(1)Saken gjelder anke over fellende straffedom for grovt bedrageri, jf. straffeloven § 372. Spørsmålet er om saken skulle vært avvist fra domstolene etter straffeprosessloven § 51 første ledd fordi forholdet allerede er rettskraftig avgjort.
(2)Nav anmeldte i juni 2021 A, født 00.00.1970, for trygdebedrageri, jf. straffeloven § 371 bokstav b. Det ble i september 2022 tatt ut tiltale for forholdet. Grunnlaget er i tiltalebeslutningen beskrevet slik: «I periodene fra 23. september 2019 til 12. januar 2020 og fra 15. juni 2020 til 29. november 2020 i Bergen, innleverte han elektroniske meldekort til NAV hvor han opplyste at han hadde arbeidet 145 timer til tross for at han faktisk hadde arbeidet og mottatt lønn for 1043 timer i periodene. De uriktige opplysningene på meldekortene dannet grunnlag for automatisk beregning av dagpenger og medførte at han urettmessig fikk utbetalt brutto kr 123 508,-, hvilket medførte tap eller fare for tap for NAV.»
(3)Ved Hordaland tingretts dom 10. februar 2023 ble A domfelt i samsvar med tiltalebeslutningen. Straffen ble satt til samfunnsstraff i 40 timer. Dommen ble ikke anket.
(4)I september 2023 anmeldte Nav igjen A for trygdebedrageri. Gjerningsperioden var i denne anmeldelsen angitt å være 30. november 2020 til 30. oktober 2022, det vil si etter tiltaleperioden i den første saken, men før tingrettens dom. Det ble 30. juli 2024 tatt ut tiltale for grovt bedrageri, jf. straffeloven § 372. Grunnlaget er i tiltalebeslutningen angitt slik: «I perioden 30. november 2020 til 30. oktober 2022, i ---- 00 i Bergen og/eller annet sted, innleverte han elektroniske meldekort til NAV der han opplyste å samlet ha jobbet 654 timer til tross for at han arbeidet/mottok lønn for 1 943 timer, samt unnlot å oppgi dager med sykemelding. Opplysningene på meldekortene dannet grunnlaget for automatisk beregning og urettmessig utbetaling av tilsammen brutto kr 276 525,- i dagpenger. Dette medførte tap eller fare for tap for NAV.»
(5)Under saksforberedelsen for tingretten anførte A at den nye tiltalen og den tidligere domfellelsen gjaldt et sammenhengende straffbart forhold, og at saken derfor måtte avvises etter straffeprosessloven § 51 første ledd og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 4 (P7-4). Tingretten besluttet at spørsmålet om avvisning skulle avgjøres etter avholdt hovedforhandling.
(6)Hordaland tingrett avsa 15. januar 2025 dom og kjennelse med slik slutning: «SLUTNING I KJENNELSE Begjæring om avvisning tas ikke til følge. DOMSSLUTNING A, født 00.00.1970, dømmes for overtredelse av straffeloven § 372, jf. § 371 bokstav b), og straffeloven § 221, sammenholdt med straffeloven § 79 bokstav a), til fengsel i 120 – hundreogtjue – dager. Fullbyrding av straffen utsettes med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven § 34. Dommen er en tilleggsdom til Hordaland tingretts dom av 10.02.2023, jf. straffeloven § 82.»
(7)A anket både kjennelsen og dommen. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse 7. mars 2025 ble anken over kjennelsen avvist fordi avgjørelsen kunne brukes som ankegrunn mot dommen, jf. straffeprosessloven § 377 første ledd. I samme avgjørelse besluttet lagmannsretten å henvise As anke over dommen, som kun gjaldt saksbehandlingen, til ankeforhandling.
(8)Gulating lagmannsrett avsa deretter 9. september 2025 dom hvor As anke ble forkastet.
(9)A har anket lagmannsrettens dom. Anken gjelder saksbehandlingen. Det er i korte trekk anført at saken reiser prinsipielle spørsmål om rettskraftens grenser ved sammenhengende straffbart forhold. Den tradisjonelle oppfatningen i norsk rett har vært at når deler av et sammenhengende straffbart forhold er rettskraftig pådømt, må hele forholdet anses rettskraftig avgjort i relasjon til straffeprosessloven § 51. Dette er fortsatt riktig etter harmoniseringen av § 51 og EMK P7-4, som skjedde ved blant annet Rt-2011-172. Selv om EMK P7-4 må forstås slik at bestemmelsen ikke stenger for behandling av tiltalen i saken her, kan det i lys av EMK artikkel 53 ikke være riktig at harmoniseringen skal føre til at borgerne får et dårligere vern mot gjentatt forfølgning ved sammenhengende straffbart forhold. Lagmannsrettens forståelse av straffeprosessloven § 51 første ledd er dermed uriktig, og saken skulle vært avvist.
(10)Påtalemyndigheten har tatt til motmæle. Det er særlig anført at saken nå ikke springer ut av samme faktiske handlinger som den forrige saken. At domstolene i den første saken hadde adgang etter straffeprosessloven § 38 til også å pådømme perioden som saken nå gjelder, er ikke ensbetydende med at hele det sammenhengende forholdet må anses rettskraftig avgjort. Også etter den tradisjonelle forståelsen av straffeprosessloven § 51 var rettskraften begrenset til å gjelde den tidsperioden retten faktisk tok stilling til i den første saken. Den tidsperioden og de faktiske handlingene som saken nå gjelder, ble ikke behandlet i den første saken. Påtalemyndigheten og domstolene hadde heller ikke noen foranledning til å vurdere denne tidsperioden, som det fortsatt ikke var inngitt anmeldelse for da den første saken ble pådømt. Lagmannsretten har korrekt kommet til at det i et slikt tilfelle ikke er grunnlag for å avvise saken. I og med at det heller ikke er grunnlag for avvisning etter den tradisjonelle forståelsen av straffeprosessloven § 51, oppstår det ingen prinsipielle spørsmål om straffeprosessloven og EMK skal harmoniseres også der dette vil være til tiltaltes ugunst.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anke til Høyesterett ikke kan fremmes uten samtykke fra ankeutvalget. Utvalget kan bare gi samtykke når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum.
(12)Det følger av straffeprosessloven § 51 første ledd første punktum at dersom det reises «ny sak om et krav som er avgjort ved rettskraftig dom, skal retten avvise saken av eget tiltak». Bestemmelsen må tolkes i samsvar med forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EMK P7-4, jf. HR-2025-2047-A avsnitt 26.
(13)For at en avgjørelse i en sak skal sperre for ny forfølgning, krever EMK P7-4 blant annet at begge saker gjelder samme straffbare forhold. Det avgjørende for om man står overfor samme forhold, er om den faktiske handlingen er den samme. Dersom en ny straffeforfølgning baserer seg på identiske fakta som forrige overtredelse eller fakta som i all vesentlighet er de samme, er det tale om samme straffbare forhold, jf. HR-2025-2047-A avsnitt 46.
(14)I vår sak er det på det rene at handlingene som ble pådømt i Hordaland tingretts dom 10. februar 2023, og handlingene som er beskrevet i tiltalebeslutningen 30. juli 2024, ikke gjelder identiske fakta eller fakta som i all vesentlighet er de samme. EMK P7-4 stenger derfor ikke for tiltalen i vår sak. Dette er heller ikke anført i anken.
(15)Det som er anført i anken, er derimot at straffeprosessloven § 51, slik den tradisjonelt har vært forstått, stenger for at tiltalen i vår sak behandles. Det er vist til at handlingene som ble pådømt i Hordaland tingretts dom 10. februar 2023 og handlingene som er beskrevet i tiltalen 30. juli 2024 må anses som et sammenhengende straffbart forhold. Ankende part anfører at straffeprosessloven § 51 må forstås slik at når et sammenhengende straffbart forhold er rettskraftig pådømt, er hele det straffbare forholdet rettskraftig avgjort. I forlengelsen av dette anføres det at harmonisering mellom straffeprosessloven § 51 og EMK P7-4 ikke skal skje der dette vil være til tiltaltes ugunst, med andre ord dersom vernet etter EMK mot strafforfølgning er snevrere enn hva som følger etter en tradisjonell forståelse av straffeprosessloven § 51. Tiltalen i vår sak må derfor, hevdes det, avvises i medhold av straffeprosessloven § 51, også selv om EMK P7-4 ikke krever et slikt resultat.
(16)Ankeutvalget viser til at det er riktig at det tradisjonelle synet i norsk rett har vært at ved et sammenhengende straffbart forhold er forholdet i sin helhet rettskraftig avgjort. Dersom det etter dom i sak nr. 1 reises tiltale i ny sak om handlinger som inngår i det samme sammenhengende straffbare forholdet, og som gjelder handlinger begått i den tidsperioden som sak nr. 1 avgjorde, må retten avvise tiltalen i sak nr. 2. Dommen i Rt-1931-920 bygger på et slikt standpunkt.
(17)En slik sperrende virkning kan imidlertid bare gjelde for det tidsrommet som er avgjort i dommen i sak nr. 1. Dersom sak nr. 2 gjelder handlinger som strafferettslig ville ha blitt ansett for å inngå i det sammenhengende straffbare forholdet som er avgjort i sak nr. 1, men hvor handlingene er begått etter domstidspunktet i sak nr. 1, er det klart at saken må fremmes, jf. Rt-1978-662. Sak nr. 2 regnes da i prosessuell forstand som et «nytt, selvstendig forhold».
(18)Det samme må etter ankeutvalgets syn gjelde der handlingene i sak nr. 2 er begått etter tiltaleperioden i sak nr. 1, men før dommen i sak nr. 1. Forutsetningen her må riktignok være at retten i sak nr. 1 ikke har vurdert den tidsperioden som er angitt i tiltalen i sak nr. 2. Det er på det rene at så lenge det dreier seg om samme straffbare forhold, kan retten i medhold av straffeprosessloven § 38 bygge på omstendigheter som i tid ligger både før og etter tidsrammen angitt i tiltalen, jf. HR-2025-1117-A avsnitt 28. Noen plikt til dette har imidlertid retten ikke.
(19)Hvis det samtidig skulle være slik at tidsperioden fram til domstidspunktet ble rettskraftig avgjort, selv om retten ikke har vurdert omstendigheter etter tidsrammen i tiltalen, ville det i realiteten medføre en uholdbar begrensning i anklageprinsippet. Situasjonen kan være at handlingene i sak nr. 2 ikke blir kjent for påtalemyndigheten før dom i sak nr. 1, slik at påtalemyndigheten ikke hadde noen foranledning til å vurdere om disse handlingene burde innlemmes i sak nr. 1.
(20)Prosessøkonomiske hensyn peker i samme retning. Gjelder det svært aktive lovbrytere, vil det på et tidspunkt være behov for å sette sluttstrek for å få pådømt de handlingene som er begått når tiltale tas ut. Dersom det etter dette tidspunktet stadig begås nye forhold, vil en ordning hvor straffeprosessloven § 51 har en sperrende effekt for tiden mellom tiltaleperioden og dommen, kunne føre til utsettelser for å la saken omfatte også de nye forholdene, noe som vil kunne kreve ny bevisførsel og behov for kontradiksjon.
(21)Hensynet til tiltalte tilsier heller ikke at straffeprosessloven § 51 skal ha en sperrende effekt i en slik situasjon. En lovbryter bør ikke kunne høres med at han hadde regnet med at handlinger begått mellom tiltale og dom ikke senere skal kunne straffeforfølges. Tvert imot ville det virke støtende om han skulle være beskyttet mot strafforfølgning for handlinger i denne perioden. Prinsippet om etterskuddsdom i straffeloven § 82 medfører at det ved straffutmålingen i sak nr. 2 skal tas hensyn til hva en passende straff ville vært ved samtidig pådømmelse, og den samlede straffen må ikke være strengere enn om alle forholdene hadde vært pådømt samtidig.
(22)Ankeutvalgets konklusjon er derfor at dersom retten i sak nr. 1 ikke har vurdert tiltaleperioden i sak nr. 2, medfører straffeprosessloven § 51 første ledd ikke at sak nr. 1 sperrer for den nye tiltalen, selv om det strafferettslig sett er tale om et sammenhengende straffbart forhold, og tiltaleperioden i sak nr. 2 ligger forut for domstidspunktet i sak nr. 1.
(23)I vår sak er det på det rene at det i Hordaland tingretts dom 10. februar 2023 ikke ble tatt stilling til om tiltalte hadde begått trygdebedragerier i den gjerningsperioden som er angitt i den nye tiltalebeslutningen 30. juli 2024. Straffeprosessloven § 51 stenger derfor ikke for behandling av tiltalen, og det var riktig av tingretten og lagmannsretten å fremme saken. Det spørsmålet som i anken er trukket fram som prinsipielt, nemlig om harmonisering mellom straffeprosessloven § 51 og EMK P7-4 ikke skal skje der dette vil være til tiltaltes ugunst, kommer dermed ikke på spissen.
(24)Ankeutvalget finner på denne bakgrunn enstemmig at det ikke er tilstrekkelig grunn til at anken blir fremmet for Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323. Anken tillates derfor ikke fremmet.