Tiltalte ble i tingretten og lagmannsretten dømt for seksuell omgang med barn under 14 år og for befatning med fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn. Høyesterett opphever den delen av lagmannsrettens dom som gjelder seksuell omgang. Ifølge tiltalen skal handlingen ha skjedd ved én anledning mellom 2013 og 2016. Fornærmede er født i 2008. Tiltalen bygger på fornærmedes forklaring i et tilrettelagt avhør fra 2023. Lagmannsretten legger i sin vurdering vesentlig vekt på at fornærmede tidligere har fortalt til andre at hun hadde vært utsatt for overgrep. Retten kommenterer imidlertid ikke at de tidligere forklaringene er betydelig mindre detaljerte enn den senere forklaringen som ligger til grunn for tiltalen. Høyesterett påpeker at det ikke er uvanlig at barn unnlater å fortelle om overgrep som har skjedd, eller at forklaringen gis gradvis. Slik lagmannsrettens dom er utformet, blir det likevel stående uforklart hvordan retten har vurdert betydningen av at tiltalen bygger på en forklaring som ble gitt mange år etter at handlingen skal ha funnet sted, og som går lenger enn det fornærmede tidligere har uttrykt. På bakgrunn av dette oppheves denne delen av lagmannsrettens dom. Én dommer stemmer for opphevelse med en noe annen begrunnelse. Dommen gir veiledning om kravene til bevisvurdering og utforming av domsgrunner og supplerer i denne sammenheng avgjørelsen HR-2025-458-A, avsagt tidligere i år. Den inneholder også generelle uttalelser om tilrettelagte avhør som bevis. Rettsområde: Strafferett. Straffeloven § 299. Domsgrunner.
(1)Dommer Bergh: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder anke over fellende dom i sak om seksuell omgang med barn under 14 år og befatning med fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn. Spørsmålene er om lagmannsretten har anvendt beviskravet feil, og om domsgrunnene er mangelfulle.
(3)A ble 1. juli 2024 satt under tiltale for overtredelse av: «I Straffeloven (1902) § 195 første ledd første straffalternativ for å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år. Grunnlag: Ved en anledning i tidsperioden mellom 2013 og 2016 på sin daværende bopel i ---vegen 00 på X i Y, gned han fingrene sine gjentatte ganger på den nakne skjeden og i området rundt endetarmsåpningen til B født 00.00.2008, og førte en finger inn i skjeden hennes. II Straffeloven § 311 første ledd for å ha anskaffet, besittet og forsettlig skaffet seg tilgang til fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. Grunnlag: I tidsrommet fra august 2016 til 21. mars 2023 fra sin bopel i hhv. ---vegen 00 og/eller Z 00 og/eller Æ 000 i Y og/eller andre steder har han gjentatte ganger bevisst skaffet seg tilgang til bilder og filmer som viser seksuelle overgrep mot barn. Filene han har gjort seg kjent med viser blant annet voksne menn som har vaginalt samleie med jenter ned i ca. 1–2-årsalderen, voksne menn som fører fingre inn i kroppsåpningen til jenter ned i ca. 1–2-årsalder, små jenter som har seksuell omgang med hverandre, voksne menn som har seksuell omgang med sovende jenter, og jenter i seksuelt ladede positurer. Han har også lagret slike filer på sin datamaskinen, HP laptop og på minst ett eksternt lagringsmedium som han også har benyttet for å se slikt materiale på.»
(4)Tiltalebeslutningen er her gjengitt slik den lyder etter endringer foretatt under ankeforhandlingen i lagmannsretten. Ved behandlingen i tingretten var perioden i post I angitt som «mellom 2013 og 2015».
(5)Fornærmede B var venninne med tiltaltes datter C. Handlingene i post I skal ha skjedd i forbindelse med at B var på overnattingsbesøk hos C, i hjemmet der også tiltalte bodde.
(6)Ved Hordaland tingretts dom 25. oktober 2024 ble A dømt etter tiltalen til fengsel i 4 år. Han ble også dømt til å betale oppreisningserstatning til B med 300 000 kroner, til kontaktforbud overfor B og til inndragning av PC og mobiltelefon. Tingretten tok ikke stilling til om handlingene i post I skjedde før eller etter at straffeloven 2005 trådte i kraft 1. oktober 2015. I slutningen ble det derfor vist både til straffeloven 1902 § 195 første ledd første straffalternativ og til straffeloven 2005 § 299 bokstav a.
(7)A anket til Gulating lagmannsrett, som 13. mai 2025 avsa dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven § 299 bokstav a og straffeloven § 311, sammenholdt med § 79 bokstav a, til fengsel i 4 – fire – år. Til fradrag kommer 3 – tre – dager for utholdt varetekt. 2. A dømmes til å tåle inndragning av 1 HP laptop og 1 iPhone 11. 3. Kontaktforbud idømmes ikke. 4. A betaler oppreisningserstatning til B med 250 000 – tohundreogfemtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.»
(8)Han ble altså dømt etter begge tiltalepostene også i lagmannsretten. Lagmannsretten bygde på at handlingene i post I skjedde tidlig på høsten 2016 og anvendte derfor straffeloven 2005.
(9)A anket til Høyesterett over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen og straffutmålingen. Han krevde også ny behandling av erstatningskravet. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 21. august 2025 ble anken over lovanvendelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen tillatt fremmet. For øvrig ble anken ikke tillatt fremmet. Ankeutvalget ga ikke samtykke til ny behandling av erstatningskravet, men bemerket at dersom anken fører frem, må det også få betydning for dette kravet.
(10)A gjør for begge postene i tiltalen gjeldende at lagmannsretten har anvendt beviskravet uriktig, og at domsgrunnene knyttet til bevisvurderingen er mangelfulle. Han har lagt ned påstand om at lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
(11)Påtalemyndigheten gjør gjeldende at det ikke foreligger noen feil ved lagmannsretten dom, og har lagt ned påstand om at anken forkastes. Mitt syn på saken Bakgrunnen
(12)Fornærmede B la høsten 2022 ut en video på TikTok som antydet at hun var blitt utsatt for et seksuelt overgrep fra en voksen. Videoen ble fanget opp av politiets nettpatrulje. Saken ble anmeldt i februar 2023. Fornærmede ble kalt inn til et tilrettelagt avhør i mars samme år. På basis av det som kom frem i avhøret, ble A siktet og senere tiltalt for seksuell omgang med barn, tiltalen post I.
(13)Det ble i forbindelse med siktelsen foretatt ransaking på tiltaltes bopel. På en mobiltelefon og en bærbar PC ble det funnet materiale som viser seksuelle overgrep, eller som seksualiserer barn. Disse funnene danner utgangspunkt for tiltalen post II. Ankegrunnene
(14)Anken over lovanvendelsen gjelder lagmannsrettens anvendelse av beviskravet, og anken over saksbehandlingen gjelder lagmannsrettens domsgrunner knyttet til bevisvurderingen. Det er nær sammenheng mellom disse ankegrunnene. Vurderingen av om beviskravet er anvendt riktig, må bygge på lagmannsrettens begrunnelse – domsgrunnene.
(15)Jeg vil først redegjøre for sentrale rettslige utgangspunkter når det gjelder bevisvurderingen og de kravene som stilles til domsgrunnene knyttet til bevisvurderingen. Deretter vil jeg gå nærmere inn på lagmannsrettens domsgrunner for hver av de to tiltalepostene. Rettslige utgangspunkter Krav til bevisvurderingen og domsgrunnene
(16)Høyesterett har i en dom fra tidligere i år, HR-2025-458-A, gått bredt inn på de krav som stilles til rettens bevisvurdering i straffesaker, herunder gjennomføringen av troverdighetsvurderinger. Avgjørelsen behandler også kravene til rettens begrunnelse – domsgrunnene – i denne sammenheng. Som utgangspunkt for vurderingene i saken her er det i hovedsak tilstrekkelig å vise til den avgjørelsen. Jeg vil likevel fremheve enkelte punkter.
(17)I dommen avsnitt 23 understrekes det grunnfestede prinsippet at straffeskyld må være bevist utover enhver rimelig tvil. Samtidig fremheves, med henvisning til Rt-2005-1353, at dette beviskravet gjelder for bevisresultatet og ikke for de enkelte momentene i bevisvurderingen.
(18)Etter å ha påpekt utgangspunktet om fri bevisvurdering understreker førstvoterende i avsnitt 26 følgende: «Bevisvurderingen er likevel ikke helt ubundet av normer. Et grunnleggende krav er at retten går frem på en betryggende måte som, i lys av den høye bevisterskelen som gjelder, er godt egnet til å sikre et riktig resultat. Dommerne kan ikke bygge på magefølelse, intuisjon eller ureflektert synsing, men må gjøre en samvittighetsfull, forstandig og rasjonell vurdering av bevisene.»
(19)I avsnitt 28 og 29 uttales følgende om bevisvurderingen: «Domstolens behandling av en straffesak skjer med utgangspunkt i tiltalen, som presenterer hendelsesforløpet i et perspektiv der tiltalte er skyldig. Retten bør imidlertid også vurdere bevissituasjonen i motsatt perspektiv ved å stille seg følgende spørsmål: Er det mulig å forstå bevisene slik at tiltalte er uskyldig? Hvis dette fremstår som en realistisk mulighet ut fra det samlede bevisbildet, må tiltalte frifinnes. I beslutningsteori er det pekt på at en slik tilnærming reduserer risikoen for det som betegnes som bekreftelsesfeller eller ‘tunnelsyn’. Disse teoriene fremhever at dersom bevisene bare vurderes ut fra en hypotese om at tiltalte er skyldig, oppstår fare for feilslutninger. Det kan – på grunn av ubevisste psykologiske mekanismer – føre til at bevis som i seg selv er nøytrale eller tvetydige, ved at de også kan passe med et hendelsesforløp hvor tiltalte er uskyldig, blir bedømt slik at de underbygger straffeskyld, mens bevis som isolert sett kan tale mot straffeskyld, kan bli bortforklart eller tillagt liten vekt i den samlede bevisvurderingen.»
(20)I avsnitt 30 og 31 kommer førstvoterende inn på hvordan de utgangspunktene som er beskrevet, skal anvendes ved gjennomføring av bevisvurderingen og utforming av domsgrunnene. Han fremhever at bevisvurderingen i den enkelte sak må tilpasses det konkrete bevisbildet. Videre gir han uttrykk for at det ikke er krav om at domsgrunnene viser at retten har vurdert bevisene i de ulike perspektivene som er beskrevet i de forutgående avsnittene. Bare når den alternative forståelsen av bevisene utgjør et springende punkt i saken som ellers vil bli stående uforklart, må det gis en særskilt begrunnelse.
(21)Kravene til redegjørelse for bevisvurderingen i domsgrunnene utdypes i avsnitt 42: «Etter straffeprosessloven § 40 fjerde ledd skal domsgrunnene ‘angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering’. Dette kan presiseres slik at retten må redegjøre for ‘hvorfor et bestemt bevisresultat legges til grunn’, jf. Rt-2011-172 avsnitt 29. Det som først og fremst kreves, er at retten gjør rede for de springende – det vil si sentrale – punktene i bevisvurderingen og kort angir hva som har vært avgjørende, jf. plenumsdommen i Rt-2009-750 avsnitt 75 med henvisning til lovforarbeidene.»
(22)Det som kreves av begrunnelse for bevisvurderingen, er altså først og fremst at retten må redegjøre for sine vurderinger på det som er sentrale – springende – punkter i den enkelte saken.
(23)Også betydningen og gjennomføringen av troverdighetsvurderinger er behandlet i dommen. I avsnitt 35 og 36 fremheves blant annet følgende: «For det første: Troverdighetsvurderinger foretas ikke isolert, men inngår som del av skyldvurderingen, der det strenge strafferettslige beviskravet gjelder. Vurderingstemaet er derfor ikke hvem retten tror på eller fester størst lit til. For at retten skal kunne konkludere med straffeskyld, må fornærmedes forklaring ikke etterlate noen rimelig tvil om at tiltalte er skyldig. … For det andre: Vitnepsykologisk forskning viser at ytre faktorer ved en person, slik som fremtoning, kroppsspråk og måte å snakke på, gir et usikkert grunnlag for å bedømme om en forklaring er sannferdig. Det er derfor grunn til å vise forsiktighet med å trekke inn slike faktorer i troverdighetsvurderingen. Det sentrale i troverdighetsvurderingen bør være innholdet i forklaringen, og ikke det inntrykket den som forklarer seg, gir i retten.»
(24)Videre heter det i avsnitt 38: «Jeg vil for det tredje understreke at fornærmedes forklaring, så langt det er mulig, må etterprøves ved at retten sammenholder den med andre bevis som kan være egnet til å svekke eller styrke den. Forklaringen vil sjelden stå alene, heller ikke i ‘ord mot ord’- saker. Den vil nær sagt alltid suppleres av annen bevisførsel, for eksempel knyttet til omstendigheter i tidsrommet før og etter hendelsen, selv om det ikke foreligger andre bevis om selve overgrepssituasjonen.»
(25)Fornærmedes forklaring må altså så langt det er mulig sammenholdes med andre bevis. I saker der fornærmedes forklaring står sentralt, må det fremgå av domsgrunnene at retten på en betryggende måte har etterprøvd fornærmedes forklaring på det springende punktet i saken, se HR-2025-1237-A avsnitt 35.
(26)Jeg bemerker at begrepet «troverdighet» slik det er brukt i det jeg har sitert fra HR-2025-458-A, også omfatter det som i vitnepsykologien omtales som «pålitelighet», se Tim Brennen og Sverre Blandhol, «Vitner og deres forklaringer. Troverdighet, pålitelighet og korrekthet», Jussens Venner 2025 side 425-439. Særlig om forklaringer gitt i tilrettelagte avhør
(27)Avhøret av fornærmede er i denne saken gjennomført ved tilrettelagt avhør som beskrevet i straffeprosessloven § 239 følgende. Under hovedforhandlingen i tingretten og ankeforhandlingen i lagmannsretten er opptak av avhøret avspilt i stedet for avhør av fornærmede i retten, jf. straffeprosessloven § 298 første ledd. Under ankeforhandlingen i lagmannsretten var fornærmede fylt 16 år, men det har etter det opplyste ikke vært spørsmål om forklaring fra henne i retten etter den særlige regelen i § 298 første ledd andre punktum.
(28)Ivaretakelsen av siktedes rettigheter i saker med tilrettelagte avhør er drøftet blant annet i HR-2022-955-A, som direkte gjaldt informasjon om retten til supplerende avhør. Jeg viser særlig til avsnitt 27 til 36 i denne avgjørelsen.
(29)Som det fremgår av avgjørelsen avsnitt 31, er straffeprosesslovens regler om tilrettelagte avhør utformet med sikte på å oppfylle de kravene som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 om rettferdig rettgang og praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). EMD har i sin praksis vektlagt de særlige hensynene som gjør seg gjeldende ved seksuelle overgrep mot barn, se blant annet avvisningsavgjørelsen 11. februar 2014 González Nájera mot Spania avsnitt 44 og 45. Som det fremheves her, vil det i slike saker være avgjørende om det er etablert minimumsgarantier som sikrer en tilfredsstillende balanse mellom siktedes og fornærmedes rettigheter. De norske reglene om tilrettelagte avhør tar nettopp sikte på å etablere en slik balanse.
(30)Foranlediget av partenes prosedyrer bemerker jeg at dette blant annet innebærer at det, forutsatt at de norske reglene om gjennomføring av tilrettelagte avhør er fulgt fullt ut, ikke kan kreves at retten i den enkelte sak også skal foreta en såkalt Al Khawaja-test. Denne testen er utviklet av EMD for tilfeller der et vitne ikke møter i retten, og er bygd på EMDs storkammerdom 15. desember 2011 Al-Khawaja og Tahery mot Storbritannia, jf. HR-2022-955-A avsnitt 32 til 34 og HR-2025-974-A avsnitt 26 følgende.
(31)Når avspilling av tilrettelagt avhør skjer i stedet for personlig avhør, må det klare utgangspunktet være at retten skal forholde seg til forklaringen i dette avhøret på samme måte som når fornærmedes forklaring er avgitt i retten. Det medfører også at de sentrale momentene ved troverdighetsvurderingen som er beskrevet i det jeg har sitert fra HR-2025-458-A, gjelder på samme måte. Det utgangspunktet som er fremhevet i avsnitt 36 – at ytre faktorer som fremtoning, kroppsspråk og måte å snakke på gir et usikkert grunnlag for vurdering av troverdighet – gjelder ikke mindre når retten må bygge på et opptak av et avhør av et barn, uten at retten har annen kunnskap om barnet eller omstendighetene knyttet til avhøret enn det som er opplyst i saken. Også ved tilrettelagte avhør er det innholdet i forklaringen som er det sentrale, og som så må sammenholdes med øvrige bevis.
(32)Som ved andre vitneforklaringer må retten bedømme en forklaring avgitt i et tilrettelagt avhør ut fra alminnelig vitnepsykologisk kunnskap. Når fornærmede er et barn, må det omfatte kunnskap om barn om vitner. Jeg nevner i denne sammenheng at Domstoladministrasjonen i 2024 ga ut et kompendium om gjennomføring og bruk av tilrettelagte avhør, Tone Davik, Tones ti bud. Tilrettelagte avhør av barn i saker om vold og seksuelle overgrep. Det er grunn til fremheve at det er anerkjent at barn gjerne lar være å fortelle om overgrep som har skjedd, se Prop. 112 L (2014–2015) side 51 med henvisninger til vitnepsykologisk forskning. Dette medfører at det kan gå lang tid før barn forteller om seksuelle overgrep, og at det ikke sjelden skjer gradvis, uten at dette nødvendigvis gjør forklaringene inkonsistente og mindre verdt som bevis. Samtidig er det en alminnelig erfaringssetning at minner kan svekkes over tid, og at det kan ha festet seg inntrykk som ikke svarer overens med det som faktisk skjedde, se blant annet Tim Brennen og Sverre Blandhol, Rettspsykologi, 2025 side 87–88. Anken over tiltalen post I Lagmannsrettens vurderinger
(33)Lagmannsretten starter sine vurderinger med et kort avsnitt som angir hva retten er kommet til – konklusjonene, slik de også fremgår av domsslutningen.
(34)Deretter følger et innledende avsnitt om tiltalen post I som redegjør for forholdet mellom fornærmede, B, og tiltalte og hans familie. Det som beskrives, er uomstridte faktiske omstendigheter.
(35)Så kommer følgende avsnitt: «Ved én av overnattingene, på et tidspunkt jentene gikk på barneskolen, lå de på Cs soverom i første etasje. I løpet av kvelden eller natten ble fornærmede flyttet av tiltalte til [rommet til tiltaltes sønn] i andre etasje. [Tiltaltes sønn] var da ikke hjemme. På et tidspunkt gikk tiltalte og inn og la seg ved siden av fornærmede, som lå på gulvet på en madrass. Tiltalte dro ned pyjamasbuksen og trusen til fornærmede, og befølte henne i skrittet. Han kjente rundt både skjeden og analåpningen. I tillegg førte han en finger inn i hennes skjede. Innimellom slikket eller suttet han på fingeren, før han på nytt førte fingeren inn i skjeden. Dette skjedde flere ganger. Tiltalte sa at hun måtte gi beskjed dersom han skulle stoppe, men våget ikke si noe. Hun både hørte og så at tiltalte suttet på fingeren selv om det var mørkt i rommet, fordi det slapp inn noe lys mellom gardinene og vinduet. Etter en stund stanset overgrepet og tiltalte forlot rommet.»
(36)Lagmannsretten går her, uten å klargjøre at det er det man gjør, direkte fra en redegjørelse for ubestridt faktum til å beskrive faktiske omstendigheter som gir grunnlag for domfellelse etter tiltalen post I. Det må forstås slik at lagmannsretten i dette avsnittet beskriver bevisresultatet – det faktum lagmannsretten har funnet bevist etter å ha gjennomført sin bevisvurdering. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av lagmannsrettens domsgrunner, forstår jeg det slik at det som beskrives, er i samsvar med fornærmedes forklaring i det tilrettelagte avhøret.
(37)Det er ikke uvanlig at tingrettene og lagmannsrettene i straffedommer først beskriver bevisresultatet og deretter begrunner hvorfor man har funnet et bestemt faktum bevist. Dersom man velger en slik oppbygning, må det imidlertid fremgå tydelig hva som behandles i de ulike delene av dommen. Lagmannsrettens opplegg i dette tilfellet gjør det vanskelig å forstå sammenhengen i rettens drøftelse og er etter mitt syn uheldig.
(38)Jeg bemerker generelt at dersom man velger å starte med bevisresultatet, er det viktig at den videre drøftelsen utformes slik at det ikke oppstår tvil om retten har vært seg bevisst de forholdene som er beskrevet i HR-2025-458-A avsnitt 28 og 29 – faren for bekreftelsesfeller eller «tunnelsyn». Domsgrunnene må ikke gi inntrykk av at retten har begrenset seg til å holde enkeltbevis opp mot et utgangspunkt om at tiltalte er skyldig etter tiltalen.
(39)Det neste avsnittet i lagmannsrettens dom lyder slik: «Tiltalte har benektet at dette har skjedd. Lagmannsretten finner at hans forklaring kan utelukkes. Det vises til at fornærmede i tilrettelagt avhør har gitt en troverdig forklaring. Forklaringen om selve overgrepet er detaljert og nyansert, og gir et klart inntrykk av å være selvopplevd. Det er ingen holdepunkter for at det har vært noen situasjoner som har blitt misforstått. At en forklaring fremstår som troverdig, er likevel ikke tilstrekkelig. I nærværende sak er det flere bevis som støtter opp om at overgrepet har skjedd.»
(40)I innledningen av avsnittet kommer lagmannsretten meget kortfattet inn på tiltaltes forklaring. Det konstateres umiddelbart at denne kan utelukkes, og dette begrunnes med at fornærmede har gitt en troverdig forklaring i det tilrettelagte avhøret. Etter mitt syn kunne lagmannsrettens drøftelse på dette punktet med fordel vært mer utfyllende, blant annet når det gjelder innholdet i tiltaltes forklaring.
(41)I den avsluttende delen av avsnittet gir lagmannsretten uttrykk for riktig rettslig utgangspunkt – at fornærmedes forklaring, så langt det er mulig, må etter prøves ved at den sammenholdes med andre bevis, jf. HR-2025-458-A avsnitt 38, som jeg har sitert. Rettens videre drøftelse er delt opp i fire punkter.
(42)Lagmannsretten viser først til det fornærmede skal ha fortalt til andre på ulike tidspunkter. Én av disse er fornærmedes storesøster, som er 11 år eldre. På et tidspunkt skal fornærmede ha fortalt til storesøsteren at «tiltalte hadde tatt på trusen hennes». I tingrettens dom er samtalen med søsteren tidfestet til et tidspunkt da «fornærmede fortsatt gikk på barneskolen». Lagmannsretten uttaler i denne sammenheng blant annet: «Ifølge [storesøsteren] kom forklaringen litt etter litt over noe tid, men det var først i det tilrettelagte avhøret alle opplysningene framkom.»
(43)Videre viser lagmannsretten til opplysninger som fornærmede skal ha gitt til sin mor. Dette beskrives slik: «Tilsvarende fortalte fornærmede ved en senere anledning til sin mor at noe hadde skjedd da hun var liten. Moren forsto etter hvert at det var tiltalte som skulle ha gjort noe fordi det skulle ha skjedd i forbindelse med overnatting, men uten at det kom frem spesielle detaljer.»
(44)Lagmannsretten viser også til filmopptaket på TikTok, som ledet til anmeldelsen i saken. Retten fremhever at fornærmede her «ga uttrykk for at hun hadde vært utsatt for overgrep». Innholdet i opptaket beskrives ikke nærmere. For Høyesterett er det i denne sammenheng vist til daværende forsvarers støtteskriv til lagmannsretten, der det heter: «I videoen formidler fornærmede angivelig at hun endte opp i sengen til faren hos en venninne, og at hun bare var en tenåringsjente.» Det hendelsesforløpet fornærmede ga uttrykk for på TikTok, skiller seg dermed fra gjerningsbeskrivelsen i tiltalen ved at hun skal ha vært «tenåringsjente», og ved at handlingene skal ha skjedd i «sengen til faren». Opptaket på TikTok gir videre, slik jeg forstår det, ingen nærmere beskrivelse av seksuelle handlinger eller seksuell omgang.
(45)Ved sin gjennomgang av fornærmedes forklaringer til andre viser lagmannsretten ikke til rapporter som foreligger i saken fra to psykologer som fornærmede har hatt kontakt med i 2022 og 2023. Begge disse rapportene var fremlagt for lagmannsretten. Den ene av dem er omtalt og drøftet i tingrettens dom.
(46)I begge rapportene beskrives at fornærmede har fortalt om en hendelse da hun var 5 til 6 år gammel, hvor far til en venninne kom inn på det rommet der hun skulle sove. I redegjørelse fra kommunepsykolog Bjørnar Hornnes gis følgende beskrivelse av en samtale med fornærmede som synes å være gjennomført i 2022 eller tidlig i 2023 – før det tilrettelagte avhøret: «Me snakkar ellers litt om episoden B opplevde då ho var 5–6 år med faren til venninna som tok på ho. Ho fortel at ho ikkje har komme på om det kan ha skjedd noko meir, men at ho nokon gongar føler det som at han har teke ho meir oppover rumpa og magen, men ikkje andre stadar.»
(47)I et notat 29. juni 2023 fra en test knyttet til traumekartlegging beskriver psykolog Rune Myklebust blant annet følgende: «Oppgir seksuelt overgrep av far til venninne då ho var 6 år. Skulle overnatte hos ei venninne og låg på kvelden inne på hennar rom. Fordi venninna lagde lyder, spurte ho overgriper om det var mulig å ligge på eit anna rom. Vart plassert på ei madrass på stebror til venninna sitt rom (han var bortreist). B forteller at overgriper komme inn på rommet og la seg ned ved siden av ho. Avkrefter penetrering, gir uttrykk for at det blir for vanskelig å gå nærmare inn på dette.»
(48)Jeg forstår det slik at den samtalen med fornærmede som det refereres til, er gjennomført på et tidspunkt etter det tilrettelagte avhøret.
(49)Som andre punkt i sin drøftelse viser lagmannsretten til et notat som fornærmede skrev i forbindelse med anmeldelsen, men før det ble aktuelt med tilrettelagt avhør. I notatet heter det at hun lå på rommet til «stebroren til bestevenninnen min», og at tiltalte «tok fingeren sin, og tok å suttet på den og tok den inn og ut av nede i livet mitt. Han sa jeg skulle gi beskjed om han skulle slutte. Men jeg turde ikke å si ifra».
(50)Som tredje og fjerde punkt viser lagmannsretten til at fornærmede har hatt psykiske reaksjoner, og til funnene som er beskrevet i tiltalen post II. Det er ikke grunn for meg til å gå inn på disse delene av lagmannsrettens begrunnelse. Hva er det springende punktet i saken? Er lagmannsrettens begrunnelse i denne sammenheng tilstrekkelig?
(51)Tiltalen post I gjelder seksuell omgang med barn under 14 år. Gjerningsbeskrivelsen angir konkrete handlinger som utvilsomt utgjør seksuell omgang. Etter straffeloven 2005 § 299 anses seksuell omgang med barn under 14 år som voldtekt, og strafferammen er fengsel inntil 10 år. Handlinger av seksuell karakter som er mindre alvorlige – lovens begrep er «seksuell handling» – som er begått over overfor barn under 14 år, straffes etter § 304 med en strafferamme på fengsel inntil 3 år. Det gjelder likevel en særlig regel for «kvalifisert seksuell handling» som rammes av § 299 bokstav c.
(52)Jeg ser ikke grunn til å gå grundigere inn på forholdet mellom straffeloven § 299 og § 304. For spørsmålet som foreligger for Høyesterett, er det tilstrekkelig å peke på at den nærmere karakteren av et seksuelt overgrep avgjør hvilken straffebestemmelse som kommer til anvendelse, og har vesentlig betydning for straffenivået.
(53)Jeg bygger som nevnt på at gjerningsbeskrivelsen i tiltalen er basert på fornærmedes forklaring i det tilrettelagte avhøret. Det er ikke tvilsomt at hvis tiltalte faktisk har utført slike handlinger, er det grunnlag for å dømme ham i samsvar med tiltalen. Fornærmedes forklaring må imidlertid, slik også lagmannsretten fremhever, så langt det er mulig sammenholdes med andre bevis.
(54)Denne vurderingen må ta utgangspunkt i det nærmere innholdet i fornærmedes forklaring. Forklaringen går blant annet ut på at tiltalte har ført en finger inn i hennes skjede og ved det har utført handlinger som i strafferettslig forstand utgjør seksuell omgang. Det er fornærmedes forklaring med dette innholdet som her må sammenholdes med de andre bevisene i saken.
(55)Det jeg har gjengitt fra lagmannsrettens dom, må forstås slik at det var først i notatet hun skrev kort tid før det tilrettelagte avhøret, og i selve avhøret at fornærmede ga en detaljert beskrivelse av handlinger som tiltalte skal ha gjort. Etter mitt syn reiser dette et spørsmål som må anses som et springende punkt i saken: Kan domfellelsen bygge på fornærmedes forklaring slik den er gitt i det tilrettelagte avhøret, når hun først på dette tidspunktet – mange år etter hendelser som skal ha skjedd da hun var et lite barn – forklarer om så alvorlige handlinger som tiltalen gjelder?
(56)Jeg bemerker at situasjonen i denne saken ikke kan sees som særegen. Slik jeg har beskrevet, er det ikke uvanlig at barn unnlater å fortelle om seksuelle overgrep som faktisk har skjedd, eller at forklaringen om overgrep kommer gradvis. Det som må vurderes her, er likevel om lagmannsrettens begrunnelse i denne saken – ut fra de konkrete omstendighetene i dette tilfellet – er tilstrekkelig.
(57)Som det fremgår av det jeg har referert, drøfter lagmannsretten ikke betydningen av at fornærmede først i forbindelse med det tilrettelagte avhøret har gitt den forklaringen som tiltalen bygger på.
(58)Det lagmannsretten legger vesentlig vekt på, er at fornærmede i tidligere sammenhenger har fortalt at hun har blitt utsatt for seksuelle overgrep fra tiltalte. Lagmannsretten fremhever imidlertid ikke at dette er fortellinger som er vesentlig mindre detaljerte enn den forklaringen hun ga i det tilrettelagte avhøret, og som dermed ikke underbygger at det er skjedd seksuell omgang.
(59)I denne sammenheng legger jeg også vekt på at lagmannsretten ikke drøfter betydningen av de rapportene som foreligger fra to psykologer som fornærmede har hatt kontakt med, og heller ikke betydningen av innholdet i opptaket på TikTok. Det er spørsmål om psykolograpportene må forstås slik at fornærmede, også når det er stilt direkte spørsmål om kontakten med tiltalte, ikke har beskrevet handlinger av den karakter som tiltalen gjelder, blant annet slik at hun ikke har forklart om finger i skjeden. Opptaket på TikTok, som ledet til etterforskningen i saken, peker slik jeg har beskrevet, ikke mot overgrep som skal skjedd da fornærmede var et lite barn.
(60)I et avsnitt mot slutten av sin drøftelse kommer lagmannsretten inn på forholdet mellom seksuell handling og seksuell omgang. Her heter det: «Forsvarer har subsidiært anført at det ikke kan anses som bevist at tiltalte har ført en finger inn i fornærmedes skjede, og at overgrepet må vurderes som seksuell handling. Tatt i betraktning at lagmannsretten finner det bevist at tiltalte har ført én finger inn i skjeden, er det tale om seksuell omgang.»
(61)Retten foretar her en ren konstatering. Det gis ikke noen begrunnelse utover det som må forstås som en henvisning til den forutgående drøftelsen, som jeg har gjennomgått.
(62)Samlet er det mitt syn at lagmannsrettens begrunnelse på det jeg ser som et springende punkt i saken, ikke er tilstrekkelig. Det blir stående uforklart hvordan lagmannsretten vurderer betydningen av at grunnlaget for tiltalen er en forklaring som fornærmede først har gitt mange år etter at handlingene skal ha funnet sted, og som går lenger enn det fornærmede har gikk uttrykk for i andre sammenhenger.
(63)Etter dette er jeg kommet til at lagmannsrettens domsgrunner ikke er tilstrekkelige. Det foreligger en feil som kan ha innvirket på resultatet. Jeg er derfor kommet til at lagmannsrettens dom må oppheves når det gjelder domfellelsen under tiltalen post I, jf. straffeprosessloven § 343 første ledd. Anken over tiltalen post II
(64)Tiltalen post II gjelder befatning med fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn og fremstillinger som seksualiserer barn.
(65)Innledningsvis beskrives lagmannsrettens bevisresultat. Det fremgår klart at dette er en innledende oppsummering som er bygd på den etterfølgende drøftelsen.
(66)Etter videre å ha redegjort for funnene på tiltaltes mobiltelefon og PC uttaler retten: «Tiltalte har bestridt å ha kjennskap til innholdet på begge enhetene. Lagmannsretten har kommet til at hans forklaring kan utelukkes.»
(67)Deretter kommer en gjennomgang av bevismomenter, oppdelt i tre punkter. Retten drøfter blant annet om materialet kan ha kommet inn på PC-en uten at det er tiltalte selv som har gjort dette, og kommer til at slike forklaringer kan utelukkes.
(68)Anførslene fra forsvarer knytter seg, slik jeg forstår det, ikke til disse punktene, men til et etterfølgende avsnitt, der lagmannsretten uttaler: «Forsvarer har anført at tiltalte ved noen anledninger ikke kan ha vært i nærheten av HP laptop-en på tidspunktet da enheten skal ha vært benyttet i forbindelse med enkeltfiler med overgrepsmateriale. Det er vist til forklaring fra avdelingsleder D ved X videregående skole og timelister som skal vise at tiltalte ikke kan ha vært hjemme da enheten skal ha blitt brukt. Lagmannsretten er enig i at Ds forklaring om gjennomgang av skolens datasystem som viser at tiltalte skal ha vært på arbeid er troverdig. Det kan likevel ikke utelukkes at tiltalte de 4 gangene det er tale om, kan ha vært hjemme. Selv om lagmannsretten legger til grunn at tiltalte ikke har vært hjemme, er kontakten med ulovlig materiale både i antall filer, omfanget av steder på enheten materiale er funnet og tidsperioden på omkring 7 år, uansett av et slikt omfang at tiltaltes forklaring kan utelukkes og at det med sikkerhet kan legges til grunn at det er tiltalte som forsettlig har gjort dette.»
(69)Drøftelsen gjelder bevisføring som går ut på at tiltalte på tidspunkter når PC-en skal ha vært brukt i forbindelse med overgrepsmateriale, ikke skal ha vært hjemme og da ikke kan ha brukt PC-en.
(70)Lagmannsretten uttaler i det jeg har sitert, at det «ikke [kan] utelukkes at tiltalte de 4 gangene det er tale om, kan ha vært hjemme». Retten gir ved dette uttrykk for at et faktum som underbygger straffeskyld, ikke kan utelukkes. En slik innfallsvinkel er uvanlig. At det i forbindelse med bevisvurderingen er vanlig å reise spørsmål om et bestemt faktum kan utelukkes, henger sammen med prinsippet om at straffeskyld må være bevist utover enhver rimelig tvil. Det gir da god mening å reise spørsmål om et faktum som vil være til tiltaltes gunst – som taler mot straffskyld – kan utelukkes. Å spørre om et faktum som underbygger straffskyld, kan utelukkes, samsvarer derimot dårlig med det grunnleggende utgangspunktet for bevisvurderingen i en straffesak.
(71)Jeg kan likevel ikke se at denne formuleringen innebærer noen direkte feil ved domsgrunnene. Slik jeg har beskrevet, gjelder prinsippet om at en enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, for bevisresultatet og ikke for hvert enkelt bevismoment. Spørsmålet om tiltalte på bestemte tidspunkter har vært hjemme, er ikke mer enn et bevismoment som inngår i vurderingen av om det er bevist han har handlet som beskrevet i tiltalen. Lagmannsrettens formulering viser dermed ikke i seg selv at beviskravet for å konstatere straffeskyld er anvendt uriktig.
(72)Det avgjørende spørsmålet for bevisvurderingen i denne sammenheng er om de bevisene som er ført for å underbygge at tiltalte ikke har vært hjemme på tidspunkter der det er registrert at PC-en har vært benyttet i forbindelse med overgrepsmateriale, skaper tvil om han har handlet som beskrevet i tiltalen. Det er da et riktig utgangspunkt når lagmannsretten innleder sin avsluttende vurdering i det avsnittet jeg har sitert, med: «Selv om lagmannsretten legger til grunn at tiltalte ikke har vært hjemme, …».
(73)Rettens videre vurdering er knapp. Det vises til antall filer, omfanget av «steder på enheten» og den lange tidsperioden som grunnlag for at det «det med sikkerhet kan legges til grunn at det er tiltale som forsettlig har gjort dette». Når dette sammenholdes med lagmannsrettens forutgående drøftelse, kan jeg likevel ikke se at dommen etterlater noe springende punkt som blir stående uforklart. Lagmannsretten har funnet bevist at tiltalte har brukt PC-en over en meget lang periode, og at det kan utelukkes at materialet er kommet inn på den på annen måte enn at det er tiltalte selv som har gjort dette.
(74)Lagmannsrettens domsgrunner er etter dette tilstrekkelige, og det foreligger heller ingen feil ved rettens anvendelse av beviskravet. Anken knyttet til domfellelsen etter post II må da forkastes. Straff for overtredelsen i post II
(75)Når lagmannsrettens dom oppheves for tiltalen post I, men domfellelsen blir stående for post II, skal Høyesterett utmåle straff for det sistnevnte forholdet, jf. straffeprosessloven § 348 andre ledd.
(76)Lagmannsretten bygger på at handlingene i post II isolert sett gir grunnlag for fengsel i omkring 1 år og 6 måneder. Retten legger da vekt på grovheten av materialet, omfanget og at det dreier seg om handlinger over en lang periode, sju år. Jeg har ikke merknader til dette utgangspunktet.
(77)Retten har videre foretatt en viss reduksjon i den samlede straffen som følge av lang tidsbruk. Jeg er enig i det.
(78)Straffen for overtredelsen i post II settes etter dette til 1 år og 5 måneder. Konklusjon
(79)Jeg er kommet til at lagmannsretten dom, domsslutningen punkt 1, må oppheves når det gjelder domfellelsen etter tiltalen post I, straffeloven § 299 bokstav a. Også idømmelsen av oppreisningserstatning, domsslutningen punkt 4, må da oppheves. Vurderingen av kontaktforbud er videre knyttet til post I, slik at opphevelsen må omfatte domsslutningen punkt 3. I samsvar med hovedregelen i straffeprosessloven § 347 første ledd oppheves også ankeforhandlingen.
(80)Anken over domfellelsen etter tiltalen post II forkastes. Straffen for overtredelsen av straffeloven § 311 settes til fengsel i 1 år og 5 måneder. Som i lagmannsrettens dom gjøres fradrag for utholdt frihetsberøvelse med 3 dager.
(81)Punkt 2 i lagmannsrettens domsslutning om inndragning er knyttet til tiltalen post II og blir stående.
(82)Jeg stemmer for denne
(83)Dommer Steinsvik: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(84)Dommer Lund: Likeså.
(85)Dommer Sæther: Likeså.
(86)Dommer Arntzen: Særmerknad
(87)Jeg er enig med førstvoterende i resultatet, men har en annen begrunnelse hva gjelder opphevelsen av domfellelsen for overtredelse av straffeloven § 299 bokstav a, tiltalen post I.
(88)Ved prøvingen av lagmannsrettens saksbehandling tar jeg utgangspunkt i straffeprosessloven § 40 fjerde ledd om at domsgrunnene må «angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering», slik dette er presisert i rettspraksis, se HR-2025-458-A avsnitt 31 og 42 med videre henvisninger.
(89)Det springende punkt som blir stående uforklart i lagmannsrettens dom, er etter mitt syn hvilke seksuelle handlinger tiltalte skal ha begått overfor fornærmede. Dette kan ha betydning for både subsumsjonen og straffutmålingen. Som det fremgår av førstvoterendes votum, gjorde forsvarer subsidiært gjeldende at «det ikke kan anses som bevist at tiltalte har ført en finger inn i fornærmedes skjede, og at overgrepet må vurderes som seksuell handling». Lagmannsretten gikk ikke nærmere inn på denne anførselen ut over å bemerke at den «finner det bevist at tiltalte har ført én finger inn i skjeden».
(90)I den innledende behandlingen av tiltalen post I angir lagmannsretten det saksforholdet den har funnet bevist – bevisresultatet – i tråd med straffeprosessloven § 40 første ledd. Formuleringen om at tiltalte innimellom «slikket eller suttet» på fingeren, fremstår rett nok som en gjengivelse av fornærmedes forklaring. Formuleringene om «skjeden» og «analåpningen» fremstår derimot som lagmannsrettens egne. Så lenge lagmannsretten ikke gir noen redegjørelse for det nærmere innholdet i fornærmedes forklaring hva gjelder de seksuelle handlingene, fremgår det ikke hvorfor lagmannsretten fant det bevist at tiltalte flere ganger «førte en finger inn i hennes skjede». Et slikt bevisresultat kan heller ikke utledes av de øvrige bevisene lagmannsretten har redegjort for.
(91)Etter mitt syn er lagmannsrettens begrunnelse ikke tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve om det strafferettslige beviskravet er riktig anvendt, jf. straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 8. Lagmannsrettens dom knyttet til tiltalen post I må da oppheves i samsvar med førstvoterendes konklusjon.
(92)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne