(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens fellende dom om forsøk på kroppsskade. Anken retter seg mot lagmannsrettens lovanvendelse for så vidt gjelder nødverge.
(2)A, født 00.00.2003, er tiltalt for forsøk på kroppsskade, jf. straffeloven § 273, jf. straffeloven § 16. Grunnlaget for tiltalen lyder slik: «Tirsdag 18. juni 2024 ca. kl. 21.25 ved X Torg i ----gate 00 i X, oppsøkte han og forsøkte å skade B ved at han stakk/hogg med en kniv etter B flere ganger. Han lyktes ikke i forsøket da B hadde en større kniv som han forsvarte seg med.»
(3)Bakgrunnen for hendelsen skal ha vært en konflikt mellom As søskenbarn og fornærmede B.
(4)Hendelsen er tatt opp på overvåkningskamera. Lagmannsretten gir denne beskrivelsen av hendelsesforløpet: «Fornærmede B kom gående langs ----gate 00 ved X Torg på kvelden tirsdag 18. juni 2024 sammen med en venn, C. Tiltalte, A, fikk øye på B fra bussen han da satt på. Han gikk av bussen, tok av seg beltet og løp mot B med beltet i hånda. Han påkalte Bs oppmerksomhet ved å rope til ham. B reagerte med å trekke frem en stor kniv. A la da fra seg beltet og trakk frem en mindre kniv fra bukselomma. Deretter begynte en slags fektekamp, hvor begge gjorde utfall mot hverandre. Bare A ble fysisk skadet under kampen. Han fikk et dypt kutt i underarmen, og måtte til behandling ved St. Olavs hospital.»
(5)Både A og B ringte til politiet i etterkant av hendelsen for å melde fra om den. Under etterforskningen av saken var også B siktet. Dette endte med en påtaleunnlatelse for bæring av kniv på offentlig sted. Siktelse for kroppsskade ble henlagt.
(6)Trøndelag tingrett avsa 2. april 2025 dom som frifant A. Tingrettens flertall mente det forelå rimelig tvil om han handlet i nødverge.
(7)Påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet til lagmannsretten.
(8)Frostating lagmannsrett avsa 15. august 2025 dom med slik domsslutning: «A, født 00.00.2003, dømmes for overtredelse av straffeloven § 273 jf. § 16 til fengsel i 120 – etthundreogtjue – dager. Av dette gjøres 60 – seksti – dager betinget, med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven § 34. Straffen er en tilleggsdom til straff i Trøndelag politidistrikts forelegg av 9. januar 2025, jf. straffeloven § 82.»
(9)Lagmannsretten kom enstemmig til at vilkårene for nødverge ikke var oppfylt.
(10)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten bygget på feil lovforståelse når den konkluderte med at As provokasjon innebar at han ikke ble utsatt for et «ulovlig angrep», jf. straffeloven § 18 første ledd bokstav a. Et framprovosert angrep kan møtes med nødverge. Bs eskalering ved å trekke opp en kniv må anses som et ulovlig angrep.
(11)Påtalemyndigheten har påstått anken nektet fremmet.
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at tiltalte ble frifunnet i tingretten og domfelt i lagmannsretten. Tiltalte har derfor ankerett til Høyesterett. Anken kan bare nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre fram, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Beslutningen om å nekte anken fremmet når siktede har ankerett, skal begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(13)Straffeloven § 18 første ledd om nødverge har slik ordlyd: «En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den a. blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep, b. ikke går lenger enn nødvendig, og c. ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld.»
(14)Anken gjelder lagmannsrettens lovanvendelse for så vidt gjelder vilkåret om at det må foreligge et «ulovlig angrep».
(15)I lagmannsrettens dom heter det følgende om nødvergevurderingen: «Lagmannsretten mener at A ikke ble utsatt for et ‘ulovlig angrep’ da B trakk sin kniv, og at As handlinger heller ikke begrenset seg til å ‘avverge’ et angrep fra B. Disse to vilkårene for nødverge henger for øvrig tett sammen. Ved den konkrete vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på flere forhold. For det første var det A som startet konfrontasjonen mellom de to. Han ropte til og løp mot B med et belte i hånden. Vitnet C, som var i følge med B den kvelden, har forklart at A allerede på dette tidspunktet opptrådte aggressivt, også verbalt, med utsagn som ‘vil du fighte’ e.l. A kan derfor ikke høres med at han bare ville snakke med B; hans inngang til møtet med B var objektivt sett både aggressiv og truende. Bs respons var å trekke kniven han bar med seg. Selv om dette kan betraktes som en overreaksjon, var det ikke i seg selv et ulovlig angrep mot A. Lagmannsretten har for det andre lagt vekt på at det var A som gjorde det første alvorlige utfallet med kniv. At begge i en viss forstand var ‘like gode’ da kampen først var i gang, innebærer ikke at A kan påberope seg en nødvergesituasjon. Dette kunne stilt seg annerledes om B hadde vært den som gjorde det første utfallet og ellers vært den førende parten under knivfektingen, men videoopptaket gir ikke grunnlag for en slik vurdering. A var pågående og aggressiv under hele forløpet, og hans adferd bar ikke preg av forsvar; han ønsket konfrontasjon. Det er for så vidt illustrerende at volden ble avsluttet da A senket kniven, og etter hvert snudde ryggen til og gikk vekk fra B. At A var drivende både i opptakten og under konfrontasjonen, får betydning i flere henseender. Dels for vurderingen av om han ble utsatt for et ‘ulovlig angrep’. Lagmannsretten bedømmer hendelsen slik at Bs handlinger i det store og hele var en respons på As aggresjon. Hans bruk av kniv kan derfor ikke ses som et ulovlig angrep etter straffeloven § 18. Dels får As egen rolle betydning for vurderingen av om hans handlinger var for å ‘avverge’ et angrep, slik nødvergebestemmelsen krever. Også angrepshandlinger kan i prinsippet bedømmes som avvergende, men ikke når man selv har startet en voldelig konfrontasjon og siden holder den varm.»
(16)På grunnlag av det faktum lagmannsretten har funnet bevist, er det etter ankeutvalgets syn ikke uttrykk for uriktig lovanvendelse når lagmannsretten har konkludert med at tiltalte ikke var utsatt for et «ulovlig angrep».
(17)Anken gjelder som nevnt bare lovanvendelsen for så vidt gjelder vilkåret om «ulovlig angrep». Ankeutvalget bemerker at selv om det skulle vært et ulovlig angrep, er det uansett et vilkår for frifinnelse at nødvergehandlingen er foretatt «for å avverge» angrepet. Som det framgår av det siterte, har lagmannsretten konkludert med at tiltaltes handling ikke ble gjort for å avverge. Det er vist til at det var tiltalte som «gjorde det første alvorlige utfallet med kniv», at han var «pågående og aggressiv under hele forløpet, og hans adferd bar ikke preg av forsvar; han ønsket konfrontasjon». Og videre at tiltalte var «drivende både i opptakten og under konfrontasjonen». Det hefter ikke feil ved lagmannsrettens lovanvendelse for så vidt gjelder spørsmålet om tiltaltes handling ble gjort «for å avverge», og det er heller ikke gjort gjeldende i anken. En annen vurdering av om det forelå et «ulovlig angrep», ville derfor uansett ikke ledet til et annet resultat.
(18)Høyesteretts ankeutvalg finner det etter dette enstemmig klart at anken ikke vil føre fram, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget enstemmig også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.