Høyesterett har i to dommer tatt stilling til om skadeverk begått i forbindelse med demonstrasjoner mot regjeringens oljepolitikk kan føre til straffrihet. Høyesterett kom i begge sakene til at det må reageres med fengselsstraff. I sakene var det spørsmål om handlingene var om skadeverket skulle anses som grovt, om handlingene var vernet av Grunnloven eller internasjonale konvensjoner, og hvilken straff som eventuelt skulle idømmes. En av sakene gjaldt også erstatningsansvaret. I den ene saken hadde to klimaaktivister tilknyttet Stopp Oljeletinga tilgriset Monolitten og seks andre statuer i Vigelandsanlegget med oransje maling. Høyesterett kom til at skadeverket var grovt, jf. straffeloven § 352. Verken Grunnloven, EMK eller Århuskonvensjonen kunne lede til straffrihet eller utelukke fengselsstraff. Fengselsstraffen ble fastsatt til henholdsvis 50 og 45 dager. Den andre saken gjaldt to andre personer med tilknytning til Stopp Oljeletinga som hadde sprøytet maling på fasaden til Klima- og miljødepartementet (KLD). Også her har Høyesterett kommet til at skadeverket var grovt. Handlingene medførte betydelige skader. Fengselsstraffen ble fastsatt til henholdsvis 33 og 30 dager. I begge sakene forkastet Høyesterett ankene over lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Allmennpreventive hensyn tilsier at det i slike saker ikke er grunnlag for å idømme samfunnsstraff. I saken som gjaldt skadeverk på Klima- og miljødepartementets fasade, ble erstatningsbeløpet fastsatt i lagmannsrettens dom ikke endret. Begge dommene gir veiledning om grensedragningen mellom skadeverk og grovt skadeverk, og om rekkevidden av vernet etter Grunnloven § 100, § 101, EMK artikkel 10 og artikkel 11 og Århuskonvensjonen ved demonstrasjoner der deltakerne forsettlig begår skadeverk for å skape oppmerksomhet om sitt syn. Rettsområde: Strafferett, skadeverk, menneskerettigheter, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, Grunnloven § 100, Grunnloven § 101, Århuskonvensjonen.
(1)Dommer Sæther: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder tilgrising av Monolitten og seks andre statuer i Frognerparken med maling som ledd i en demonstrasjon mot oljeutvinning. Spørsmålene er om handlingene er å anse som grovt skadeverk, om de nyter vern etter Grunnloven og internasjonale konvensjoner, og hvilken straff som eventuelt skal idømmes.
(3)A ble sammen med B 22. desember 2023 tiltalt for kulturminnekriminalitet, jf. straffeloven § 242 første ledd, jf. § 15 (post I), grovt skadeverk, jf. straffeloven § 352 første ledd, jf. § 351 første ledd (post II) og for ikke å ha rettet seg etter politiets pålegg, jf. politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 (post III a). A ble tiltalt for ytterligere én overtredelse av politiloven (post III b). Jeg viser her til postene i tiltalebeslutningen slik den lyder etter at den ble endret før behandlingen i tingretten. Før endringen var det grove skadeverket en subsidiær post I.
(4)Grunnlaget for post I om kulturminnekriminalitet og post II om grovt skadeverk er følgende: «Fredag 18. november 2022 ca. kl. 11.30 i Vigelandsanlegget i Frognerparken i Oslo helte de i fellesskap oransje maling på det fredede kulturminnet Monolitten og seks andre skulpturer på Monolittplatået. De malte med pensel på sokkelen på Monolitten noe som etterlot spor av maling som ikke har latt seg fjerne, eller medvirket til dette.»
(5)For post III a og b om brudd på politiets pålegg er grunnlaget dette: «a) Gjelder begge Til tid og på sted som beskrevet under post I ble de værende på stedet, til tross for at de ble bortvist fra området i 24 timer. b) Gjelder nr. 1 A Tirsdag 31. oktober 2023 ca. kl. 08.30 i Kjølberggata i Oslo gikk hun i veibanen til tross for at hun var gitt pålegg av politiet om å fjerne seg.»
(6)Ved Oslo tingretts dom 12. mai 2024 ble de tiltalte frifunnet for post I om kulturminnekriminalitet. De ble dømt etter post II om grovt skadeverk og etter post III a om brudd på pålegg etter politiloven. A ble også dømt etter post III b. Straffen ble for begge satt til fengsel i 100 dager. Videre ble de dømt til å erstatte Oslo kommunes rengjøringskostnader med 10 000 kroner og til å betale 3 700 kroner til en tekniker som fikk ødelagt jakken under rengjøringsarbeidet.
(7)A og B anket dommen og krevde ny behandling av de sivile kravene. Påtalemyndigheten anket ikke over frifinnelsen for tiltalen post I. Borgarting lagmannsrett avsa 15. mai 2025 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1998, dømmes for overtredelse av straffeloven § 352 første ledd, jf. § 351 første ledd og politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 (to tilfeller), alt sammenholdt med straffeloven § 79 bokstav a, til en straff av fengsel i 40 – førti – dager. Straffen er en fellesstraff med Oslo tingretts dom av 19. februar 2023 og Salten og Lofoten tingretts dom av 7. februar 2023, jf. straffeloven § 82. 2. B, født 00.00.1998, dømmes for overtredelse av straffeloven § 352 første ledd, jf. § 351 første ledd og politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 (ett tilfelle), alt sammenholdt med straffeloven § 79 bokstav a, til en straff av fengsel i 36 – trettiseks – dager. 3. A og B dømmes som solidarisk ansvarlige til å betale erstatning til Oslo Kommune/kulturetaten med 10 000 – titusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 4. A og B dømmes som solidarisk ansvarlige til å betale erstatning til C med 3 700 – tretusensyvhundre – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.»
(8)Flertallet i lagmannsretten la til grunn at skadeverket er grovt. Én meddommer kom til at skadeverket kun rammes av straffeloven § 351, én annen kom til at det er mindre skadeverk etter § 353. Det var også dissens om straffutmålingen, idet et mindretall på tre meddommere ville idømme bøter.
(9)A og B har anket til Høyesterett. Ankene gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen for domfellelsen etter tiltalen post II og III a, og for A også post III b. Det er anført at skadeverket ikke er grovt, og at handlingene er vernet av Grunnloven § 100 og § 101, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og artikkel 11 samt Århuskonvensjonen artikkel 3 nr. 8. A og B har lagt ned påstand om frifinnelse, subsidiært om at straffen nedsettes.
(10)Påtalemyndigheten har ikke anket over lagmannsrettens dom, men har tatt forbehold om at det kan være aktuelt å legge ned påstand om strengere straff. For Høyesterett er det anført at lagmannsrettens lovanvendelse er riktig, men at straffen er for mild. Påstanden er at straffen for A og B settes til fengsel i 60 dager, subsidiært at ankene forkastes.
(11)Ved beslutning 30. september 2025, HR-2025-1911-U, tillot Høyesteretts ankeutvalg ankene fremmet for lovanvendelsen under skyldspørsmålet for tiltalen post II og III a, samt straffutmålingen. For øvrig ble ankene ikke tillatt fremmet. Mitt syn på saken: Sakens bakgrunn
(12)Om saksforholdet heter det i lagmannsrettens dom: «Fredag 18. november 2022 ca. kl. 11:30 helte A og B fire bøtter av medium størrelse med oransje vannbasert maling ut over monolittplatået i Frognerparken. Sokkelen på Monolitten ble tilgriset og det fløt maling fra monolittsokkelen og utover steinhellene. Også seks statuer i monolittrappa ble tilgriset og det fløt maling fra disse og ned på statuesokkelene og trappene. Aksjonen fant sted siste dag for en internasjonal klimakonferanse i Egypt. Tallet 53 ble malt på monolittsokkelen for å henvise til Regjeringens 53 oljeutvinningskonsesjoner det året. A og B hadde på seg t-skjorter hvor det var skrevet ʻStopp oljeletingaʼ. Klimaaktivistgruppa Stopp oljeletinga rapporterte om hendelsen i sosiale media. Aksjonen tiltrakk seg raskt oppmerksomhet fra forbipasserende og fra presse. Politiet ankom. A og B ønsket ikke å avgi politiforklaring på stedet. A og B ble bortvist fra stedet i 24 timer, men de ble sittende igjen på monolittplatået. Politiet fjernet A og B ved å bære dem inn i politibilen. Politiet tok dem med seg til politistasjonen hvor de ikke ønsket å avlegge en forklaring. A og B ble deretter dimittert. Tre ansatte ved Vigelandsmuseet ankom straks og igangsatte vask. I løpet av ettermiddagen 18. november ble det meste av malingen fjernet. I første rekke med hjelp av kluter, svamper og børster. Deretter med hjelp av vann som fire ansatte fra bedriften Stopp tagging spylte fra tre vanntankbiler.»
(13)Jeg kommer tilbake til omfanget av tilgrisingen og arbeidet med å fjerne malingen. Lagmannsrettens lovanvendelse under skyldspørsmålet – domfellelsen for grovt skadeverk Rettslige utgangspunkter
(14)Skadeverk er regulert i straffeloven kapittel 28. Den alminnelige bestemmelsen om forsettlig skadeverk er § 351, der første ledd lyder slik: «Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som skader, ødelegger, gjør ubrukelig eller forspiller en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen.»
(15)Alternativene «skader» og «ødelegger» forutsetter at gjenstanden blir fysisk påvirket, mens «gjør ubrukelig» har selvstendig betydning når det ikke skjer noen fysisk skade eller ødeleggelse. Det er ikke et vilkår for straff at skaden er varig. Skadeverk etter § 351 avgrenses nedad mot mindre skadeverk etter straffeloven § 353, som lyder slik: «Mindre skadeverk straffes med bot. Ved avgjørelsen av om skadeverket er mindre, skal det særlig legges vekt på dets art og objekt, skadeomfanget og hvilke følger det har hatt eller lovbryteren burde ha skjønt at det kunne ha fått. For mindre skadeverk straffes også den som tilsmusser en gjenstand som tilhører en annen.»
(16)Oppad avgrenses skadeverk etter § 351 mot grovt skadeverk etter § 352. Første ledd har denne ordlyden: «Grovt skadeverk straffes med bot eller fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om skadeverket er grovt skal det særlig legges vekt på a. skadeverkets art og objekt, for eksempel om det er rettet mot gjenstander til alminnelig nytte eller pryd, eller som har historisk, nasjonal eller religiøs verdi, b. om skaden er av et stort omfang, c. om det var motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne, og d. om det er begått ved flere anledninger, av flere i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg.»
(17)Ifølge forarbeidene beror det på en konkret helhetsvurdering om skadeverket er grovt, jf. særmerknadene i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.9. Momentene som er nevnt i første ledd andre punktum skal alltid tas i betraktning, jf. uttrykket «skal det særlig». Oppregningen er ikke uttømmende. Magnus Matningsdal legger i Straffeloven. Lovkommentar, Juridika, ajourført 1. april 2025, til grunn i kommentaren til § 352 at dersom ett av momentene foreligger, vil skadeverket normalt være grovt.
(18)I saken her er bokstav a sentral. Skadeverkets «art» sikter ifølge proposisjonen samme sted til hvordan skadeverket er forøvet – blant annet med tanke på maktanvendelsens styrke og om skadeverket er av særlig farlig karakter. Også gjerningspersonens motivasjon kan ha betydning. Med skadeverkets «objekt» menes gjenstanden skadeverket retter seg mot. Ifølge proposisjonen er det sentralt om gjenstanden har en «viktig funksjon, betydning eller verdi» for eieren, eller for «den krets av personer som har nytte av den». Som eksempel fremhever loven gjenstander som er til «alminnelig nytte eller pryd» eller som – for en større krets, legges det til i proposisjonen – har «historisk, nasjonal eller religiøs verdi». Det er ikke avgjørende om gjenstanden er i privat eller offentlig eie, jf. Oth.prp. nr. 24 (1898–1899) side 38.
(19)Om skadeverkets «omfang», jf. § 352 første ledd bokstav b, siktes det ifølge Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.9 til «en skjønnsmessig vurdering av fortrinnsvis det økonomiske omfang, men også det fysiske omfang kan få betydning».
(20)Straffeloven § 352 første ledd bokstav c er ikke aktuell i saken her.
(21)I § 352 første ledd bokstav d fremhever lovgiveren blant annet om skadeverket er begått av flere i fellesskap eller har et «systematisk eller organisert» preg. Ifølge proposisjonen skal det siste forstås på samme måte som i straffeloven § 158 første ledd om grov motarbeiding av rettsvesenet. I forarbeidene til straffeloven 1902 § 132 a fjerde ledd, som ble videreført i straffeloven § 158 første ledd, går det frem at «systematisk eller organisert preg» særlig retter seg mot organiserte kriminelle miljøer, jf. Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) punkt 7.4.1 og 7.4.3.
(22)Forsvarerne har argumentert for at det ikke er adgang til å legge vekt på skadepotensialet i tillegg til momentene i bokstav a til d, fordi det vil være i strid med kravet om klar lovhjemmel.
(23)Jeg er ikke enig i dette. Det går frem av lovens ordlyd at det skal foretas en samlet vurdering, og at oppregningen i bokstav a til d ikke er uttømmende. Lovkravet kan – selv om det utvilsomt har blitt skjerpet i Høyesteretts praksis de siste 15 årene – ikke forstås så strengt at lovgiveren må utpensle i loven ethvert forhold som kan trekkes inn i grovhetsvurderingen. Også skadepotensialet kan trekkes inn i vurderingen, selv om det ikke er fremhevet i loven på samme måte som momentene i bokstav a til d.
(24)Grensedragningen mellom skadeverk etter straffeloven § 351 og grovt skadeverk etter § 352 første ledd kan oppsummeres slik:
(25)Om skadeverket er grovt eller ikke beror på en helhetsvurdering. Momentene i straffeloven § 352 første ledd bokstav a til d står sentralt og skal vektlegges, men er ikke uttømmende. Det kan for eksempel også ses hen til skadepotensialet. Dersom ett av momentene foreligger, vil skadeverket normalt bli regnet som grovt. Den konkrete vurderingen av om skadeverket er grovt
(26)Skadeverket bestod altså i at de tiltalte helte fire bøtter uttynnet oransje maling på Monolitten og seks andre statuer. Det rant maling ned på steinhellene på platået og på sirkeltrappene. Om rengjøringsarbeidet uttaler lagmannsretten: «D [skulpturkonservator ved Vigelandsmuseet] forklarte videre at hun den aktuelle dagen fikk vite at noen hadde helt maling over Monolitten, og at hun kom til stedet i løpet av noen minutter. Hun så da at noen hadde helt store mengder med maling over Monolitten og malt tallet ʻ53ʼ på sokkelen. D ringte umiddelbart firmaet Stopp Tagging som museet har en avtale med og ba dem komme. Firmaet kom etter kort tid med tre tankbiler med vann og fire personer inkludert daglig leder E. D, tekniker C og en ytterligere konservator fra museet deltok også i rengjøringen med vann og kluter. Firmaet startet umiddelbart rengjøring ved å spyle med varmt vann fra tankbilene. D forklarte at det var viktig å foreta en skånsom rengjøring med vann slik at man ikke ødela skulpturene, og at bruk av kjemikalier til dette formålet ble avsluttet for mange år siden. D forklarte videre at malingen i det alt vesentlige er fjernet, men at det fortsatt finnes små spor av maling på skulpturene om man ser etter det. Malingsflekkene forstyrrer imidlertid ikke helhetsinntrykket av Monolitten og skulpturene i dag, og man har ut fra en konservatorfaglig vurdering valgt ikke å fjerne de siste restene. E forklarte at han ble oppringt av D om at noen hadde helt maling på Monolitten. Han ba da alle ansatte avslutte det de gjorde, de dro på lageret for å fylle vann på bilene og dro til parken med ca. 2 000 liter vann. Da de kom frem, var D og en kollega ‘F’ der allerede. Planen var å påføre varmt vann fortest mulig. De iverksatte arbeidet. E forklarte videre at arbeidet pågikk fra ca. kl. 12:25 til ca. kl. 15:00. På spørsmål om hva som ville skjedd hvis de hadde kommet senere og malingen hadde begynt å tørke, forklarte E at det fort ville tatt ti ganger så lang tid å foreta rengjøringen. Når det gjelder de tiltaltes forklaring om at de brukte vannbasert maling for at det lettere kunne rengjøres etterpå, forklarte E at oljebasert maling ʻforsvant for 20 år sidenʼ.»
(27)Det var altså en omfattende, umiddelbar innsats som førte til at skaden ikke ble enda mer alvorlig. Jeg forstår uttalelsen til E slik at vannbasert maling i praksis har tatt over for oljebasert maling, og at valget av malingtype i liten grad ufarliggjorde handlingene.
(28)Etter mitt syn er skadeverket åpenbart for alvorlig til at det kan anses som et mindre skadeverk etter straffeloven § 353. Spørsmålet er om skadeverket rammes av straffeloven § 351, eller om det må bedømmes som grovt etter § 352 første ledd.
(29)Skadeverkets objekt, jf. § 352 første ledd andre punktum bokstav a, taler med tyngde for at skadeverket er grovt. Vigelandsanlegget eies av Oslo kommune og er en av Norges mest besøkte kunstattraksjoner. Det tiltrekker seg turister fra hele verden. Anlegget, som ligger i Frognerparken sentralt i Oslo og er døgnåpent for allmennheten, ble i 2009 fredet av Riksantikvaren som kulturminne fra nyere tid. Fredningsvedtaket omtaler Monolitten slik: «På Vigelandsparkens høyeste punkt står den drøyt 17 meter høye Monolitten, en søyle bestående av 121 figurer, hugget ut av én eneste granittblokk – derav navnet. De første mindre skissene til en gigantisk menneskesøyle skriver seg fra 1919. Vigeland modellerte søylen i full størrelse i leire på sitt nye atelier på Frogner i 1924-25, hvoretter den ble støpt i gips. Høsten 1926 ble en flere hundre tonns granittblokk fraktet sjøveis opp Oslofjorden fra et steinbrudd ved Halden. Blokken ankom sitt bestemmelsessted i parken i begynnelsen av 1927, og ble reist i stående stilling sommeren 1928. ... Det tok tre steinhuggere 14 år å få arbeidet ferdig. … I 1947 begynte monteringen av de 36 figurgruppene i granitt på den monumentale sirkeltrappen som fører opp til Monolitten. Om enn i en helt annen stil enn fontenetrærne, er motivet også her slektens gang og menneskets følelsesmessige relasjoner til hverandre.»
(30)Vigelandsanlegget med Monolitten og de øvrige kunstverkene er til alminnelig nytte og pryd og har stor historisk og nasjonal verdi. Skulpturparken er en del av Norges kulturarv og i kjernen av de objekter som lovgiveren sikter til i § 352 første ledd andre punktum bokstav a.
(31)Som nevnt rommer skadeverkets art også gjerningspersonens motivasjon for skadeverket. Jeg er ikke enig med forsvarerne i at det må legges stor vekt på at formålet med skadeverket var å få oppmerksomhet om klimaspørsmålet – enn så viktig dette er. Derimot må det tas i betraktning at A og B gjorde noen undersøkelser av hvordan malingen festet seg på stein. Varige skader var ikke tilsiktet.
(32)Når skadeverkets art og objekt ses samlet, trekker bokstav a klart i retning av at skadeverket er grovt.
(33)Skadeverkets omfang, jf. § 352 første ledd bokstav b, er det ikke vist til i tiltalen. Kostnadene ved å fjerne malingen er oppgitt til 10 000 kroner. Dette er langt under det veiledende nivået for når det økonomiske omfanget i seg selv tilsier at skadeverket er grovt. Jeg viser til det som sies om dette i HR-2025-2523-A avsnitt 36 og 37, som ble behandlet sammen med saken her. Det fysiske omfanget er derimot av en viss størrelse, slik det går frem av lagmannsrettens bevisvurdering. Skadens samlede omfang må trekkes inn i helhetsvurderingen, men er her av begrenset betydning.
(34)Aktor har også vist til § 352 første ledd bokstav d. Skadeverket er begått av flere i fellesskap. Dette taler for at skadeverket er grovt. Det har også et samordnet preg, men samordningen ligger fjernt fra den organiserte kriminaliteten som lovgiveren primært har ønsket å ramme.
(35)Skadepotensialet – i betydningen hvilken skade som kunne ha oppstått dersom arbeidet med å fjerne malingen ikke hadde blitt satt i gang så snarrådig og effektivt – var stort. Selv om dette er av underordnet betydning i forhold til momentene i bokstav a til d, legger jeg noe vekt på det.
(36)Etter en samlet vurdering har jeg kommet til at skadeverket klart må anses som grovt. Jeg legger avgjørende vekt på at skadeverket rettet seg mot fredede kunstverk, beliggende i en åpen park av stor betydning som rekreasjonsområde for allmennheten. Skadens samlede omfang, at det er begått av flere og skadepotensialet trekker i samme retning.
(37)Det er ikke bestridt at skadeverket var forsettlig, og at forsettet omfatter forholdene som gjør det grovt. Så langt finner jeg ikke feil ved lagmannsrettens lovanvendelse under skyldspørsmålet for tiltalen post II om grovt skadeverk. Lagmannsrettens lovanvendelse under skyldspørsmålet – domfellelsen etter tiltalen post III a
(38)Lagmannsretten vurderte anken over tiltalen post III a slik: «Den samlede lagmannsrett bemerker om tiltalen post III a, overtredelsen av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, at begge de tiltalte har forklart at de ble bortvist av politiet, men ikke etterkom pålegget. Dette medførte at begge ble båret bort av politiet og plassert i tjenestebilen. De tiltalte var begge klar over at de ble bortvist av politiet, og valgte bevisst å ikke etterkomme pålegget. Lagmannsretten legger til grunn at dette objektivt sett er overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, og at de tiltalte handlet forsettlig.»
(39)Etter at A og B ble innbrakt til arresten, ble de informert om at de ville bli anmeldt. Lagmannsretten opplyser at de oppga navn, men ikke var villige til å forklare seg og ble satt fri etter kort tid. Heller ikke her finner jeg feil ved lagmannsrettens lovanvendelse under skyldspørsmålet. Er handlingene vernet av Grunnloven eller folkerettslige konvensjoner? De aktuelle bestemmelsene i Grunnloven og EMK og forholdet mellom dem
(40)Dersom demonstrasjonen der skadeverket inngår er vernet av Grunnloven eller folkerettslige konvensjoner, vil det kunne få betydning for om det kan reageres med straff og hvor streng den kan være. Forsvarerne har særlig vist til Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, som verner om ytringsfriheten, og til Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11, som verner om forsamlings- og demonstrasjonsfriheten.
(41)Grunnloven § 100 første til tredje ledd lyder slik: «Ytringsfrihet bør finne sted. Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov. Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.»
(42)Grunnloven § 101 andre ledd lyder slik: «Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.»
(43)EMK artikkel 10 har overskriften «Ytringsfrihet» og lyder slik i norsk oversettelse: «1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak. 2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.»
(44)EMK artikkel 11 har overskriften «Forsamlings- og foreningsfrihet» og har på norsk følgende ordlyd: «1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre, herunder rett til å danne og slutte seg til fagforeninger for å verne sine interesser. 2. Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli undergitt andre innskrenkninger enn de som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Denne artikkel skal ikke hindre at lovlige innskrenkninger blir pålagt utøvelsen av disse rettigheter for medlemmene av de væpnede styrker, av politiet og av statsforvaltningen.»
(45)Om forholdet mellom Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11 viser jeg til HR-2016-2554-P Holship avsnitt 81. Høyesterett slo her fast at det ved fastleggelsen av retten til organisasjonsfrihet etter Grunnloven § 101 er naturlig å ta utgangspunkt i EMK artikkel 11, jf. også HR-2022-981-A XR-1 avsnitt 19. Det er ikke holdepunkter for at vernet etter Grunnloven § 101 favner videre enn etter EMK artikkel 11.
(46)Forholdet mellom Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 er mer komplekst, ettersom § 100 i enkelte spørsmål kan gi et sterkere vern. Ordlyden i Grunnloven § 100 avviker fra ordlyden i EMK artikkel 10, jf. HR-2024-986-A Snapchat avsnitt 32. Da § 100 ble endret i 2004, var dette et bevisst valg for at «Grunnloven i større eller mindre grad skal være autonom i forhold til EMK art. 10», jf. St. meld. nr. 42 (1999–2000) punkt 7.1.3. Denne tilnærmingen ble videreført ved grunnlovsrevisjonen i 2015, jf. Menneskerettighetsutvalgets rapport til Stortingets presidentskap 19. desember 2011 punkt 28.6. Eventuelle forskjeller i vernenivå mellom Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 må avgjøres konkret ut fra spørsmålet saken gjelder, jf. HR-2025-1188-A lesehistorikk avsnitt 33. For spørsmålet i saken her finner jeg ikke holdepunkter for at Grunnloven § 100 gir sterkere vern enn EMK artikkel 10.
(47)Det gjenstår å ta stilling til forholdet mellom EMK artikkel 10 og EMK artikkel 11. Artikkel 10 og artikkel 11 er til dels overlappende, jf. XR-1-dommen avsnitt 20, der det er vist til Jon Fridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere. I siste utgave av Kjølbros bok (6. utgave, 2023) heter det i punkt 19.1: «Artikel 11 beskytter to centrale og grundlæggende rettigheder: forsamlingsfrihed og foreningsfrihed. Disse rettigheder er tæt knyttet til andre rettigheder i konventionen, herunder artikel 9 (religionsfrihed) og artikel 10 (ytringsfrihed). Selv om artikel 11 om forenings- og forsamlingsfrihed har et selvstændigt indhold og anvendelsesområde, skal bestemmelsen ses i lyset af artikel 10 om ret til ytringsfrihed. Beskyttelsen af meninger og friheden til at udtrykke sådanne er således et af formålene med forsamlings- og foreningsfriheden. ... Visse handlinger kan både karakteriseres som ytringer og deltagelse i forsamlinger. Som eksempel kan nævnes deltagelse i en fredelig demonstration for derigennem at give udtryk for bestemte meninger. En sådan handling kan både opfattes som udnyttelse af retten til ytringsfrihed og som deltagelse i en fredelig forsamling. En fredelig forsamling kan således give udtryk for en ytring i form af ord, handlinger eller ved ikke at sige noget. I sådanne tilfælde er artikel 10 en lex generalis og artikel 11 en lex specialis, og en klage vil derfor alene blive vurderet i forhold til artikel 11, der imidlertid vil blive fortolket og anvendt i lyset af artikel 10. I visse tilfælde vil formålet med en flerhed af personers protest navnlig være at give udtryk for en holdning, og i sådanne tilfælde kan det være mere relevant at vurdere klagen i forhold til artikel 10, der vil blive fortolket i lyset af artikel 11.»
(48)Dette er etter hva jeg kan se godt forankret i Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) praksis. I XR-1-dommen avsnitt 21 er sammenhengen mellom EMK artikkel 10 og artikkel 11 oppsummert slik: «EMK artikkel 11 skal såleis tolkast i lys av artikkel 10, sidan vern av ytringsfridomen er eit av føremåla med forsamlings- og foreiningsfridomen. I visse tilfelle vil det kunne vera grunnlag for ei anna tilnærming, der ein vurderer ein klage etter artikkel 10, tolka i lys av artikkel 11. Når det gjeld fredelege demonstrasjonar, vil artikkel 11 likevel jamt over fungere som ein spesialregel.»
(49)Jeg tar derfor utgangspunkt i artikkel 11 og Grunnloven § 101. A og B ytret seg sammen, og ikke alene, jf. EMDs dom 12. juni 2014 Primov m.fl. mot Russland avsnitt 91. Det var videre en del av aksjonen å bli sittende sammen på Monolittplatået til politiet kom, og å nekte å flytte seg slik at de måtte bæres vekk og tas med til politistasjonen. Ordensforstyrrelsen etter at skadeverket var gjennomført, knytter saksforholdet til artikkel 11. Sammenhengen med ytringsfriheten er imidlertid så nær at artikkel 11 må tolkes og anvendes i lys av artikkel 10, slik det følger av EMDs praksis.
(50)Ytringsfriheten og forsamlingsfriheten er også vernet av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19 og 21. Jeg er enig med partene i at det ikke er holdepunkter for at disse bestemmelsene gir et sterkere vern enn Grunnloven og EMK. Vernet etter Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11 nr. 1 – vilkåret om en «fredelig» forsamling
(51)Etter ordlyden i Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11 nr. 1 gjelder retten til forsamlingsfrihet «fredelige» forsamlinger – i artikkel 11 «peaceful assembly». Bestemmelsene verner ikke deltakelse i voldelige forsamlinger eller demonstrasjoner. Det samme gjelder vernet etter SP artikkel 21. Forsamlinger eller demonstrasjoner der deltakerne begår ikke-voldelige lovbrudd, er derimot i utgangspunktet beskyttet, jf. HR-2023-604-A XR-2 avsnitt 29: «EMDs praksis klargjør videre at også forsamlinger eller demonstrasjoner der deltakerne begår ikke-voldelige lovbrudd i utgangspunktet er beskyttet. Inngrep i aksjoner der bruk av sivil ulydighet inngår må derfor oppfylle vilkårene i artikkel 11 nr. 2. Jeg viser til EMDs storkammerdom 15. oktober 2015 Kudrevičius mfl. mot Litauen avsnitt 97 som gjaldt en trafikkblokade med store forstyrrelser og EMDs dom 1. september 2022 Makarashvili mot Georgia avsnitt 84 som gjaldt demonstranter som sperret inngangen til parlamentet i Tbilisi. I begge avgjørelsene uttaler EMD imidlertid at bevisste ordensforstyrrelser og alvorlige forstyrrelser av andres lovlige aktiviteter, ikke ligger i kjernen av vernet i artikkel 11 (‘not at the core of that freedom as protected by Article 11’). Dette må forstås slik at myndighetenes inngrep mot slike demonstrasjoner lettere anses forholdsmessige.»
(52)EMK artikkel 11 verner med andre ord enhver forsamling, med mindre organisatoren og deltakerne har voldelige intensjoner, oppfordrer til vold eller på annet vis avviser fundamentene som et demokratisk samfunn bygger på – «have such [violent] intentions, incite violence or otherwise reject the foundations of a democratic society», jf. EMDs storkammerdom 15. oktober 2015 Kudrevičius m.fl. mot Litauen avsnitt 92. Dette reiser spørsmål om en forsamling der alle – her begge – deltakerne forsettlig begår det som etter norsk rett er grovt skadeverk, kan anses som «fredelig», eller om det er en voldelig aksjon som ikke vernes av Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11.
(53)Begrepet «peaceful assembly» er autonomt for EMK og derfor uavhengig av nasjonal lovgivning. Ordlyden trekker i retning av at en forsamling der deltakerne forsettlig begår grovt skadeverk, ikke omfattes av vernet, iallfall når skadeverket som i saken her var planlagt og stod sentralt i demonstrasjonen. Skadeverket var ikke en utilsiktet konsekvens eller noe som lå utenfor deltakernes kontroll. Jeg merker meg også uttalelsene til EMD i Kudrevičius-dommen avsnitt 97 om at bevisste ordensforstyrrelser og alvorlige forstyrrelser av andres aktiviteter «is not at the core of that freedom as protected by Article 11». Grovt skadeverk griper enda sterkere inn i andres rettigheter og er enda lenger unna kjernen i den fredelige forsamlingsfriheten.
(54)Samlet sett heller jeg til at deltakelsen i demonstrasjonen i saken her ikke er vernet av EMK artikkel 11 nr. 1 og Grunnloven § 101 andre ledd. Dette synes å være i samsvar med FNs menneskerettighetskomités generelle kommentar til SP artikkel 21 avsnitt 15, der det heter: «The right of peaceful assembly may, by definition, not be exercised using violence. ‘Violence’ in the context of article 21 typically entails the use by participants of physical force against others that is likely to result in injury or death, or serious damage to property.»
(55)At ytringene ble satt frem som ledd i en ikke-fredelig demonstrasjon, betyr imidlertid ikke at de er uten vern etter EMK. EMDs praksis viser at ytringer som settes frem under ikke-fredelige demonstrasjoner, gjerne vurderes etter artikkel 10, tolket og anvendt i lys av artikkel 11, jf. EMDs dom 23. september 1998 Steel m.fl. mot Storbritannia. Spørsmålet etter artikkel 10 nr. 1 er ikke om ytringene er satt frem på en fredelig måte, men om de er ytringer i artikkel 10s forstand, se for eksempel EMDs dom 21. oktober 2014 Murat Vural mot Tyrkia avsnitt 51 og 52. I avsnitt 52 ble det presisert at alle uttrykksformer omfattes av artikkel 10. Den saken gjaldt en person som ble idømt fengsel i mer enn 13 år og mistet stemmeretten for å ha sølt maling på en statue av Atatürk, som grunnla den tyrkiske republikken etter første verdenskrig. EMD la til grunn at en slik form for ytring var omfattet av EMK artikkel 10 nr. 1.
(56)Ytringsbegrepet skal altså forstås meget vidt. Dette gjenspeiler at retten til å uttrykke seg er sentral for å oppnå en levende og opplyst meningsutveksling og meningsdannelse, som er nødvendig for et velfungerende demokrati. De avveiningene som må foretas for å fastsette hvor langt vernet rekker, må skje som ledd i en forholdsmessighetsvurdering. Jeg legger derfor til grunn at artikkel 10 nr. 1 får anvendelse på ytringene ved skadeverket under aksjonen i saken her. Spørsmålet er om inngrepet kan rettferdiggjøres etter EMK artikkel 10 nr. 2, og om det lar seg forene med Grunnloven § 100. Det må også ses hen til EMK artikkel 11 og Grunnloven § 101. Spørsmålet i det følgende er derfor om det kan forsvares å gjøre inngrep i ytrings- og forsamlingsfriheten. Kjernen i saken er hvilket vern en ytring har når ytringen kommer til uttrykk ved et skadeverk. Om inngrepet kan forsvares etter EMK artikkel 10 nr. 2, tolket og anvendt i lys av EMK artikkel 11
(57)De grunnleggende vilkårene for inngrep etter EMK artikkel 10 nr. 2 er at det er hjemlet i lov, oppfyller et av de angitte formålene og er nødvendig – «necessary» – i et demokratisk samfunn. I denne saken er det klart at inngrepet – pålegget om å fjerne seg, innbringelsen og fengselsstraff – har hjemmel i lov og at det er begrunnet i legitime formål, nærmere bestemt å forebygge uorden og beskytte andres eiendomsrett. Avgjørende er om det samlede inngrepet fra statens side er en nødvendig reaksjon mot skadeverk og ordensforstyrrelse i et demokratisk samfunn.
(58)Forsvarerne har særlig vist til EMDs dom 30. november 2021 Genov og Sarbinska mot Bulgaria, og anført at saksforholdet er så likt med saken her at dommen må få avgjørende betydning.
(59)I den saken ble to personer ilagt en administrativ bot tilsvarende 767 euro hver for det som i den engelske språkversjonen er kalt «hooliganism» – en form for ordensforstyrrelse – etter å ha sprayet maling på et offentlig monument i november 2013. Monumentet bestod av syv metallfigurer og var tilegnet partisaner som tok del i bolsjevikenes revolusjon i Russland i 1917. Ordensforstyrrelsen i 2013 var del av landsomfattende protester mot den sittende regjeringen i Bulgaria, som var støttet av det sosialdemokratiske partiet som var dominerende under kommunistregimet i landet frem til 1989.
(60)EMD la til grunn at nedsprayingen av monumentet var en ytring som var vernet av ytringsfriheten etter EMK artikkel 10 nr. 1 selv om gjerningspersonene ikke vedkjente seg handlingen, som skjedde i det skjulte. Det var ingen holdepunkter for at formålet med bøtene var å beskytte eiendomsretten, jf. avsnitt 69.
(61)Bøtene grep inn i ytringsfriheten, slik at det var spørsmål om inngrepet kunne rettferdiggjøres etter EMK artikkel 10 nr. 2. I avsnitt 75 uttalte EMD seg, under henvisning til dommen 6. april 2021 Handzhiyski mot Bulgaria, om skadeverk på offentlige monumenter: «The Court recently held that measures, including proportionate sanctions, designed to dissuade acts which could destroy or damage a public monument could be seen as ‘necessary in a democratic society’, however legitimate the motives which may have inspired those acts. This was because (a) public monuments were often physically unique and formed part of a society’s cultural heritage, and because (b) in a democratic society governed by the rule of law, debates about the fate of a public monument had to be resolved through the appropriate legal channels rather than by covert or violent means (see Handzhiyski, cited above, § 53). Here, it would add that in this context the physical damage to a monument, though not the exclusive factor for assessing the necessity of interferences with such acts, would in principle carry the greatest weight.»
(62)EMD slo her fast at det kan være forholdsmessig å gripe inn mot skadeverk på offentlige monumenter, selv om skadeverket har legitime motiver. Behovet for å kunne ta i bruk sanksjoner skyldes både at monumenter ofte er unike gjenstander og en del av en kulturarv, og at skjebnen til monumentene bør avgjøres som ledd i en demokratisk eller rettslig prosess, og ikke ved å ta i bruk voldelige virkemidler. I avsnitt 76 understreket EMD at det har stor betydning om monumentet er alvorlig eller uopprettelig skadet, og om rengjøringen krever store ressurser. I tillegg ble det pekt på handlingens karakter og motivasjonen bak, monumentets betydning i samfunnet, hvilke verdier og ideer monumentet symboliserer og i hvilken grad monumentet er kontroversielt eller har bred tilslutning i befolkningen.
(63)I den konkrete vurderingen i avsnittene 82 til 84 pekte EMD på at det var ikke holdepunkter for alvorlig eller irreversibel skade, og at fjerningen av malingen fra stålkonstruksjonen krevde ikke større ressurser. EMD la videre vekt på at begrunnelsen bak forbudet om hooliganism – et forbud mot «to carry out indecent actions which grossly infringe public order and show overt disrespect toward society» – i begrenset grad slo til. Monumentet var omstridt, eierforholdene uavklarte og det hadde sterk tilknytning til et kommunistisk regime som den lovgivende forsamlingen i Bulgaria hadde karakterisert som en kriminell organisasjon. På denne bakgrunnen var det ikke påvist at bøtene var en forholdsmessig sanksjon mot ordensforstyrrelsen, og EMK artikkel 10 var krenket.
(64)Saken som Høyesterett nå tar stilling til, skiller seg fra dette på viktige punkter, blant annet med tanke på skadeverkets omfang, ressursene som gikk med til rengjøring, hvilke interesser som ble krenket ved tilgrisingen og som sanksjonene skal ivareta, mangelen på sammenheng mellom handlingene og monumentet og om monumentet har oppslutning i befolkningen. Jeg er derfor ikke enig i at utfallet i Genov og Sarbinska-saken og saken her nødvendigvis må bli det samme. Det må gjøres en selvstendig vurdering av om det er uforholdsmessig å reagere med fengselsstraff, basert på EMDs praksis om artikkel 10 nr. 2 – herunder det jeg har gjengitt fra Genov og Sarbinska-dommen – og i lys av artikkel 11 nr. 2.
(65)I XR-1-dommen tar førstvoterende utgangspunkt i Kudrevičius-dommen og oppsummerer i avsnitt 26 interessene som må vektes mot hverandre etter artikkel 11 nr. 2: «I den eine vektskåla ligg dei føremåla som er nemnde i EMK artikkel 11 nr. 2. I den andre ligg ytringsfridomen i ord, fakter eller til og med teiing frå personar som er samla på ein veg eller annan offentleg stad, jf. avsnitt 144. Det står sentralt i vurderinga om tiltaka er rimelege og eigna til å oppnå det legitime føremålet som er søkt vareteke. Som utgangspunkt gjeld det eit krav om at andre og mindre inngripande tiltak som er eigna til å oppnå føremålet, ikkje må vera tilgjengelege, jf. avsnitt 143 og Kjølbro side 852.»
(66)Dette har etter mitt syn overføringsverdi til avveiningen i saken her. Førstvoterende trekker deretter frem flere momenter som inngår i vurderingen, herunder (i) arten av og alvoret i sanksjonen, (ii) betydningen av krav om forhåndssamtykke, (iii) arten av demonstrasjonen og graden av forstyrrelser, (iv) om forstyrrelsen er tilsiktet eller er en ren sideeffekt av demonstrasjonen, (v) om det er sammenheng mellom budskapet og den som demonstrasjonen rettes mot, og (vi) om det finnes effektive og tilgjengelige alternative ytringsmåter. Det fremheves at toleransegraden ikke kan fastsettes generelt, men må vurderes konkret, særlig ut fra hvordan demonstrasjonen forstyrrer dagliglivet. Det samme er understreket i XR-2-dommen avsnitt 38.
(67)Jeg tar ved den konkrete vurderingen utgangspunkt i arten av og alvoret i sanksjonene, jf. storkammerdommen i Kudrevičius-saken avsnitt 146. Sanksjonene må vurderes både ut fra det generelle formålet med straffelovens regler om skadeverk, og opp mot den konkrete straffen som er aktuell i denne saken, jf. for eksempel EMDs avvisningsavgjørelse 17. november 2009 Rai og Evans mot Storbritannia. Vurderingen skal etter praksis fra EMD skje med myndighetenes samlede tiltak i den ene vektskålen.
(68)Som jeg kommer tilbake til, er det aktuelt å idømme de to tiltalte en kortere ubetinget fengselsstraff. Ubetinget fengsel må, selv med den begrensede varighet det her er tale om, regnes som en streng og meget følbar reaksjon. Det må i tillegg til fengselsstraffen også tas hensyn til belastningen de tiltalte ble utsatt for ved politiets pålegg om å fjerne seg og ved å bli fjernet med fysisk makt og innbrakt til politistasjonen, der de som nevnt etter kort tid ble løslatt.
(69)I straffeloven er kriminalisering av skadeverk begrunnet med flere hensyn: Allmennprevensjon – å avskrekke borgerne fra å begå straffbare handlinger, individualprevensjon – å påvirke nettopp denne lovbryteren til ikke å begå nye straffbare handlinger, og ønsket om å opprettholde den sosiale ro – å avverge en følelse av urett, frykt eller aggresjon hos dem som rammes av den straffbare handlingen. Jeg viser til det som er sagt om straffens formål og virkninger i forarbeidene til straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 6.3. Den øvre strafferammen gir uttrykk for hvor alvorlig lovgiveren ser på ulike former for skadeverk. Grovt skadeverk kan som nevnt straffes med bot eller fengsel i inntil 6 år, selv om det sjelden er aktuelt å bruke strafferammen fullt ut. Straffeloven bygger videre på et kriminalpolitisk grunnsyn om at kriminalisering bare skal skje for handlinger som er egnet til å medføre skade eller fare for skade, og kun dersom mindre inngripende sanksjoner ikke er tilstrekkelige, jf. proposisjonen punkt 7.5.1 som Stortinget sluttet seg til i Innst. O. nr. 72 (2004–2005) punkt 6.2 .
(70)Begrunnelsen for å oppstille straff, herunder fengselsstraff, for blant annet skadeverk – allmennpreventive hensyn, individualprevensjon og hensynet til den sosial ro – gjør seg normalt gjeldende selv om skadeverket inngår som ledd i utøvelse av ytrings- og forsamlingsfriheten. Eiendomsretten nyter et selvstendig vern etter EMKs protokoll 1 artikkel 1 (P1-1). Det må etter mitt syn være et klart utgangspunkt at det ikke er uforholdsmessig å straffe skadeverk med fengselsstraff, selv om skadeverket inngår i en ytringskontekst.
(71)Ved vurderingen av straffen som er aktuell i saken her, må det legges vekt på at det ble begått grovt, forsettlig skadeverk på flere fredede kunstverk som er av stor historisk og nasjonal verdi. Jeg viser til min vurdering av straffeloven § 352 første ledd. Det krevde en omfattende og umiddelbar innsats å fjerne malingen, og ikke alt lot seg fjerne. Hensynet til å forhindre tilsvarende fremtidige aksjoner mot de samme kunstverkene, eller mot andre gjenstander som er en del av Norges kulturarv, må veie tungt. Lovgiverens begrunnelse for å straffe skadeverk med fengsel slår utvilsomt til. Inngrepet retter seg ikke mot budskapet – kritikken av regjeringens oljepolitikk – men mot virkemidlene som de tiltalte tok i bruk for å ytre seg.
(72)Skadeverket var planlagt og stod sentralt i demonstrasjonen. Det var ikke en utilsiktet konsekvens eller noe som lå utenfor deltakernes kontroll. Det er videre ingen sammenheng mellom budskapet og skadeverket som er sammenlignbart med konteksten i Genov og Sarbinska-saken. At aksjonen mot Monolitten var egnet til å skape oppmerksomhet om klimasaken og kritikk av den norske regjeringens oljepolitikk, kan – når middelet for å oppnå dette målet er å ytre seg ved et bevisst grovt skadeverk – ikke veie tungt i favør av at fengselsstraff er en for streng reaksjon. De tiltalte hadde andre muligheter for å gi uttrykk for sitt syn innenfor de vide rammene for vernet om ytrings- og forsamlingsfriheten, som gir frihet til å velge tid, sted og gjennomføringsmåte.
(73)Forsvarerne har anført at det ved inngrep i ytrings- og forsamlingsfriheten må gjelde særlig strenge vilkår for å benytte straff når det, som i saken her, aksjoneres til fordel for klimasaken. Ved tolkningen av Grunnloven § 100 og § 101 følger dette av Grunnloven § 112, hevdes det, mens det for EMK er vist til betydningen av artikkel 8 og EMDs storkammerdom 9. april 2024 Verein KlimaSeniorinnen Schweiz m.fl. mot Sveits.
(74)Som Høyesterett i plenum ga uttrykk for i HR-2020-2472-P avsnitt 49, er det «brei nasjonal og internasjonal semje om at klimaet er i endring som fylgje av menneskeskapte klimagassutslepp, og at desse klimaendringane kan få alvorlege konsekvensar for livet på jorda». Jeg finner imidlertid ikke holdepunkter for at denne erkjennelsen kan begrunne en gradering av vernet om ytrings- og forsamlingsfriheten.
(75)Som nevnt må det også tas i betraktning at politiet påla de tiltalte å fjerne seg, og innbrakte dem til politistasjonen da pålegget ikke ble respektert. Formålet var å bringe en ordensforstyrrelse til opphør. De tiltalte var til hinder for rengjøringsarbeidet, som måtte gjennomføres så raskt som mulig for å unngå at malingen tørket. De ble begge løslatt etter kort tid. At pålegget ikke ble respektert har marginal betydning for straffutmålingen, og jeg ser det som klart at pålegget og innbringelsen ikke er et uforholdsmessig inngrep, verken isolert eller i sammenheng med reaksjonen mot skadeverket.
(76)Jeg har på denne bakgrunnen kommet til at det er forenlig med Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, tolket og anvendt i lys av EMK artikkel 11 og Grunnloven § 101, å idømme en kortere ubetinget fengselsstraff. Fengselsstraffens lengde skiller seg markant fra blant annet Murat Vural-saken, der EMD kom til at en straff av fengsel i mer enn tretten år og tap av stemmerett åpenbart var en krenkelse av EMK artikkel 10. Resultatet i saken her må etter mitt syn bli det samme om det tas utgangspunkt i Grunnloven § 101 andre ledd EMK artikkel 11, tolket og anvendt i lys av EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100. Den nøyaktige lengden på fengselsstraffen, som må stå i et rimelig forhold til lovbruddet, kommer jeg tilbake til under straffutmålingen. Betydningen av Århuskonvensjonen
(77)Forsvarerne har også anført at straffrihet følger av Konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø – Århuskonvensjonen – fra 1998.
(78)Det følger av straffeloven § 2 at loven gjelder med de begrensninger som følger av overenskomster med fremmede stater eller folkeretten for øvrig. Norge undertegnet Århuskonvensjonen i 1998 og ratifiserte den i 2003.
(79)Innholdet i konvensjonen må fastlegges etter folkerettens regler og prinsipper for traktattolkning. Wien-konvensjonen om traktattolkning artikkel 31 og 32 gir nærmere regler om dette. Jeg viser til redegjørelsen i HR-2023-491-P avsnitt 100 flg. I avsnitt 109 heter det: «Etter Wienkonvensjonens artikkel 31 nr. 1 er altså den sentrale tolkningsfaktoren traktatteksten tolket i overensstemmelse med ordenes vanlige betydning i den sammenheng de inngår i, og i lys av hva traktaten gjelder og dens formål. Med ordlydens vanlige betydning – ‘ordinary meaning’ – siktes det til den alminnelige språkforståelsen, herunder betydningen av folkerettslige begreper. Henvisningen til ‘good faith’ innebærer blant annet at tolkningen skal være lojal. Man skal velge det tolkningsresultat som stemmer overens med partenes felles intensjoner – i den grad dette gir veiledning. ‘Good faith’ er også uttrykk for at tolkningen må søke å realisere traktatens formål.»
(80)En av de tre grunnleggende rettighetene i Århuskonvensjonen er retten til allmenn deltakelse i beslutningsprosesser om miljø. I fortalen er dette utdypet blant annet slik: «Partene i denne konvensjonen, … Som erkjenner at bedre tilgang til informasjon og allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser i miljøsammenheng vil fremme kvaliteten på og gjennomføringen av beslutninger, bidra til å øke folks bevissthet omkring miljøspørsmål, gi allmennheten mulighet til å gi uttrykk for sine bekymringer og gjøre det mulig for offentlige myndigheter å ta behørig hensyn til slike bekymringer, …»
(81)Artikkel 1 har overskriften «Målsetting» og denne ordlyden: «For å bidra til å beskytte retten ethvert menneske blant nålevende og fremtidige generasjoner har til å leve i et miljø som er forenlig med vedkommendes helse og velbefinnende, skal enhver part garantere rettighetene knyttet til tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving i saker vedrørende miljøet i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjonen.»
(82)Det er altså et sentralt formål med konvensjonen at allmennheten skal underrettes tidlig i en beslutningsprosess med betydning for miljøet og gis en reell mulighet til å uttale seg før en endelig beslutning treffes. For å sikre dette stiller konvensjonen i artikkel 6 og 7 opp detaljerte krav til de nasjonale myndighetenes saksbehandling. Spørsmålet som reises i saken her gjelder ikke disse konkrete rettighetene, men om konvensjonen mer generelt gir et vern mot å bli straffet for sivil ulydighet – i form av skadeverk – som ledd i en demonstrasjon rettet mot klimapolitikk.
(83)Forsvarerne har særlig vist til artikkel 3 nr. 8, som lyder slik: «Enhver part skal sikre at personer som utøver sine rettigheter i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjonen ikke skal straffes, forfølges eller på noen måte plages på grunn av sitt engasjement. Denne bestemmelsen skal ikke innvirke på nasjonale domstolers myndighet til å idømme rimelige saksomkostninger i rettssaker.»
(84)Etter ordlyden omfattes rettighetene i blant annet artikkel 6 og 7. Når artikkel 3 nr. 8 ses i sammenheng med artikkel 1, legger jeg til grunn at vernet etter konvensjonen også omfatter bruk av ytrings- og forsamlingsfriheten ved deltakelse i lovlige aksjoner. En slik tolkning er i samsvar med uttalelser i en rapport 24. juli 2017 fra Komitéen for konvensjonens gjennomføring om Hviterusslands etterlevelse av konvensjonen. I avsnitt 95 ga komitéen uttrykk for at deltakelse i en årlig markering av atomulykken i Tsjernobyl nøt vern etter konvensjonen, men komitéen understrekte at det dreide seg om en tillatt – «authorized» – markering.
(85)For aksjonen i vår sak, som ikke var tillatt, men som gikk ut på at deltakerne uttrykte seg ved alvorlige straffbare handlinger, finner jeg ikke støtte for vern i konvensjonens ordlyd og formål. Heller ikke artikkel 3 nr. 6, som forsvarerne også har vist til, kan forstås på denne måten. Det er etter hva jeg kan se ikke holdepunkter for at det vil være konvensjonsstridig å reagere med straff mot forsettlig grovt skadeverk som deltakerne i en demonstrasjon begår for å gi tilkjenne synspunkter på miljø- og klimaspørsmål. Jeg tar ikke stilling til om Århuskonvensjonen gir et vern ved annen sivil ulydighet. Konvensjonen kan på dette punktet uansett ikke gi et sterkere vern enn det som følger av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, tolket og anvendt i lys av artikkel 11 og Grunnloven § 101. Straffutmålingen
(86)Ved straffutmålingen må det for både A og B tas utgangspunkt i det grove skadeverket, jf. straffskjerpelsesprinsippet i straffeloven § 79 bokstav a. Fengselsstraff for grovt skadeverk fastsettes i utgangspunktet fra 14 dager inntil 6 år. Rettspraksis gir begrenset direkte veiledning ved straffutmålingen, og straffen må utmåles blant annet ut fra prinsippene om proporsjonalitet mellom lovbrudd og straff og forholdet til sammenliknbare lovbrudd, jf. prinsippet i straffeloven § 29 andre ledd og for eksempel HR-2024-1201-A avsnitt 22.
(87)I Rt-1988-622 ble det utmålt straff for overtredelse av straffeloven 1902 § 95 og § 291 for skadeverk mot den amerikanske ambassaden. Det ble kastet flasker med maling og murstein mot bygningen. En vindusrute ble knust og fasaden ble tilgriset. Skadeverket var ikke grovt. I forhørsretten ble de fleste av de tiltalte ilagt 15 dager ubetinget fengsel og en betinget fengselsstraff på 60 dager. Høyesterett skjerpet straffen til ubetinget fengsel i 30 dager. Det ble lagt avgjørende vekt på allmennpreventive hensyn, og uttalt at det «overfor bevisste, planlagte krenkelser av en fremmed stats ambassadebygning må … reageres med fasthet».
(88)Også Rt-1994-481 gjaldt skadeverk på en ambassadebygning, denne gangen Tyrkias. Et stort antall kurdere, født i Tyrkia og med oppholdstillatelse i Norge, trengte seg inn i ambassaden og gjorde omfattende ødeleggelser på bygningen, inventar og utstyr. Handlingene fant sted etter at det ble kjent at tyrkiske myndigheter hadde grepet inn ved feiringen av kurdernes nasjonaldag, noe som ledet til at et stort antall kurdere ble drept. Skadeverket ble regnet som grovt. Straffen ble for de fleste involverte satt til fengsel i 6 måneder, hvorav 60 dager ubetinget. Høyesterett la stor vekt på allmennpreventive hensyn, men så også hen til bakgrunnen for skadeverket. Det var formildende at saken på domstidspunktet var mer enn to år gammel.
(89)Jeg nevner også Rt-1996-147 om skadeverk på kirkegårder. Om lag 300 gravstøtter hadde blitt veltet, og over 30 vindusruter knust i en kirke og et kapell. Skadeverket var grovt. Straffen ble satt til fengsel i seks måneder, hvorav 90 dager betinget. Høyesterett, som også her la stor vekt på allmennpreventive hensyn, overveide å skjerpe straffen selv om påtalemyndigheten ikke hadde anket.
(90)I den grad de lar seg sammenligne, er skadeverket i saken her mer alvorlig enn det i 1988-dommen, men mindre alvorlig enn i sakene fra 1994 og 1996. Dette, sett i sammenheng med prinsippet om at reaksjonen skal stå i et rimelig forhold til lovbruddet, peker i retning av en kort, ubetinget fengselsstraff på om lag 60 dager. Jeg har lagt betydelig vekt på at skadeverket i saken her var rettet mot fredede kunstverk av stor nasjonal og historisk verdi, beliggende i et åpent parkanlegg til nytte og glede for allmennheten. Allmennpreventive hensyn må tillegges stor vekt.
(91)I skjerpende retning må det tas hensyn til at skadeverket er begått med midler og metoder som har stort skadepotensial, jf. straffeloven § 77 bokstav a. Jeg viser til hvor vanskelig det ville ha blitt å fjerne malingen dersom den hadde tørket. Det er også skjerpende at begge de tiltalte ble idømt bøter for ordensforstyrrelser i 2022, jf. straffeloven § 77 bokstav k og § 181, slik lagmannsretten har gjort rede for.
(92)I formildende retning er jeg enig med forsvarerne i at det må legges vekt på at det har tatt noe lang tid å behandle saken. Skadeverket og unnlatelsen av å følge politiets påbud fant sted i november 2022. For A gjelder tiltalen også et forhold fra oktober 2023, jf. tiltalen post III b. Tiltalen ble tatt ut 22. desember 2023. Selv om tiltalen mot B kunne ha blitt iretteført tidligere, var det av hensyn til sakens opplysning ønskelig med felles behandling. Saken ble pådømt i tingretten i mai 2024 og i lagmannsretten i mai 2025. Tidsforløpet kan ikke lastes de tiltalte. Selv om det ikke foreligger brudd på EMK artikkel 6 nr. 1, må den samlede tidsbruken lede til noe lavere straff, jf. straffeloven § 78 bokstav e og HR-2016- 225-S avsnitt 27 og 35.
(93)Forsvarerne mener det må være formildende at skadeverket ble benyttet som et effektivt virkemiddel for å få oppmerksomhet om klimautfordringene og kritikk av den norske regjeringens oljepolitikk. Jeg deler ikke denne oppfatningen, når prisen for oppmerksomheten var at Oslo kommune ble rammet av grovt skadeverk. Det er imidlertid formildende at de tiltalte gjorde noen undersøkelser av hvordan malingen kunne fjernes, og at de ikke hadde til hensikt å påføre uopprettelige skader.
(94)Når det tas hensyn til formildende og skjerpende omstendigheter, inkludert forholdet i tiltalen post III a, bør fengselsstraffen for begge i utgangspunktet settes til fengsel i 45 dager.
(95)For A skal det i tillegg utmåles straff for forholdet i tiltalen post III b, der skyldspørsmålet ble avgjort ved lagmannsrettens dom. Det skal videre utmåles fellesstraff for forholdene hun ble dømt for i Oslo tingretts dom 19. februar 2023 og Salten og Lofoten tingretts dom 7. februar 2023, jf. straffeloven § 82 tredje ledd. Jeg er enig med lagmannsretten i at dette bør gi et mindre tillegg i straffen, og går inn for at straffen for A settes til fengsel i 50 dager.
(96)Fengselsstraffene er etter mitt syn nødvendige i et demokratisk samfunn, jf. Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, tolket og anvendt i lys av EMK artikkel 11 og Grunnloven § 101. En mindre inngripende reaksjon, for eksempel i form av bøter, betinget fengselsstraff eller samfunnsstraff, vil ikke være tilstrekkelig ut fra de hensyn straffen skal ivareta. Konklusjon
(97)Lagmannsrettens lovanvendelse under skyldspørsmålet er korrekt, og heller ikke straffutmålingsankene har ført frem. Jeg er enig med påtalemyndigheten i at straffen bør skjerpes noe, men ikke så mye som aktor har påstått. Straffen må etter mitt syn settes til fengsel i 50 dager for A og 45 dager for B.
(98)Jeg stemmer for denne
(99)Dommar Høgetveit Berg: Eg er i hovudsak og i resultatet samd med fyrstvoterande.
(100)Dommer Bergh: Likeså.
(101)Dommer Østensen Berglund: Likeså.
(102)Dommer Falkanger: Likeså.
(103)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne