Fredrikstad kommune har hatt eiendomsskatt i en årrekke. Etter hovedregelen skal eiendommene verdsettes ved allmenn taksering hvert tiende år. Takseringen kan utsettes i inntil tre år, jf. eigedomsskattelova § 8 A-3. Bystyret vedtok i desember 2021 å skrive ut eiendomsskatt på grunnlag av nye takster. Fire private parter, som hadde fått vesentlig økt eiendomsskatt, reiste søksmål om gyldigheten av bystyrets vedtak og de individuelle klagevedtakene som gjaldt deres eiendommer. Spørsmålet for Høyesterett var om fristene for ny allmenn taksering var oversittet, og om dette i så fall medførte delvis ugyldighet som følge av at kommunen skulle ha benyttet laveste skattesats, jf. eigedomsskattelova § 13. Høyesterett har for det første kommet til at fristene var oversittet. At kommunen hadde kontorjustert de tidligere takstene, jf. eigedomsskattelova § 8 A-4, som innebærer en økning av takstene og en forlengelse av deres gyldighet, medførte ikke at fristene for ny allmenn taksering ble skjøvet ut i tid eller opphørte å gjelde. Videre mente Høyesterett at fristoversittelsen ikke medførte at kommunen skulle ha benyttet laveste skattesats, jf. § 13. Bestemmelsen gjelder «første året» kommunen skriver ut eiendomsskatt, men også der eiendomsskatt gjeninnføres etter et opphold. Fredrikstad kommune hadde kontorjustert takstene og dermed forlenget takstenes gyldighet i hele perioden fra fristutløpet og fram til skatt ble skrevet ut basert på de nye takstene. Det hadde derfor ikke vært et opphold i utskrivingen av eiendomsskatt. Dommen avklarer forholdet mellom allmenn taksering og kontorjustering i eigedomsskattelova, samt om oversittelse av fristene for ny allmenn taksering utløser plikten til å benytte laveste skattesats etter § 13. Rettsområde: Eiendomsskatt – allmenn taksering – kontorjustering
(1)Dommer Poulsen: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder gyldigheten av vedtak om utskriving av eiendomsskatt for 2022 i Fredrikstad kommune. Utskrivingen skjedde på grunnlag av en ny allmenn taksering, og spørsmålet er om fristene for slik taksering i eigedomsskattelova er oversittet, og om vedtaket derfor er delvis ugyldig fordi skatten er skrevet ut med for høy skattesats.
(3)Eiendomsskatt er en objektskatt som kan pålegges eierne av fast eiendom i en kommune. Skatten beregnes med utgangspunkt i eiendommens markedsverdi. Eiendommene skal som hovedregel verdsettes ved individuelle takster, og etter eigedomsskattelova § 8 A-3 andre ledd skal det i utgangspunktet være en allmenn taksering hvert tiende år. Hvis det foreligger særlige forhold, kan taksering framskyndes eller utsettes med inntil tre år.
(4)Fredrikstad kommune har i en årrekke skrevet ut eiendomsskatt på fast eiendom i kommunen. I 2003 vedtok kommunestyret å omtaksere alle skattepliktige eiendommer i kommunen, og det ble foretatt en allmenn taksering for perioden 2005–2015. Takseringen dannet grunnlaget for beregning av eiendomsskatt i disse årene. I stedet for å gjennomføre en ny allmenn taksering med virkning fra 2016, foretok kommunen en såkalt kontorjustering av takstene. En kontorjustering er en begrenset prosentvis økning av takstsummene fastsatt ved den siste allmenne takseringen, jf. eigedomsskattelova § 8 A-4. De justerte takstene fra 2016 ble videreført for skatteårene 2017–2019. Kommunen foretok nye kontorjusteringer med virkning for skatteårene 2020 og 2021.
(5)I desember 2020 besluttet bystyret at det skulle foretas en ny allmenn taksering, slik at «alle eiendommer i Fredrikstad skal omtakseres med virkning fra 01.01.2022». Bystyret fattet så 9. desember 2021 vedtak om utskriving av eiendomsskatt for skatteåret 2022 basert på nye takster. Det er punkt 14 i bystyrevedtaket som regulerer eiendomsskatt. Her heter det blant annet: «14.1. Det utskrives eiendomsskatt for 2022 i henhold til Lov om eigedomsskatt av 6. juni 1975 § 3 a på alle faste eiendommer i hele kommunen. 14.2. Ved utskriving av eiendomsskatt for 2022 gjøres det i henhold til eiendomsskattelovens § 8 A-3, med takster vedtatt 1. mars 2022 med virkning fra 1. januar 2022, jf. eiendomsskattelovens § 14. I henhold til § 8 A-2 vil skattegrunnlaget for bustader og fritidsbustader bli sett til verdet multiplisert med 0,7. … 14.5. Med hjemmel i eiendomsskattelovens § 12 litra a skal ‘skatteøre for bustaddelen i eigedomar med sjølvstendig bustaddelar og fritidseigedomar’ være 3,4 ‰.»
(6)Satsen ble senere redusert til 3,1 promille. For 2023 og 2024 ble satsen satt til 3,2 promille.
(7)De nye takstene førte til at skattegrunnlaget økte vesentlig for en rekke boliger og fritidseiendommer i Fredrikstad kommune for skatteåret 2022. Lagmannsretten har bygget på opplysninger fra kommunen om at skattebelastningen økte for om lag én tredjedel av eiendommene, og at dette særlig gjaldt fritidseiendommene på grunn av prisøkningen i markedet siden 2005.
(8)I august 2023 sendte advokat Bettina Banoun søksmålsvarsel til Fredrikstad kommune på vegne av «Komitéen – Nei til økt eiendomsskatt i Fredrikstad kommune». Her framgikk det at man vurderte gruppesøksmål med krav om at kommunens vedtak om, og utskriving av eiendomsskatt, for 2022 og 2023 skulle kjennes ugyldig.
(9)I stedet for gruppesøksmål tok de fire private partene i saken her 24. oktober 2023 ut søksmål mot kommunen som et såkalt pilotsøksmål. For disse førte de nye takstene til en flerdobling av takstgrunnlag og årlig eiendomsskatt for tre fritidseiendommer og én boligeiendom. I stevningen ble det lagt ned påstand om at punkt 14 i bystyrevedtaket 9. desember 2021 kjennes ugyldig som følge av at eigedomsskattelovas frister for gjennomføring av ny allmenn taksering ikke er overholdt. Det ble også krevd tilbakebetaling av ulovlig innkrevet eiendomsskatt for årene 2022 og framover. De private partene gjorde videre gjeldende at de konkrete klagevedtakene for deres eiendommer måtte oppheves.
(10)Søndre Østfold tingrett avsa 22. mars 2024 dom med slik domsslutning: «1. Klagevedtak datert 21. september 2023 for ---veien 00 i Fredrikstad kommune (gnr. 00 bnr. 00), oppheves. 2. Klagevedtak datert 21. september 2023 for --- vei 00 i Fredrikstad kommune (gnr. 000, bnr. 000), oppheves. 3. For øvrig frifinnes Fredrikstad kommune. 4. I sakskostnader betaler saksøkerne, en for alle og alle for en, 234 300 – tohundreogtrettifiretusentrehundre – kroner til Fredrikstad kommunen innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av dommen.»
(11)Tingretten la til grunn at bystyrevedtaket 9. desember 2021 om utskriving av eiendomsskatt er gyldig. Klagevedtakene for to av de private partene ble imidlertid kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil i form av mangelfull begrunnelse.
(12)De fire private partene anket til Borgarting lagmannsrett over «hovedspørsmålet om utskriving av eiendomsskatten og sakskostnadene». Anken gjaldt rettsanvendelsen. Lagmannsretten avsa 6. mars 2025 dom med slik domsslutning: «1. Anken forkastes. 2. Hver av partene bærer egne sakskostnader for begge instanser.»
(13)De private partene har anket til Høyesterett over rettsanvendelsen. Fredrikstad kommune anket særskilt over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse. Ved at de private partenes anke ble tillatt fremmet, falt den særskilte sakskostnadsanken bort som gjenstandsløs.
(14)Etter at ankeforhandlingen i Høyesterett var avsluttet, ble partene bedt om skriftlig å kommentere enkelte spørsmål knyttet til eigedomsskattelova § 13, jf. tvisteloven § 30-11 andre ledd, jf. § 9-17 andre ledd. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instansene. Partenes syn på saken
(15)De ankende partene – A, B, C og D – har i korte trekk gjort gjeldende:
(16)Eigedomsskattelova § 8 A-3 oppstiller en klar ytre ramme for når kommunen kan foreta en ny allmenn taksering. Hvis fristen oversittes, kan kommunen likevel omtaksere. Men ved utskriving av eiendomsskatt som er basert på de nye takstene, må kommunen benytte laveste skattesats og deretter følge opptrappingsreglene i eigedomsskattelova § 13. Dette ville gitt betydelig lavere beskatning, med henholdsvis 1, 2 og 3 promille i årene 2022–2024 i stedet for en sats på 3,1 promille i 2022 og 3,2 promille i 2023 og 2024.
(17)Justeringen av takstene etter eigedomsskattelova § 8 A-4 om kontorjustering fører ikke til at fristene for å foreta ny allmenn taksering i § 8 A-3 opphører å gjelde. En slik fortolkning ville stride mot legalitetsprinsippet og lovskravet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). At kommunen i årene etter fristutløpet har kontorjustert takstene, har heller ingen betydning for spørsmålet om laveste skattesats skulle vært benyttet, jf. § 13.
(18)Siden Fredrikstad kommune har oversittet fristen for å foreta ny allmenn taksering, og eiendomsskatten basert på de nye takstene ikke ble skrevet ut med skattesatsene i § 13, er utskrivingsvedtaket og de individuelle klagevedtakene delvis ugyldige.
(19)De ankende partene har lagt ned slik påstand: «1. Fredrikstad kommunes bystyrevedtak datert 9. desember 2021 punkt 14 er ugyldig. 2. Søndre Østfold tingretts domsslutning punkt 1 og 2 stadfestes. 3. Klagevedtak datert 21. september 2023 for --- 00, 000/0/00, oppheves. 4. Klagevedtak datert 25. april 2023 for --- 00, 000/0000, oppheves. 5. Ankende parter har krav på tilbakebetaling av ulovlig innkrevd eiendomsskatt for årene 2022 og fremover, med tillegg av renter etter forskrift av 18. desember 1987 nr. 977 om morarente på eiendomsskatt. 6. Ankende parter tilkjennes sakskostnader for alle instanser.»
(20)Ankemotparten – Fredrikstad kommune – har i korte trekk gjort gjeldende:
(21)Kommunens vedtak om å skrive ut eiendomsskatt basert på de nye takstene er ikke ugyldig. De individuelle vedtakene er heller ikke ugyldige på dette grunnlaget.
(22)Historisk har de omtvistede fristene regulert takstenes gyldighetstid. Fristene har aldri begrenset kommunens adgang til å taksere på nytt. Etter innføringen av eigedomsskattelova § 33 tredje ledd i 1977 har fristene bare vært ordensregler uten egentlig rettslig betydning. Paragraf § 33 tredje ledd er videreført i den nåværende § 8 A-4. At eiendomsskatt skrives ut på bakgrunn av en allmenn taksering der fristene er oversittet, utløser ikke plikten til å bruke minimumssatsen i § 13. Dersom fristene er oversittet, er det derfor uten betydning for utskrivingsvedtakets gyldighet.
(23)Uansett er ikke fristen oversittet. Det følger av § 8 A-4 andre ledd andre punktum at fristene for ny allmenn taksering ikke gjelder for kontorjustering. Det innebærer at fristene i § 8 A-3 opphører å gjelde der kommunen foretar kontorjustering etter § 8 A-4. Kontorjustering viderefører gyldigheten av den sist gjennomførte takseringen. Slik kontorjustering må skje innen treårsfristen, men trenger ikke gjentas hvert år. Denne forståelsen av §§ 8 A-3 og 8 A-4 er fullt ut forenlig med legalitetsprinsippet.
(24)Fredrikstad kommune har lagt ned slik påstand: «1. Ankene forkastes. 2. Fredrikstad kommune tilkjennes sakskostnader for alle instanser.» Mitt syn på saken Innledende bemerkninger Generelt om eiendomsskatt
(25)Eiendomsskatt er som nevnt en såkalt objektskatt som pålegges eierne av fast eiendom i en kommune. At det er en objektskatt, innebærer at skatten i utgangspunktet ikke knyttes til hvilken nytte den enkelte eieren har av eiendommen, men til eiendommens objektiviserte verdi, jf. HR-2017-1258-A Hjelmeland kommune avsnitt 66. Skatten utskrives årlig og utgjør en andel av markedsverdien, beregnet i promille. Etter eigedomsskattelova § 2 er det kommunen som avgjør om det skal skrives ut eiendomsskatt, og skatten tilfaller kommunen. Utskriving må skje innenfor de rammene som oppstilles i eigedomsskattelova, jf. § 1, se også HR-2019-1198-A gruppesøksmål Oslo avsnitt 47.
(26)Som eksempler på slike rammer som loven setter, nevner jeg § 3 om utskrivingsalternativer, det vil si hvilke eiendommer eiendomsskatt kan skrives ut på, § 5 som fritar visse eiendommer fra eiendomsskatt, og § 7 som gir kommunen fullmakt til å frita en del andre eiendommer. I § 11 er det bestemmelser om minimums- og maksimumssatser og mulighet for å benytte bunnfradrag for bolig- og fritidseiendommer. Paragraf 13 første ledd inneholder regler om hvor høy skattesatsen kan være det første året kommunen skriver ut eiendomsskatt, samt regler om årlig økning av skattesatsen. Jeg kommer tilbake til denne bestemmelsen senere. I § 14 fastsettes frister for utskriving av skatt.
(27)Lovens kapittel 3 inneholder bestemmelser om skattegrunnlaget – det vil si det grunnlaget som eiendomsskatten skal beregnes på bakgrunn av. Paragraf 8 A-1 første ledd fastsetter at eiendomsskatten skal «reknast ut etter verdet som eigedomen vert sett til etter reglane i §§ 8 A-2 til 8 A-4». Etter § 8 A-2 første ledd første og andre punktum skal verdsettelsen av en eiendom baseres på omsetningsverdi ved fritt salg, og skattegrunnlaget utgjør 70 prosent av omsetningsverdien.
(28)Paragraf § 8 A-3 inneholder hovedregelen om verdsetting ved allmenn taksering. I bestemmelsens andre ledd oppstilles fristreglene som jeg allerede har nevnt, og som står sentralt i saken. Jeg kommer snart nærmere tilbake til disse. Paragraf 8 A-4 gir bestemmelser om kontorjustering, som er et alternativ til ny allmenn taksering. Kontorjustering innebærer en prosentvis oppjustering av takstene, maksimalt 10 prosent av den opprinnelige taksten for hvert år som går etter utløpet av 10-årsfristen i § 8 A-3 andre ledd.
(29)Jeg nevner også at § 8 C-1 inneholder en regel om alternativ verdsetting av boliger ved bruk av formuesgrunnlag istedenfor taksering. Med formuesgrunnlag menes den verdien av eiendommen som har vært benyttet for å fastsette formues- og inntektsskatt året før det aktuelle eiendomsskatteåret, jf. skatteloven § 4-10 andre til fjerde ledd. Bestemmelsen ble innført ved endringslov 7. desember 2012 nr. 73 med virkning fra skatteåret 2014. Problemstillingene i denne saken
(30)Kjernespørsmålet i saken er hvilken betydning § 8 A-4 andre ledd siste punktum, som fastsetter at «fristreglane i § 8 A-3 andre ledd gjeld ikkje for kontorjustering», har for fristreglene i § 8 A-3 andre ledd. Partene er uenige om kontorjusteringer påvirker fristene for å foreta ny allmenn taksering, enten ved at fristene skyves ut i tid eller opphører å gjelde. Hvis fristene er oversittet, er det videre spørsmål om slik fristoversittelse medfører at vedtaket om utskriving av eiendomsskatt basert på de nye takstene er delvis ugyldig, fordi kommunen i så fall skulle benyttet laveste skattesats, jf. § 13. Legalitetsprinsippet – særlig om betydningen på skatterettens område
(31)Det følger av legalitetsprinsippet at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov, jf. Grunnloven § 113. Skattlegging er et slikt inngrep som krever hjemmel i lov, jf. for eksempel HR-2025-563-A Elopak avsnitt 55. Hva legalitetsprinsippet nærmere innebærer på skatterettens område, framgår av HR-2024-2073-A New York-filial avsnitt 52: «Som fremhevet av Høyesterett i Rt-2014-1281 Z-huset avsnitt 48 gjelder det på skatterettens område ikke et strengt legalitetsprinsipp, i den forstand at tolkningstvil skal løses til fordel for skattyterne. Legalitetsprinsippet tilsier at lovens ordlyd står sentralt ved tolkningen, men tolkningstvil må løses ut fra det som er best i samsvar med en avveining av samtlige rettskildefaktorer, og som sikrer tilstrekkelig klarhet og forutsigbarhet for borgerne.»
(32)Lovens ordlyd står med andre ord sentralt, men er ikke nødvendigvis avgjørende. Er det tvil om hvordan lovens ordlyd skal forstås, må tvilen løses ut fra en avveining av samtlige rettskildefaktorer på en måte som sikrer klarhet og forutsigbarhet.
(33)De kvalitative kravene til hjemmelen innebærer videre at loven må være tilgjengelig og så presis som forholdene tillater, se HR-2018-1907-A Blom Fiskeoppdrett avsnitt 51 med videre henvisninger.
(34)Kravet til lovhjemmel må riktignok nyanseres, blant annet ut fra hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er overfor den som rammes, jf. for eksempel HR-2021-2510-A avsnitt 51 med videre henvisning.
(35)Innenfor skatteretten er det derfor ikke gitt at hjemmelskravet skal praktiseres like strengt ved regler som gjelder myndighetenes saksbehandling ved utskriving av skatt, som der det er snakk om å regulere skatteplikten som sådan. Men også i de førstnevnte tilfellene setter hjemmelskravet klare grenser for tolkninger som er til skattyternes ugunst. Et eksempel i så måte er absolutte frister som er satt av hensyn til borgerne.
(36)Her finner jeg grunn til å nevne HR-2019-1198-A gruppesøksmål Oslo, som gjaldt tolkningen av eigedomsskattelova § 14 andre ledd tredje punktum. Denne bestemmelsen fastsetter en for kommunen lempeligere frist for å skrive ut eiendomsskatt det «første året» slik skatt blir skrevet ut. Høyesteretts flertall kom til at det måtte legges stor vekt på ordlyden, som syntes å utelukke tilfeller hvor en kommune gjeninnfører eiendomsskatt, selv om det skulle gå mange år før det skjer. Det ble også lagt vekt på en forarbeidsuttalelse om forståelsen av det samme uttrykket et annet sted i samme paragraf, som ga uttrykk for at loven skulle tas på ordet. Om betydningen av kommunens behov for å forberede vedtakene i en situasjon der det hadde vært mange års opphold i utskrivingen av eiendomsskatten, uttaler førstvoterende i avsnitt 104–105: «Jeg er enig med kommunen i at omfanget av det arbeidet kommunen måtte utføre i 2015–2016 for å forberede og utskrive eiendomsskatt i Oslo, ikke var mindre fordi kommunen hadde hatt eiendomsskatt på 1990-tallet. Reelt sett var derfor situasjonen sammenlignbar med en førstegangsutskriving. Men samtidig vil enhver utsettelse av fristen være til skattyternes ugunst. I dette tilfellet trekker lovens ordlyd og forståelsen av samme begrepet et annet sted i § 14 nokså entydig i skattyternes favør. Etter min mening kan en domstol da ikke legge avgjørende vekt på hvordan den måtte mene at en avveining av partenes motstående interesser bør slå ut.»
(37)Det er videre klart at ileggelse av skatt er et inngrep i eiendomsretten som er vernet etter EMK protokoll 1 artikkel 1 (P1-1), jf. for eksempel Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) dom 14. oktober 2010 Shchokin mot Ukraina avsnitt 49. For at et slikt inngrep skal være i samsvar med konvensjonen, må det være «hjemlet ved lov», og dermed oppfylle lovskravet i EMK. På samme måte som Grunnloven § 113 innebærer dette kvalitative krav, nærmere bestemt at lovhjemmelen må være «accessible to the persons concerned, precise and foreseeable in its application», jf. Shchokin-dommen avsnitt 51. Har Fredrikstad kommune oversittet fristen for ny allmenn taksering i eigedomsskattelova § 8 A-3 andre ledd? Innledning
(38)Problemstillingene saken reiser, er altså for det første om kommunen har oversittet fristen for ny allmenn taksering. Hvis fristen er oversittet, er det videre spørsmål om slik fristoversittelse medfører at vedtaket om utskriving av eiendomsskatt basert på de nye takstene er delvis ugyldig, fordi kommunen i så fall skulle benyttet laveste skattesats med gradvis opptrapping.
(39)Jeg ser først på spørsmålet om kommunen har oversittet fristen for ny allmenn taksering. Dette beror på en tolkning av bestemmelsene i eigedomsskattelova §§ 8 A-3 og 8 A-4. Mer konkret er det spørsmål om kontorjustering etter § 8 A-4 medfører at fristene for ny allmenn taksering i § 8 A-3 skyves ut i tid eller opphører å gjelde. Ordlyden i eigedomsskattelova §§ 8 A-3 og 8 A-4
(40)Eigedomsskattelova § 8 A-3 første og andre ledd lyder slik: «§ 8 A-3. Verdsetjing (1) Eigedomen skal verdsetjast ved takst. (2) Det skal vere ei allmenn taksering i kommunen kvart tiande år. Dersom det ligg føre særlege tilhøve, kan kommunestyret avgjere at ny taksering skal skje tidlegare eller seinare enn dette, men ikkje seinare enn tre år etter at siste allmenne taksering skulle ha skjedd. Kommunen dekkjer kostnadene ved taksering, og kommunestyret utnemner dei personane som skal stå for takseringa.»
(41)Første ledd fastsetter hovedregelen om verdsetting – at eiendommen skal verdsettes ved takst. Andre ledd pålegger kommunen å gjennomføre allmenn taksering hvert tiende år. Etter ordlyden framstår andre ledd som et pålegg som må følges dersom eiendomsskatt utskrives, jf. «skal». Jeg minner her om at eigedomsskattelova er en fullmaktslov, og at kommunen må holde seg innenfor lovens rammer når skatt skrives ut. Rent språklig framstår andre ledd første punktum derfor klart nok ikke som en ordensforskrift.
(42)Jeg kan slutte meg til det lagmannsretten sier i dommen på side 10 om forståelsen av ordlyden i andre ledd: «Basert på en språklig forståelse av ordlyden gis det i ekstl. § 8 A-3 annet ledd første punktum en hovedregel om at alle eiendommer skal verdsettes samtidig hvert ‘tiande år’. Denne taksten skal ligge fast i en tiårsperiode. Etter ordlyden i annet ledd annet punktum åpnes det for unntak dersom det foreligger ‘særlege tilhøve’. I så fall kan ny allmenn taksering skje tidligere eller senere enn tiårsfristen, men ordlyden setter en lengstefrist på tre år, jf. formuleringen ‘men ikkje seinare enn tre år etter at siste allmenne taksering skulle ha skjedd’. Lagmannsretten mener – i likhet med tingretten – at ordlyden her isolert tilsier at det gjelder en ytre tidsgrense for at det må foretas ny allmenn taksering innen 13 år.»
(43)Ordlyden i § 8 A-3 andre ledd peker altså i retning av en ytre tidsgrense for hvor lenge eiendomsskatt kan skrives ut basert på tidligere takster. Men paragrafen kan ikke tolkes isolert. Den må ses i sammenheng med andre bestemmelser i loven. Av særlig betydning her er § 8 A-4 om kontorjustering, siden den paragrafen viser til § 8 A-3 og sier noe om forholdet til reglene der. Bestemmelsen har slik ordlyd: «§ 8 A-4. Kontorjustering (1) I staden for ny allmenn taksering kan kommunestyret gjere vedtak om auke av det verdet (taksten) som eigedomen blei sett til ved den siste allmenne takseringa for utskriving av eigedomsskatt. Kommunestyret kan dessutan gjere vedtak om at det skal gjerast eit tilsvarande tillegg for dei eigedomane som er verdsett særskild før eit tidspunkt som kommunestyret fastset. (2) Auken kan skje stegvis over fleire år, men må ikkje vere meir enn 10 prosent av det opphavlege skattegrunnlaget for kvart år etter 10-årsfristen for den siste allmenne takseringa, likevel slik at skatteåret 1983 vert rekna som første året for slikt tillegg. Fristreglane i § 8 A-3 andre ledd gjeld ikkje for kontorjustering.»
(44)Som jeg allerede har vært inne på, betyr kontorjustering at de allerede foreliggende takstene økes uten at det foretas ny taksering. Første ledd gir uttrykk for at kontorjustering skal være et alternativ til ny allmenn taksering – «i staden for». Dette må innebære at de to bestemmelsene i §§ 8 A-3 og 8 A-4 ikke kan tolkes slik at kontorjustering i praksis utelukkes.
(45)Paragraf 8 A-4 andre ledd første punktum gir rettslige rammer for hvor mye takstene kan økes ved kontorjustering. Andre ledd andre punktum fastsetter at fristreglene i § 8 A-3 for ny allmenn taksering ikke «gjeld … for kontorjustering». Den mest naturlige forståelsen av det sistnevnte er at kontorjustering kan foretas uavhengig av fristene i § 8 A-3, altså uavhengig av både 10-årsfristen og 3-årsfristen. Dette må imidlertid leses i sammenheng med første ledd første punktum om at kontorjustering er et alternativ til ny allmenn taksering. Det må bety at kontorjustering først kan skje etter utløpet av 10-årsfristen § 8 A-3. Dette følger også av beregningsregelen i andre ledd første punktum. Men ordlyden setter ingen begrensninger med hensyn til hvor mange år kontorjustering kan skje etter utløpet av fristen.
(46)Selv om ordlyden ikke oppstiller noen begrensninger med hensyn til hvor mange år kontorjustering kan foretas, er det likevel nærliggende å forstå bestemmelsen slik at markedsverdiprinsippet i § 8 A-2 og kravet om likebehandling setter grenser for hvor langt en kommune kan foreta kontorjusteringer i stedet for å gjennomføre ny allmenn taksering. Det er ikke grunn til å gå nærmere inn på dette her.
(47)Lest isolert sier § 8 A-4 andre ledd andre punktum bare noe om fristreglenes betydning for kontorjustering, og ikke noe om fristreglene for ny allmenn taksering fortsatt gjelder når det gjennomføres kontorjustering. Men hvis kommunen kan kontorjustere, må det samtidig bety at de opprinnelige takstene står ved lag. Det er jo nettopp disse tidligere takstene som justeres. Derfor er det naturlig å lese loven slik at et vedtak om kontorjustering forlenger takstenes gyldighet.
(48)Paragraf 8 A-4 sier altså ikke noe direkte om hvilken betydning kontorjustering skal ha for fristene for ny allmenn taksering i § 8 A-3 andre ledd. Siden gyldigheten av takstene forlenges, er det mulig å tolke § 8 A-4 andre ledd andre punktum slik at fristene for ny allmenn taksering skyves ut tid, slik kommunen gjør gjeldende, og underinstansene har lagt til grunn. Men det er etter min mening ikke den mest naturlige forståelsen av ordlyden. Som jeg allerede har understreket, heter det i § 8 A-4 andre ledd andre punktum at fristreglene i § 8 A-3 andre ledd ikke gjelder «for» kontorjustering. Det står ikke at fristene ikke gjelder «når» det kontorjusteres. Og selv om et vedtak om kontorjustering forlenger takstenes gyldighet, kan det ikke rekke lenger enn vedtaket rekker. Takstenes gyldighet forlenges ikke som sådan, men som en konsekvens av at de justeres for det aktuelle skatteåret. Kontorjustering innebærer altså ikke at takstenes gyldighet forlenges på ubestemt tid.
(49)Fra ordlyden i bestemmelsene utleder jeg sammenfatningsvis at fristene i § 8 A-3 andre ledd regulerer takstenes gyldighetstid, og at kommunen må forholde seg til disse ved utskriving av eiendomsskatt. Dersom det foretas kontorjustering etter § 8 A-4, forlenges takstenes gyldighet. Bestemmelsene etterlater imidlertid tolkningstvil med hensyn til spørsmålet om kontorjustering medfører at fristene for ny allmenn taksering i § 8 A-3 fortsatt gjelder, eller om de skyves ut i tid eller opphører å gjelde. Siden ordlyden ikke gir noe klart svar på dette spørsmålet, må andre kilder trekkes inn. Lovhistorikk og forarbeider
(50)Forløperen til regelen i eigedomsskattelova § 8 A-3 om allmenn taksering var den tidligere byskatteloven 18. august 1911 nr. 9 § 4. Etter denne bestemmelsens første ledd skulle skattegrunnlaget fastsettes ved taksering, og alminnelig taksering skulle foretas hvert tiende år. Bystyret hadde myndighet til «under særegne forhold» å beslutte at ny taksering skulle finne sted tidligere, men ingen mulighet til å utsette takseringen.
(51)Ved en endring av byskatteloven § 4 i 1921 ble kommunene gitt anledning til utsettelse av takseringen i inntil tre år ved særegne forhold. Slik beslutning krevde samtykke fra Finansdepartementet. I forarbeidene ga Finansdepartementet klart uttrykk for at en mulighet for bystyrene til å utsette fristen for ny allmenn taksering, og dermed forlenge gyldigheten av de tidligere takstene, krevde lovendring, jf. Ot.prp. nr. 38 (1920) side 93.
(52)Byskatteloven § 4 sto uendret fram til midten av 1970-tallet. Eigedomsskattelova ble vedtatt i 1975, og det meste av loven trådte i kraft 1. januar 1976. Loven bygget på at eiendomsskatt skulle skrives ut på grunnlag av likningstakstene, jf. den tidligere § 8 første ledd. Denne bestemmelsen skulle imidlertid ikke tre i kraft før det hadde blitt etablert et nytt takseringssystem for fast eiendom. Etter eigedomsskattelova § 33 andre ledd skulle derfor blant annet byskatteloven § 4 om allmenn taksering «halde fram å gjelda» inntil den nye § 8 trådte i kraft.
(53)Ved en lovendring i 1977 ble det lagt til et nytt tredje ledd i eigedomsskattelova § 33 som lød slik: «Kommunestyret kan gjere vedtak om at den siste almenne verdsetjinga for utskriving av eigedomsskatt, skal gjelde fram til reglane i § 8 vert sette i kraft».
(54)Med denne bestemmelsen fikk altså kommunestyret myndighet til å utsette ny allmenn taksering. Bakgrunnen for bestemmelsen beskrives slik i Ot.prp. nr. 23 (1977–1978) punkt 3 på side 13: «Departementet har ment at den forestående omlegging av takseringssystemet og iverksettelsen av eiendomsskatteloven § 8 gir rimelig grunn til å unnlate å foreta alminnelig omtaksering etter de gamle eiendomsskattebestemmelsene. Arbeidet og utgiftene ved slik taksering kan være uforholdsmessig store når takstene skal brukes bare i noen få år. Av denne grunn har en del kommuner nyttet adgangen til å bruke de gjeldende takster i inntil 3 år etter utløpet av 10-årsperioden, og departementet har godkjent vedtakene. For noen kommuner vil den forlengede periode på 13 år løpe ut i 1977, 1978 og 1979. Da den nye takseringsordningen sannsynligvis først kan settes i verk for inntektsåret 1981, foreslår departementet at kommunene skal få adgang til å forlenge gyldighetstiden for den siste foretatte alminnelige taksering utover den någjeldende grense på 3 år fram til det tidspunkt da eiendomsskatteloven § 8 gjøres gjeldende. Avgjørelsen foreslås helt ut lagt til kommunestyrene, slik at det ikke skal være nødvendig med samtykke fra Finansdepartementet.»
(55)Departementets begrunnelse viser at fristene for å foreta ny allmenn taksering først og fremst regulerer takstenes gyldighetstid. Videre tilsier begrunnelsen, på samme måte som ved endringen av byskatteloven § 4 i 1921, at det var nødvendig med lovendring dersom kommunene skulle benytte takstene ut over fristene for ny taksering. Jeg tilføyer at § 33 tredje ledd ga adgang for kommunene til å forlenge takstenes gyldighet som sådan inntil det nye takseringssystemet var på plass.
(56)Ved lov 17. desember 1982 nr. 82 om mellombels tillegg til eigedomsskattelova, som fikk virkning fra skatteåret 1983, ble det innført midlertidige regler som ga kommunen adgang til kontorjustering som et alternativ til ny allmenn taksering etter utløpet av 10-årsfristen. Bakgrunnen for endringen var at Oslo kommune hadde bedt Finansdepartementet om en mulighet til å forhøye skattegrunnlaget uten en kostbar taksering av hele eiendomsmassen. Departementet konstaterte at en slik ren «kontormessig» forhøyelse av eiendomsskattetakstene krevde endring i lovs form, men at «de samme synspunkter som ble fremholdt i forbindelse med adgangen til forlengelse av takstenes gyldighetstid», talte for en adgang til kontorjustering, jf. Ot.prp. nr. 21 (1982–1983) side 2.
(57)Innføringen av adgangen til kontorjustering må altså forstås på bakgrunn av at kommunene hadde fått mulighet til å forlenge takstenes gyldighetstid i påvente av det nye takseringssystemet. Gjennom kontorjusteringsreglene fikk kommunene i tillegg mulighet til å forhøye disse takstene uten ny taksering inntil nytt takseringssystem var på plass. Kommunene fikk dermed en betydelig frihet ved fastsettelsen av skattegrunnlaget.
(58)Det nye takseringssystemet som ble forutsatt da eigedomsskattelova ble vedtatt, ble aldri etablert, og byskattelovens regler om verdsettelse ved allmenn taksering forble hovedregelen. I et høringsnotat fra Finansdepartementet 15. november 2010 ble det derfor foreslått at bestemmelsene om taksering i byskatteloven §§ 4 og 5, samt kontorjusteringsreglene i lov 17. desember 1982 nr. 82, skulle tas inn i eigedomsskattelova gjennom nye bestemmelser i §§ 8 A-3 og 8 A-4. Samtidig ble det foreslått at regelen om forlengelse av takstenes gyldighetstid i eigedomsskattelova § 33 tredje ledd skulle oppheves. Forslaget i høringsnotatet inneholdt ikke den regelen som nå framgår av § 8 A-4 andre ledd andre punktum, om at fristreglene i § 8 A-3 andre ledd ikke gjelder for kontorjustering. For øvrig var forslaget til lovtekst identisk med de nå gjeldende §§ 8 A-3 og 8 A-4.
(59)Forslagene i høringsnotatet ble fulgt opp i Prop. 112 L (2011–2012). Departementet understreker i punkt 3.1 på side 26–27 i proposisjonen at det bare var tale om en lovteknisk opprydning, uten noen endring av gjeldende rett. I punkt 3.7.2 på side 48 uttaler departementet at det at de faktiske hovedreglene om taksering er plassert i byskatteloven, «gir ei uoversiktleg lovregulering og gjer eigedomsskattelova lite tilgjengeleg for brukarane».
(60)I høringsuttalelsen fra Kommunenes sentralforbund (KS) og Landssamanslutninga for Vasskraftkommunar (LVK) ble det pekt på mulige konsekvenser av forslaget om å oppheve regelen om forlengelse av takstenes gyldighetstid i eigedomsskattelova § 33 tredje ledd. Begge høringsinstansene viste til at mange kommuner hadde truffet slike vedtak om forlengelse, og at bortfall av regelen ville medføre at disse måtte gå i gang med ny taksering før de hadde planlagt. Etter LVKs syn ville forslaget medføre at kommunene ikke kunne utsette gjennomføringen av ny alminnelig taksering i mer enn tre år. Departementet uttaler til dette i samme punkt på side 49: «Den lovtekniske revisjonen tek sikte på å samle alle gjeldande føresegner om skattegrunnlaget i eigedomsskattelova. Siktemålet er ikkje å oppheve eldre føresegner som har ein praktisk funksjon i dag. Departementet foreslår difor at innhaldet i desse føresegnene blir tatt inn i eigedomsskattelova § 8 A-4.»
(61)Det er ut fra dette nærliggende å forstå departementet slik at meningen med å legge til § 8 A-4 andre ledd andre punktum om at «fristreglane i § 8 A-3 andre ledd gjeld ikkje for kontorjustering», var at kontorjustering skulle få betydning for fristene for ny allmenn taksering i § 8 A-3. Forarbeidene tyder iallfall på at fristene ikke skulle gjelde der det foretas kontorjustering før 13-årsfristens utløp.
(62)Oppsummeringsvis gir lovhistorikken og forarbeidene klar støtte til det jeg allerede har utledet av ordlyden i §§ 8 A-3 og 8 A-4, nemlig at fristreglene for ny allmenn taksering var ment å regulere gyldighetstiden for takstene, og at kommunen må forholde seg til disse ved utskriving av eiendomsskatt. Lovhistorikken viser også at da adgangen til kontorjustering ble innført i 1982, skulle det skje i situasjoner der takstenes gyldighet allerede var forlenget etter § 33 tredje ledd. Etter gjeldende rett, der § 33 tredje ledd ikke er videreført, må et vedtak om kontorjustering i seg selv innebære at takstenes gyldighet forlenges, men dette gjelder bare så langt vedtaket rekker. Som nevnt innebærer kontorjustering etter § 8 A-4 altså ikke at takstenes gyldighet forlenges på ubestemt tid. I tillegg kan forarbeidene til §§ 8 A-3 og 8 A-4 forstås slik at departementet mente at kontorjustering skulle få betydning for fristene for ny allmenn taksering i § 8 A-3. Forarbeidene tyder iallfall på at fristene ikke skulle gjelde der det foretas kontorjustering før 13-årsfristens utløp. Andre kilder
(63)Partene har pekt på to brev fra Finansdepartementet til henholdsvis LVK og Fredrikstad kommune. Jeg kan imidlertid ikke se at disse har et innhold som bidrar med noe mer enn det jeg allerede har trukket ut fra forarbeidene. Det er uansett ikke vist til noen klar forvaltningspraksis.
(64)Når det gjelder reelle hensyn, er jeg for det første enig med lagmannsretten i at kontorjusteringsregelen mister mye av sin betydning som alternativ til ny allmenn taksering hvis reglene skal forstås slik at den ytre 13-årsfristen for allmenn taksering står fast også ved kontorjustering. Kontorjustering i en periode vil være en fleksibel og kostnadseffektiv måte for kommunen å øke skattegrunnlaget på. At allmenn taksering utsettes, vil ofte også være til gunst for skattyterne. Samtidig vil det at det går lang tid mellom hver taksering, kunne medføre brå endringer som kan oppleves krevende for skattyterne. Samlet vurdering av rettskildene
(65)Ordlyden i § 8 A-4 andre ledd andre punktum om at fristreglene for ny allmenn taksering i § 8 A-3 andre ledd ikke gjelder «for kontorjustering», er uklar. Den mest naturlige forståelsen av ordlyden er imidlertid at kontorjustering utelukkende forlenger gyldigheten av takstene så langt vedtaket rekker, ikke at kontorjustering medfører at fristene for ny allmenn taksering i § 8 A-3 skyves ut i tid eller opphører å gjelde. Forarbeidene til § 8 A-4 taler riktignok for at meningen med bestemmelsen var at den skulle ha en slik virkning. Når en slik virkning i mange tilfeller kan være til skattyternes ugunst, har jeg likevel, i lys av legalitetsprinsippets krav til klarhet og forutsigbarhet, vanskeligheter med å se at loven kan forstås på den måten, gitt ordlydens utforming.
(66)Jeg er derfor kommet til at kontorjustering etter § 8 A-4 ikke medfører at fristene for ny allmenn taksering i § 8 A-3 andre ledd skyves ut i tid eller opphører å gjelde. Den konkrete vurderingen
(67)Det er på det rene at den ytre 13-årsfristen for å foreta ny allmenn taksering i eigedomsskattelova § 8 A-3 andre ledd løp ut for Fredrikstad kommune ved utgangen av 2018. Ny allmenn taksering fant ikke sted før i 2021, med virkning for skatteåret 2022. At kommunen foretok kontorjusteringer i perioden 2016–2021, påvirket ikke fristen. Det er derfor klart at Fredrikstad kommune har oversittet fristen for ny allmenn taksering i eigedomsskattelova § 8 A-3 andre ledd. Medfører fristoversittelsen at Fredrikstad kommunes vedtak om eiendomsskatt for 2022 er delvis ugyldig? Innledning
(68)Som nevnt har de ankende partene anført at konsekvensen av fristoversittelsen er at kommunen skulle ha benyttet laveste skattesats og deretter fulgt opptrappingsreglene i eigedomsskattelova § 13 første ledd første og andre punktum. Når dette ikke ble gjort, er vedtaket delvis ugyldig, hevdes det.
(69)Jeg er for det første enig med partene i at oversittelsen av fristene for ny allmenn taksering ikke er til hinder for at kommunen omtakserer og skriver ut eiendomsskatt på bakgrunn av de nye takstene. Som min gjennomgang har vist, regulerer fristene de sist vedtatte takstenes gyldighetstid.
(70)Spørsmålet er så om det i slike tilfeller er et krav om at kommunen må forholde seg til begrensningene som eigedomsskattelova § 13 første ledd første og andre punktum setter med hensyn til skattesats. Nærmere om eigedomsskattelova § 13 første ledd første og andre punktum
(71)Eigedomsskattelova § 13 første ledd første og andre punktum har slik ordlyd: «Første året det vert utskrive eigedomsskatt i ein kommune, må skatten ikkje vera større enn kr 1 av kvart kr 1 000 av takstverdet. Seinare kan skatten ikkje i noko år aukast med meir enn kr 1 for kvart kr 1 000.»
(72)Bestemmelsen i første punktum var ny i eigedomsskattelova. Etter ordlyden gjelder regelen om at skattesatsen ikke kan være større enn 1 promille, det «første året» det blir skrevet ut eiendomsskatt. Den naturlige forståelsen av uttrykket første året er at regelen kommer til anvendelse dersom kommunen ikke har skrevet ut eiendomsskatt tidligere. Den kommer ikke til anvendelse dersom eiendomsskatt har vært utskrevet, uavhengig av hvor lenge siden det var.
(73)HR-2019-1198-A gruppesøksmål Oslo, som gjelder tolkningen av det tilsvarende uttrykket – «første året» – i § 14, gir støtte for denne forståelsen av ordlyden. I avsnitt 96 uttaler førstvoterende at «ordlyden synes å utelukke tilfeller hvor en kommune gjeninnfører eiendomsskatt, selv om det skulle gå mange år før det skjer».
(74)I den samme avgjørelsen avsnitt 101 sies det riktignok at det ikke er noen avgjørende kilder til hvordan det tilsvarende uttrykket skal forstås i § 13. Førstvoterende påpeker imidlertid at Finansdepartementet i forbindelse med en endring av § 13 våren 2016 ga uttrykk for at gjeninnføring av eiendomsskatt regnes som første gangs utskriving etter bestemmelsen, jf. Prop. 121 LS (2015–2016) punkt 13.2. Isolert sett peker dette i retning av at uttrykket første året har en annen betydning i § 13, men Høyesterett gikk ikke nærmere inn på tolkningen av § 13, som ikke var tema i saken.
(75)I nevnte proposisjon punkt 13.2 på side 32 heter det i omtalen av gjeldende rett: «Når ein kommune etter eit opphald i utskriving skal skrive ut eigedomsskatt på nytt, blir det rekna som første gongs utskriving sjølv om kommunen har skrive ut eigedomsskatt tidlegare. Dette gjeld uavhengig av om opphaldet i utskrivinga er kortvarig eller langvarig.»
(76)Uttalelsene i disse etterarbeidene taler altså for at § 13 første ledd første punktum, til tross for den klare ordlyden, kan komme til anvendelse selv om det har vært utskrevet eiendomsskatt tidligere. Men dette knyttes til en situasjon hvor det har vært opphold i utskrivingen.
(77)En slik forståelse kan også forankres i første ledd andre punktum, som begrenser den årlige økningen av skattesatsen. Dersom det ett år ikke har vært skrevet ut eiendomsskatt, vil satsen i praksis ha vært null. Ved gjeninnføring av skatt vil derfor skattesatsen etter andre punktum være begrenset til 1 promille, det samme som etter første ledd første punktum gjelder der eiendomsskatt ikke tidligere har vært skrevet ut. Høyesterett er inne på dette i HR-2019-1198-A gruppesøksmål Oslo avsnitt 101.
(78)Jeg tilføyer at en slik forståelse ikke står i noe spenningsforhold til legalitetsprinsippet. Virkningen av at minimumssatsen kommer til anvendelse ikke bare der kommunen ikke tidligere har skrevet ut eiendomsskatt, men også der kommunen etter et opphold i utskrivingen gjeninnfører eiendomsskatt, er utelukkende til skattyters gunst. Dette står i motsetning til situasjonen i gruppesøksmål Oslo-avgjørelsen, der konsekvensen av slik utvidende tolkning av det samme uttrykket i § 14 ville utløst en for kommunen lempeligere frist, og dermed vært til skattyters ugunst, jf. avsnitt 105.
(79)I Prop. 121 LS (2015–2016) punkt 13.2 på side 32 heter det også at det ikke blir regnet som første gangs utskriving om «kommunen allereie skriv ut eigedomsskatt, men går over til eit anna utskrivingsalternativ som gjer at nye eigedomar kjem til». Denne uttalelsen gjelder med andre ord en sitasjon der det ikke har vært opphold i beskatningen. For fullstendighetens skyld nevner jeg at det etter lovendring er tilføyd et unntak fra dette utgangspunktet i § 13 andre ledd. Her fastsettes det at det likevel skal regnes som første gangs utskriving dersom kommunen skattlegger boliger og fritidsboliger for første gang.
(80)Videre heter det i Prop. 1 LS (2012–2013) punkt 8.4.11 på side 129 at «overgang til ny takseringsmetode» ikke i seg selv vil ha betydning for oppregulering av skattesatsene etter § 13. Uttalelsen sikter til overgang til bruk av formuesgrunnlag istedenfor taksering, jf. eigedomsskattelova § 8 C-1, hvor altså § 13 etter departementets oppfatning ikke kommer til anvendelse. Også her er det snakk om en situasjon hvor det ikke har vært opphold i utskrivingen.
(81)Oppsummert tilsier uttalelsene i de to proposisjonene at uttrykket «første året» i § 13 første ledd skal forstås slik at regelen kommer til anvendelse hvor det har vært et opphold i utskrivingen, men ikke der det bare gjøres endringer i utskrivingsalternativ eller skattegrunnlag. Etter min mening er det i forlengelsen av dette nærliggende å legge til grunn at der utskrivingsvedtaket i foregående år er ugyldig, må dette anses som et opphold i utskrivingen som bringer § 13 første ledd første punktum til anvendelse. Betyr oversittelse av fristen for ny allmenn taksering at kommunen må bruke minimumssatsen i eigedomsskattelova § 13 første ledd første punktum?
(82)Som jeg har sagt flere ganger allerede, har fristene helt siden de ble innført i 1911 gjeldt takstenes gyldighetstid. Dette må ha som konsekvens at dersom det på ugyldig vis blir skrevet ut skatt på bakgrunn av utløpte takster, vil det måtte regnes som et opphold i beskatningen. Følgelig er jeg ikke enig med kommunen i at det i et slikt tilfelle ikke har vært noe avbrudd i beskatningen. Dersom kommunen deretter skriver ut eiendomsskatt basert på nye takster, vil dette anses som første året skatt skrives ut etter § 13, slik at minimumssatsen i første ledd første punktum kommer til anvendelse.
(83)Kommunen har også anført at en fristoverskridelse ikke lenger har noen konsekvens etter innføringen av eigedomsskattelova § 33 tredje ledd i 1977, som er videreført i § 8 A-4. I denne forbindelsen er det også vist til at det må få betydning at eiendomsskatten ved eigedomsskattelova er blitt en frivillig skatt for kommunene.
(84)Jeg kan ikke fullt ut slutte meg til kommunens argumentasjon. For det første mener jeg det ikke kan ha betydning for dette spørsmålet at eigedomsskattelova gjorde eiendomsskatten til en frivillig skatt for kommunene. Når det gjelder betydningen av eigedomsskattelova § 33 tredje ledd, gjentar jeg at denne bestemmelsen ikke som sådan kan anses videreført i § 8 A-4.
(85)Men der det foretas kontorjustering, vil takstenes gyldighet forlenges. Så lenge skatt skrives ut på bakgrunn av gyldige takster, vil det derfor ikke være noe opphold i beskatningen. Dette må også gjelde i en situasjon der kommunen vedtar å videreføre kontorjusterte takster til et senere år uten å oppjustere dem. Dersom kommunen kan øke de tidligere takstene, må den også kunne sette økningen til null.
(86)Når kommunen etter en periode med kontorjustering av takstene skriver ut eiendomsskatt basert på ny allmenn taksering, kan dette derfor ikke regnes som første året skatt skrives ut, selv om fristene for slik taksering etter § 8 A-3 andre ledd er løpt ut. Forutsetningen må imidlertid være at kommunen har kontorjustert takstene og dermed forlenget takstenes gyldighet i hele perioden fra fristutløp og fram til skatt skrives ut på bakgrunn av de nye takstene. I en slik situasjon er jeg derfor enig med kommunen i at en fristoversittelse ikke får den konsekvensen at minimumssatsen i § 13 utløses.
(87)Det samme må for øvrig gjelde dersom kommunen før takstenes gyldighetstid er løpt ut, går over til bruk av formuesgrunnlag istedenfor taksering, jf. § 8 C-1, for så å gå tilbake til taksering basert på nye takster. Heller ikke i et slikt tilfelle vil det ha vært et opphold i utskrivingen. Den konkrete vurderingen
(88)I saken her er det uomtvistet at kommunen ved vedtak i 2015 kontorjusterte takstene for skatteåret 2016, det vil si innen utløpet av 10-årsfristen i eigedomsskattelova § 8 A-3 andre ledd. De justerte takstene fra 2016 ble videreført i årlige vedtak for skatteårene 2017–2019, og kommunen foretok nye kontorjusteringer med virkning for skatteårene 2020 og 2021. I alle disse årene har eiendomsskatten vært skrevet ut på bakgrunn av gyldige takster.
(89)Følgelig har det ikke vært et opphold i beskatningen i perioden mellom utløpet av fristene i eigedomsskattelova § 8 A-3 andre ledd og kommunens vedtak om å skrive ut eiendomsskatt for skatteåret 2022 basert på ny allmenn taksering. Vedtaket skal derfor ikke regnes som første året skatt skrives ut etter eigedomsskattelova § 13 første ledd, og det var derfor ingen feil at kommunen ikke benyttet minimumssatsen i § 13. Konklusjon og sakskostnader
(90)Jeg har etter dette kommet til at Fredrikstad kommunes bystyrevedtak 9. desember 2021 punkt 14 om utskriving av eiendomsskatt ikke er ugyldig. Dermed er heller ikke de individuelle klagevedtakene ugyldige for så vidt gjelder hvilken skattesats som ble benyttet. Anken skal derfor forkastes.
(91)Kommunen har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-5 første ledd krav på full erstatning for sine nødvendige sakskostnader. Imidlertid har saken reist et prinsipielt spørsmål som ikke tidligere har vært prøvd av domstolene. Sammen med styrkeforholdet mellom partene medfører det etter min mening at tungtveiende grunner gjør det rimelig at det ikke tilkjennes sakskostnader for noen instans, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
(92)Jeg stemmer for slik D O M : 1. Anken forkastes. 2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
(93)Dommer Thyness: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(94)Dommer Stenvik: Likeså.
(95)Dommer Steen: Likeså.
(96)Dommer Bergsjø: Likeså.
(97)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne