(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens fellende dom om dokumentfalsk.
(2)A ble ved tiltalebeslutning 19. desember 2024 tiltalt for brudd på straffeloven § 361 første ledd bokstav b. Grunnlaget lød: «Mandag 23. oktober 2022 i Kautokeino i forbindelse med søknad til Kautokeino kommune om å bygge en barnehage la han ved 2 bekreftelser/samtykker fra Arbeidstilsynet datert 07.07.2022 og 08.07.2022 hvor han hadde endret gårds og bruksnummer til 3/824 og BRA (bruksareal) til 560,5 m2.»
(3)Ved Sis- ja Nuorta-Finnmárkku diggegoddi - Indre og Østre Finnmark tingretts dom 7. april 2025 ble A frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens. Tingrettens flertall mente det var rimelig tvil med hensyn til om A hadde utvist forsett.
(4)Etter anke fra påtalemyndigheten avsa Hålogaland lagmannsrett 11. september 2025 dom med slik domsslutning: «A, født 00.00.1992, dømmes for overtredelse av straffeloven § 361 første ledd bokstav b til fengsel i 14 – fjorten – dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven § 34 flg. med en prøvetid på 2 – to – år.»
(5)Også lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens, idet to meddommere mente A ikke hadde handlet rettsstridig, og at han ikke hadde utvist forsett.
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet. A anfører at lagmannsrettens flertall har anvendt vilkåret om rettstridighet i straffeloven § 361 første ledd bokstav b uriktig. Bestemmelsen rammer ikke en handling der vedkommende spiller med åpne kort overfor mottakeren. A trodde at han hadde fått samtykke til å foreta endringene. Det er videre feil når lagmannsrettens flertall uttaler at en eventuell fullmakt eller tillatelse til å endre dokumentet uansett ville være uten betydning for rettsstridsvurderingen.
(7)Påtalemyndigheten anfører at med den bevisvurderingen som lagmannsrettens flertall har lagt til grunn, er det klart at lagmannsrettens lovanvendelse er korrekt, og at anken derfor bør nektes fremmet.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at A ble frifunnet i tingretten og domfelt i lagmannsretten. Han har derfor ankerett til Høyesterett. Anken kan dermed bare nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre fram, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. En ankenektelse må begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(9)Tiltalen gjelder overtredelse av straffeloven § 361 første ledd bokstav b, som setter straff for den som «rettsstridig» bruker et ettergjort eller forfalsket dokument, og «lar det fremstå som ekte eller uforfalsket». Som det går fram av tiltalen, endret A to feilaktige faktaopplysninger i vedtak fra Arbeidstilsynet. Vedtakene fra Arbeidstilsynet var relevante i forbindelse med As søknad om byggetillatelse fra kommunen.
(10)I lagmannsrettens dom heter det blant annet følgende om de rettslige utgangspunktene: «Bokstav b rammer videre kun den rettsstridige bruken av et slikt dokument. Den alminnelige rettsstridsreservasjonen er formulert slik i Rt-1979-1492 side 1499: ‘Reservasjonen om at [straffeloven 1902] §§ 90 og 91 bare rammer en handlemåte som er rettsstridig eller uberettiget må – på samme måte som når det gjelder tilsvarende reservasjoner i andre straffebud – forstås slik at det kan tenkes tilfelle hvor en handling ikke er straffbar selv om den går inn under ordlyden i straffebudene. Men loven gir ingen nærmere veiledning om når det foreligger slike tilfelle. Dette må bero på en avveining mellom de hensyn straffebudet skal verne, og andre hensyn som det er grunn til å beskytte. Det vil i det enkelte tilfelle bli domstolenes oppgave å vurdere om andre hensyn må tillegges slik vekt at en handling som i og for seg går inn under gjerningsbeskrivelsen, likevel ikke kan anses som rettsstridig og derfor ikke rammes av vedkommende straffebud.’ Konkret for rettsstridsreservasjonen i relasjon til forbudet mot dokumentfalsk uttales i Rt-2007-7 avsnitt 13: ‘I tillegg til forsett kreves at det forfalskede pass brukes i ‘rettsstridig Hensigt’. Det kreves ikke at hensikten er å oppnå noe uberettiget. Avgjørende er ønsket om å oppnå et rettslig relevant resultat, jf. Andenæs og Bratholm: Spesiell strafferett 3. utgave side 292.’ … Lagmannsretten legger etter dette til grunn at spørsmålet om rettsstrid for denne bestemmelsens vedkommende må baseres på en avveining av de hensyn dette straffebudet er ment å verne og andre beskyttelsesverdige hensyn. I forlengelsen av dette vil spørsmålet, med Andenæs’ ord være om A handlet med bevissthet om at handlingen mest sannsynlig ville medføre et rettslig relevant resultat. Endelig er det etter ordlyden et vilkår at man lar dokumentet fremstå som ekte eller uforfalsket. Om vilkåret uttales i Matningsdal, Straffeloven 2005. Lovkommentar, à jour per 1. april 2025: ‘Man rammes selvsagt ikke dersom man spiller med åpne kort overfor mottakeren. Forutsetningen er imidlertid at mottakeren, som altså er klar over at dokumentet er falsk, ikke skal benytte dokumentet overfor en person som ikke er kjent med forholdet.’»
(11)Dette er uttrykk for riktig lovtolking.
(12)I vurderingen av om As handling rammes av bestemmelsen, uttaler lagmannsrettens flertall: «Lagmannsrettens flertall, ved de samme dommere som tidligere, er videre kommet til at tiltalte med dette har opptrådt rettsstridig. Ved vurderingen er det tatt utgangspunkt i at straffeloven § 361 blant annet verner om tilliten til korrektheten av dokumenter fra det offentlige, og skal forhindre misbruk, se NOU 2002: 4 side 376. As handling fremstår som et klønete forsøk på å få vedtaket fra Arbeidstilsynet i samsvar med de aktuelle opplysningene, som for eiendommens benevning var kommet til etter Arbeidstilsynets vedtak, og for bruksarealet var uriktig angitt i vedtaket. Ved vurderingen av om handlingen skal anses rettsstridig legger flertallet vekt på at hensynet til tilliten til offentlige dokumenters korrekthet og hensynet til å forhindre misbruk, må veie tyngre enn As behov for rask oppfølgning av byggesaken. Dessuten, i lys av den raske oppfølgning A fikk i juli 2022, ville det trolig ikke tatt lang tid å få justert disse opplysningene ved henvendelse til Arbeidstilsynet. Lagmannsretten viser også til Høyesteretts avgjørelse HR-2012-169-A, nevnt innledningsvis. Flertallet har over utelukket at A fikk fullmakt til å foreta endringene av Fagernes. For øvrig bemerkes at en eventuell fullmakt eller tillatelse slik flertallet ser det ville vært uten betydning ved rettsstridsvurderingen. Det samme flertall har utelukket at A orienterte kommunen om at han ville endre på vedtaket.»
(13)Lagmannsrettens flertall utelukket altså at A hadde fått samtykke til å foreta endringene i vedtakene, og utelukket også at mottakeren var orientert om endringene. I anken er dette angrepet, men bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet kan ikke overprøves av Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd.
(14)I lys av den bevisvurderingen lagmannsrettens flertall la til grunn, er det klart at lovanvendelsen er riktig. Ankende part anfører at lagmannsretten tar feil når den uttaler at en eventuell fullmakt eller tillatelse til å endre dokumentet uansett ville være uten betydning for rettsstridsvurderingen. Ankeutvalget er ikke enig i dette. Om den som har utstedt et dokument har samtykket til en endring, er uten betydning for om handlingen kan straffes etter straffeloven § 361 første ledd bokstav b dersom gjerningspersonen, slik som her, «lar dokumentet fremstå som ekte eller uforfalsket» overfor en mottaker, det vil si dersom mottakeren ikke er klar over endringen.
(15)Ankeutvalget finner det etter dette klart at anken ikke vil føre fram, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.
(16)Beslutningen er enstemmig.