Flere personer gikk sammen om å lokke fornærmede i en felle, øve vold mot vedkommende og ødelegge mobiltelefonen, som ble tatt. Spørsmålet for Høyesterett var om det var riktig å dømme for ran, selv om hensikten utelukkende var å ødelegge mobiltelefonen og ikke å oppnå økonomisk vinning. Høyesterett kom – i likhet med lagmannsretten – til at forholdet måtte anses som ran. Ransbestemmelsen må tolkes slik at vinningsvilkåret er oppfylt når gjerningspersonen forstår – har forsett om – at han eller hun ved vold eller trusler skaffer seg rådighet over en gjenstand med økonomisk verdi. At formålet er å ødelegge gjenstanden, er uten betydning. Dommen gir veiledning om tolkningen av straffeloven § 327 om ran. Rettsområde: Strafferett, straffeloven § 327
(1)Dommer Sæther: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder domfellelse for ran, der de tiltaltes plan var å ødelegge mobiltelefonen som de tok fra fornærmede. Spørsmålet er om det foreligger forsett om uberettiget vinning, som er et vilkår for å kunne straffes for ran.
(3)A, født 00.00.2004, og B, født 00.00.2004, ble 25. april 2024 tiltalt for medvirkning til ran, jf. straffeloven § 327 jf. § 15. Tiltalen rettet seg også mot C, født 10. oktober 2004. C er ikke part i saken for Høyesterett.
(4)Grunnlaget for tiltalen lyder slik: «Søndag 23. juli 2023 ca. kl. 20.00 dro B til Sørumsand barnehage i Magnus Sørlis vei 2 i Lillestrøm, sammen med D, hvor han tilkalte blant annet A og C. De tok kvelertak og slo D en eller flere ganger i ansiktet og magen, eller medvirket til slikt. I forbindelse med voldsutøvelsen mot D tilegnet de seg en mobiltelefon, et headset, en lighter og et bankkort tilhørende D.»
(5)Ved Romerike og Glåmdal tingretts dom 24. november 2024 ble de tiltalte ikke dømt for ran. Tingretten så det slik at siden hensikten utelukkende var å ødelegge mobiltelefonen, forelå det ikke forsett om uberettiget vinning. Forholdet måtte i stedet bedømmes som grov kroppskrenkelse og skadeverk. Retten mente den ikke kunne domfelle for skadeverk, fordi det var et annet forhold enn det tiltalen gjaldt, jf. straffeprosessloven § 38.
(6)Tingretten dømte etter dette C for grov kroppskrenkelse og tyveri av et sett med hodetelefoner, A for grov kroppskrenkelse og medvirkning til tyveriet og B for medvirkning til begge deler, jf. straffeloven § 272 og § 321 jf. § 15. For A ble straffen 80 timer samfunnsstraff, subsidiært fengsel i 80 dager. B ble dømt til en betinget fengselsstraff på 75 dager. I tillegg ble de tre tiltalte dømt til som solidarskyldnere å betale fornærmede oppreisning med 15 000 kroner.
(7)Påtalemyndigheten anket dommen og anførte at det er grunnlag for å domfelle for ran. Eidsivating lagmannsrett avsa 10. mai 2025 dom med slik domsslutning: «1. B, født 00.00.2004, dømmes for overtredelse av straffeloven § 327, jf. straffeloven § 15 til fengsel i 10 – ti – måneder. Til fradrag i straffen kommer 2 – to – dager for utholdt varetekt. 2. C, født 00.00.2004, dømmes for overtredelse av straffeloven § 327, jf. straffeloven § 15 sammenholdt med straffeloven § 39 tredje ledd til samfunnsstraff i 300 – trehundre – timer, med en gjennomføringstid på 14 – fjorten – måneder. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 10 – ti – måneder. Utholdt varetekt kommer til fradrag i den subsidiære fengselsstraffen med 2 – to – dager. 3. A, født 00.00.2004, dømmes for overtredelse av straffeloven § 327, jf. straffeloven § 15 til fengsel i 10 – ti – måneder. Straffen er en særskilt straff i forhold til Romerike og Glåmdal tingretts dom av 03.01.2024 og forelegg av 05.12.2024, jf. straffeloven § 82. 4. A, C og B dømmes, en for alle og alle for en, til å betale 40 000 – førtitusen – kroner i oppreisning til D innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dom.»
(8)B og A ble, som det går frem av domsslutningen punkt 1 og 3, dømt for medvirkning til ran. Ransutbyttet var mobiltelefonen. De ble ikke dømt for medvirkning til det lagmannsretten bedømte som ran av hodetelefonene utført av C.
(9)A og B anket til Høyesterett over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært over straffutmålingen. Ved beslutning 22. juli 2025 ble ankene fremmet for lovanvendelsen, jf. HR-2025-1374-U. For øvrig ble ankene ikke tillatt fremmet.
(10)C har ikke anket til Høyesterett. For det tilfellet at Høyesterett skulle komme til at vilkåret om vinnings forsett ikke er oppfylt, slik at det ikke er tale om ran av mobiltelefonen, har påtalemyndigheten og Cs forsvarer fått uttale seg skriftlig om hvorvidt domfellelsen i lagmannsretten må oppheves også for C, jf. straffeprosessloven § 342 tredje ledd andre punktum.
(11)A og B har anført at vinnings forsett forutsetter forsett om å nyttiggjøre seg gjenstanden man skaffer seg. At gjenstanden har økonomisk verdi, kan ikke begrunne forsett når man bare har til hensikt å ødelegge gjenstanden og ikke utnytte den til eget bruk. Utenfor ankene er det anført at lagmannsrettens domsgrunner er mangelfulle fordi forsettskravet er uriktig formulert. Påstandene er at lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
(12)Påtalemyndigheten har tatt til motmæle og anført at lagmannsrettens lovanvendelse er korrekt. Forsett om vinning foreligger når gjerningspersonen disponerer over en gjenstand med økonomisk verdi og kan nyttiggjøre seg gjenstanden slik han eller hun ønsker. En eventuell ødeleggelseshensikt er uten betydning. Lagmannsrettens forståelse av forsettsvilkåret er korrekt, og domsgrunnene er ikke mangelfulle. Påtalemyndighetens påstand er at ankene forkastes. Mitt syn på saken Saksforholdet
(13)Om bakgrunnen for det som skjedde, uttaler lagmannsretten følgende: «I tråd med de tiltaltes samsvarende forklaringer legger lagmannsretten til grunn at de sammen planla å banke opp og ødelegge fornærmedes mobiltelefon. Bakgrunnen var et ‘rykte’ om at fornærmede hadde voldtatt sin tidligere kjæreste. De begynte planleggingen ett eller to døgn før hendelsen. Hensikten var å lære fornærmede en lekse. Det ble ikke avtalt i detalj hvordan volden skulle utøves eller hvordan mobiltelefonen skulle ødelegges. I henhold til planen skulle alle de tiltalte i fellesskap banke opp fornærmede.»
(14)For å realisere planen ble fornærmede lokket til et uforstyrret sted. Lagmannsretten beskriver det videre hendelsesforløpet slik: «… A angrep fornærmede mens fornærmede satt på en benk. Han tok tak rundt halsen og dro fornærmede ned på bakken hvor hun ble liggende på ryggen. Mens A holdt fornærmede fast rundt halsen, slo han gjentatte ganger fornærmede i ansiktet med knyttet hånd. I tillegg slo han fornærmede minst to–tre ganger med en kjetting på hodet og i skulderen. … … Lagmannsretten oppfattet at C også bekreftet at han tok mobiltelefonen, som lå på bakken ved headsettet og legger det til grunn – uten at det er avgjørende for lagmannsrettens konklusjoner hvem av de tiltalte som tok mobiltelefonen. De tiltalte tok med seg mobiltelefonen noen hundre meter bort fra åstedet, til et skogholt, hvor de … knuste mobiltelefonen i fellesskap.» Lagmannsrettens rettsanvendelse
(15)Lagmannsretten la til grunn at vilkåret om uberettiget vinnings forsett forutsetter at de tiltalte hadde forsett om at mobiltelefonen som de bemektiget seg, hadde økonomisk verdi, og at dette var oppfylt.
(16)Om forståelsen av ransbestemmelsen, og forholdet mellom ødeleggelseshensikt og vinnings forsett, uttaler lagmannsretten: «Lagmannsretten legger til grunn at straffeloven § 327 kun inneholder et alminnelig forsettkrav knyttet til vinning. Vilkåret i den gamle ransbestemmelsen om uberettiget vinnings ’hensikt‘, er ikke videreført i den någjeldende ransbestemmelsen. En konsekvens av lovendringen er at hensikten, herunder en eventuell ødeleggelseshensikt, ikke lenger er av betydning. Det avgjørende er alene om kravet om vinnings forsett er oppfylt … . I lys av forsvarernes argumentasjon tillegges at det ikke er noe til hinder for at en person kan ha vinnings forsett og ødeleggelseshensikt samtidig. I slike tilfeller utelukker ikke ødeleggelseshensikten at kravet til vinnings forsett kan være oppfylt. Dersom kravet om vinnings forsett er oppfylt, er det uten betydning hvor eller når den etterfølgende ødeleggelsen faktisk fant sted. Lagmannsretten er med andre ord ikke enig i forsvarernes premiss om at de kun kunne straffes for skadeverk om de hadde fratatt fornærmede mobiltelefonen og deretter ødelagt den på åstedet.» Rettslige utgangspunkter
(17)Straffeloven § 327 om ran er inntatt i kapittel 27 om vinningslovbrudd og liknende krenkelser av eiendomsretten. Ordlyden er denne: «For ran straffes den som med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning øver vold mot en person, setter ham ute av stand til forsvar eller ved trusler fremkaller alvorlig frykt for vold mot noen, og derved a. bemektiger seg en gjenstand som tilhører en annen, eller b. tvinger noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for ham eller den han handler for. Straffen for ran er fengsel inntil 6 år.»
(18)For å kunne straffes for ran kreves det på vanlig måte forsett som dekker den objektive gjerningsbeskrivelsen, jf. straffeloven § 21. I tillegg er det et eget subjektivt vilkår om forsett om uberettiget vinning.
(19)Hva som regnes som forsett, går frem av straffeloven § 22 første ledd: «Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud a. med hensikt, b. med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller c. holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.»
(20)Vilkåret om vinnings forsett i § 327 kan altså oppfylles ikke bare med hensikt om uberettiget vinning, jf. § 22 første ledd bokstav a. Det kan også oppfylles ved at gjerningspersonen handler med bevissthet om at det sikkert eller mest sannsynlig inntrer en uberettiget vinning, jf. bokstav b, eller med eventuelt forsett om dette, jf. bokstav c om såkalt dolus eventualis. I motsetning til enkelte andre vinningslovbrudd, som for eksempel tyveri, oppstiller ransbestemmelsen ikke et vilkår om vinningen må oppnås ved å tilegne seg gjenstanden. Midlertidig vinning er nok, jf. Rt-1971-277 på side 278.
(21)I ransbestemmelsen i straffeloven 1902 § 267 var det subjektive tilleggsvilkåret et krav om vinnings hensikt – det vil si at vinningen måtte være målet med eller motivet for handlingen. Sannsynlighetsforsett om vinning eller eventuelt forsett om vinning var ikke tilstrekkelig.
(22)Begrunnelsen for å gå fra vinnings hensikt til vinnings forsett var sammensatt, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 8.2.3. Endringen var en lovteknisk forenkling og ga et enklere bevistema. Lovgiveren var innforstått med at endringen ville medføre en viss nykriminalisering, men mente at dette ikke var noe vektig motargument. For medvirkningshandlinger ble utvidelsen av straffansvaret sett som ønskelig, fordi det ble mulig å straffe medvirkeren selv om han eller hun ikke hadde vinnings hensikt.
(23)Justiskomiteen sluttet seg til forslaget, jf. Innst. O. nr. 73 (2008–2009) punkt 8.2, og la til: «Da vil alle tilfeller der gjerningspersonen er klar over at han oppnår en vinning rammes, uavhengig av om det er dette som er gjerningspersonens motivasjon.»
(24)Forskjellen mellom § 327 og straffeloven 1902 § 267 er altså at det gjeldende vilkåret om vinnings forsett kan oppfylles på flere måter enn det tidligere vilkåret om vinnings hensikt. Jeg kommer tilbake til hvilken betydning dette har for spørsmålet i saken her. Etter hva jeg kan se, gir ikke forarbeidene holdepunkter for at selve vinningsbegrepet har et annet innhold nå enn i 1902-loven. Kan det foreligge forsett om uberettiget vinning selv om hensikten bare var å ødelegge gjenstanden?
(25)På samme måte som lagmannsretten legger jeg i fortsettelsen til grunn at gjerningspersonen kun har én hensikt med å utøve vold eller trusler for å bemektige seg fornærmedes gjenstand – nemlig å ødelegge gjenstanden. Jeg bygger videre på at den aktuelle gjenstanden – som for eksempel en mobiltelefon – har en økonomisk verdi.
(26)Etter straffeloven 1902 § 267 oppfylte en ren ødeleggelseshensikt ikke vilkåret om uberettiget vinnings hensikt. I Johs. Andenæs og Kjell V. Andorsen, Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene, 2008 heter det på side 318 om det tilsvarende vinningsbegrepet i tyveribestemmelsen i straffeloven 1902 § 257: «Tilfredsstillelse av hat eller skadelyst er ikke vinning i lovens forstand, og derfor foreligger ikke vinnings hensikt hvis gjerningsmannen tar tingen bare for å ødelegge den eller unndra den fra eieren, uten selv å nyttiggjøre seg den på noen måte.»
(27)I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 8.2.1 om gjeldende rett uttaler departementet seg i samme retning: «Dersom en person borttar noe av økonomisk verdi – penger eller annet – kun i den hensikt å ergre den rette eier eller besitter, kan han etter gjeldende rett ikke dømmes for tyveri, men derimot for besittelseskrenkelse.»
(28)Det som her er sagt om vinnings hensikt etter straffeloven 1902, må også gjelde etter den gjeldende straffeloven. En ødeleggelseshensikt oppfyller ikke i seg selv kravet til vinnings forsett i straffeloven § 327 om ran. Spørsmålet blir om ødeleggelseshensikten utelukker at forsettskravet kan oppfylles på annen måte. Svaret beror etter mitt syn på hvordan uttrykket «vinning» må forstås, sammenholdt med at det nå er tilstrekkelig med forsett om vinning.
(29)Påtalemyndigheten har argumentert for at muligheten til å nyttiggjøre seg en løsøregjenstand med økonomisk verdi i seg selv er en vinning i lovens forstand.
(30)Denne lovforståelsen har støtte i ordlyden i § 327. Uttrykket «vinning» forstås normalt som det å oppnå en fordel, å dra nytte av noe. Å få rådighet over en gjenstand med økonomisk verdi koster normalt penger, og skjer det vederlagsfritt, innebærer det derfor en fordel.
(31)Jeg legger imidlertid til at ikke enhver rådighet over en gjenstand språklig sett naturlig kan regnes som «vinning». Det oppstår et avgrensningsspørsmål som ordlyden gir lite veiledning om, og som jeg kommer tilbake til. I første omgang er spørsmålet om en vederlagsfri rådighet over et gode med økonomisk verdi i seg selv kan anses som «vinning».
(32)Rettspraksis om vinningsbegrepet i straffeloven 1902 gir fortsatt veiledning. Dommen i Rt-2012-1669 gjaldt straff for datainnbrudd, jf. straffeloven 1902 § 145 andre og tredje ledd. Gjerningspersonen hadde uberettiget satt seg i besittelse av en stor mengde kundeopplysninger. Lagmannsretten tok i den saken utenom anken opp spørsmålet om det forelå vinnings hensikt etter tredje ledd selv om gjerningspersonen ikke hadde hatt økonomisk utbytte av opplysningene. Lagmannsretten konkluderte med at det var tilstrekkelig at han kunne ha hatt økonomisk vinning, se LB-2011-102720. Høyesterett sa seg enig i at det å skaffe seg et gode med økonomisk verdi til egen bruk må anses som vinning, uavhengig av hva slags personlig motiv han eller hun har, jf. avsnitt 35. Det følger også av rettspraksis at vinning ikke forutsetter at gjerningspersonen hadde konkrete planer om bruk eller annen utnyttelse av gjenstanden, jf. Rt-1964-155 på side 156.
(33)Når denne forståelsen av vinningsbegrepet ses i sammenheng med at det etter straffeloven § 327 kun er et vilkår om vinnings forsett, er det i utgangspunktet tilstrekkelig for å oppfylle vilkåret at gjerningspersonen handler med bevissthet om at han eller hun sikkert eller mest sannsynlig oppnår faktisk rådighet over en gjenstand med økonomisk verdi. Det er altså ikke nødvendig at vinning er formålet med handlingen – det er tilstrekkelig at rådigheten, og med det vinningen, er en forutsett konsekvens.
(34)Spørsmålet i forlengelsen av dette er om det må stilles krav til hvor langvarig rådigheten over gjenstanden må være for å kunne begrunne forsett om vinning. Problemstillingen aktualiseres når det, som i saken her, samtidig foreligger en ødeleggelseshensikt som forutsetningsvis begrenser rådighetens varighet.
(35)Etter mitt syn vil selv en forutsetning om kortvarig rådighet utgjøre vinnings forsett. Varigheten har lite å si for hvor straffverdig handlingen er – et ran er like samfunnsskadelig og har de samme følgene for den fornærmede uansett, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 8.2.3. Interessene som begrunner straffansvaret for ran, det vil si ikke bare hensynet til eiendomsretten og besittelsen, men også hensynet til den personlige integritet, jf. Rt-2009-1531 avsnitt 16 til 18, er krenket også ved kortvarig rådighet. Men dersom det ikke er noen som helst realistisk mulighet til å råde over gjenstanden før den ødelegges, lar kravet til vinnings forsett seg ikke oppfylle. Jeg nevner for ordens skyld at dersom det foreligger vinnings hensikt, vil det være et fullbyrdet ran selv om gjerningspersonen for eksempel straks blir tatt.
(36)For vinningslovbrudd som krever vinnings forsett ved å tilegne seg gjenstanden, vil tilegnelsesvilkåret kunne lede til at en kortvarig rådighet over gjenstanden ikke er nok. Ettersom vilkåret om tilegnelse ikke gjelder for ran, går jeg ikke nærmere inn på det.
(37)Lagmannsrettens rettsanvendelse er på denne bakgrunnen riktig, og ankene over lovanvendelsen fører ikke frem. Lagmannsrettens domsgrunner – forsettsbegrepet
(38)Forsvarernes innsigelser mot domsgrunnene knytter seg særlig til følgende avsnitt i lagmannsrettens dom: «Lagmannsretten er ikke i tvil om at både A og B hadde vinnings forsett. De har begge erkjent å ha planlagt å banke opp fornærmede og ødelegge mobiltelefonen. En slik plan innebærer, slik lagmannsretten ser det, at de tiltalte må ha innsett at mobiltelefonen høyst sannsynlig må tas fra fornærmede før den kan ødelegges. Det tillegges at ingen av de tiltalte har uttalt at planen om å ødelegge telefonen forutsatte at den kunne ødelegges uten først å bli tatt fra fornærmede. Lagmannsretten er således ikke i tvil om at begge de tiltalte i det minste hadde sannsynlighetsforsett om å bemektige seg mobiltelefonen før og under ranshendelsen.»
(39)Forsvarerne har pekt på formuleringen om hva de tiltalte «må ha innsett», som de mener er uklar og peker i retning av uaktsomhet, ikke forsett. Det er, under henvisning til blant annet Rt-1992-1130, anført at dette er en feil som må lede til opphevelse av dommen.
(40)Når denne typen uttrykk brukes for å forklare eller begrunne forsett, er det ifølge rettspraksis avgjørende hvordan domsgrunnene er å forstå når de leses i sammenheng, jf. for eksempel Rt-2011-581 avsnitt 18.
(41)Bruken av uttrykket «må ha innsett» må vurderes i lys av lagmannsrettens lovanvendelse, som jeg har kommet til at er korrekt.
(42)Lagmannsretten tar ved sin bevisvurdering utgangspunkt i de tiltaltes erkjente plan om å øve vold mot fornærmede og å ødelegge mobiltelefonen som fornærmede bar med seg i en lomme. Jeg forstår uttrykket «må ha innsett» slik at lagmannsretten i forlengelsen av dette bygger på en alminnelig erfaringssetning om at en slik plan vanskelig kan gjennomføres uten å se det som sannsynlig at telefonen først må tas fra den fornærmede. De tiltalte har heller ikke gitt uttrykk for noe annet. Lagmannsrettens bevisresultat er at de tiltalte handlet med sannsynlighetsforsett. Ut fra sammenhengen kan jeg ikke da se at bruken av uttrykket gir grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom. Konklusjon
(43)Jeg har etter dette kommet til ankene må forkastes.
(44)Jeg stemmer for denne
(45)Dommer Steen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(46)Dommer Stenvik: Likeså.
(47)Dommer Bergsjø: Likeså.
(48)Dommer Bull: Likeså.
(49)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne