(1)Saken gjelder lagmannsrettens begrunnelse for ikke å gi samtykke til å fremme en anke etter tvisteloven § 29-13 første ledd.
(2)A ble 18. september 2023 ansatt i en 80 prosent stilling i bemanningsbyrået Kape Bemanning AS. Den 5. mars 2024 ble han sagt opp som ledd i en nedbemanning. A bestred ikke oppsigelsen, men fremsatte krav om utestående feriepenger for 2023 og 2024, samt lønn for perioden 29. januar 2024 til 19. mars 2024. I denne perioden hadde han vært uten oppdrag. Kape Bemanning AS bestred kravet.
(3)Ved Trøndelag tingretts dom 21. mai 2025, fikk A medhold. Tingretten tilkjente A 48 380 kroner i erstatning.
(4)Kape Bemanning AS anket. Frostating lagmannsrett besluttet 23. september 2025 ikke å samtykke til å fremme anken til behandling, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd.
(5)Kape Bemanning AS har anket lagmannsrettens beslutning til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen. Det anføres at lagmannsrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig, og at det ikke var forsvarlig ikke å fremme anken. Det er blant annet vist til at saken reiser spørsmål av stor betydning også for andre saker.
(6)A anfører at anken må forkastes. Det fremgår imidlertid også av anketilsvaret at lagmannsretten tok feil da den la til grunn at saken ikke er prinsipiell.
(7)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder lagmannsrettens avgjørelse om ikke å gi samtykke til ankebehandling etter tvisteloven § 29-13 første ledd. Ankeutvalgets kompetanse er da begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. § 29-13 femte ledd fjerde punktum.
(8)Etter tvisteloven § 29-13 første ledd andre punktum skal det ved vurderingen av om lagmannsretten skal gi samtykke, blant annet tas hensyn til «sakens karakter, de behov partene har for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelse som er anket, eller ved behandlingen av saken». Etter femte ledd andre punktum skal beslutning etter første ledd være begrunnet når «særlige grunner» tilsier det. Krav om begrunnelse vil i første rekke være aktuelt der beslutningen om ikke å gi samtykke ikke fremstår som kurant, bedømt blant annet ut fra de forholdene som er nevnt i første ledd andre punktum, jf. HR-2019-872-U avsnitt 11.
(9)Dommen i tingretten bygger på tolkning av sentrale bestemmelser i arbeidsmiljøloven og arbeidsavtalen. Anken til lagmannsretten gjaldt disse sidene av saken. Blant annet var det anført at tingretten hadde tolket arbeidsmiljøloven § 10-5 om gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstid uriktig, og at det hadde ledet til en uriktig tolkning av arbeidsavtalen. Det var også gjort gjeldende i anken til lagmannsretten at rettsspørsmålene i saken har betydning for alle bemanningsforetak.
(10)Saken reiste spørsmål av en slik karakter at lagmannsretten hadde plikt til å begrunne beslutningen om ikke å gi samtykke til å fremme anken, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd andre punktum. Det har lagmannsretten gjort. Spørsmålet er da om den begrunnelsen lagmannsretten har gitt, er tilstrekkelig bred, jf. HR-2021-1462-U avsnitt 18.
(11)Lagmannsretten skriver i beslutningen: «Det er ikke anført at saken har økonomisk betydning for Kape Bemanning AS utover den konkrete tvistegjenstanden, og saken er ikke prinsipiell.»
(12)Lagmannsretten går deretter over til å forklare at den ikke kan se svakheter ved tingrettens dom.
(13)Det er ut fra den siterte delen av begrunnelsen ikke klart om lagmannsretten har oppfattet og tatt i betraktning at den sentrale ankegrunnen gjaldt lovtolkningsspørsmål som kan ha generell betydning. Begrunnelsen viser da ikke at lagmannsretten har foretatt en tilstrekkelig bred vurdering av spørsmålet om anken i denne saken burde fremmes.
(14)Det foreligger etter dette en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for resultatet, og som må lede til at lagmannsrettens beslutning oppheves, jf. tvisteloven § 29-21 første ledd, jf. § 30-3 første ledd.
(15)Ankeutvalget tilføyer at det i anketilsvaret til Høyesterett fremgår at de omtvistede klausulene i arbeidsavtalen er identiske med klausuler i en standardavtale fremforhandlet mellom Fellesforbundet og NHO Service og Handel, som i en viss utstrekning også benyttes av bedrifter som ikke er medlem av NHO Service og Handel.
(16)Anken har etter dette ført frem, og ankeutvalget finner at den ankende part må tilkjennes sakskostnader i medhold av tvisteloven § 20-2. Det er ikke inngitt kostnadsoppgave. Utvalget finner at sakskostnadene passende kan settes til 5 000 kroner. Rettsgebyret på 7 884 kroner kommer i tillegg.
(17)Kjennelsen er enstemmig.