(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens avgjørelse av krav om erstatning for lidt og fremtidig inntektstap etter straffesak om mishandling i nære relasjoner.
(2)A ble ved Trøndelag tingretts dom 29. august 2024 domfelt for grov mishandling i nære relasjoner etter straffeloven 1902 § 219 andre ledd og straffeloven 2005 § 283, jf. § 282, mot B og tre barn. Overfor B gjaldt tiltalen en periode fra 2006 til 2021.
(3)A ble ved dommen også dømt til å betale oppreisning til B med 200 000 kroner, menerstatning med 931 407 kroner, erstatning for påført inntektstap – inkludert forsinkelsesrenter – med 2 572 058 kroner, fremtidig inntektstap med 1 955 451 kroner og skatteulempe med 391 091 kroner.
(4)Etter anke ble A ved Frostating lagmannsretts dom 9. februar 2025 på ny kjent skyldig etter tiltalen for grov mishandling av B.
(5)Frostating lagmannsrett besluttet under saksforberedelsen at kravene om menerstatning og inntektstap ikke skulle behandles sammen med straffesaken. Både A og B fremsatte krav om fortsatt behandling av de sivile kravene, jf. straffeprosessloven § 434 syvende ledd. Lagmannsretten behandlet deretter de sivile kravene, unntatt kravet om oppreisning, etter tvistelovens regler.
(6)Frostating lagmannsrett avsa 3. september 2025 dom med slik domsslutning: «A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dommen å betale B: - menerstatning med 1 011 508 – enmillionogellevetusenfemhundreogåtte – kroner, - lidt inntektstap med 2 832 567 –tomillioneråttehundretrettitotusenfemhundreogsekstisyv – kroner, - fremtidig inntektstap med 1 814 387 –enmillionåttehundreogfjortentusentrehundreogåttisyv – kroner - skatteulempe med 362 877 – trehundreogsekstitotusenåttehundreogsyttisyv – kroner.»
(7)Av begrunnelsen i dommen fremgår det at det andre strekpunktet, om lidt inntektstap, består av en hovedstol på 1 982 862 kroner for perioden 2015 til 2025, tillagt forsinkelsesrenter.
(8)A har anket over lagmannsrettens dom, knyttet til kravene om lidt og fremtidig inntektstap i domsslutningens andre og tredje strekpunkt. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse.
(9)For det første anføres det at lagmannsrettens rettsanvendelse ved årsaksvurderingen er feil. Lagmannsretten anvender ikke «bevisharmoneringsprinsippet», og legger vesentlig vekt på forklaringen fra B og Bs mor, som ikke støttes av tidsnære opplysninger.
(10)For det andre anføres det at lagmannsretten feilaktig har tilkjent forsinkelsesrenter. Verken forsinkelsesrenteloven eller rettspraksis gir grunnlag for å tilkjenne forsinkelsesrenter for perioden før 30 dager etter påkrav. Det er heller ikke grunnlag for å tilkjenne rente på den delen av inntektstapet som tjener til dekning av latent skatteplikt.
(11)A har lagt ned påstand om opphevelse av lagmannsrettens dom for slutningens andre og tredje strekpunkt.
(12)B har inngitt anketilsvar, hvor det anføres at lagmannsrettens rettsanvendelse er korrekt, både for vilkåret om årsakssammenheng og grunnlaget for forsinkelsesrenter på erstatningen for lidt inntektstap. Til sistnevnte anføres det subsidiært at B i alle fall har krav på KPI-regulering av tapet år for år, med tillegg av avsavnsrente.
(13)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anke over dom ikke kan fremmes til behandling i Høyesterett uten samtykke etter tvisteloven § 30-4. Utvalget kan bare samtykke når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett. Ankeutvalget kan imidlertid oppheve en dom dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at det er grunnlag for oppheving, jf. tvisteloven § 30-3 andre ledd bokstav d.
(14)Under overskriften «Forsinkelsesrenter», uttalte lagmannsretten følgende: «A har bestridt at han skal erstatte forsinkelsesrenter på det lidte inntektstapet, slik B har krevd. Tapsberegningene fra dataprogrammet Compensatio beregner rente fra 1. juli for hvert år i tråd med yrkesskadeforskriften § 2-3. A mener han er pliktig å betale rente med virkning fra 30. august 2024, som er én måned etter påkravet fra B, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Lagmannsretten er ikke enig med A, og mener det skal tilkjennes forsinkelsesrente i tråd med B krav.»
(15)Lagmannsretten tilkjente B erstatning for lidt inntektstap, inkludert rente, med 2 832 567 kroner. Hovedstolen ble fastsatt til 1 982 862 kroner. Ankeutvalget forstår dette slik at lagmannsretten tilkjente forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven – og ikke avsavnsrente. Partene har i anken og anketilsvaret til Høyesterett forutsatt at det er utmålt forsinkelsesrenter etter loven.
(16)Spørsmålet er om det er grunnlag for å tilkjenne forsinkelsesrenter for en periode før påkrav.
(17)Forsinkelsesrentesatsen fastsettes av departementet hvert halvår til en fast prosent årlig rente, som skal svare til den pengepolitiske styringsrenten slik denne er fastsatt av Norges Bank, tillagt minst åtte prosentpoeng, jf. forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum. Rentesatsen har følgelig et betydelig pønalt element – prevensjonstillegg – som skal oppfordre til rettidig betaling.
(18)I sin begrunnelse for å tilkjenne forsinkelsesrenter for tiden før påkrav, viste lagmannsretten til Rt-2002-71. Denne dommen gjaldt erstatning til en oppdragsgiver etter advokatbistand og avklarte at det kan tilkjennes renter på et erstatningsbeløp før påkrav. Høyesterett uttalte: «Det tap skadelidte påføres ved å oppnå erstatning lenge etter at skaden er påført ham, kan ikke lenger avfeies med at rentekrav ikke er hjemlet, men må vurderes som en mulig erstatningsberettiget tapspost. Hvorvidt en erstatning skal omfatte et rentetap, må avgjøres utfra en vurdering av den konkrete situasjon og på bakgrunn av vanlige erstatningsrettslige regler.»
(19)I Rt-2002-71 ble rentetapet utmålt etter innskuddsrenten, altså som en avsavnsrente uten noe pønalt tillegg. Høyesterett tok utgangspunkt i bankenes innskuddsrente. Det er senere avsagt en rekke dommer i Høyesterett der avsavnsrente har vært en tapspost ved utmåling av erstatningen, se Rt-2003-1358, Rt-2010-816, Rt-2013-484 og Rt-2014-501. I Rt-2003-338 avsnitt 73 fant Høyesterett det «riktig skjønnsmessig å tilkjenne forsinkelsesrente» for lidt inntektstap etter en trafikkulykke. Ankeutvalget forstår denne avgjørelsen slik at rentetapet ble fastsatt skjønnsmessig.
(20)Lagmannsretten har i vår sak ikke gitt noen nærmere begrunnelse for valget av forsinkelsesrenten – eller om dette er ment som uttrykk for en valgt avsavnsrente. Slik forsinkelsesrenten nå er fastsatt i loven, kreves det uansett en nærmere begrunnelse for å sette avsavnsrenten så høyt som forsinkelsesrenten.
(21)Lagmannsrettens dom må etter dette oppheves for den delen som tilkjenner forsinkelsesrente på lidt inntektstap før påkrav.
(22)Utover dette, mener ankeutvalget at anken ikke reiser spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort av Høyesterett. Anken tillates følgelig ikke fremmet for de øvrige ankegrunnene.
(23)Avgjørelsen er enstemmig.