En gårdbruker i Trøndelag måtte avstå rundt 3 prosent av den dyrkede marken sin til veiutbygging. Spørsmålet for Høyesterett var hvilken rentesats som skal brukes når man regner om fremtidig inntektstap til et engangsbeløp, den såkalte kapitaliseringsrenten. Tingretten og lagmannsretten hadde brukt 4 prosent, mens grunneieren mente det skulle være 2,5 prosent. Forskjellen er stor: En kapitaliseringsrente på 2,5 prosent gir 60 prosent høyere erstatning enn en rentesats på 4 prosent. Saken er behandlet av Høyesterett i storkammer med 11 dommere, sammen med en sak fra Telemark som gjaldt det samme spørsmålet (HR-2025-2364-S). Høyesterett er kommet til at kapitaliseringsrenten ved ekspropriasjon fortsatt skal være standardisert og 4 prosent, slik den har vært siden rentesatsen ble fastsatt av Høyesterett i 2014 – også da i storkammer. Høyesterett fremhever at det skal mye til for å fravike etablert rettspraksis. Verken forskriften fra 2022 som fastsetter kapitaliseringsrenten i personskadesaker til 2,5 prosent, eller andre forhold gir tilstrekkelig grunn til å endre standardrenten ved ekspropriasjon. En forventet fremtidig inntektsvekst utover inflasjon – såkalt realinntektsvekst – inngår som et element i beregningen av inntektstapet og påvirker derfor ikke standardrenten. Siden lagmannsretten hadde brukt riktig rentesats og gitt en tilstrekkelig begrunnelse for resultatet, forkastes gårdbrukerens anke. En utførlig begrunnelse for Høyesteretts resultat er gitt i dommen i Telemark-saken, som ble avsagt først. Rettsområde: Ekspropriasjonserstatningsrett. Kapitaliseringsrente.
(1)Dommer Stenvik: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder kapitaliseringsrente ved ekspropriasjon av jordbruksarealer.
(3)A eier gårdene Klett og Kvarving i Steinkjer kommune. Klett var tidligere eid av hennes far, B. Gårdene drives nå under ett, og driften omfatter produksjon av egg og kjøtt. På de fulldyrkede arealene drives det vekselbruk med gress og korn.
(4)I 2019 ble det vedtatt en reguleringsplan for oppgradering og omlegging av fylkesveg 17 for strekningene Dyrstad–Kvarving og Kvarving–Østvik. Som ledd i prosjektet inngikk fylkeskommunen i 2020 avtaler om tiltredelse og avtaleskjønn med A og B. Fylkeskommunen begjærte skjønn i mars 2022. Skjønnet omfatter permanent avståelse av 12,3 dekar dyrket mark og 5,8 dekar beite samt midlertidig avståelse av 11,2 dekar dyrket mark og 2,2 dekar beite. Den dyrkede marken som er permanent avstått, utgjør omtrent 3 prosent av dyrket mark på eiendommene.
(5)Trøndelag tingrett avsa 27. september 2022 skjønn der det ved utmålingen av erstatningen ble anvendt en kapitaliseringsrente på 4 prosent.
(6)Fylkeskommunen begjærte overskjønn. Frostating lagmannsrett avsa 27. juni 2023 overskjønn med slik slutning: «1. Trøndelag fylkeskommune betaler erstatning til A som fastsatt ovenfor. 2. Trøndelag fylkeskommune betaler de lovbestemte utgiftene ved skjønnet. 3. Trøndelag fylkeskommune betaler sakskostnadene til A med til sammen 354 931 – trehundreogfemtifiretusennihundreogtrettien – kroner innen 2 – to – uker fra forkynningen av overskjønnet.»
(7)Lagmannsretten brukte, som tingretten, en kapitaliseringsrente på 4 prosent.
(8)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten og saksbehandlingen i form av mangelfulle skjønnsgrunner.
(9)Ved kjennelse 22. november 2023 ble ankebehandlingen i Høyesteretts ankeutvalg stanset inntil endelig avgjørelse forelå i sak nr. 23-164015SIV-HRET. Dom i denne saken ble avsagt 28. mai 2024, se HR-2024-967-A Vinterbro. Høyesteretts ankeutvalg traff deretter beslutning om at As anke tillates fremmet.
(10)For Høyesterett erklærte Norskog, Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag partshjelp til støtte for A, og Telemark fylkeskommune erklærte partshjelp til støtte for Trøndelag fylkeskommune.
(11)Staten ved Samferdselsdepartementet innga 21. januar 2025 et skriftlig innlegg til belysning av allmenne interesser, jf. tvisteloven § 15-8.
(12)Professor Espen R. Moen ved Handelshøyskolen BI ble oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett for å uttale seg om økonomiske spørsmål knyttet til fastsettelse av kapitaliseringsrente. Han avga skriftlig utredning og forklarte seg muntlig for Høyesterett i avdeling i februar 2025.
(13)Den 3. mars 2025 besluttet Høyesterett i avdeling å overføre saken til forsterket rett. Ved justitiarius’ beslutning 5. mars 2025 ble det bestemt at saken skal behandles i storkammer, hvor den er behandlet i sammenheng med sak nr. 24-123314SIV-HRET (HR-2025-2364-S) mellom C og Telemark fylkeskommune. Etter at det var blitt klart at de to sakene skal behandles sammen, trådte Telemark fylkeskommune ut av nærværende sak.
(14)Til behandlingen i storkammer er det for begge sakene oppnevnt tre sakkyndige – professorene Espen R. Moen, Handelshøyskolen BI, Ola H. Grytten, Norges Handelshøyskole, og Øyvind Norli, Handelshøyskolen BI. De har avgitt en felles erklæring og har forklart seg muntlig for Høyesterett.
(15)Norsk Almenningsforbund har inngitt skriftlig innlegg til belysning av allmenne interesser i de to sakene, jf. tvisteloven § 15-8.
(16)Ankende part har fremsatt enkelte rettslige anførsler som er nye for Høyesterett. For øvrig står saken innenfor rammen av anken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.
(17)Dommen i Telemark-saken er avsagt først. Jeg bygger på rettsavklaringene der. Partenes syn på saken
(18)Den ankende part – A – har i hovedsak gjort gjeldende:
(19)Høyesterett har kompetanse til å gi retningslinjer for fastsettelsen av kapitaliseringsrenten ved ekspropriasjon, jf. skjønnsprosessloven § 38.
(20)Den som utsettes for ekspropriasjon – ekspropriaten – har krav på full erstatning, jf. Grunnloven § 105. Det er enighet om at erstatningen i denne saken skal utmåles etter bruksverdi, jf. vederlagsloven § 6.
(21)Lagmannsrettens rettsanvendelse er feil når den bygger på en kapitaliseringsrente på 4 prosent. Kapitaliseringsrenten skal fastsettes med utgangspunkt i en sikker realrente, det vil si nominell rente på statsobligasjoner fratrukket inflasjon, med tillegg av en risikopremie som gjenspeiler avkastningen i jordbruket. Det må gjøres fradrag for en vekstrate, som settes lik den forventede realinntektsveksten i jordbruket over tid, på grunn av slikt som økte avlinger, reduserte kostnader og generell inntektsvekst.
(22)Realavkastningen i jordbruket er generelt lav, omkring 1 prosent. Den kan imidlertid variere med produksjonsform og produksjonsmuligheter. Skjønnsretten må vurdere i hvert enkelt tilfelle hvilke tilpasningsmuligheter som foreligger, og hvilken kapitaliseringsrente det er riktig å bruke.
(23)Det kan ikke forventes at ekspropriaten vil tilpasse seg ved å reinvestere erstatningssummen utenfor næringen, herunder ved plasseringer i bankinnskudd og verdipapirer. Slike plasseringer gir ikke rett til betinget skattefradrag og vil utløse gevinstbeskatning på inntil 22 prosent. Denne skatteulempen kan ikke kreves erstattet, jf. vederlagsloven § 3 andre ledd. Når så lite som 78 prosent av erstatningen gjenstår, må grunneieren plassere opp mot 80 prosent av erstatningsbeløpet i usikre verdipapirer for å oppnå 4 prosent realavkastning. Det er ikke en fornuftig og forsvarlig plassering som kan forventes i kraft av tilpasningsplikten.
(24)Lagmannsretten har lagt til grunn at gårdbrukere kan reinvestere i egen eiendom, men har ikke gjort noen konkret vurdering av situasjonen for A. Hun har ingen tilpasningsmuligheter som vil gi en avkastning som er høyere enn den generelle avkastningen i jordbruket. En kapitaliseringsrente på 4 prosent vil derfor ikke gi full erstatning. Når lagmannsretten har lagt til grunn en rentesats på 4 prosent uten å konkretisere hvordan A kan oppnå så høy avkastning, er begrunnelsen mangelfull.
(25)Skjønnsrettene har de nødvendige forutsetninger for å fastsette kapitaliseringsrenten på grunnlag av forventet avkastning ved tilgjengelige investeringsmuligheter i næringen. Konkret fastsettelse av kapitaliseringsrenten vil ikke øke prosesskostnadene nevneverdig eller stå i veien for minnelige løsninger.
(26)A har lagt ned slik påstand: «1. Frostating lagmannsretts overskjønn i sak 22-164579SKJJ-FROS oppheves. 2. A tilkjennes sakens omkostninger.»
(27)Partshjelperne – Norskog, Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag – har sluttet seg til ankende parts anførsler og særlig gjort gjeldende:
(28)Påbudet om full erstatning i Grunnloven § 105 medfører at det må gis erstatning for forventet realinntektsvekst. Dette følger også av vederlagsloven § 6 og er ikke i strid med § 10. Realinntektsvekst kompenseres mest hensiktsmessig ved et fradrag i kapitaliseringsrenten, i tråd med anbefalingen fra de rettsoppnevnte sakkyndige.
(29)De generelle reinvesteringsmulighetene innenfor ekspropriatens næring er avgjørende for tilpasningspliktens rekkevidde. Fire prosent realavkastning forutsetter høyere risiko enn i ekspropriatens næring. Det er ikke rimelig å forvente at en grunneier skal klare å oppnå så høy avkastning.
(30)En standardisert kapitaliseringsrente på 4 prosent gir systematisk underkompensasjon. Dette problemet løses ikke av den adgangen til å fravike standardrenten som har vært lagt til grunn i tidligere rettspraksis. Det er uklart hva som skal til for å anvende en lavere rente, og det finnes knapt nok eksempler på at unntaket har vært benyttet. Renten må i stedet fastsettes konkret på grunnlag av avkastningen i ekspropriatens næring.
(31)Norskog, Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag har lagt ned slik påstand: «NORSKOG, Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag tilkjennes sakskostnader.»
(32)Ankemotparten – Trøndelag fylkeskommune – har i hovedsak gjort gjeldende:
(33)Høyesterett har etter skjønnsprosessloven § 38 kompetanse til å fastsette den standardiserte kapitaliseringsrentesatsen. Avvik fra standardrenten i enkeltsaker hører under skjønnsretten og krever en særlig begrunnelse.
(34)Overskjønnet bygger på riktig rettsanvendelse, og skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves av Høyesterett, jf. skjønnsprosessloven § 28.
(35)Det er ikke grunnlag for å fravike den domstolskapte standardrenten på 4 prosent. En standardisert rentesats sikrer forutsigbarhet og gir grunnlag for minnelige løsninger. Dersom kapitaliseringsrenten skulle fastsettes konkret i hver enkelt sak, ville det føre til flere og mer omfattende skjønn.
(36)Det er uomtvistet at de unntakssituasjonene hvor rettspraksis har åpnet for å fravike standardrenten, ikke er aktuelle i denne saken.
(37)Det er heller ikke grunnlag for å justere rentesatsen. Den standardiserte kapitaliseringsrenten er fastsatt på grunnlag av en bred vurdering av alle alternative plasserings- og anvendelsesmuligheter som står til rådighet for ekspropriaten. Tilpasningsplikten omfatter både kortsiktige og langsiktige investeringer innenfor og utenfor ekspropriatens næring. Rentesatsen på 4 prosent er i stor grad i samsvar med anslagene fra de rettsoppnevnte sakkyndige og sikrer ekspropriaten full erstatning. De hensynene som ligger til grunn for den reduserte rentesatsen på 2,5 prosent ved personskadeerstatning, gjør seg ikke gjeldende ved ekspropriasjon.
(38)Det skal ikke tas hensyn til eventuelle skattekrav ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten, jf. vederlagsloven § 3 andre ledd, eller ved vurderingen av tilpasningsplikten.
(39)Heller ikke forventet realinntektsvekst er relevant. Det følger av vederlagsloven § 10 at verdien på skjønns- eller tiltredelsestidspunktet er avgjørende. Realinntektsvekst skal uansett ikke trekkes inn ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten, men må eventuelt vurderes ved beregningen av den bortfalte inntektsstrømmen.
(40)Det ligger utenfor Høyesteretts kompetanse å ta stilling til As konkrete tilpasningsmuligheter.
(41)Trøndelag fylkeskommune har lagt ned slik påstand: «1. Anken forkastes. 2. Trøndelag fylkeskommune tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.» Mitt syn på saken De rettslige utgangspunktene
(42)Førstvoterende i Telemark-saken – HR-2025-2364-S – har gjort rede for Høyesteretts prøvingskompetanse og for hvordan kapitaliseringsrenten skal fastsettes ved ekspropriasjon. Jeg nøyer meg med å oppsummere de punktene som er av betydning for saken her:
(43)Høyesteretts kompetanse er begrenset til å prøve rettsanvendelsen og saksbehandlingen, jf. skjønnsprosessloven § 38. Høyesterett kan prøve om lagmannsrettens fastsettelse av kapitaliseringsrenten bygger på riktig rettsoppfatning, og om begrunnelsen tilfredsstiller kravene i skjønnsprosessloven § 28.
(44)Kapitaliseringsrenten fastsettes med utgangspunkt i den domstolskapte standardrenten, som siden 2014 har vært 4 prosent. Verken endringer i den økonomiske situasjonen, forventninger til den økonomiske utviklingen eller andre forhold gir grunnlag for å fravike det som følger av Høyesteretts storkammeravgjørelse Rt-2014-1203 S kapitaliseringsrente I. Heller ikke forskriften som fastsetter kapitaliseringsrenten ved personskader til 2,5 prosent, skattemessige forhold eller forventninger om realinntektsvekst gir grunnlag for å fravike eller justere standardrenten. En eventuell sannsynlig fremtidig realinntektsvekst må tas i betraktning ved beregningen av inntektstapet.
(45)Det kan unntaksvis anvendes en avvikende rentesats. En høyere rentesats skal legges til grunn om avkastningsforholdene i næringen tilsier det. En lavere rentesats forutsetter spesielle forhold ved den enkelte eiendom. Spørsmålet om høyere eller lavere rentesats hører under skjønnsretten og krever i tilfelle en nærmere begrunnelse. Lagmannsrettens rettsanvendelse
(46)Hovedspørsmålet i saken er om lagmannsretten bygde på riktig rettsoppfatning da den kom til at det ved ekspropriasjon av As jordbrukseiendom skal legges til grunn en kapitaliseringsrente på 4 prosent.
(47)Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i Rt-2008-195 Regionfelt Østlandet avsnitt 92, hvor det fremgår at det som hovedregel skal anvendes en «felles, objektivisert langtidsrentesats», og at eventuelle avvik i form av høyere eller lavere rentesats krever en begrunnelse. Etter avklaringene i HR-2025-2364-S kan det konstateres at dette fortsatt er uttrykk for riktig rettsoppfatning.
(48)Deretter skriver lagmannsretten at kapitaliseringsrenten skal bygge på avkastningsforholdene i næringen, likevel slik at tilpasningsplikten «pålegger ekspropriaten å reinvestere erstatningen på en måte som gir tilfredsstillende avkastning». Så heter det videre i overskjønnet: «Lagmannsretten kan ikke se at endringer de siste årene skal ha medført redusert langsiktig avkastning for jordbrukseiendommer. Det er viktig at kapitaliseringsrenten baserer seg på langsiktige vurderinger, og ikke situasjonen akkurat i dag som er preget av høy inflasjon og økende lånerente. I et slikt langsiktig perspektiv, over flere tiår, kan ikke lagmannsretten se at det ved erstatning for en jordbrukseiendom er riktig å redusere kapitaliseringsrenten i takt med reduksjonen som gjelder for personskade. Situasjonen er en ganske annen ved personskade, enn for en eier av en jordbrukseiendom som forventes å investere erstatningsbeløpet ved å kjøpe til tilleggsjord, utvide driftsbygning eller nedbetale driftsgjeld. A driver omfattende og kapitalkrevende jordbruksdrift med egg, og hun har i tillegg ammeku-, korn- og grasproduksjon. Økonomien i næringen har i lang tid vært presset, og spørsmålet om avkastningskrav er nært knyttet til hvilket vederlag brukeren skal ha til eget arbeid. Slik lagmannsretten vurderer situasjonen vil en kapitaliseringsrente på 4 % gi full erstatning for A. Lagmannsretten vil benytte en kapitaliseringsrente på 4 % i dette skjønnet.»
(49)Når skjønnsgrunnene leses i sammenheng, må de etter mitt syn forstås slik at standardrenten på 4 prosent legges til grunn som hovedregel ved ekspropriasjon. Det som sies om avkastningen i landbruket generelt og for As eiendom spesielt, må ses som uttrykk for at lagmannsretten ikke fant grunnlag for å redusere standardrenten eller anvende en avvikende rentesats i dette tilfellet. Jeg kan ikke se at dette er feil rettsanvendelse.
(50)Heller ikke er det uttrykk for feil rettsanvendelse når lagmannsretten ikke har lagt vekt på skattemessige forhold eller påregnelig realinntektsvekst ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten, noe som for øvrig heller ikke var anført av A under overskjønnet. En eventuell realinntektsvekst må som nevnt tas med ved beregningen av inntektstapet.
(51)Det hefter etter dette ingen feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse. Lagmannsrettens skjønnsgrunner
(52)A har anført at skjønnsgrunnene er mangelfulle fordi lagmannsretten ikke har beskrevet hvordan hun kan oppnå så høy realavkastning som 4 prosent.
(53)Lagmannsretten har med utgangspunkt i standardrenten vurdert og begrunnet hvorfor den konkrete situasjonen for A ikke tilsier en lavere kapitaliseringsrente. Den peker ikke på konkrete plasseringsalternativer, men omtaler avkastningsforholdene i landbruket generelt og As situasjon spesielt. Når den deretter konkluderer med at standardrenten på 4 prosent vil gi A «full erstatning», må det, som jeg har vært inne på, forstås som uttrykk for at lagmannsretten ikke fant grunnlag for å anvende en avvikende rentesats. Det kan ikke stilles strenge krav til begrunnelsen for ikke å fravike standardrenten. Det er en avvikende rente som i tilfelle krever en nærmere begrunnelse, jf. HR-2025-2364-S avsnitt 127. Mot denne bakgrunn mener jeg at lagmannsrettens skjønnsgrunner, selv om de på dette punkt er knappe, tilfredsstiller kravene i skjønnsprosessloven § 28 og gir Høyesterett tilstrekkelig grunnlag til å kontrollere rettsanvendelsen.
(54)Anførslene om realinntektsvekst og skattemessige begrensninger for tilpasningsplikten var som nevnt ikke fremme under overskjønnet. Det kan derfor ikke kreves at lagmannsretten skulle ha gått inn på disse spørsmålene.
(55)Det hefter etter dette ingen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Konklusjon og sakskostnader
(56)Min konklusjon er at anken forkastes.
(57)Trøndelag fylkeskommune har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. skjønnsprosessloven § 54 b tredje punktum. Saken har imidlertid reist prinsipielle spørsmål, og jeg er på denne bakgrunn kommet til at tungtveiende grunner taler for at hver av partene og partshjelperne bør dekke egne sakskostnader, jf. § 20-2 tredje ledd, jf. § 20-1 tredje ledd.
(58)Jeg stemmer for denne
(59)Dommer Webster: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(60)Dommer Falkanger: Likeså.
(61)Dommer Bull: Likeså.
(62)Dommer Bergsjø: Likeså.
(63)Dommer Bergh: Likeså.
(64)Dommer Sæther: Likeså.
(65)Dommer Sivertsen: Likeså.
(66)Dommer Poulsen: Likeså.
(67)Dommer Steen: Likeså.
(68)Justitiarius Øie: Likeså.
(69)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne