(1)Saken gjelder klage på Stortingets vedtak om hvorvidt stortingsvalget er gyldig.
(2)Det ble avholdt stortingsvalg 8. september 2025. Stortinget traff 9. oktober 2025 vedtak om å godkjenne de valgte representantenes fullmakter, jf. Grunnloven § 64 første ledd.
(3)A har klaget til Høyesterett over Stortingets vedtak. A anfører at valget er ugyldig fordi det ikke ble gjennomført i samsvar med de kravene til frie valg som følger av Grunnloven, valgloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll nr. 1 artikkel 3 (P1-3). Han gjør videre gjeldende at det forut for valget fant sted overtredelser av straffeloven § 151 om utilbørlig stemmepåvirkning. I klagen fremsetter A også krav om fastsettelsesdom for brudd på EMK P1-3 og erstatning.
(4)A har lagt ned slik påstand: «1. Det foreligger brudd på EMK Protokoll 1 artikkel 3. 2. Stortingsvalget av 8. september 2025, kjennes ugyldig. 3. Det bes om at erstatning utmåles etter EMK Artikkel 41.»
(5)Ved brev fra Høyesteretts ankeutvalg 31. oktober 2025 ble A gitt frist til utløpet av 5. november 2025 for å avklare om han har klagerett. Han fikk videre samme frist for å inngi eventuelle merknader til hvorvidt klagefristen er oversittet, og om det i forbindelse med klagen kan kreves fastsettelsesdom og erstatning.
(6)A har i korte trekk vist til at bestemmelsene i EMK P1-3 og artikkel 13 samt FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 25 gir enhver rett til effektiv prøving av klager på valg. Disse bestemmelsene skal ved motstrid gå foran annen lovgivning, og han må derfor ha rett til å klage til Høyesterett. Når det gjelder klagefristen, har A vist til at bakgrunnen for klagen først ble tydelig da regjeringen la frem statsbudsjettet 15. oktober 2025. Klagefristen på syv dager som følger av valgloven § 16-6 syvende ledd strider mot EMK artikkel 13. Klagen må derfor tas til behandling.
(7)Høyesterett har ikke innhentet tilsvar fra Stortinget.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at Stortingets vedtak om hvorvidt stortingsvalget er gyldig, kan påklages til Høyesterett, jf. Grunnloven § 64 andre ledd og valgloven § 16-12 første ledd. Klagen tar form av et søksmål mot Stortinget. Høyesteretts behandling skal følge særlige regler i valgloven og for øvrig tvisteloven så langt den passer, jf. valgloven § 16-12 åttende ledd.
(9)Retten til frie valg følger av Grunnloven § 49 første ledd, EMK P1-3, SP artikkel 25 bokstav b og valgloven § 1. Etter at Stortinget har truffet vedtak om å godkjenne de valgte representantenes fullmakter, jf. Grunnloven § 64 første ledd, anses valget for å være gyldig, jf. valgloven § 15-1.
(10)Valgloven § 16-5 regulerer hvem som har rett til å klage til Høyesterett over Stortingets vedtak. Etter bestemmelsens første ledd er det bare de som stilte liste ved valget, og kandidater på slike lister, som kan ha klagerett. Om den nærmere forståelsen av bestemmelsen viser ankeutvalget til HR-2025-2135-U.
(11)Ankeutvalget forstår klager slik at han ikke pretenderer å oppfylle vilkårene i valgloven § 16-5 første ledd, men at han mener det likevel foreligger klagerett fordi de lovbestemte vilkårene begrenser klageadgangen i strid med EMK P1-3 og artikkel 13, samt SP artikkel 25 bokstav b.
(12)Det følger av menneskerettsloven § 3, jf. § 2, at bestemmelsene i EMK ved motstrid vil gå foran valgloven. Videre har Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) slått fast at EMK P1-3 stiller krav om en nasjonal ordning som sikrer effektiv prøving («effective examination») av klager knyttet til valg, jf. blant annet storkammerdommen 10. juli 2020 Mugemangango mot Belgia avsnitt 69–70. Samtidig har EMD innenfor rammen av kravet om effektiv prøving, akseptert at det etter nasjonal rett kan gjelde visse rimelige prosessuelle begrensninger for adgangen til å klage på valg, jf. blant annet dom 30. mai 2017 Davydov med flere mot Russland avsnitt 335.
(13)Etter valgloven § 16-2 første ledd har alle med stemmerett adgang til å klage til riksvalgstyret over feil ved forberedelsen og gjennomføringen av stortingsvalg, jf. § 16-1 bokstav a til d. Klagefristen er som hovedregel fire dager etter valgdagen, noe som er i tråd med internasjonale anbefalinger, jf. valgloven § 16-6 og NOU 2020: 6 punkt 20.4.3.6. Riksvalgstyret kan kjenne valget ugyldig, slik at det skal holdes omvalg, jf. valgloven § 16-11 og § 17-1. Etter ankeutvalgets syn sikrer dette en tilstrekkelig effektiv prøving av enkeltpersoners klager på valget. Ankeutvalget kan ikke se at det strider mot EMK P1-3 å begrense adgangen til å klage til Høyesterett over Stortingets vedtak til de som stilte liste ved valget og kandidater for slike lister. Avgrensningen i valgloven § 16-5 første ledd bygger på en rimelig avveining av legitime hensyn og er ikke i strid med europeiske valgstandarder.
(14)Klager har vist til at EMK artikkel 13 oppstiller et krav om rett til et effektivt rettsmiddel. Ankeutvalget bemerker at EMD i sine avgjørelser ikke synes å ha foretatt en egen vurdering under artikkel 13 i de tilfellene hvor en klage etter nasjonale regler skal behandles av en domstol eller lignende organ («a judicial body»), jf. Mugemangango mot Belgia avsnitt 124–126. Under enhver omstendighet kan utvalget ikke se at retten til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13, i en sak som denne, strekker seg lenger enn hva som følger av P1-3.
(15)Også SP artikkel 25 bokstav b om frie valg er påberopt av klageren, uten at anførselen er utdypet nærmere. Selv om FNs menneskerettighetskomité i General Comment nr. 25 til denne bestemmelsen har uttrykt at det bør være tilgang til rettslig prøving («access to judicial review or other equivalent process»), jf. avsnitt 20, kan ikke ankeutvalget se at det er holdepunkter for at valgloven § 16-5 første ledd skulle være i strid med SP artikkel 25.
(16)Dette innebærer etter ankeutvalgets syn at klager ikke oppfyller vilkårene for å kunne klage til Høyesterett etter valgloven § 16-5 første ledd. En slik klagerett følger heller ikke av konvensjonsbestemmelsene som Norge er bundet av. Klagen skal derfor avvises, jf. valgloven § 16-12 andre ledd.
(17)Når det gjelder klagefristen, bemerker ankeutvalget at Stortingets vedtak om å godkjenne representantenes fullmakter ble truffet 9. oktober 2025 og kunngjort samme dag. Etter valgloven § 16-6 syvende ledd er klagefristen syv dager etter kunngjøringen. Klagen til Høyesterett er inngitt 30. oktober 2025, det vil si etter at klagefristen var utløpt. Klager har imidlertid anført at EMK artikkel 13 om retten til et effektivt rettsmiddel gjør at klagen likevel må tas til behandling.
(18)Ankeutvalget viser her til at det er anledning til å fastsette rimelige prosessuelle begrensninger for adgangen til å klage på valg, jf. ovennevnte praksis fra EMD. Etter ankeutvalgets syn er ikke klagefristen i strid med EMK artikkel 13 eller P1-3 og heller ikke med SP artikkel 25 bokstav b. Da klager uansett ikke har klagerett, kan utvalget ikke se at det er grunn til å vurdere om klagen kunne vært tatt til behandling til tross for fristoversittelsen.
(19)I klagen er det også satt frem krav om fastsettelsesdom for brudd på EMK P1-3 og erstatning utmålt etter EMK artikkel 41. Ankeutvalget nøyer seg her med å peke på at valgloven § 16-1 første ledd bokstav f bestemmer at det er «Stortingets vedtak om hvorvidt stortingsvalget er gyldig» som kan påklages til Høyesterett, jf. § 15-1 og § 16-12. Dette er en særlig klageordning hvor et søksmål mot Stortinget tas ut direkte for Høyesterett. Ankeutvalget finner det klart at Høyesterett i forbindelse med en slik klage ikke kan ta stilling til krav om fastsettelsesdom for brudd på EMK P1-3 eller erstatning utmålt etter EMK artikkel 41. Også kravene i påstandens punkt 1 og 3 må derfor avvises.
(20)Kjennelsen er enstemmig.