(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om ikke å omgjøre anonymiseringen av en dom.
(2)Borgarting lagmannsrett avsa 16. mai 2025 dom i en sak om gyldigheten av testamenter, ektepakter og en pengeoverføring. Saken sto mellom avdødes ektefelle og to livsarvinger. Lagmannsretten besluttet at dommen falt inn under domstolloven § 130 tredje ledd, slik at den bare kunne gjengis offentlig i anonymisert form.
(3)Dagens Næringsliv AS (DN) begjærte omgjøring av beslutningen om anonymisering. Lagmannsretten besluttet 4. juli 2025 ikke å ta begjæringen til følge. DN anket beslutningen til Høyesterett.
(4)Høyesteretts ankeutvalg avsa 24. september 2025 kjennelse, HR-2025-1858-U, hvor lagmannsrettens beslutning 4. juli 2025 ble opphevet. Ankeutvalget kom til at dommen omfattes av påbudet om anonymisering i domstolloven § 130 tredje ledd, men anså dette som et inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten, som må begrenses så langt Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 krever det. Ettersom lagmannsretten ikke hadde drøftet om inngrepet var proporsjonalt vurdert opp mot ytringsfriheten, måtte beslutningen oppheves, jf. tvisteloven § 29-23 fjerde ledd første punktum, jf. § 30-3 første ledd.
(5)Borgarting lagmannsrett traff 13. oktober 2025 ny beslutning med slik slutning: «Begjæringen om omgjøring tas ikke til følge.»
(6)Lagmannsretten kom ved den nye behandlingen til at anonymiseringen ikke var et uforholdsmessig inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten.
(7)Dagens Næringsliv AS har anket lagmannsrettens nye beslutning til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen. I korte trekk anfører DN at lagmannsretten ved avveiningen av rettighetene i EMK artikkel 8 og 10 la for stor vekt på hensynet til avdødes omdømme, og for liten vekt på livsarvingenes ønske om å uttale seg offentlig, at saken tidligere er offentlig omtalt og at DN vil utforme sin dekning av dommen i tråd med presseetiske krav. DN gjør også gjeldende at beslutningen er mangelfullt begrunnet.
(8)DN har lagt ned påstand om at lagmannsrettens beslutning oppheves, og at DN tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.
(9)Partene i den underliggende saken har inngitt merknader til anken. Livsarvingene støtter anken og fremhever blant annet at påbudet om anonymisering hindrer dem i å uttale seg offentlig om dommen, noe som er et inngrep i deres rett til ytringsfrihet etter EMK artikkel 10. Avdødes ektefelle mener at anken skal forkastes og har blant annet vist til at dommen gjelder sterkt personlige forhold, knyttet til avdøde og hans relasjon til henne og livsarvingene.
(10)Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens generelle lovforståelse, og om avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvisteloven § 30-3 første ledd, jf. § 29-3 tredje ledd. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og EMK, kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(11)Ankeutvalget uttalte i sin forrige kjennelse i saken, HR-2025-1858-U avsnitt 9 flg., at domstolloven § 130 tredje ledd, som blant annet gjelder «saker etter ekteskapsloven», kommer til anvendelse i saker som dette, selv om saken også omfatter krav etter arveloven. Ettersom lagmannsrettens beslutning om anonymisering også innebærer et inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten ved å legge begrensninger på den dekningen saken kan få i en avis som DN, må det imidlertid foretas en vurdering av om inngrepet er «necessary in a democratic society», jf. EMK artikkel 10 nr. 2. I denne sammenheng må ytrings- og informasjonsfriheten veies mot hensynet til å beskytte de involvertes krav på vern om omdømme og privatliv, heter det. Det ble videre pekt på at «[h]ensynet til omdømmet og privatlivet vil ofte stå svakere etter at den som avveiningen knytter seg til, er død».
(12)I sin beslutning 13. oktober 2025 har lagmannsretten foretatt en slik avveining.
(13)I sin konkrete rettsanvendelse holdt opp mot EMK artikkel 10 har lagmannsretten kommet til at det særlig er virkningene for vernet av den avdødes omdømme som tilsier at det ikke gjøres innskrenkninger i påbudet om anonymisert gjengivelse av dommen. Til dette vil ankeutvalget bemerke:
(14)I et ytringsfrihetsperspektiv må det ha betydning at domstolloven § 130 tredje ledd primært gjelder for saker der de involverte fortsatt er i live. Selv om bestemmelsen omfatter arverettslige tvister som også omhandler krav som er avgjort etter ekteskapsloven, er ikke det primære formålet for bestemmelsen å beskytte arvelatere. Dette må ha betydning for den konkrete vurderingen etter EMK artikkel 10.
(15)Som nevnt har tingrettens avgjørelse i samme sak allerede vært omtalt i pressen, uten at det da gjaldt noe påbud om anonymisering. Et påbud om fullstendig anonymisering gjør det dermed vanskelig for pressen å gi en dekkende omtale av at de personene som ikke vant frem i tingretten, gjorde det i lagmannsretten. Dette peker også lagmannsretten på. I motsetning til lagmannsretten mener imidlertid ankeutvalget at dette ikke er konsekvenser uten «nevneverdig betydning» for pressens evne til å ivareta sin samfunnsfunksjon. Det ligger i kjernen av pressens oppgave å belyse aktuelle samfunnsspørsmål gjennom omtale av aktuelle saker. Det må gjelde selv om avisens formål med omtalen etter det opplyste er å sette søkelyset mer generelt på konflikter knyttet til livs- og dødsdisposisjoner mellom familiemedlemmer til formuende personer.
(16)I den konkrete avveiningen må det videre ha betydning at tingrettsdommen i saken har vært omtalt i pressen uten anonymisering. Selv om det kan være en belastning at saken omtales på nytt, er ikke belastningen den samme når saken allerede har vært omtalt.
(17)Så langt opprettholdelsen av påbudet om anonymisering er begrunnet i behovet for å skjerme opplysninger om den avdøde, må det også ha vekt at dette behovet i praksis ivaretas vel så godt ved et forbud mot å gjengi visse deler av avgjørelsen, slik bestemmelsen i domstolloven § 130 første ledd legger opp til.
(18)Et slikt forbud bryter rett nok med den tilnærmingen som domstolloven § 130 tredje ledd bygger på, nemlig at hele saken skal anonymiseres, men heller ikke mer, og at dette følger direkte av loven dersom sakstypen først faller innenfor bestemmelsen. Når det er nødvendig med en konkret vurdering etter EMK artikkel 10 nr. 2, kan imidlertid det ikke være avgjørende. Det må da foretas en vurdering av om vernet av de involverte personers privatliv og ettermæle kan ivaretas ved mer begrensede forbud eller påbud, i dette tilfellet i praksis i medhold av domstolloven § 130 første ledd.
(19)Ankeutvalget er etter dette ikke enig i at en fullstendig anonymisering av lagmannsrettens dom av hensyn til den avdøde er i overensstemmelse med EMK artikkel 10.
(20)Lagmannsrettens avgjørelse må etter dette oppheves.
(21)Lagmannsretten må deretter vurdere om hensynet til den avdøde tilsier et mer begrenset forbud.
(22)Den gjenlevende ektefellen har for lagmannsretten gjort gjeldende ikke bare at hensynet til avdødes privatliv, men også andre følsomme personlige forhold tilsier opprettholdelse av påbudet om anonymisering. Ankeutvalget forstår merknadene hennes til Høyesterett i denne runden slik at det fortsatt påberopes personlige forhold ut over hensynet til avdødes omdømme. Dette har lagmannsretten i liten grad gått inn på. Lagmannsretten må også for hennes del overveie om en vurdering etter EMK artikkel 10 nr. 2 vil munne ut i mer begrensede forbud eller påbud etter domstolloven § 130 første ledd, fremfor anvendelse eller ikke av § 130 tredje ledd på hele dommen.
(23)Ankeutvalget har ikke sett behov for å påby anonymisering eller forby gjengivelse av noen del av sin avgjørelse.
(24)DN har krevd sakskostnader for Høyesterett. Kravet er på 37 500 kroner, som dekker prosessfullmektigens salær, med tillegg av ankegebyr på 7 884 kroner.
(25)Det følger av HR-2024-1544-U avsnitt 18 at forvaltningsloven § 36 anvendes analogisk i saker og tilfeller som dette. Kostnadene som er krevd dekket, anses nødvendige.
(26)Kjennelsen er enstemmig.