(1)Spørsmålet i saken er om tvisteloven § 26-4 gir hjemmel for pålegg om DNA-prøve fra slektninger i saker om farskap der biologisk materiale fra den mulige barnefaren ikke er tilgjengelig.
(2)Borgarting lagmannsrett besluttet i mai 2025 at en farskapssak fra 1967 skulle gjenåpnes. B krever dom for at nå avdøde C var hennes far. Cs sønn, A, er gjort til part i saken i medhold av barneloven § 17 andre ledd.
(3)B har bedt lagmannsretten om å pålegge A å avlegge DNA-prøve i medhold av tvisteloven § 26-4. A har motsatt seg dette.
(4)Borgarting lagmannsrett avsa 15. september 2025 kjennelse hvor A ble pålagt å avlegge DNA-prøve som bevis i farskapssaken, jf. tvisteloven § 26-4.
(5)A har anket til Høyesterett. Det er anket over lovanvendelsen og bevisvurderingen.
(6)Det er anført at barneloven § 24 uttømmende regulerer adgangen til å pålegge DNA-prøver i farskapssaker, og at tvisteloven § 26-4 ikke kan anvendes for å utvide personkretsen. Subsidiært er det anført at A uansett ikke bør pålegges DNA-prøve fordi et slikt eventuelt inngrep vil være uforholdsmessig.
(7)B har anført at tvisteloven § 26-4 gir hjemmel for pålegg om DNA-prøve fra slektninger i saker om farskap, der biologisk materiale fra den mulige barnefaren ikke er tilgjengelig. Pålegget om DNA-prøve av A er ikke uforholdsmessig.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at siden lagmannsretten har avsagt kjennelsen som første instans, har ankeutvalget i utgangspunktet full kompetanse, jf. tvisteloven § 30-3, jf. tvisteloven § 29-3 første ledd. Kjennelser om saksbehandlingen som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd.
(9)Spørsmålet er om retten kan pålegge A å avlegge DNA-prøve med sikte på å få avklart om As far også var far til B.
(10)Barneloven har i kapittel 2 regler om hvem som er foreldre til et barn, og i kapittel 4 regler om rettergangen i farskapssaker. Barneloven § 24 gir hjemmel for å pålegge «mora, barnet og kvar mann som er part i saka, pålegg om å gje frå seg ei eigna prøve til DNA-analyse». A omfattes ikke av denne personkretsen og kan følgelig ikke pålegges å avlegge DNA-prøve med grunnlag i denne bestemmelsen.
(11)Tvisteloven § 26-4, som står i kapittelet om realbevis, pålegger enhver person «å stille seg til rådighet for undersøkelse i den utstrekning dette kan gjennomføres uten uforholdsmessig belastning og ikke er krenkende». Det fremgår ikke uttrykkelig av hverken barneloven eller tvisteloven om barneloven § 24 uttømmende regulerer plikten til å avlegge DNA-prøve i farskapssaker, eller om den mer generelle bestemmelsen i tvisteloven § 26-4 også kan anvendes.
(12)Et mulig argument for at barneloven § 24 uttømmende regulerer pålegg av DNA-prøver i farskapssaker, er at dette er spesialbestemmelser, mens tvistelovens § 26-4 er en generell bestemmelse som kommer til anvendelse i ulike typer saker.
(13)Etter utvalgets oppfatning kan dette imidlertid ikke være avgjørende. Utvalget viser her til at det uttrykkelig fremgår av barneloven § 14 at i «farskapssaker gjeld reglane i dette kapittel, domstolloven og tvisteloven», og at «dette kapittel» er kapittel 4 som omfatter § 24. Dette taler klart for at § 24 ikke innebærer en uttømmende regulering av pålegg om DNA-analyse i farskapssaker, men at også tvisteloven § 26-4 er anvendelig dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.
(14)Denne tolkningen støttes også av barnelovens forarbeider. Det er således uttalt i NOU 2009: 5 Farskap og annen morskap punkt 15.5 at «[e]tter dagens regler i barneloven § 24 er det ikke hjemmel for å pålegge andre enn mor, barn og mulige fedre å avgi materiale for DNA- analyse. … Eventuell plikt for slektninger til å avgi prøver til DNA-analyse henvises dermed til de alminnelige reglene om plikt til å stille sin person til rådighet som bevis i tvisteloven § 26-4».
(15)Endelig peker ankeutvalget på at det fremgår av siste avsnitt i barneloven § 24 at avgjørelser etter denne paragrafen kan tvangsfullbyrdes, noe som ikke er tilfelle for pålegg etter tvisteloven § 26-4.
(16)Utvalgets konklusjon er etter dette at bestemmelsen i tvisteloven § 26-4 kommer til anvendelse i farskapssaker.
(17)Etter tvisteloven § 26-4 er det som nevnt et vilkår for pålegg om å stille seg til rådighet for undersøkelse at dette kan «gjennomføres uten uforholdsmessig belastning og ikke er krenkende». Utvalget finner det klart at dette vilkåret er oppfylt i saken her, og nøyer seg med å vise til den begrunnelsen som lagmannsretten har gitt.
(18)Anken må etter dette forkastes.
(19)Ankemotparten har lagt ned påstand om sakskostnader for Høyesterett. Kravet er på 9 205 kroner for 7 timers arbeid. Ankeutvalget tar kravet til følge, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-5.
(20)Kjennelsen er enstemmig.