(1)Saken gjelder internering etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b om unndragelsesfare.
(2)Ved Buskerud tingretts kjennelse 18. september 2025 ble A, født 00.00.1995, internert i inntil fire uker i medhold av utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b. A anket til Borgarting lagmannsrett, som ved kjennelse 22. september 2025 forkastet anken. Ved utløpet av interneringsfristen ba politiet om kjennelse for internering i ytterligere fire uker på samme grunnlag.
(3)Buskerud tingrett avsa 16. oktober 2025 kjennelse der A ble løslatt mot meldeplikt og mot at han tok opphold på oppholdssted bestemt av politiet. Pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted ble gitt varighet til 13. november 2025.
(4)Politiet anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 23. oktober 2025 avsa kjennelse om fortsatt internering av A inntil retten eller politiet bestemmer noe annet, men ikke ut over 13. november 2025.
(5)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovtolkning. Det er i korte trekk anført at domstolene ved vurdering av om en internering er lovlig, har plikt til å vurdere gyldigheten av vedtaket som pålegger utreiseplikt, og da særlig om prinsippet om non- refoulement er til hinder for retur. EU-domstolens dom i sak C-313/25 tilsier at tidligere praksis må justeres. Lagmannsrettens lovtolkning er uriktig, og det er ikke foretatt noen prejudisiell prøving. Kjennelsen må oppheves.
(6)Påtalemyndigheten har tatt til motmæle. Det er anført at anken faller utenfor ankeutvalgets kompetanse etter straffeprosessloven § 388 første ledd, og at anken uansett må forkastes fordi lagmannsrettens lovtolkning er riktig.
(7)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at ved anke over kjennelser om tvangsmidler etter utlendingsloven gjelder bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 26 tilsvarende så langt de passer, jf. utlendingsloven § 99 a. Anken er en videre anke over kjennelse. Ankeutvalgets kompetanse er dermed begrenset til å prøve lagmannsrettens generelle lovtolking og saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse. Anken retter seg mot lovtolkingen hva gjelder spørsmålet om domstolene i en interneringssak må prøve gyldigheten av det underliggende forvaltningsvedtaket. Dette kan utvalget prøve.
(8)Utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b gir hjemmel for internering hvor det er «konkrete holdepunkter for at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket». Internering kan også skje under behandlingen av en sak som kan føre til et slikt vedtak, jf. § 106 første ledd bokstav b siste punktum.
(9)I henhold til utlendingsloven § 106 tredje ledd andre punktum og EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f kan internering begrunnet i unndragelsesfare bare besluttes «når det treffes tiltak med sikte på utsendelse».
(10)Paragraf 106 gjennomfører forpliktelsene etter Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold (returdirektivet) artikkel 15, se Prop. 3 L (2010–2011) punkt 11.1.5. I direktivet artikkel 15 nr. 4 heter det at «når det viser seg at det av rettslige eller andre grunner ikke lenger er rimelig å regne med uttransport», skal vedkommende løslates umiddelbart.
(11)Returdirektivet er en del av Schengen-regelverket, som Norge er bundet av gjennom tilknytningsavtale 18. mai 1999. Direktivet regulerer bare retur til tredjeland utenfor Schengen-området, jf. artikkel 3 nr. 3, se Prop. 3 L (2010–2011) side 15. Rettspraksis fra EU-domstolen vedrørende returdirektivet er bindende for medlemslandene i EU, men ikke for Norge. For Norges del vil praksis fra EU-domstolen likevel være av sentral betydning ved tolkningen av direktivet, jf. Prop. 3 L (2010–2011) side 8, der det blant annet vises til at Schengen-avtalen artikkel 9 uttrykker partenes målsetting om å komme fram til en mest mulig ensartet anvendelse og tolkning. Det samme følger av HR-2024-1109-A avsnitt 35.
(12)I Rt-2014-220 avsnitt 13–14 ble det lagt til grunn at det i saker om internering ikke skal skje noen prejudisiell prøving av om det foreligger et gyldig vedtak om utsendelse. Det ble vist til at siden internering kan skje selv om saken fortsatt er til behandling, er gyldig vedtak ikke et vilkår for internering. Dette er fulgt opp i HR-2019-2282-U avsnitt 16–17. Utvalget bemerker imidlertid at disse avgjørelsene må forstås slik at de ikke er til hinder for at det foretas en slik vurdering i de tilfellene dette må gjøres for å oppfylle forpliktelsene etter EMK.
(13)I anken er det anført at EU-domstolens dom 4. september 2025 C-313/25 PPU Adrar medfører at domstolene innenfor returdirektivets virkeområde likevel har en plikt til å vurdere gyldigheten av vedtaket som pålegger utreiseplikt, og da særlig om prinsippet om non-refoulement er til hinder for retur.
(14)Slutningen i dommen lyder slik: «1. Articles 5 and 15 of Directive 2008/115/EC of the European Parliament and of the Council of 16 December 2008 on common standards and procedures in Member States for returning illegally staying third-country nationals, read in conjunction with Article 6, Article 19 (2) and Article 47 of the Charter of Fundamental Rights of the European Union, must be interpreted as meaning that a national court, called upon to review the lawfulness of the detention of an illegally staying third-country national, with a view to his or her removal pursuant to a final return decision, is required to examine, if necessary of its own motion, whether the principle of non-refoulement precludes that removal. 2. Articles 5 and 15 of Directive 2008/115, read in conjunction with Articles 6 and 7, Article 24 (2) and Article 47 of the Charter of Fundamental Rights, must be interpreted as meaning that a national court, called upon to review the lawfulness of the detention of an illegally staying third-country national, with a view to his or her removal pursuant to a final return decision, is required to examine, if necessary of its own motion, whether the best interests of the child and family life, referred to, respectively, in Article 5(a) and (b) of that directive, preclude that removal.»
(15)De bestemmelsene i direktivet som EU-domstolen tolker, er artikkel 15 om frihetsberøvelse og artikkel 5 om at medlemsstatene skal ta «behørig hensyn til barnets beste, familieliv og utlendingens helse, samt respektere vernet mot retur (non-refoulement)».
(16)EU-domstolen tolker bestemmelsene i direktivet i lys av EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 6 om retten til frihet og sikkerhet, artikkel 7 om retten til respekt for familieliv, artikkel 19 nr. 2 om vern mot retur, artikkel 24 nr. 2 om hensynet til barnets beste og artikkel 47 om retten til et effektivt rettsmiddel og en rettferdig rettergang. Disse rettighetene er også sikret i EMK artikkel 3, 5, 6, 8 og 13.
(17)Prinsippet om non-refoulement følger også av Grunnloven § 93, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 7 og flyktningkonvensjonen artikkel 33 nr. 1. I tillegg fastsetter utlendingsloven § 73 at prinsippet om non-refoulement gjelder ved alle former for vedtak etter utlendingsloven og iverksettelse av disse.
(18)Retten til vern mot retur følger altså ikke bare av returdirektivet artikkel 5, men også av en rekke andre regler som Norge er bundet av, og som kommer til uttrykk ulike steder i lovverket. Da returdirektivet skulle gjennomføres, mente departementet derfor at artikkel 5 ikke nødvendiggjorde endringer i norsk rett, jf. Prop. 3 L (2010–2011) side 19.
(19)Lagmannsretten har lagt til grunn at EU-domstolens dom innebærer at domstolene ved vurderingen av lovligheten av internering må vurdere om prinsippet om non-refoulement, hensynet til barnets beste og retten til familieliv er til hinder for utsendelse av utlendingen. Utvalget er enig i dette. I tillegg til den siterte slutningen, viser utvalget særlig til avsnittene 54–66 og 78–80 i dommen.
(20)Om den vurderingen som må foretas, har lagmannsretten blant annet uttalt: «Etter lagmannsrettens syn følger det av utlendingsloven §§ 99 og 106, og særlig når disse bestemmelsene tolkes i lys av blant annet returdirektivet artikkel 15 nr. 4, at domstolene i den enkelte interneringssak må vurdere om interneringen vil ‘sikre iverksettingen’ av en utsendelse, herunder om det er rimelig utsikt for at en slik utsendelse kan og vil skje. I en slik vurdering må domstolene vurdere om det foreligger opplysninger som tilsier at prinsippet om non-refoulement, hensynet til barnets beste eller familielivet innebærer at det ikke er utsikt til at utsendelse kan skje. En slik plikt følger for så vidt også allerede av domstolenes plikt til å påse at avgjørelser er i samsvar med Grunnloven og EMK. … I de aller fleste sakene om internering vil utlendingsmyndighetene, Utlendingsdirektoratet og/eller UNE, allerede ha vurdert om utreiseplikten og utsendelse kommer i konflikt med non-refoulement, hensynet til barnets beste eller familielivet. En full prøving av vedtakets gyldighet skjer gjennom søksmål, og innenfor rammene av en interneringssak kan domstolene normalt legge til grunn at en utsendelse vil kunne skje i samsvar med vedtaket som er fattet. Om vilkårene for internering er oppfylt, beror likevel på en nåtidsvurdering der domstolene må vurdere om det foreligger opplysninger som setter utsiktene for utsendelse i et nytt lys.»
(21)Etter ankeutvalgets syn er dette uttrykk for riktig lovtolkning. Utvalget tilføyer at denne plikten til å påse at utsendelse ikke vil stride mot vernet mot retur, ikke går lenger enn hva som allerede følger av Grunnloven, EMK og utlendingslovens bestemmelser.
(22)Det er imidlertid ingenting i EU-domstolens dom som tilsier at domstolene må prøve gyldigheten av det underliggende vedtaket for øvrig. Det samme har lagmannsretten lagt til grunn.
(23)Lagmannsrettens kjennelse bygger dermed på riktig lovtolkning.
(24)I motsetning til hva som hevdes i anken, har lagmannsretten foretatt en konkret vurdering av om det er rimelig å regne med at utsendelse vil skje, jf. returdirektivet artikkel 15 nr. 4. Lagmannsretten har kommet til at det ikke foreligger opplysninger som tilsier at prinsippet om non-refoulement eller hensynet til familielivet er til hinder for at det besluttes internering. Utvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke er holdepunkter for at utsendelse vil være i strid med Grunnloven eller EMK. For øvrig kan ikke utvalget prøve lagmannsrettens konkrete vurdering.
(25)Etter dette forkastes anken.
(26)Kjennelsen er enstemmig.