To svindlere, som handlet etter instruks fra bakmenn, utga seg for å være fra Økokrim og opplyste at de skulle hjelpe en eldre kvinne med å hindre at hennes bankkonto ble tappet. I flere dager oppholdt de seg sammen med kvinnen i hennes leilighet og ga henne beskjed om at hun ikke måtte ringe noen eller forlate boligen. Deretter tok de kvinnen med seg til Dubai, under påskudd av å skulle oppspore de angivelige gjerningspersonene og få tilbake pengene. Til sammen ble kvinnens konto tappet for om lag 5,6 millioner kroner. I løpet av de vel to ukene i Dubai var kvinnen aldri fysisk forhindret fra å unnslippe. Hun stolte imidlertid på de falske politifolkene og fulgte deres anvisninger. Først etter at banken slo alarm som følge av flere store transaksjoner, ble forholdet oppdaget og de tiltalte pågrepet. I tingretten ble de tiltalte dømt for bedrageri, men frifunnet for frihetsberøvelse, fordi kvinnen ikke var fysisk forhindret fra å unnslippe. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 9 måneder for den ene og 3 år og 5 måneder for den andre. I lagmannsretten kom et flertall av dommerne til at det forelå en straffbar frihetsberøvelse. De mente at frihetsberøvelse kan foreligge også uten fysiske hindringer. Straffen ble ikke endret. Høyesterett konstaterer først at politiets tiltalebeslutning er gyldig. Selv om tiltalen bygger på at handlingene inngikk i aktivitetene til et kriminelt nettverk, noe som gir grunnlag for å doble strafferammen, var det ikke nødvendig at påtaleavgjørelsen ble truffet av en statsadvokat. Når det gjelder straffespørsmålet, er Høyesteretts flertall kommet til samme resultat som lagmannsretten. Selv om frihetsberøvelse ofte involverer fysiske hindringer, er dette ikke et absolutt krav. Psykisk press, trusler eller forledelse kan legge så sterke bånd på fornærmede at forholdet må karakteriseres som frihetsberøvende. Det avgjørende er om fornærmede reelt er fratatt muligheten til å bevege seg omkring etter egen fri vilje. Et mindretall mener at forholdet ikke rammes som frihetsberøvelse og stemmer for frifinnelse på dette punktet. Oppreisningen til fornærmede reduseres fra 150 000 til 100 000 kroner. Rettsområde: Strafferett. Straffeloven § 254. Straffeprosess. Oppreisning.
(1)Dommer Stenvik: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder straff for frihetsberøvelse. Spørsmålet er særlig om de tiltalte kan domfelles for frihetsberøvelse etter straffeloven § 254 når de ikke fysisk har hindret fornærmede fra å unnslippe.
(3)A og B ble 1. november 2024 tiltalt for overtredelse av straffeloven § 372, jf. § 371 bokstav a, jf. § 15 (grovt bedrageri – post I), straffeloven § 254, jf. § 15 (frihetsberøvelse – post II) og straffeloven § 165, jf. § 15 (misbruk av offentlig uniform, kjennetegn eller tittel mv – post III). Tiltalen bygger for samtlige poster på at overtredelsene skjedde som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven § 79 bokstav c.
(4)Grunnlaget for post I lyder slik: «I tidsrom mellom onsdag 10. april 2024 til mandag 29. april 2024 i --- 0 i Asker, i Dubai og/eller andre steder, i et systematisk samarbeid med en eller flere andre, forledet de C, f. 00.00.1943, til å utføre flere handlinger som samlet sett førte til et tap på kr 5 611 029. De skapte en villfarelse hos henne ved å utgi seg for å være polititjenestemenn fra Økokrim, fortelle henne at hun var svindlet og at det var overført penger fra hennes konto til en konto i Dubai, og at hun måtte reise med dem til Dubai for å få tilbake pengene. Hun ble pålagt å ikke snakke med noen om dette. De tok henne med til Dubai og sa at svindlerne var på sporet av dem og at de måtte passe på så svindlerne ikke fikk tak i henne. Under oppholdet i Dubai brukte de Cs bankkort til å kjøpe en rekke varer, bla. hos gullsmeder. Bedrageriet er grovt fordi det har medført betydelig økonomisk skade, pågått over lengre tid, det er begått av flere i fellesskap og har et systematisk eller organisert preg, samt innebærer et misbruk av fornærmedes sårbarhet.»
(5)Tiltalens post II bygger på dette grunnlaget: «Til tid og på sted som beskrevet under post I forholdt de seg som der beskrevet. C ble fratatt friheten ved at de skapte en frykt for påståtte gjerningsmenn, tok kontroll over hennes telefon, pc og bankkort, kontrollerte hennes samtaler og hadde kontroll på hotellnøkkelen i Dubai, slik at hennes bevegelsesfrihet ble begrenset.»
(6)I tillegg til straffekravet ble det lagt ned påstand om erstatning og oppreisning.
(7)Ved Oslo tingretts dom 14. januar 2025 ble de tiltalte dømt etter tiltalens post I og III, men frifunnet for post II om frihetsberøvelse og for kravet om oppreisning. Tingretten kom etter en helhetsvurdering til at straffeloven § 254 ikke var overtrådt. A og B ble dømt til fengsel i henholdsvis 2 år og 9 måneder og 3 år og 5 måneder. De ble også dømt til å betale erstatning for økonomisk tap til fornærmede og hennes bank.
(8)Påtalemyndigheten anket over frifinnelsen for tiltalens post II. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen. Fornærmede krevde ny behandling av spørsmålet om oppreisning i forbindelse med ankesaken. Domfellelsen under tiltalens post I og III og kravet om erstatning for økonomisk tap er endelig avgjort ved tingrettens dom.
(9)Borgarting lagmannsrett avgjorde ankesaken ved dom 30. juni 2025. Både A og B ble domfelt under tiltalens post II for overtredelse av straffeloven § 254, jf. § 15 og § 79 bokstav c. Domsslutningen lyder: «A, født 00.00.1997: 1. A, født 00.00.1997, dømmes for overtredelse av straffeloven § 372, jf. § 371 bokstav a, jf. straffeloven § 15, straffeloven § 254, jf. straffeloven § 15 og straffeloven § 165, jf. straffeloven § 15 til fengsel i 2 – to – år og 9 – ni – måneder, jf. straffeloven § 79 bokstav c som gjelder for alle forholdene. Varetektsfradraget utgjør 322 – trehundreogtjueto – dager, jf. straffeloven § 83. 2. A, født 00.00.1997, dømmes in solidum med B, til å betale 5 611 029 – femmillionersekshundreogellevetusenogtjueni – kroner i erstatning til Dnb Bank ASA. Beløpet forfalt til betaling 2 – to uker etter forkynnelsen av tingrettens dom av 14. januar 2025. 3. A, født 00.00.1997, dømmes in solidum med B, til å betale 41 475 – førtientusenfirehundreogsøttifem – kroner i erstatning til C. Beløpet forfalt til betaling 2 – to – uker etter forkynnelse av tingrettens dom av 14. januar 2025. 4. A, født 00.00.1997, dømmes in solidum med B, til å betale 150 000 – etthundreogfemtitusen – kroner i oppreisningserstatning til C innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen. B, født 00.00.1995: 1. B, født 00.00.1995, dømmes for overtredelse av straffeloven § 372, jf. § 371 bokstav a, jf. straffeloven § 15, straffeloven § 254, jf. straffeloven § 15 og straffeloven § 165, jf. straffeloven § 15 til fengsel i 3 – tre – år og 5 – fem – måneder, jf. straffeloven § 79 bokstav c som gjelder for alle forholdene. Varetektsfradraget utgjør 61 – sekstien – dager, jf. straffeloven § 83. 2. B, født 00.00.1995, dømmes in solidum med A, til å betale 5 611 029 – femmillionersekshundreogellevetusenogtjueni – kroner i erstatning til Dnb Bank ASA. Beløpet forfalt til betaling 2 – to – uker etter forkynnelse av tingrettens dom av 14. januar 2025. 3. B, født 00.00.1995, dømmes in solidum med A, til å betale 41 475 – førtientusenfirehundreogsøttifem – kroner i erstatning til C. Beløpet forfalt til betaling 2 – to – uker etter forkynnelse av tingrettens dom av 14. januar 2025. 4. B, født 00.00.1995, dømmes in solidum med A, til å betale 150 000 – etthundreogfemtitusen – kroner i oppreisningserstatning til C innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.»
(10)I motsetning til tingretten mente lagmannsrettens flertall at de tiltalte forsettlig hadde overtrådt straffeloven § 254. Etter flertallets syn var det ikke avgjørende at fornærmede ikke fysisk ble hindret fra å unnslippe. Én av meddommerne dissenterte. Lagmannsretten mente at domfellelsen for frihetsberøvelse ikke burde gi seg utslag i den samlede straffen.
(11)A har anket til Høyesterett over lovanvendelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post II og over oppreisningen. B har anket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen, straffutmålingen og oppreisningen. Høyesteretts ankeutvalg traff 17. september 2025 slik beslutning: «Ankene over straffedommen tillates fremmet for lovanvendelsen. Anken over straffedommen fra B over saksbehandlingen og straffutmålingen nektes fremmet. Det gis samtykke til ny behandling av erstatningskravet i straffesaken for Høyesterett.»
(12)Under det saksforberedende møtet i Høyesterett tok aktor opp spørsmålet om tiltalen er tatt ut av kompetent påtalemyndighet når straffeloven § 79 bokstav c er anvendt for samtlige poster. Han opplyste også at det kunne være aktuelt å henføre forholdet under en annen straffebestemmelse dersom straffeloven § 254 ikke får anvendelse, for eksempel under § 251 om tvang. Det ble utvekslet prosesskriv om disse spørsmålene forut for ankeforhandlingen. Bistandsadvokaten har gitt skriftlige merknader til oppreisningskravet.
(13)Forsvarerne har lagt ned påstand om opphevelse av tingrettens og lagmannsrettens dommer, og om at saken avvises fra domstolene, subsidiært at de tiltalte frifinnes for forholdet under tiltalens post II og oppreisningskravet. Påtalemyndigheten og bistandsadvokaten har påstått ankene forkastet. Mitt syn på saken Er tiltale tatt ut av kompetent påtalemyndighet?
(14)Tiltalen er tatt ut av en politiadvokat med utvidet påtalekompetanse etter straffeprosessloven § 67 tredje ledd. De viktigste lovreglene om politiets påtalekompetanse fremgår av § 67 andre ledd.
(15)Etter § 67 andre ledd bokstav a avgjør politiet spørsmålet om tiltale i saker om lovbrudd som ikke kan medføre straff av fengsel i mer enn 1 år. Tiltalens post III gjelder overtredelse av straffeloven § 165, som har en øvre strafferamme på 6 måneders fengsel. Når denne dobles etter straffeloven § 79 bokstav c, øker strafferammen til fengsel inntil 1 år. Det betyr at politiet har påtalekompetanse etter straffeprosessloven § 67 andre ledd bokstav a for denne tiltaleposten.
(16)Straffeprosessloven § 67 andre ledd bokstav b gir politiet kompetanse til å utferdige tiltale i saker om overtredelse av nærmere angitte straffebestemmelser. Blant disse er straffeloven § 371 og § 372, som tiltalens post I gjelder. Spørsmålet er om politiet likevel ikke har påtalekompetanse når også straffeloven § 79 bokstav c er omfattet av tiltalen.
(17)I straffeloven § 79 bokstav c tredje ledd heter det at forhøyelse av lengstestraffen etter denne bokstav «får anvendelse i forhold til lovbestemmelser som tillegger strafferammen rettslig virkning». Bestemmelsen i straffeprosessloven § 67 andre ledd bokstav b tillegger ikke strafferammen rettslig virkning. Etter ordlyden i straffeloven § 79 bokstav c tredje ledd er bestemmelsen således uten betydning for politiets påtalekompetanse etter straffeprosessloven § 67 andre ledd bokstav b. Politiet hadde dermed etter lovens ordlyd kompetanse til å utferdige tiltalens post I.
(18)Forsvarerne har anført at kompetanseregelen må tolkes innskrenkende slik at den ikke kommer til anvendelse dersom anvendelsen av straffeloven § 79 bokstav c øker strafferammen ut over 6 års fengsel. Det vises til at saker som gjelder lovbrudd som kan medføre fengsel i mer enn 6 år, skal aktoreres av en statsadvokat under hoved- og ankeforhandling, jf. straffeprosessloven § 76 tredje ledd første punktum. Det ville virke systemfremmed, hevdes det, om politiet skulle kunne ta ut tiltale i saker som skal aktoreres av statsadvokaten.
(19)Jeg er ikke enig i dette. Det er ikke gitt at kompetansen til å utferdige tiltale og prosedere saken må reguleres på samme måte. Jeg peker i den forbindelse på at statsadvokaten har vid adgang til å overlate til politiet å føre en slik sak, jf. § 76 tredje ledd andre punktum. Under enhver omstendighet gir forsvarernes systemargument ikke tilstrekkelig grunn til å fravike den klare ordlyden i straffeprosessloven § 67 andre ledd bokstav b sammenholdt med straffeloven § 79 bokstav c.
(20)Forsvarerne har også anført at rettssikkerhetshensyn taler for at statsadvokaten avgjør tiltalespørsmålet i en så alvorlig sak som det er snakk om her. Strafferammen etter tiltalens post I er fengsel inntil 12 år når straffeloven § 79 bokstav c anvendes.
(21)Loven bygger på en forutsetning om at kvaliteten på etterforskning og påtalearbeid øker når kompetansen legges til et høyere nivå innenfor påtalemyndigheten. På den andre siden har det gjennom flere år vært arbeidet systematisk for å sikre kvaliteten i politiets påtaleavgjørelser. Dette arbeidet har lagt til rette for å utvide politiets påtalekompetanse, noe som også har skjedd. Det at man står overfor alvorlige straffbare forhold, taler dermed ikke lenger med samme tyngde for at påtaleavgjørelsen bør høre under statsadvokatene. En må i denne sammenheng også ta i betraktning at statsadvokatene har faglig lederansvar for politijuristene, jf. straffeprosessloven § 57 siste ledd, og behandler klager over politiets påtaleavgjørelser, jf. § 59 a. Dette bidrar også til å opprettholde kvaliteten i politiets påtaleavgjørelser. Mot denne bakgrunn kan rettssikkerhetsargumentet etter mitt syn ikke anses som så tungtveiende at det gir grunnlag for å fravike den klare ordlyden.
(22)Min konklusjon blir etter dette at politiet hadde påtalekompetanse også for tiltalens post I.
(23)Tiltalens post II gjelder overtredelse av straffeloven § 254 om frihetsberøvelse, som har en strafferamme på fengsel inntil 3 år, og inntil 6 år når straffebudet kombineres med § 79 bokstav c. Paragraf 254 omfattes ikke av oppregningen i straffeprosessloven § 67 andre ledd bokstav b, og strafferammen ligger over grensen på 1 år i bokstav a. Det er på den andre siden ikke snakk om et så alvorlig forhold at påtalekompetansen er lagt til riksadvokaten, jf. § 65. Det betyr at påtalespørsmålet i utgangspunktet hører under statsadvokaten, jf. § 66. Avgjørelser som hører under statsadvokaten, kan imidlertid delegeres til politiet etter bestemmelse av riksadvokaten, jf. § 65 andre ledd. Slik delegasjon er fastsatt i saker om overtredelse av straffeloven § 254. Dette følger av riksadvokatens rundskriv RA-2022-2 punkt 2.3.
(24)Forsvarerne har anført at delegasjonen ikke kan anses å omfatte saker hvor straffeloven § 254 kombineres med § 79 bokstav c.
(25)Dette beror på en tolkning av rundskrivets delegasjonsbestemmelse. Ordlyden – «saker om overtredelse av … § 254» – omfatter tiltalens post II. Selv om tiltalen også gjelder § 79 bokstav c, er det fortsatt en sak om overtredelse av § 254. Det følger av både ordlyden og straffelovens systematikk at § 79 bokstav c ikke er et selvstendig straffebud, men en regel som forhøyer strafferammen ved overtredelse av bestemmelsene i lovens del to. Det at avgjørelsen av om § 79 bokstav c kommer til anvendelse er en del av skyldspørsmålet, endrer ikke dette.
(26)Hvis det hadde vært meningen at delegasjonen ikke skulle omfatte saker hvor § 79 bokstav c kommer til anvendelse, ville det vært nærliggende å ta inn et uttrykkelig forbehold for disse tilfellene. Jeg nevner i denne sammenheng at slike saker er unntatt i rundskrivets punkt 3.3, som gjelder delegasjon til politiet i den enkelte sak. Dette viser at forholdet til § 79 bokstav c har vært vurdert, og at riksadvokaten ikke har ansett det påkrevd med et tilsvarende unntak i bestemmelsene om generell delegasjon.
(27)Jeg konstaterer etter dette at tiltalen i sin helhet ligger innenfor politiets påtalekompetanse. Saksforholdet
(28)Fornærmede C ble onsdag 10. april 2024 oppringt av en person som opplyste at han arbeidet i Økokrim og het Stian Fjeld Olsen. Han antydet at noen hadde søkt lån i Bank Norwegian i hennes navn og ga uttrykk for at hennes datamaskin eller mobiltelefon måtte ha blitt hacket. Hun fikk beskjed om ikke å snakke med noen, og om at hun ikke måtte gå ut. C fikk videre beskjed om at en annen person ved navn D ville oppsøke henne og undersøke forholdet.
(29)Noe senere kom tiltalte A på døren til fornærmede og utga seg for å være D. Fornærmede slapp ham først ikke inn, fordi han ikke hadde identitetskort. Da A senere kom tilbake med et forfalsket polititjenestebevis med bilde av seg selv og navnet D, slapp hun ham inn.
(30)A hadde på forhånd hatt kontakt med bakmenn, og han fikk instruksjoner fra disse mens han var i leiligheten. Han fikk tilgang til fornærmedes datamaskin, mobiltelefon, bankkort og PIN-kode, og han sørget for at bankkort og koder ble overlevert til bakmennene.
(31)Dagen etter kom tiltalte B til leiligheten. Også han utga seg for å være fra politiet, men viste ikke frem identitetskort.
(32)Om det videre hendelsesforløpet heter det i tingrettens dom, som lagmannsretten har gjengitt og sluttet seg til: «De tiltalte ble værende i fornærmedes leilighet over flere dager. B ble også lagt til i den nevnte gruppechaten på Telegram. På et tidspunkt fikk fornærmede beskjed om at det var opprettet en konto i Dubai og at det var overført penger til denne kontoen fra fornærmedes sparekonto. De tiltalte opplyste om at de hadde fått sperret kontoen i Dubai, men at den eneste måten å få returnert pengene på var at hun kom til Dubai og identifiserte seg. Hun ble deretter spurt om hun var villig til å reise til Dubai for å ordne dette, noe hun sa ja til. De to tiltalte skulle følge henne til Dubai. Den 15. april 2024, fem dager etter at de tiltalte kom til fornærmedes leilighet, ble de tiltalte og fornærmede hentet av en bil som kjørte dem til Gøteborg Landvetter Airport. Sjåføren av bilen, E, hadde sagt ja på en forespørsel fra en kamerat om å kjøre noen til flyplassen mot en betaling på kr 5 000. Han kjente ikke de tiltalte fra før. De tiltalte og fornærmede fløy deretter til Dubai. Under oppholdet i Dubai, som varte frem til slutten av april 2024, bodde de tiltalte og fornærmede sammen på to ulike hoteller. De oppholdt seg mye sammen på hotellet, samt at de gikk ut og spiste middag på restauranter. De var også på butikker og apotek for å handle inn klær og medisiner til fornærmede, de var på to utflukter og besøkte et spa én av dagene. Under mesteparten av oppholdet holdt imidlertid fornærmede seg på hotellet siden hun hadde fått beskjed om ikke å gå alene ut i Dubai.»
(33)Under oppholdet i Dubai ble fornærmedes bankkort benyttet en rekke ganger i forskjellige forretninger. Hun hadde ikke tilgang til bankkortene selv, men var i kontakt med banken flere ganger på grunn av betalingsproblemer. Hun ble da instruert av de tiltalte om hva hun skulle si til banken. De fortalte henne at de måtte ha tilgang til bankkortene for å kunne spore opp de angivelige svindlerne.
(34)Lagmannsretten har lagt til grunn fornærmedes forklaring om hvordan hun ble behandlet av og opplevde perioden sammen med de tiltalte. Følgende oppsummering av hennes forklaring er gjengitt fra tingrettens dom: «Fornærmede var overbevist om at de to tiltalte var politimenn. Hun følte seg forpliktet til å samarbeide med politiet og gjorde dermed det de sa at hun skulle gjøre. Da hun fikk beskjed om ikke å gå ut eller snakke med noen, forholdt hun seg til dette og følte da at hun ikke hadde andre alternativer enn å gjøre det de ba om. I Dubai fikk hun beskjed om ikke å gå ut alene da det kunne være farlig siden svindlerne var på sporet. Det ble ikke sagt hva svindlerne kunne gjøre. På spørsmål om hva som var farlig, svarte fornærmede at hun ikke tenkte så mye på det og konsekvensene dersom hun hadde gått ut. Hun forklarte videre at hun ikke hadde noe å gjøre ute alene uansett og ikke hadde noen grunn til å gå ut da hun verken hadde bankkort eller penger og aldri hadde vært i Dubai før. Hun hadde ikke nøkkel til hotellrommet, noe som innebar at hun ikke hadde kunnet komme seg inn på hotellrommet dersom hun hadde gått ut, men ifølge fornærmede spurte hun heller ikke om nøkler til hotellet. Fornærmede hadde ikke tilgang til mobiltelefon, men fikk lov til å ringe til frisøren for å avbestille en time, hun fikk ringe et familiemedlem for å si at hun ikke kunne delta i en konfirmasjon og hun hadde også en kort samtale med sin bror. Hun hadde også sitt eget pass i besittelse hele tiden. Fornærmede forklarte videre at de tiltalte behandlet henne pent og de tok henne med på restauranter for å spise middag på kveldene. De var også ute og handlet klær som hun trengte, samt medisiner. For øvrig var de på to utflukter sammen og hadde et spa-opphold. Da politiet i Dubai pågrep de tiltalte, ble hun spurt om hun var kidnappet. Ifølge fornærmede nektet hun for dette da hun ikke følte seg kidnappet siden hun trodde hun samarbeidet med politiet. Først da hun ble vist passene til de to tiltalte forsto hun at hun var lurt.»
(35)De urettmessige belastningene av fornærmedes bankkonto som de tiltalte foretok eller medvirket til, beløp seg til noe over 5,6 millioner kroner.
(36)Den 27. april 2024 slo banken alarm etter flere store betalinger. Kort etter ble de tiltalte pågrepet og utlevert til Norge. Tolkningen av straffeloven § 254
(37)Grunnloven § 96 og straffeloven § 14 slår fast at ingen kan straffes uten hjemmel i lov. Dette innebærer også at det stilles krav til utformingen av straffebud, slik at innholdet er tilgjengelig og forståelig for borgerne. Rekkevidden av denne siden ved lovskravet – klarhetskravet – er sammenfallende med vernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 7, slik det kommer til uttrykk i praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol, jf. HR-2020-2019-A mobiltelefon avsnitt 15, med videre henvisning til Rt-2014-238 hønsehauk avsnitt 18.
(38)Ifølge HR-2020-2019-A mobiltelefon avsnitt 16 innebærer klarhetskravet «at domstolene ved tolkningen og anvendelsen av straffebestemmelser må påse at straffansvar ikke ilegges utover de situasjoner som selve ordlyden i straffebudet dekker». Også straffebestemmelser må tolkes, men tolkningsresultatet må, som påpekt i avsnitt 17, ha «tilstrekkelig forankring i selve loven, slik at hensynet til forutberegnelighet ivaretas».
(39)Straffeloven § 254 er plassert i kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred. Bestemmelsen lyder slik: «Frihetsberøvelse Den som ved innesperring, bortføring eller på annen måte rettsstridig fratar noen friheten, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.»
(40)Gjerningsbeskrivelsen omfatter den som ved å benytte visse virkemidler fremkaller en bestemt virkning.
(41)Med hensyn til virkemidler innebærer lovens ordlyd ingen reell begrensning, så lenge tiltalte har handlet rettsstridig. Det fremgår klart at de to alternativene «innesperring» og «bortføring» bare er eksempler på det som rammes. Uttrykket «på annen måte» omfatter enhver handling og unnlatelse, også psykisk press, trusler og forledelse.
(42)En slik forståelse er i tråd med bestemmelsens forløper, straffeloven 1902 § 223 første ledd, som det var meningen å videreføre uten andre realitetsendringer enn reduksjonen i strafferammen, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.3 på side 138 og punkt 16.5 på side 420–421. Det tidligere straffebudet hadde denne ordlyden: «Den som ulovlig berøver en anden Friheden eller medvirker til saadan Frihedsberøvelse, straffes med Fængsel indtil 5 Aar.»
(43)Så langt det var meningen å videreføre den bestående rettstilstanden, er rettskildefaktorer som belyser tolkningen av den eldre lovbestemmelsen fortsatt relevante.
(44)Virkningen er angitt med uttrykket «fratar noen friheten».
(45)Ordet frihet har flere betydninger. Den som er aktuell her, er friheten til å bevege seg i samsvar med egne ønsker og behov – bevegelsesfriheten.
(46)Når noen fratas friheten, nektes de å bevege seg fritt. Bestemmelsen angir to måter dette kan skje på, nemlig innesperring og bortføring. Men ordlyden stiller ikke krav om at friheten må begrenses med fysiske midler. Også den som trues, presses eller forledes til å oppholde seg på et bestemt sted, fratas bevegelsesfriheten.
(47)Bestemmelsens overskrift – «frihetsberøvelse» – kan indikere en noe snevrere forståelse. Ordet brukes oftest om innesperring og lignende tiltak. Overskriftene i straffeloven er imidlertid ikke ment som en del av gjerningsbeskrivelsen, men skal gi enkle, kortfattede karakteristikker av de lovbruddene bestemmelsene gjelder, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 2.3.5 på side 20. Det er ingen holdepunkter for at overskriften til § 254 er ment å begrense bestemmelsens rekkevidde. Jeg minner om at det var meningen å videreføre det materielle innholdet i gjerningsbeskrivelsen fra straffeloven 1902 § 223 første ledd, som ikke hadde noen overskrift. Overskriften gir derfor ikke grunn til å fravike den naturlige forståelsen av straffebudet i dette tilfellet.
(48)Forarbeidene gir begrenset veiledning for tolkningen. Det nevnes eksempler på fysiske hindringer, som det å holde fornærmede fast, sperre ham inne eller fjerne gjenstander som er nødvendige for å bevege seg, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.3 på side 137. Men disse eksemplene betegnes som «klare tilfeller» og tar øyensynlig ikke sikte på å begrense straffebudets rekkevidde til fysiske bevegelseshindre. Samme sted i proposisjonen fremgår det at hele hendelsesforløpet må ses i sammenheng ved bedømmelsen av om forholdet rammes, og at det må foretas en helhetsvurdering.
(49)Det foreligger to høyesterettsavgjørelser som belyser problemstillingen. Begge er avsagt før den skjerpingen av klarhetskravet som er kommet til uttrykk i Høyesteretts praksis gjennom de seneste 15 årene, men de gir etter mitt syn fortsatt veiledning.
(50)Kjennelsen i Rt-2002-1707 gjaldt et tilfelle hvor en mann var blitt tvunget inn i en bil, tatt med til en leilighet og til slutt plassert i en hytte, i den hensikt å presse ham til å fremskaffe et beløp som tiltalte mente å ha krav på. Forut for bortførelsen hadde tiltalte brukt vold, stukket fornærmede med kniv og avfyrt et skudd i hans retning uten å treffe. Fornærmede ble så redd at han ikke turte annet enn å følge med. Over en periode på et par døgn var fornærmede flere ganger overlatt til seg selv og ikke fysisk forhindret fra å rømme. Høyesterett kom til at det forelå en sammenhengende frihetsberøvelse som ble rammet av straffeloven 1902 § 223 første ledd. Det var ikke avgjørende at fornærmede i deler av perioden hadde hatt mulighet til å unnslippe. Om dette heter det på side 1710: «I denne situasjon blir det etter min mening uten betydning at et kort opphold i bilen i X og to lengre opphold i leiligheten og hytta fant sted uten at tiltalte var til stede, og at fornærmede ikke fysisk var forhindret fra å forlate stedet. Fornærmede var instruert om å oppholde seg de nevnte steder, og han opplevde det som livsfarlig å forlate disse. Etter min mening er det grunn til å anse disse sistnevnte opphold, som sammenlagt var av et par døgns varighet, også isolert sett som frihetsberøvelse straffbar etter straffelovens § 223. Men iallfall blir det en vedvarende frihetsberøvelse når jeg ser hele hendelsesforløpet i sammenheng …»
(51)Selv om førstvoterende la en helhetsvurdering av hendelsesforløpet til grunn, gir uttalelsen støtte for at det kan foreligge frihetsberøvelse også uten fysiske hindringer.
(52)Den etterfølgende kjennelsen i Rt-2005-463 underbygger dette. En kvinne var gjennom fire døgn holdt inne i en leilighet mot sin vilje. Fornærmede hadde forklart at tiltalte hadde truet med å slå henne hvis hun nærmet seg utgangsdøren, og at døren var låst når han ikke var hjemme. Tiltalte benektet begge deler. Under rådslagningen ba lagretten om en klargjøring av om det forelå en frihetsberøvelse «dersom fornærmede er truet på livet hvis hun forlater leiligheten – også når tiltalte ikke er tilstede hele tiden», jf. avsnitt 12. Rettens formann besvarte dette benektende. Deretter svarte lagretten nei på spørsmålet om tiltalte var skyldig i ulovlig å ha berøvet en annen friheten.
(53)Lagmannsrettens dom ble opphevet av Høyesterett for så vidt gjaldt frifinnelsen for overtredelse av straffeloven 1902 § 223. I avsnitt 18 heter det: «Svaret [fra rettens formann] ga et korrekt uttrykk for utgangspunktet etter straffeloven § 223, nemlig at det må dreie seg om en fysisk hindring – som ved en innesperring eller ved trusler om en umiddelbar maktanvendelse hvis man forsøker på å unnslippe. Men selv om det ikke foreligger slike fysiske hindringer, kan det – etter en samlet vurdering av de konkrete omstendighetene i saken – dreie seg om en ulovlig frihetsberøvelse. Jeg viser til Rt-2002-1707, der det – for deler av det tidsrommet tiltalen gjaldt – ikke forelå noen fysisk hindring, men fornærmede, etter å ha blitt utsatt for vold og trusler, opplevde det som livsfarlig å forlate stedet.»
(54)Jeg anser det etter dette for å være på det rene at frihetsberøvelse kan foreligge selv om bevegelsesfriheten ikke er hindret ved fysiske midler.
(55)Spørsmålet blir så hva som skal til for at noen er fratatt friheten i straffebudets forstand.
(56)Ordet «fratar» innebærer etter en naturlig forståelse at det ikke er nok at bevegelsesfriheten er begrenset. Det må imidlertid leses i sammenheng med «friheten», som betegner et fullstendig fravær av restriksjoner. Uttrykket som helhet omfatter det å hindre noen fra å ferdes på steder hvor vedkommende ville oppholdt seg uten tiltaltes handling eller unnlatelse. Fratakelsen behøver med andre ord ikke være total.
(57)Straffebudets nærmere rekkevidde reiser flere spørsmål.
(58)Et første spørsmål er hvor snevre rammer som må være satt for bevegelsesfriheten. Ordlyden gir ikke holdepunkter for at fornærmede må være helt uten mulighet til å bevege seg. Det som kreves, er at vedkommende nektes å bevege seg fritt. Hvor stort areal han eller hun eventuelt tillates å bevege seg på, er altså ikke avgjørende. Etter ordlyden rammes også den som for eksempel nekter en annen å oppholde seg i en bestemt by eller pålegger noen å ta opphold i et annet land, selv om fornærmede tillates å bevege seg innenfor de rammene som er satt.
(59)Et andre spørsmål er hvor lenge frihetsberøvelsen må vare for at straffebudet kommer til anvendelse. Saken gir ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, og jeg nøyer meg med å nevne at rettspraksis viser at selv nokså kortvarig frihetsberøvelse kan omfattes, jf. Rt-1995-803.
(60)Et tredje spørsmål er hvor absolutt hindringen må være. Har det betydning om fornærmede kunne overvunnet den?
(61)Ordet «fratar» tyder på at hindringen må være temmelig sterk. En som anmodes om å forlate et lokale, kan etter vanlig språkbruk ikke sies å være fratatt friheten. På den andre siden kan det ikke kreves at hindringen er umulig å forsere. Om straffeloven 1902 § 223 heter det i Peder Kjerschow, Almindelig borgerlig straffelov med kommentar, 1930 på side 566, at muligheten til å bevege seg ikke behøver å være «absolutt utelukket». Deretter sies det: «Frihetsberøvelse må antas å foreligge også hvor fornærmede har mulighet for å bevege sig, når dette alene kan skje ved anvendelse av midler eller måte, som ikke kunde med rimelighet kreves benyttet.»
(62)Det samme må etter mitt syn legges til grunn etter § 254 i gjeldende straffelov. Vurderingen av om fornærmede med rimelighet kunne forventes å ha overvunnet hindringene, må nødvendigvis bli konkret, i lys av blant annet hindringenes karakter og fornærmedes subjektive forutsetninger.
(63)Oppsummert må det etter straffeloven § 254 foretas en helhetsvurdering der også fornærmedes personlige forutsetninger spiller inn. Virkemiddelet vil ofte være fysiske hindringer, men det er ikke et absolutt vilkår for straff. Etter omstendighetene kan psykisk press, trusler eller forledelse legge så sterke bånd på fornærmede at forholdet må karakteriseres som en frihetsberøvelse. Det er en forutsetning for domfellelse at fornærmede reelt er fratatt evnen til å bevege seg omkring etter egen fri vilje.
(64)Denne tolkningen utfordrer ikke det strafferettslige klarhetskravet. Lagmannsrettens rettsanvendelse
(65)Lagmannsretten skriver blant annet dette om tolkningen av straffeloven § 254: «Avgjørelsen av om det foreligger en frihetsberøvelse beror på en konkret helhetsvurdering, jf. Rt-2002-1707. Frihetsberøvelsen må normalt ha skjedd ved fysiske hindringer, jf. den presiserende tolkningen av ordene ‘innesperring’ eller ‘bortføring’, jf. Magnus Matningsdal, Straffeloven 2005, Lovkommentar, § 254, hovedrevidert 1. januar 2025. Det er imidlertid både i teori, forarbeider og rettspraksis lagt til grunn at frihetsberøvelse etter en helhetsvurdering kan foreligge selv om det ikke hele tiden har vært lagt fysiske hindringer for at fornærmede skal unnslippe. Det vises blant annet til Rt-2002-1707, Rt-2005-463 og til Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.3 side 137.»
(66)Det følger av det jeg har sagt, at lagmannsretten her har tatt riktig utgangspunkt.
(67)Om fornærmedes opplevelse av situasjonen skriver lagmannsretten: «Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at det kreves at den fornærmede skal ha følt frykt i forbindelse med frihetsberøvelsen for at den skal rammes av straffeloven § 254. Ordlyden i bestemmelsen sier ingenting om frykt, og det er lagt til grunn i rettslig teori at det kan være en ulovlig frihetsberøvelse selv om fornærmede ikke er oppmerksom på frihetsberøvelsen eller har følt den som et onde.»
(68)Også dette er jeg enig i. Straffebudets gjerningsbeskrivelse setter krav til virkningen, ikke til fornærmedes subjektive oppfatning. Det avgjørende er, som jeg har vært inne på, at fornærmede er fratatt friheten til å bevege seg fritt, og at han eller hun ikke med rimelighet kunne forventes å overvinne hindringen.
(69)Ved den konkrete rettsanvendelsen peker lagmannsrettens flertall først på at fornærmede ikke var fysisk forhindret fra å forlate leiligheten eller hotellrommet i Dubai. Hun ble heller ikke utsatt for trusler eller vold, og hun følte ikke frykt. Fornærmede oppfattet ikke engang at hun var fratatt friheten. Av disse grunner lå forholdet etter flertallets syn ikke i «kjerneområdet for straffeloven § 254», men «etter en konkret helhetsvurdering» måtte det likevel anses som straffbar frihetsberøvelse. Dette begrunnes med at fornærmede ble «fratatt muligheten til selv å bestemme hvor hun skulle oppholde seg», og at hennes frihet i hele tiltaleperioden var «vesentlig innskrenket». Deretter peker lagmannsrettens flertall på det som etter mitt syn står helt sentralt: «Fornærmede visste på det aktuelle tidspunktet ikke at begrensningene i hennes frihet skyldtes forledelse. Hun hadde derfor ikke insentiv eller foranledning for å forsøke å komme seg ut av situasjonen hun var i med de to tiltalte. Tvert imot forholdt hun seg til beskjedene hun fikk fra det hun trodde var to norske polititjenestemenn, om å ikke forlate hjemmet sitt eller senere hotellrommene i Dubai. Hun viste i sin forklaring til at det er en selvfølge for henne å følge politiets ordrer, og at hun følte at hun ikke hadde andre alternativer enn å gjøre som ‘politimennene’ ba om.»
(70)Dette viser at fornærmedes bevissthetsforestillinger utgjorde et absolutt hinder for hennes bevegelsesfrihet. Disse forestillingene var utvilsomt fremkalt gjennom de tiltaltes handlinger. Jeg kan da ikke se det annerledes enn at straffebudets krav til virkning er oppfylt; fornærmede ble fratatt friheten.
(71)Spørsmålet om hindringen kunne vært overvunnet ved rimelige anstrengelser, kommer ikke på spissen. Fornærmede overveide aldri – og kunne ikke med rimelighet forventes – å utfordre den autoriteten de tiltalte ga inntrykk av å ha.
(72)Min konklusjon blir etter dette at domfellelsen bygger på riktig rettsanvendelse. Oppreisning
(73)Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b kan oppreisning tilkjennes ved krenkelser eller mislig adferd som nevnt i § 3-3. Oppregningen i § 3-3 omfatter straffeloven § 254 om frihetsberøvelse.
(74)Når vilkårene først er oppfylt, skal oppreisning normalt tilkjennes, selv om det står «kan» i loven, jf. for eksempel HR-2023-1172-A avsnitt 34.
(75)Det følger av § 3-5 første ledd at oppreisningen skal settes til «en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art». Etter fast rettspraksis skal beløpet gjenspeile handlingens objektive grovhet, den skylden skadevolderen har utvist, samt skadens omfang og virkninger for skadelidte, jf. for eksempel HR-2020-1345-A avsnitt 28.
(76)Når en krenkelse er begått av flere i fellesskap, kan oppreisningen etter § 3-5 andre ledd fastsettes separat for den enkelte ansvarlige. I vurderingen skal det legges vekt på om belastningen for fornærmede er blitt større av at flere har handlet i fellesskap. Separat fastsettelse er særlig aktuelt ved grove integritetskrenkelser, jf. HR-2024-1016-A avsnitt 52.
(77)Lagmannsretten har fastsatt et felles oppreisningsbeløp for de to tiltalte. Jeg er enig i at det er riktig. Det at de opptrådte sammen, økte i dette tilfellet ikke belastningen i særlig grad.
(78)Den konkrete utmålingen må nødvendigvis bli skjønnsmessig.
(79)Lagmannsretten satte oppreisningsbeløpet til 150 000 kroner. Den la særlig vekt på frihetsberøvelsens varighet, at den inngikk i aktivitetene til et kriminelt nettverk, og at fornærmede i en periode ble utsatt for stor helserisiko fordi hun gikk tom for livsviktige medisiner. Lagmannsretten pekte også på at formålet med frihetsberøvelsen var å utnytte fornærmede økonomisk, samt at hun i ettertid er blitt mer utrygg og har hatt problemer med å sove.
(80)Jeg er enig med lagmannsretten i at de tiltalte forsettlig har utsatt fornærmede for en grov krenkelse. Sett i lys av at hun ikke opplevde frihetsberøvelsen som særlig belastende, og at det ikke foreligger holdepunkter for at ettervirkningene vil bli varige, finner jeg likevel beløpet noe høyt. Etter mitt syn bør det reduseres til 100 000 kroner. Konklusjon
(81)Ankene over straffedommen skal etter dette forkastes. Oppreisningen til fornærmede settes til 100 000 kroner.
(82)Jeg stemmer for slik D O M : 1. Ankene over straffekravet forkastes. 2. I lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 4 for A og punkt 4 for B, gjøres den endring at oppreisningen settes til 100 000 – etthundretusen – kroner.
(83)Dommer Steen: Dissens Innledning
(84)Når det gjelder spørsmålet om tiltale er tatt ut av kompetent påtalemyndighet, er jeg enig med førstvoterende og kan slutte meg til begrunnelsen hans. Jeg er imidlertid kommet til at vilkårene for å dømme de tiltalte for frihetsberøvelse etter straffeloven § 254 ikke er oppfylt. Tolkningen av straffeloven § 254
(85)Som førstvoterende har fremhevet, må rekkevidden av straffansvaret fastlegges innenfor rammene av det strafferettslige klarhetskravet. Kravet innebærer at straffebestemmelser kan tolkes og presiseres gjennom juridisk metode, men straffansvaret må ha tilstrekkelig forankring i ordlyden. Vilkårene må tolkes strengt og i samsvar med lovgivers forutsetninger.
(86)Jeg tar utgangspunkt i ordlyden i straffeloven § 254 om frihetsberøvelse. Det grunnleggende vilkåret er at den tiltalte «rettsstridig fratar noen friheten». Loven krever med andre ord at den fornærmede skal være satt i en tilstand av ufrihet.
(87)Lovteksten angir to eksempler på dette – innesperring og bortføring – men frihetsberøvelsen kan også skje «på annen måte». Jeg deler førstvoterendes syn om at eksemplene ikke utgjør den ytre ramme for hva som kreves for å være fratatt friheten, men tillegger eksemplifiseringen større vekt. Jeg oppfatter den som et uttrykk for det alvor som må foreligge for at fornærmede kan anses frihetsberøvet i straffelovens forstand. Dersom vedkommende bare har fått innskrenket bevegelsesfriheten, tilsier ordlyden at det ikke omfattes av straffebudet. Eksemplene indikerer dessuten at fysiske hindringer utgjør kjernen i hva som kreves for at bevegelsesfriheten ikke lenger er i behold.
(88)En slik forståelse av ordlyden harmonerer med de føringer lovgiver har gitt i forarbeidene. I proposisjonen er frihetsberøvelse illustrert med tilfeller der fornærmede fysisk er forhindret fra å forlate stedet, som «å holde ham fast, sperre ham inne eller fjerne gjenstander som er nødvendige for at han skal kunne flytte på seg, eksempelvis en stige fra et tak», jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.3. Også Straffelovkommisjonen eksemplifiserer anvendelsesområdet med ulike fysiske hindringer, som innesperring, binding og bortføring, jf. de spesielle merknader til bestemmelsen i NOU 2002: 4 punkt 9.12.2.
(89)Etter min vurdering er praksis fra Høyesterett mer i samsvar med en slik forståelse av ordlyden i straffeloven § 254 enn det førstvoterende har lagt til grunn. Det kan i den sammenheng også nevnes at de sentrale dommene er avsagt før klarhetskravet ble innskjerpet av Høyesterett i Rt-2009-780 og senere avgjørelser.
(90)De to sentrale avgjørelsene fra Høyesterett er Rt-2002-1707 og Rt-2005-463. Begge er grundig gjennomgått av førstvoterende. Etter mitt syn underbygger de at det i utgangspunktet må dreie seg om en fysisk hindring – «som ved en innesperring eller ved trusler om en umiddelbar maktanvendelse hvis man forsøker på å unnslippe», jf. Rt-2005-463 avsnitt 18. Avgjørelsene utelukker ikke at også perioder uten slike hindringer kan omfattes, typisk dersom alvorlige trusler eller forutgående vold har skapt psykiske sperrer som reelt sett hindrer fornærmede i å forlate stedet. I begge kjennelsene hadde de fornærmede berettiget grunn til å tro at de risikerte livet dersom de forlot stedene de oppholdt seg på.
(91)Jeg viser også til lovutvalget som har vurdert om lovgivningen gir tilstrekkelig rettsvern til barn og unge som er utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, psykisk vold og ufrivillig utenlandsopphold, jf. NOU 2024: 13 Lov og frihet. Utvalget legger til grunn at en straffbar frihetsberøvelse i utgangspunktet forutsetter fysiske hindringer, men at hele hendelsesforløpet må ses i sammenheng. Ved skadelige eller ufrivillige opphold i utlandet skiller utvalget mellom total fratakelse av bevegelsesfriheten og begrensninger i denne, jf. NOU 2024: 13 punkt 14.3.2.2: «Fratakelse av reisedokumenter kan imidlertid være en av flere begrensninger som til sammen innebærer at personen må anses frihetsberøvet. For eksempel kan kontroll av en persons bevegelser, trusler om vold dersom hen forlater et sted og fratakelse av reisedokumenter og mobiltelefon, til sammen innebære så omfattende begrensninger i bevegelsesfriheten at personen anses frihetsberøvet.»
(92)En slik forståelse er også lagt til grunn i juridisk litteratur, se Katrine Holter, lovkommentar, note 2.10 til straffeloven § 254, Karnov, ajourført 15. november 2022 og Magnus Matningsdal, lovkommentar, note 2.1 til straffeloven § 254, Juridika, ajourført 1. juli 2025. Holter har oppsummert slik i note 2.10: «Fysiske hindre må prege hendelsesforløpet, men psykiske sperrer som fremkalles ved trusler og vold, kan periodevis være tilstrekkelig under en sammenhengende frihetsberøvelse. Dersom fysiske hindre ikke dominerer situasjonen på noe tidspunkt, er andre straffebud, som tvang (§ 251) og trusler (§ 263), mer aktuelle.»
(93)Jeg er enig i dette.
(94)Jeg oppsummerer slik at straff etter straffeloven § 254 forutsetter at fornærmede er fratatt bevegelsesfriheten. Bestemmelsen retter seg primært mot fysiske hindringer av denne friheten. Unntaksvis kan også psykiske maktmidler omfattes, forutsatt at fornærmede reelt sett er fratatt bevegelsesfriheten, typisk ved alvorlige trusler rettet mot den fysiske integriteten. Begrensninger i bevegelsesfriheten er ikke tilstrekkelig. Det kreves på den annen side ikke at frihetsberøvelsen er absolutt. Det foreligger frihetsberøvelse så lenge fornærmede ikke kan unnslippe uten å ta i bruk andre midler enn de som med rimelighet kan kreves benyttet. Rammes handlingene i post II av § 254?
(95)Både tingretten og lagmannsretten har lagt til grunn at fornærmede ikke på noe tidspunkt var fysisk forhindret fra å forlate de tiltalte. De utsatte henne heller ikke for trusler eller vold. Det var tvert imot en vennskapelig tone mellom dem, og de dro blant annet på diverse aktiviteter sammen. Dette peker etter mitt syn i retning av at det ikke har funnet sted en frihetsberøvelse i straffelovens forstand.
(96)Det avgjørende for min vurdering er likevel at den eneste årsaken til at fornærmede oppholdt seg sammen med de tiltalte, var hennes ønske om å unngå et økonomisk tap. Fornærmede er, som ledd i et grovt bedrageri, blitt forledet til å tro at hvis hun samarbeidet med «politiet», ville hun kunne få pengene sine tilbake. Det innebærer ikke at hun er fratatt friheten til å bevege seg. Saksforholdet minner mer om et tilfelle av sosial kontroll enn om en frihetsberøvelse. Etter mitt syn faller det klart utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.
(97)Min konklusjon er etter dette at de tiltaltes handlinger ikke rammes av straffeloven § 254. Lagmannsrettens rettsanvendelse er etter mitt syn feil når den legger til grunn at paragrafen omfatter begrensninger i den personlige frihet, uten bruk av fysiske midler eller psykiske maktmidler som alvorlige trusler rettet mot den fysiske integriteten. Spørsmålet om forholdet kan omsubsumeres til grov tvang
(98)Spørsmålet er etter dette om forholdet kan omsubsumeres til grov tvang etter straffeloven § 252, jf. § 251, jf. § 79 bokstav c. Jeg tar ikke stilling til om det er tale om samme straffbare forhold etter straffeprosessloven § 38, da det uansett ikke er holdepunkter for at det i denne saken er utøvd slik «tvang» som rammes av disse bestemmelsene. Følgelig er det etter mitt syn heller ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning.
(99)Jeg stemmer etter dette for at de tiltalte frifinnes for tiltalen post II og for kravet om oppreisning.
(100)Dommer Sivertsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Steen.
(101)Dommer Sæther: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stenvik.
(102)Dommer Bergsjø: Likeså.
(103)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne