(1)Saken gjelder brudd på besøksforbud.
(2)A og B er kjærester. Forholdet har over tid vært turbulent, og til dels preget av triste omstendigheter som har rammet paret.
(3)I løpet av våren 2024 tilkalte B politiet en rekke ganger på grunn av As utagerende og truende adferd. Også A ringte politiet minst én gang for å be om hjelp med B.
(4)I mai 2024 fikk B etter eget ønske voldsalarm. I tillegg ble A ilagt besøksforbud i én måned. Besøksforbudet ble ilagt av allmenne hensyn, jf. straffeprosessloven § 222 a. Det ble begrunnet med at det ellers var grunn til å tro at A ville begå en straffbar handling overfor B. B opplyste gjennom sin advokat at hun ikke ønsket at A ble ilagt besøksforbud, og ba politiet oppheve det. Imidlertid brakte verken hun eller A besøksforbudet inn for retten.
(5)A og B fortsatte å ha noe meldingskontakt etter at besøksforbudet ble ilagt. Også B tok initiativ til denne kontakten.
(6)22. juni 2024 brøt A besøksforbudet fysisk. Om hendelsesforløpet denne dagen skriver lagmannsretten: «Fornærmede spurte tiltalte i tekstmelding om han ville bli med på telttur ved Xelva. Hun sa at hun hadde tatt kontakt med sin advokat for å få fjernet besøksforbudet, og at det skulle bli fjernet om kort tid. Tiltalte bestemte seg for å bli med, og hans bil ble benyttet til turen. De grillet, pratet litt og drakk alkohol. Ut fra hvordan fornærmede etter hvert opptrådte, konfronterte tiltalte henne med om hun hadde tatt piller. Hun var fiendtlig overfor ham og kalte ham diverse ting. Ut fra hennes tilstand klarte ikke tiltalte å hjelpe henne alene. Han ringte derfor til politiet, og politiet kom.»
(7)I desember 2024 ble A tiltalt for å ha krenket besøksforbudet, jf. straffeloven § 168 bokstav b. Tiltalen omfattet også to kroppskrenkelser samt tre andre poster. Ved tilleggstiltalebeslutning i mars 2025 ble tiltalen utvidet til også å omfatte drapstrusler rettet mot B under en krangel i desember 2024.
(8)Vestre Finnmark tingrett avsa 11. april 2025 dom som frifant A for kroppskrenkelsene og bruddet på besøksforbudet. Tingretten mente bruddet på besøksforbudet ikke var rettstridig og frifant med henvisning til den alminnelige rettsstridsreservasjonen.
(9)A ble dømt for truslene mot B samt forulemping av offentlig tjenesteperson under utføring av tjenesten og for å ha unnlatt å rette seg etter pålegg gitt av politiet, til samfunnsstraff på 40 timer, subsidiært fengsel i 30 dager.
(10)Påtalemyndigheten anket tingrettens dom. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og lovanvendelsen ved frifinnelsen for krenkelse av besøksforbudet, samt straffutmålingen.
(11)Hålogaland lagmannsrett avsa 19. september 2025 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1990, frifinnes for post II. 2. For de forholdene hvor skyldspørsmålet er avgjort ved tingrettens dom, fastsettes straffen til samfunnsstraff på 35 timer med en gjennomføringstid på 120 dager, subsidiært fengsel i 25 dager.»
(12)Frifinnelsen ble avsagt under dissens. Flertallet – de to fagdommerne og to meddommere – mente at bruddet på besøksforbudet var straffbart, mens et bestemmende mindretall på tre meddommere kom til at bruddet ikke var rettsstridig.
(13)Påtalemyndigheten har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovanvendelse og straffutmåling.
(14)Det anføres at As brudd på besøksforbudet var rettsstridig. Videre anføres at det klare utgangspunktet for drapstrusler er fengsel. Lagmannsrettens dom påstås opphevet av Høyesteretts ankeutvalg.
(15)A har tatt til motmæle. Det anføres at lagmannsrettens dom er korrekt. A tiltrer begrunnelsen til lagmannsrettens bestemmende mindretall og påstår anken nektet fremmet.
(16)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anke over lagmannsrettens dom kan avgjøres uten ankeforhandling når utvalget enstemmig finner det klart at lagmannsrettens dom helt eller delvis bør oppheves, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd bokstav a.
(17)I norsk strafferett er det et alminnelig vilkår for straffbarhet at den aktuelle handlingen er rettstridig, selv om dette ikke fremgår av straffebudet. Som følge av dette må et straffebud iblant tolkes innskrenkende for å unngå at det ilegges straff for tilfeller som det ikke har vært meningen å ramme med straffansvar. Denne generelle rettsstridsreservasjonen er omtalt slik i HR-2025-604-A avsnitt 26: «Det er på det rene at det i straffebudet må innfortolkes en rettsstridsreservasjon. Om slike rettsstridsreservasjoner generelt uttaler Andenæs mfl., Alminnelig strafferett, 6. utgave 2016, side 157: ‘Å si at en handling ikke er rettsstridig, gir aldri noen begrunnelse for straffrihet, men uttrykker resultatet av en tolkningsprosess som leder til at gjerningen ikke rammes av straffebudet til tross for at det går inn under ordlyden. Ved denne tolking vil en vurdering av handlingens samfunnsmessige forsvarlighet ofte spille en sentral rolle.’»
(18)I forbindelse med utarbeidelse av ny straffelov ble det vurdert å ha en egen bestemmelse i straffelovens alminnelige del som ga uttrykk for rettsstridsreservasjonen. Departementet fant imidlertid at det ikke ville være en god løsning, blant annet fordi det kunne «være fare for at en lovfesting av rettsstridsreservasjonen i straffeloven feilaktig kan oppfattes som en helt generell adgang til å frita for straff på bakgrunn av en konkret rimelighetsbetraktning i det enkelte tilfelle», jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 214. Det er altså ikke slik at rettsstridsreservasjonen åpner for å frita for straff ut fra en alminnelig rimelighetsbetraktning.
(19)Ved besøksforbud er problemstillingen aktuell der det er den som besøksforbudet skal beskytte, som tar kontakt. Dette vil imidlertid som hovedregel ikke innebære straffrihet, jf. Rt-2015-877 avsnitt 13: «Utvalget viser imidlertid til at den et besøksforbud er ment å beskytte, som hovedregel ikke med straffriende virkning for den forbudet er rettet mot, kan samtykke i at vedkommende tar kontakt. Dette følger av at straffeloven § 342 første ledd bokstav b beskytter både private og offentlige interesser, og at besøksforbud kan nedlegges selv om den det er ment å beskytte motsetter seg det. …»
(20)Samme synspunkt er lagt til grunn i HR-2024-2082-U, jf. avsnitt 13. Hovedregelen må ses i lys av at besøksforbud er et av få virkemidler politiet har for å beskytte personer som utsettes for fredskrenkelser fra andre, jf. Rt-2015-34 avsnitt 19. Besøksforbud skal blant annet hindre fremtidige lovbrudd, og ilegges også der det er gjensidige psykologiske bindinger mellom partene, slik tilfellet er i denne saken. Den omstendighet at den som besøksforbudet skal beskytte, ikke ønsker forbudet og selv tar initiativ til kontakt, er gjerne bakgrunnen for at det ilegges av allmenne hensyn.
(21)Lagmannsrettens bestemmende mindretall viser til at A og B befant seg i en vanskelig personlig livssituasjon da besøksforbudet ble ilagt. Dette førte blant annet til at B ruset seg, og at konflikten mellom dem eskalerte slik at påtalemyndigheten fant grunn til å ilegge besøksforbud ut fra allmenne hensyn. Meldinger som ble sendt fra B til A, tyder på at hun slet psykisk og kunne ha selvmordstanker, noe som gjorde at han ble bekymret og kontaktet Fact- teamet som hadde et oppfølgingsansvar for henne. På denne bakgrunn uttaler det bestemmende mindretallet: «Mindretallet mener derfor, slik omstendighetene var da besøksforbudet ble krenket, at formålet og begrunnelsen til å ilegge besøksforbudet etter § 222 a og straffebestemmelsen i § 168 bokstav b ikke gjør seg gjeldende med tyngde. Ingen av partene ønsket et besøksforbud og fornærmede ba via sin advokat om at det ble opphevet. Selv om det gjør seg gjeldende offentlige interesser ved at det oppsto hendelser og krenkelser som gjorde at politiet måtte rykke ut til tiltalte og fornærmede, så griper besøksforbudet inn i deres personlige frihet og må veies opp mot partenes ønske om å få være sammen i en vanskelig livssituasjon. Mindretallet har særlig vektlagt at det var fornærmede som tok kontakt og foreslo teltturen, samt at tiltalte var bekymret for hennes psykiske helse og hadde varslet om dette, samt at besøksforbudet var kortvarig og nær utløp. Fornærmede hadde også i forkant av teltturen informert tiltalte om at hun hadde bedt om at besøksforbudet skulle oppheves. På denne bakgrunn finner mindretallet at det vil stride mot den allmenne rettsfølelsen å straffe tiltalte for brudd på det ilagte besøksforbudet.»
(22)Ankeutvalget ser det slik at begrunnelsen ikke er tilstrekkelig til å konkludere med at det vil være rettsstridig å straffe bruddet på besøksforbudet. Begrunnelsen synes å forutsette at frifinnelse kan bygge på en konkret rimelighetsbetraktning, fremfor en vurdering av den samfunnsmessige forsvarligheten av handlingen basert på de hensyn straffeloven § 168 bokstav b skal ivareta. Mindretallet har i denne forbindelse trukket inn omstendigheter som naturlig hører hjemme under straffutmålingen.
(23)Ankeutvalget peker på at det blant annet er vist til at formålet og begrunnelsen bak besøksforbud «ikke gjør seg gjeldende med tyngde», at ingen av dem ønsket besøksforbud og at B hadde bedt om at det ble opphevet, samt at inngrepet ved forbudet må veies opp mot ønsket om å være sammen i en vanskelig livssituasjon. Dette er ikke tilstrekkelig til å begrunne at det vil være rettsstridig å straffe brudd på et besøksforbud som lagmannsretten har konstatert at er gyldig ilagt. Det samme gjelder henvisningen til at det var B som tok kontakt og at A var bekymret for hennes psykiske helse. Det er ikke vurdert om han kunne ha ivaretatt sin bekymring på annen måte enn å bli med henne på telttur. Det er heller ikke vurdert om det i en slik situasjon kan være forskjell på kortvarig kontakt, eventuelt på meldinger, og det å bli med på telttur. Som det går fram, oppsto det en situasjon under turen som gjorde at politiet måtte rykke ut.
(24)Ankeutvalget finner etter dette enstemmig at det er klart at lagmannsrettens dom bør oppheves.