk materiale fra den mulige barnefaren ikke er tilgjengelig. Pålegget om DNA-prøve av A er ikke uforholdsmessig.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at siden lagmannsretten har avsagt kjennelsen som første instans, har ankeutvalget i utgangspunktet full kompetanse, jf. tvisteloven § 30-3, jf. tvisteloven § 29-3 første ledd. Kjennelser om saksbehandlingen som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd.