(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse som ikke tok til følge krav om tvangsfullbyrdelse av samvær fastsatt i dom, jf. barnelova § 65.
(2)A (far) og B (mor) er foreldrene til C, født 00.00.2012, D, født 00.00.2018 og E, født 00.00.2020.
(3)Oslo tingrett avsa 6. mai 2024 dom i sak som far hadde reist mot mor om samvær med barna. Det ble fastsatt følgende samværsordning i domsslutningen punkt 1: «A skal ha samvær med (hver av) C, født 00.00.2012, D, født 00.00.2018 og E, født 00.00.2020, med beskyttet tilsyn i inntil 16 timer for hvert av barna fra uke 47 i 2024 til uke 46 i 2025, samt i ytterligere 16 timer på med hver av barna i de to påfølgende årene (dato til dato), jf. barneloven § 43 a jf. forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova av 19. desember 2013 nr. 1636 § 4 jf. 2. Samværene skal finne sted i regi av Myrsnipa som engasjeres av Søndre Nordstrand barnevernstjeneste. De første tre samværene skal være av en timers varighet, en gang per måned. Myrsnipa fastsetter deretter det nærmere omfanget i samråd med partene. Hvis det ikke blir enighet økes samværet til 1,5 time en gang per måned. Far trenger tolk. Om og hvordan de ytterligere to årene med 16 timene med beskyttet samvær for hver av barna skal fordeles (år 2 og 3), skal vurderes av den som forestår samværene mot slutten av det første året. Det skal være minst en forberedelses- og veiledningssamtale med far, mor og i hvert fall C i god tid i forkant av første samvær (fortrinnsvis separate). Tilsynspersonen skal veilede A både i forkant, underveis og i etterkant av hvert samvær, samt B i forkant og etterkant av hvert samvær. Tilsynspersonen skal skrive samværsrapport jf. forskriftens § 9 første ledd.»
(4)Samværet kom aldri i gang. Far krevde 2. desember 2024 tvangsfullbyrdelse av samværsretten. Oslo tingrett oppnevnte sakkyndig til å ha samtaler med barna. Det kom etter hvert frem at far ved vedtak var varig utvist fra Norge. Partene utvekslet prosesskriv om betydningen av dette.
(5)Tingretten avgjorde deretter saken etter skriftlig behandling, uten at den sakkyndige snakket med barna eller avga erklæring. Far reiste ut av Norge 23. juni 2025 og oppholder seg nå i Tyrkia.
(6)Oslo tingrett avsa 28. august 2025 kjennelse med slik slutning: «1. Begjæring fra A om tvangsmulkt for samvær med barn, rettet mot B, tas ikke til følge. 2. Sakskostnader tilkjennes ikke.»
(7)Far anket til lagmannsretten. Han anførte at i den grad fysisk samvær ikke var mulig på grunn av utvisningen, måtte samvær gjennomføres digitalt.
(8)Borgarting lagmannsrett avsa 6. november 2025 kjennelse med slik slutning: «1. Anken forkastes. 2. Partene bærer hver sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.»
(9)Det var dissens i lagmannsretten, idet en dommer mente at digitale samvær i regi av barneverntjenesten ikke ville endre samværenes «karakter».
(10)A har anket til Høyesterett. Han gjør blant annet gjeldende at lagmannsrettens rettsanvendelse viser at det er lagt til grunn en uriktig forståelse av barnelova § 65.
(11)Samværene kom ikke i gang som forutsatt i dommen på grunn av manglende medvirkning fra mor. Dersom flertallets resultat legges til grunn, har mor klart å undergrave tvangsfullbyrdelsesmuligheten ved å motarbeide samværsordningen frem til far reiste ut av Norge. Far vil være henvist til å reise ny sak for å få et mer begrenset samvær enn det som var fastsatt i samværsdommen. Denne tolkningen av barnelova § 65 er i strid med bestemmelsens formål og statens positive forpliktelser etter EMK artikkel 8.
(12)Tingrettens samværsdom må forstås slik at retten var klar over utvisningen, og mente det var viktig å komme i gang med samvær før utvisningen fordi det åpenbart ville bli vanskeligere å gjennomføre samvær etter dette. Digitale samvær vil ikke vil være i strid med noe som er bestemt i samværsdommen. Det er i samværsdommen vist til muligheten for kontakt over video, samt muligheten for samvær etter innreisetillatelse.
(13)B har tatt til motmæle. Hun gjør gjeldende at gjennomføring av samvær digitalt i regi av barneverntjenesten vil «endre samværets karakter». Det fremgår klart av praksis at det ikke er adgang til å foreta en ny vurdering av hovedproblemstillinger i samværsdommen, og dette gjelder også i saker der foreldre er utvist.
(14)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken er en videre anke over kjennelse, og ankeutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6.
(15)Konklusjonen til lagmannsrettens flertall bygger på at digitalt samvær i denne saken vil endre samværets karakter i forhold til det som følger av samværsdommen fra tingretten i 2024. Tingretten la der til grunn at kontaktetablering bør skje i Norge før utvisning, og ikke etter utvisning, fordi situasjonen ellers vil bli ukontrollerbar, uforutsigbar og ikke til barnets beste.
(16)Tingrettens drøftelse i dommen fra 2024 gjaldt fysisk samvær. Dette er vanskelig å kontrollere i utlandet. Situasjonen kan være annerledes ved digitalt samvær. Lagmannsrettens flertall har imidlertid ikke drøftet hvorvidt digitalt samvær vil være vanskelig å kontrollere. Flertallets begrunnelse er derfor mangelfull, også i lys av at den sakkyndige anbefalte videosamvær som et egnet alternativ for kontaktetablering. Det er følgelig ikke mulig å prøve om lagmannsretten har tolket og anvendt barnelova § 65 på riktig måte.
(17)Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
(18)Ankende part har krevd sakskostnader for Høyesterett. Utvalget finner at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita ankemotparten for sakskostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes derfor ikke.
(19)Kjennelsen er enstemmig.