(1)Saken gjelder krav om erstatning for brudd på lojalitetsplikt knyttet til forvaltning av en arbeidstakeroppfinnelse.
(2)A ble ansatt som stipendiat ved Institutt for kjemi ved Universitetet i Tromsø (UiT) i 2002. Han ble tildelt doktorgrad i 2006. Doktorgradsarbeidet resulterte i frembringelsen av to enzymer.
(3)Doktorgradsarbeidet var del av et prosjekt som var delvis finansiert av Arcticzymes Technologies ASA (AT). AT hadde etter samarbeidsavtale med UiT førsterett til kommersiell utnyttelse av forskningsresultater i prosjektet. Selskapet benyttet ikke denne rettigheten. A publiserte doktorgradsavhandlingen i slutten av 2006.
(4)I 2008 startet AT likevel et prosjekt for å utvikle det ene enzymet til et kommersielt produkt. Selskapet ønsket i den forbindelse en avtale med UiT som også omfattet det andre enzymet. Forhandlingene førte fram til en lisensavtale inngått 26. februar 2010 mellom UiT og ATs datterselskap, Arcticzymes AS (AZ).
(5)AZs produkter ble etter hvert lansert for salg. I tråd med lisensavtalen fra 2010, mottok UiT royalty av salget. En tredjedel av inntektene tilfalt A i henhold til universitetets reglement om sikring og forvaltning av arbeidsresultater.
(6)I 2011 tok AZ kontakt direkte med A og to av hans kolleger ved Institutt for kjemi ved UiT for å få bistand til å utvikle en variant av det ene enzymet. A og hans kolleger kom med forslag til mulige mutanter. En av mutantene hadde de egenskapene som AZ søkte etter. AZ søkte om patent på mutanten i 2013. Da A oppdaget patentsøknaden, ba han UiT sørge for at han og kollegene ble oppført som medoppfinnere i søknaden. UiT kunngjorde 16. januar 2014 at universitetet overtok de tre forskernes rettigheter til mutanten. Disse rettighetene ble overdratt videre til AT ved avtale inngått 25. mai 2014 mellom UiT og AT. De tre forskerne ble ført opp som medoppfinnere i AZs søknad om patent på mutanten. Patentsøknaden ble innvilget. AZ lanserte deretter produkter basert på mutanten for salg.
(7)I august 2020 oversendte AZ underlag for beregning av UiTs royalty i henhold til lisensavtalen fra 2010 for året 2019. Inntektene oppført i rapporten var halvert i forhold til inntektene i 2018. I e-post 14. september 2020 forklarte AZ bakgrunnen for tallene, og formidlet blant annet at selskapet ikke anså seg forpliktet til å betale royalty til UiT for omsetning av produkter basert på den patenterte mutanten.
(8)Da A ble orientert om dette, protesterte han mot AZs oppfatning. Dialog med sikte på å finne en løsning gikk etter hvert over i forhandlinger om en ny avtale mellom UiT og AZ. A var ikke direkte involvert i forhandlingene, men tok overfor UiT til orde for å innhente en ekstern juridisk vurdering av avtalene fra 2010 og 2014, og eventuelt gå til søksmål mot AZ. UiT foretok en intern juridisk vurdering som konkluderte med at man ikke ville nå frem med et søksmål, og valgte derfor å fortsette forhandlingene med AZ.
(9)Forhandlingene førte frem til en avtale inngått 21. mars 2023 mellom UiT og AZ, definert som et tillegg til lisensavtalen fra 2010 og avtalen fra 2014. Tilleggsavtalen medførte i noen grad en annen fordeling av inntektene enn lisensavtalen fra 2010.
(10)A anla søksmål mot staten ved Kunnskapsdepartementet med krav om erstatning basert på at UiTs aksept av avtalen 21. mars 2023 utgjør et erstatningsbetingende brudd på universitetets lojalitetsplikt i henhold til arbeidsavtalen med A.
(11)Under saksforberedelsen for tingretten ble forhandlingene besluttet delt i medhold av tvisteloven § 16-1 andre ledd andre punktum, slik at tingretten kun avgjorde om det forelå erstatningsplikt for staten. Behandlingen av et eventuelt erstatningskravs omfang ble utsatt.
(12)Nord-Troms og Senja tingrett avsa 4. desember 2024 dom med slik domsslutning: «1. Staten v/Kunnskapsdepartementet frifinnes 2. I sakskostnader betaler A til staten v/Kunnskapsdepartementet 228 288 – tohundreogtjueåttetusentohundreogåttiåtte – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen»
(13)A anket dommen til lagmannsretten. Under saksforberedelsen ble forhandlingene delt på lik måte som for tingretten.
(14)Hålogaland lagmannsrett avsa 1. juli 2025 dom med slik domsslutning: «Staten v/Kunnskapsdepartementet er erstatningsansvarlig overfor A.»
(15)Staten v/Kunnskapsdepartementet har anken dommen til Høyesterett. Prinsipalt anføres at anken bør tillates fremmet. Subsidiært anføres at lagmannsrettens dom må oppheves i utvalget fordi lagmannsretten ikke har behandlet sentrale anførsler. For det første har lagmannsretten ikke vurdert statens anførsel om at den felles partsforståelsen mellom AZ og UiT er avgjørende for tolkningen av 2010-avtalen. Anførselen er verken behandlet ved redegjørelsen for det rettslige vurderingstemaet eller i den konkrete drøftelsen. For det andre tar lagmannsretten ikke stilling til betydningen av partenes rettslige posisjon etter 2014-avtalen ved vurderingen av hva som var en lojal opptreden overfor A ved inngåelsen av 2023-avtalen. Dersom lagmannsretten mente at 2014-avtalen skulle tolkes innskrenkende, og at UiT dermed ikke var bundet av denne, måtte de tatt stilling til dette.
(16)A har anført at anken ikke bør tillates fremmet, og at det heller ikke er grunnlag for opphevelse i ankeutvalget. Staten kan ikke høres med at lagmannsretten ikke har vurdert anførselen om felles partsforståelse. Bevisførselen støtter uansett ikke anførselen, og det var ikke noen saksbehandlingsfeil av lagmannsretten å bygge på en objektiv tolkning. Det var heller ikke nødvendig å ta stilling til om 2014-avtalen var slik å forstå at UiT fraskrev seg krav på royalties. Lagmannsretten har uansett vektlagt 2014-avtalen under lojalitets- og aktsomhetsvurderingen.
(17)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at ankeutvalget kan oppheve lagmannsrettens dom dersom utvalget enstemmig finner det klart at det er grunnlag for opphevelse, jf. tvisteloven § 30-3 andre ledd bokstav d.
(18)Staten anfører at lagmannsretten ikke har tatt stilling til to av statens sentrale anførsler. For det første anføres det at lagmannsretten ikke har tatt stilling til anførselen om at avtalepartenes felles forståelse av 2010-avtalen er avgjørende for tolkningen. For det andre anføres det at lagmannsretten ikke har tatt stilling til hvilke konsekvenser 2014-avtalen har ved vurderingen av hva som var en lojal opptreden overfor A ved inngåelsen av avtalen i 2023.
(19)Hvis sentrale anførsler ikke er vurdert av retten, er det en saksbehandlingsfeil som kan lede til at dommen må oppheves, se HR-2021-267-U. I tillegg kan det at det er uklart om lagmannsretten har tatt stilling til en anførsel, gi ankeutvalget et utilstrekkelig grunnlag for å avgjøre om anken bør henvises til avdelingsbehandling, se HR-2020-332-U avsnitt 19 hvor det heter: «Det er etter dette ikke mulig å avgjøre om lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig når den ikke tok stilling til anførslene om feil uføretidspunkt og feil inntektsnivå uten uførhet, også for det tilfellet at den ankende part ikke skulle få medhold i at uføretrygden skulle beregnes etter reglene om ung ufør. Ettersom lagmannsretten ikke gikk inn på realiteten i anførslene, mangler ankeutvalget videre et tilfredsstillende grunnlag for å avgjøre om anken på dette punktet bør henvises til behandling. Ankeutvalget finner det derfor enstemmig klart at lagmannsrettens dom må oppheves etter tvisteloven § 30-3 annet ledd bokstav d.»
(20)Ankeutvalget viser til at lagmannsretten har drøftet både 2010-avtalen og 2014-avtalen, men det er uklart for utvalget om det er tatt stilling til statens anførsler på de to nevnte punktene. Det er dermed også vanskelig for utvalget å vurdere om lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig og om anken bør henvises til avdelingsbehandling.
(21)Ankeutvalget har derfor enstemmig kommet til at lagmannsrettens dom må oppheves etter tvisteloven § 30-3 andre ledd bokstav d.
(22)Staten har krevd dekning av sakskostnader. Når en deldom ankes, og ankebehandlingen innebærer at saken skal fortsette i underinstansen, er utgangspunktet at avgjørelsen av sakskostnadene for alle instanser utsettes til den senere avgjørelsen som avslutter saken, jf. tvisteloven § 20-8 tredje ledd og HR-2022-91-U med videre henvisninger. Dette gjelder også sakskostnader for Høyesterett. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra dette utgangspunktet.