(1)Saken gjelder begjæring fra en siktet om at retten pålegger påtalemyndigheten å innhente en undersøkelse av om vilkårene for varetektsfengsling som oppholdspåbud med elektronisk kontroll er oppfylt.
(2)A er siktet for overtredelse av straffeloven § 281 (uaktsom forvoldelse av død). Han ble ved tingrettens kjennelse 30. september 2025 varetektsfengslet i fire uker på grunnlag av unndragelsesfare. Varetektsfengslingen er senere forlenget.
(3)As forsvarer ba 3. oktober 2025 påtalemyndigheten om å innhente undersøkelse fra kriminalomsorgen av om vilkårene for varetektsfengsling som oppholdspåbud med elektronisk kontroll er oppfylt, jf. påtaleinstruksen § 9-4a første ledd første punktum og straffeprosessloven § 184 b. Påtalemyndigheten avslo begjæringen fordi den mente at oppholdspåbud ikke ville ivareta formålet med fengslingen.
(4)Forsvareren ba 9. oktober 2025 tingretten om å pålegge påtalemyndigheten å innhente undersøkelsen, sml. påtaleinstruksen § 9-4a første ledd andre punktum. Påtalemyndigheten tok til motmæle.
(5)Hordaland tingrett traff 15. oktober 2025 beslutning med slik slutning: «Begjæringen om at retten skal pålegge Påtalemyndigheten å kontakte Kriminalomsorgen for å igangsette undersøkelser av om vilkårene for gjennomføring av varetekt med elektronisk kontroll er oppfylt, tas ikke til følge.»
(6)A anket beslutningen.
(7)Gulating lagmannsrett avsa 23. oktober 2025 kjennelse med slik slutning: «Tingrettens kjennelse oppheves.»
(8)Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning. Det anføres i korte trekk at lagmannsretten uriktig har tolket påtaleinstruksen § 9-4a slik at tingretten hadde en ubetinget plikt til å ta As begjæring til følge. Videre anføres det at kjennelsesgrunnene er mangelfulle.
(9)Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
(10)A har inngitt tilsvar og slutter seg til lagmannsrettens kjennelse. Han anfører videre at begjæringen må tas til følge fordi kriminalomsorgens undersøkelse må være gjennomført for at tingretten skal kunne vurdere om varetektsfengslingen skal gjennomføres som oppholdspåbud med elektronisk kontroll.
(11)A har lagt ned påstand om at anken nektes fremmet.
(12)Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Dette omfatter også tolkning av forskrift gitt i medhold av lov, jf. blant annet Rt-2005-776.
(13)Etter straffeprosessloven § 184 b kan varetektsfengsling gjennomføres ved at siktede tar opphold på et bestemt sted og underlegges elektronisk kontroll, også omtalt som varetekt med elektronisk kontroll (VTEK). Spørsmålet i saken her er om siktede har krav på at kriminalomsorgen gjennomfører en undersøkelse av om han eventuelt vil være egnet til dette.
(14)Begjæringen har sin bakgrunn i at straffeprosessloven § 184 b inneholder et grunnleggende vilkår om at varetektsfengsling med elektronisk kontroll må «anses egnet» for at gjennomføringsformen skal kunne benyttes. Hva som ligger i dette vilkåret er nærmere drøftet i HR-2025-1832-U. Her fremgår det i avsnitt 22 at forarbeidene, Prop. 139 L (2022–2023) punkt 32.3, oppstiller følgende fire kriterier for egnethetsvurderingen: «Det følger som nevnt av første ledd første punktum at oppholdspåbud med elektronisk kontroll må være en ‘egnet’ gjennomføringsform. I dette ligger det at retten for det første må vurdere om formålene med fengslingen etter § 171, § 172, § 173 andre ledd eller § 173 a kan ivaretas med gjennomføringsformen, for det andre om siktede er egnet for slik gjennomføring, for det tredje om det finnes et egnet oppholdssted og for det fjerde om forholdene for øvrig ligger til rette for slik gjennomføring.»
(15)Det første kriteriet er om formålet med fengslingen kan ivaretas med denne gjennomføringsformen. Dersom det er oppfylt, oppstår spørsmålet om siktede er egnet for slik gjennomføring. For å belyse det kriteriet, er det gitt regler i påtaleinstruksen § 9-4a om undersøkelse av om varetekt kan gjennomføres med elektronisk kontroll. Bestemmelsens første ledd lyder: «Dersom påtalemyndigheten vurderer at oppholdspåbud med elektronisk kontroll kan ivareta formålene med varetektsfengsling, skal påtalemyndigheten så snart som mulig ta kontakt med kriminalomsorgen for å igangsette undersøkelser av om vilkårene for slik gjennomføring er oppfylt. Tilsvarende gjelder dersom retten pålegger påtalemyndigheten å initiere slike undersøkelser.»
(16)Den nærmere gjennomføringen av undersøkelsene er regulert i straffegjennomføringsforskriften § 7B-1 og § 7B-2, der det blant annet fremgår at kriminalomsorgen skal foreta disse så snart som mulig etter at påtalemyndigheten har bedt om slik undersøkelse.
(17)Siktede har begrunnet sin begjæring i at en slik vurdering må foreligge dersom retten senere skal kunne beslutte varetektsfengsling som oppholdspåbud med elektronisk kontroll. Han har anført at han derfor har et ubetinget krav på at påtalemyndigheten initierer en slik vurdering. Både tingretten og lagmannsretten la til grunn at en slik vurdering må foreligge for at gjennomføringsformen skal være aktuell, men så ulikt på om siktede har et ubetinget krav på at det gjennomføres en egnethetsundersøkelse.
(18)Ankeutvalget bemerker at verken etter ordlyden i straffeprosessloven § 184 b eller påtaleinstruksen § 9-4a er det et ubetinget krav om en forutgående egnethetsvurdering for at retten skal kunne beslutte varetektsfengsling med elektronisk kontroll. Spørsmålet er ikke uttrykkelig drøftet i forarbeidene til § 184 b. Det er imidlertid uttalelser som synes å bygge på en forutsetning om at det må stilles et slikt krav. I Prop. 139 L (2022–2023) punkt 30.3.4 heter det blant annet: «Politiet og påtalemyndigheten vil etter forslaget på vanlig måte etterforske, pågripe og begjære varetektsfengsling. I de tilfellene der det kan være aktuelt med oppholdspåbud med elektronisk kontroll, må påtalemyndigheten – enten på eget initiativ, eller etter pålegg fra retten – raskt initiere et samarbeid med kriminalomsorgen for å vurdere om vilkårene for slik gjennomføring er oppfylt. […] Dersom fengslingsvilkårene er oppfylt, vurderer retten etter forslaget om vilkårene for gjennomføring av varetekt som oppholdspåbud med elektronisk kontroll er oppfylt. Vurderingen gjøres på bakgrunn av informasjon og anbefalinger fra påtalemyndigheten og kriminalomsorgen. Hvis vilkårene er oppfylt, kan retten beslutte tiltaket ved kjennelse. Retten kan pålegge nødvendige forundersøkelser dersom dette ikke er gjort.»
(19)Statsrådsforedraget til påtaleinstruksen § 9-4a punkt 3.4.4 synes å bygge på samme forutsetning. Egnethetsvurderingen er der blant annet omtalt som «nødvendige forundersøkelser».
(20)I mange tilfeller vil retten være avhengig av at det er foretatt en slik undersøkelse for å kunne vurdere om siktedes bopel og øvrige forhold av betydning innebærer at gjennomføringsformen er aktuell. Som påpekt i Prop. 139 L (2022–2023) punkt 30.3.4 vil dette blant annet kunne omfatte undersøkelse av: «[…] om det finnes andre husstandsmedlemmer og om siktede har arbeid eller tar utdanning som det er aktuelt å videreføre under varetekt. Videre vil kriminalomsorgen måtte undersøke om det er sikkerhetsmessige grunner, hensyn til samboende – voksne og eventuelle barn – eller andre forhold som taler mot oppholdspåbud med elektronisk kontroll.»
(21)Retten er derfor gitt adgang til å pålegge påtalemyndigheten å initiere slike undersøker.
(22)I forarbeidene er det trukket frem at gjennomføring av en egnethetsvurdering skal prioriteres, men ikke nødvendigvis vil være klar når retten behandler spørsmålet om varetektsfengsling. Etter ankeutvalgets syn bør retten ha anledning til å beslutte varetektsfengsling med elektronisk kontroll dersom den, basert på de opplysningene som fremkommer fra påtalemyndigheten og siktede, finner at de lovbestemte vilkårene for dette er oppfylt. Utvalget kan ikke se at forarbeidene innebærer at det må innfortolkes et prosessuelt tilleggsvilkår i straffeprosessloven § 184 b om at det skal foreligge en egnethetsvurdering fra kriminalomsorgen for at retten skal kunne beslutte varetektsfengsling med elektronisk kontroll.
(23)Det forhold at ordningen forutsetter medvirkning fra kriminalomsorgen over tid, kan ikke føre til et annet resultat. Utvalget peker på at slik medvirkning også er påkrevet ved idømmelse av samfunnsstraff, uten at det der er et absolutt krav om at det foreligger en personundersøkelse av siktede, jf. straffeloven § 48 og straffeprosessloven § 161.
(24)Ankeutvalget vil likevel understreke at retten normalt ikke vil ha tilstrekkelige opplysninger til å kunne ta stilling til varetektsfengsling med elektronisk kontroll uten egnethetsvurdering, slik forarbeidene bygger på.
(25)Når det gjelder spørsmålet om siktede kan kreve at det gjennomføres en slik undersøkelse, peker utvalget på at verken ordlyden i straffeprosessloven § 184 b eller påtaleinstruksen § 9-4a gir en slik rett. Forarbeidene til § 184 b omtaler bare påtalemyndighetens plikt og rettens mulighet til å innhente denne, og gir dermed begrenset veiledning for spørsmålet om siktede har rett til å kreve en undersøkelse. Forholdet er imidlertid uttrykkelig omtalt i statsrådsforedraget til påtaleinstruksen § 9-4a punkt 3.4.4, der det heter: «Som påpekt av Riksadvokaten, bør undersøkelsene forbeholdes saker hvor påtalemyndigheten mener oppholdspåbud med elektronisk kontroll fremstår som et noenlunde realistisk alternativ. Det er ikke hensiktsmessig at undersøkelser iverksettes dersom det er åpenbart at forholdene for øvrig ikke ligger til rette for slik gjennomføring, for eksempel på grunn av forhold ved siktede eller siktedes boforhold. Undersøkelser kan også initieres etter begjæring fra siktede eller forsvareren. Påtalemyndigheten er imidlertid ikke pålagt å igangsette undersøkelser etter en slik begjæring. Det er påtalemyndigheten som vurderer om slik gjennomføring av varetekt kan ivareta formålene med varetektsfengsling, og om det skal igangsettes undersøkelser av om vilkårene er oppfylt. Påtalemyndighetens beslutning kan ikke påklages.» (Ankeutvalgets utheving.)
(26)Etter ankeutvalgets syn er det ut fra dette klart at påtalemyndigheten ikke har plikt til å etterkomme en begjæring fra siktede. Systembetraktninger tilsier derfor at om siktede bringer spørsmålet inn for retten, har heller ikke retten plikt til å ta en begjæring til følge. En motsatt løsning ville undergrave påtalemyndighetens mulighet til å avslå en begjæring, og i stedet lede til et betydelig merarbeid for både påtalemyndigheten og retten.
(27)Utvalget tilføyer at det i HR-2025-2096-U avsnitt 27 er lagt til grunn at en egnethetsvurdering som er foretatt av kriminalomsorgen, har begrenset betydning for spørsmålet om hvordan varetektsfengslingen skal gjennomføres. Vurderingen retter seg bare mot kriteriet om hvorvidt siktede er egnet «dersom retten kommer til at grunnlaget for varetekt ivaretas med denne formen for gjennomføring». I en rekke saker om varetektsfengsling vil det på forhånd være klart at oppholdspåbud med elektronisk kontroll ikke er aktuelt selv om siktede skulle være egnet.
(28)Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er noe uklare, men slik ankeutvalget forstår det, har lagmannsretten lagt til grunn at tingretten hadde en ubetinget plikt til å ta siktedes begjæring til følge, jf. straffeprosessloven § 184 b, påtaleinstruksen § 9-4a første ledd og straffegjennomføringsforskriften § 7B-1 og § 7B-2.
(29)Dette er uriktig lovtolking, og lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves. Utvalget går dermed ikke inn på om det også foreligger mangelfulle kjennelsesgrunner.
(30)Kjennelsen er enstemmig.