Straffeloven § 266 om hensynsløs atferd ble ikke anvendt for barn som var vitne til vold

Tiltalte hadde utøvd vold mot sin ektefelle, først ved å slå henne på soverommet, og deretter ved å gripe tak i håret hennes og dunke hodet mot enten en vegg eller et skap i gangen. Ektefellens datter på 15 år hørte krangling, og gikk for å se hva som skjedde. Hun ble da vitne til hendelsen i gangen. I tillegg til tiltale for vold mot ektefellen, ble det tatt ut tiltale for overtredelse av straffeloven § 266 om hensynsløs atferd overfor barnet. Tingretten frifant tiltalte på alle punkter. I lagmannsretten ble tiltalte domfelt for vold mot ektefellen, men frifunnet for overtredelse av § 266, fordi lagmannsretten fant at bestemmelsen ikke var anvendelig. At det var et barn til stede, ble i stedet tillagt vekt i skjerpende retning ved straffutmålingen for volden. Påtalemyndigheten har anket lovanvendelsen til Høyesterett. Høyesterett har kommet til at straffeloven § 266 som hovedregel ikke kan anvendes i tilfeller hvor vold utøves i nærvær av andre. Selv om dette kan ligge innenfor ordlyden, viser forarbeidene at bestemmelsen er ment å ramme handlinger som retter seg mer direkte mot den fornærmede. Praksis har vært at den omstendighet at vold utøves med andre til stede, er en skjerpende omstendighet ved straffutmålingen. Dette gjelder også når barn er til stede, jf. straffeloven § 77 bokstav l, som gir anvisning på at det skal tillegges vekt i skjerpende retning at et lovbrudd er begått i nærvær av barn under 15 år. Å anvende § 266 der noen er vitne til vold, ville innebære en vesentlig utvidelse av bestemmelsens anvendelsesområde. Det må likevel tas forbehold for tilfeller der vold utøves i nære relasjoner, ettersom slike handlinger ofte også er ment å ramme den som er vitne til volden. Det var imidlertid ikke tilfelle i denne saken. Dommen bidrar til å avklare rekkevidden av straffeloven § 266 om hensynsløs atferd. Saksområde: Strafferett, straffeloven § 266. Nøkkelavsnitt: Avsnitt 46–52

(1)Dommer Hellerslia: Sakens spørsmål og bakgrunn

(2)Saken gjelder vold utøvet mot en ektefelle mens et barn var til stede. Spørsmålet er om handlingen i tillegg til å være en straffbar kroppskrenkelse mot ektefellen kan straffes som hensynsløs atferd mot barnet, jf. straffeloven § 266.

(3)A ble 3. mai 2024 tiltalt for én overtredelse av straffeloven § 272, jf. § 271 om grov kroppskrenkelse, jf. post I, to overtredelser av straffeloven § 266 om hensynsløs atferd, jf. post II a og b, og én overtredelse av straffeloven § 263 om trusler, jf. post III. Postene I og II a og b gjaldt samme anledning. Ifølge tiltalen skal han 11. november 2023 ha slått sin ektefelle B i hodet, tatt kvelertak på henne og holdt henne fast i håret mens han slo hodet hennes mot veggen. Dette skal ha skjedd mens fellesbarnet C og særkullsbarnet D overvar deler av hendelsen.

(4)Oslo tingrett avsa 3. juli 2024 dom der tiltalte ble frifunnet for alle tiltalepostene samt for oppreisningskravene som var fremmet av de tre fornærmede.

(5)Påtalemyndigheten anket dommen, og de fornærmede krevde ny behandling av de sivile kravene.

(6)Borgarting lagmannsrett avsa 9. april 2025 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1985, frifinnes for tiltalebeslutningens post II a og b og III. 2. A dømmes for overtredelse av straffeloven § 271 til fengsel i 50 – femti – dager. Fengselsstraffen er utholdt i sin helhet som følge av varetektsfradraget på 164 – etthundreogsekstifire – dager, jf. straffeloven § 83 annet ledd. 3. A forbys å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte B i 1 – ett – år, jf. straffeloven § 57. 4. Straffen er en tilleggsstraff til straffen i Oslo tingretts dom av 4. april 2024, jf. straffeloven § 82. 5. A betaler 40 000 – førtitusen – kroner i oppreisningserstatning til B innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen. 6. A frifinnes for oppreisningskravene fra C og D.»

(7)Dommen er delvis avsagt under dissens. Mens flertallet mente at kroppskrenkelsen i post I var grov, kom et bestemmende mindretall på tre dommere til at det var tale om en alminnelig kroppskrenkelse. En samlet lagmannsrett kom til at tiltalte skulle frifinnes for post II a og b om overtredelse av straffeloven § 266 fordi forholdet ikke rammes av bestemmelsen. For Cs del, jf. post II a, mente retten dessuten at det var uklart hvor hun befant seg da voldsutøvelsen fant sted, og om hun derfor fikk med seg hva som skjedde. Tiltalte ble på samme grunnlag også frifunnet for oppreisningskravene fra barna. Straffen på fengsel i 50 dager var en tilleggsstraff til tidligere dom om brudd på besøksforbud mot ektefellen.

(8)Påtalemyndigheten har anket over lovanvendelsen under tiltalen post I og II b, subsidiært saksbehandlingen. Tiltalte har inngitt motanke over saksbehandlingen og lovanvendelsen under post I vedrørende lagmannsrettens anvendelse av beviskravet.

(9)Høyesteretts ankeutvalg har fremmet påtalemyndighetens anke for lovanvendelsen knyttet til straffeloven § 266, jf. tiltalen post II b. For øvrig ble ankene ikke tillatt fremmet.

(10)Påtalemyndigheten gjør gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av straffeloven § 266 når den har kommet til at bestemmelsen ikke kan anvendes i denne saken. Det følger av ordlyden at vold som utøves i nærvær av andre, vil kunne rammes. Faktum er for lite opplyst til at Høyesterett kan ta stilling til den konkrete lovanvendelsen. Det er derfor lagt ned påstand om at lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves for tiltalen post II b.

(11)A gjør gjeldende at lagmannsretten har forstått straffeloven § 266 korrekt når bestemmelsen ikke er funnet anvendelig, og har lagt ned påstand om at anken forkastes. Mitt syn på saken Hendelsesforløpet

(12)Tiltalte og B, som er fornærmet etter post I og III, giftet seg i 2017 og fikk i 2020 datteren C, som er fornærmet etter post II a. B har to barn fra et tidligere ekteskap. D, født i 2008, er yngst av disse og er fornærmet etter post II b.

(13)Familien har bodd sammen i en leilighet i Oslo siden 2020. Tiltalte ble ved Oslo tingretts dom 27. september 2021 dømt til 30 timer samfunnsstraff for kroppskrenkelse mot ektefellen. Etter at hun i oktober 2023 anmeldte tiltalte for voldtekt og trusler, fikk hun voldsalarm.

(14)Den 11. november 2023 om morgenen utløste B voldsalarmen i leiligheten. Hun har forklart at hun ble utsatt for vold av tiltalte, og at barna C og D var vitner til deler av det som skjedde. Datteren D har forklart at hun først hørte krangling og dunking på soverommet mens hun var på kjøkkenet. Hun så deretter at tiltalte og hennes mor kom ut av soverommet, og at tiltalte slo morens hode mot skapet og veggen i gangen. Tiltalte har benektet å ha utøvet vold.

(15)Saken ble opprinnelig etterforsket som blant annet mulig mishandling i nære relasjoner. Det ble ikke tatt ut tiltale for dette, men for grov kroppskrenkelse, hensynsløs atferd og trusler.

(16)Lagmannsrettens bestemmende mindretall kom til at det var bevist at tiltalte slo ektefellen én gang på kjeven inne på soverommet, og at han tok tak i håret og dunket hodet hennes én gang mot enten veggen eller skapet i gangen, men ikke at det var utøvet vold utover dette. Mindretallet fant det bevist at slaget mot kjeven hadde en viss kraft og førte til en mindre hevelse, som forsvant etter få dager. Når det gjelder dunkingen av hodet, mente det bestemmende mindretallet at denne ikke skjedde med noen særlig kraft. Det går videre fram at en samlet lagmannsrett la til grunn Ds forklaring om at hun var vitne til det som skjedde i gangen. Anvendelsesområdet for straffeloven § 266 Nærmere om problemstillingen

(17)Problemstillingen er om straffeloven § 266 kan komme til anvendelse på et tilfelle der vold utøves i nærvær av et barn, og den som utsettes for volden, er barnets omsorgsperson. Dette foranlediger både et generelt spørsmål om anvendelse av § 266 på tilfeller der en person er vitne til voldsutøvelse, og mer spesielt om bestemmelsen kan anvendes på tilfeller der det er et barn som er vitne, og volden utøves mot en nærstående.

(18)Det klare utgangspunktet ved integritetskrenkelser er at det er like mange overtredelser som fornærmede. Den strafferettslige tradisjonen er likevel at den psykiske belastningen som kan følge av å være vitne til vold, hensyntas som en skjerpende omstendighet ved voldsovertredelsen framfor gjennom bruk av § 266. Anvendelse av § 266 vil derfor ikke nødvendigvis gi noe utslag for den straffen som utmåles for handlingen.

(19)Selv om det ikke nødvendigvis gir utslag for samlet straff, vil anvendelse av § 266 gi den som er vitne til vold, stilling som fornærmet, med de prosessuelle rettighetene dette gir under etterforskningen og domstolsbehandlingen. Det vil dessuten kunne gi rett til oppreisning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3, og markere at handlingen utgjør en integritetskrenkelse også mot den som er vitne til volden.

(20)Både Grunnloven § 96 første ledd og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7 nr. 1 fastsetter det grunnleggende prinsippet om at ingen kan straffes uten hjemmel i lov. Det samme følger av straffeloven § 14. Kravet innebærer at det skal være mulig å forutberegne hvilke handlinger som er straffbare. I HR-2020-955-A settefisk uttrykkes dette slik at en straffebestemmelse må «være så klar at det i de fleste tilfeller ikke vil være tvil om en handling rammes av regelen, og at det er mulig å forutse at straff kan bli konsekvensen av at regelen brytes», jf. avsnitt 22 med henvisninger. Grunnloven § 96 stiller samme krav som EMK artikkel 7, jf. Rt-2014-238 hønsehauk avsnitt 18.

(21)Spørsmålet om klarhetskravet er oppfylt, vil som oftest bero på om den aktuelle handlingen rammes av ordlyden i straffebudet. Problemstillingen i vår sak er noe annerledes. Som jeg straks kommer til, er ordlyden i § 266 svært vidtrekkende, og spørsmålet er om bestemmelsen kan anvendes i alle tilfeller som er dekket av ordlyden. Også dette reiser spørsmål om forutberegnelighet og klarhet. Som eksempel viser jeg til dom fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) 25. juni 2009 Liivik mot Estland, som gjaldt misbruk av offentlig myndighet. Ordlyden i straffebestemmelsen – causing of significant damage – var tolket slik at denne også omfattet moralsk skade for statens interesser. Til dette bemerket EMD i avsnitt 100 og 101: «So broad an interpretation could, in principle, render any breach of law a criminal offence within the meaning of Article 161. … The Court is not satisfied that the applicant could reasonably have foreseen that he risked being charged with and convicted of causing significant moral damage to the interests of the State for his conduct. The Court finds on the whole that the interpretation and application of Article 161 in the present case involved the use of such broad notions and such vague criteria that the criminal provision in question was not of the quality required under the Convention in terms of its clarity and the foreseeability of its effects.»

(22)Selv om forholdet til EMK artikkel 7 ikke skulle komme på spissen, vil hensynet til klarhet uansett være et tolkningsmoment. Ordlyden

(23)Straffeloven § 266 om hensynsløs atferd lyder slik: «Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.»

(24)Gjerningsbeskrivelsen inneholder to vilkår; det må være tale om «hensynsløs atferd» som «krenker en annens fred». Bestemmelsen nevner skremmende og plagsom opptreden som eksempler på hensynsløs atferd. Det vil kunne oppleves både skremmende og plagsomt å være vitne til vold, og det er uansett kun tale om eksempler på hensynsløs atferd.

(25)Videre nevner bestemmelsen «forfølger en person» som eksempel på krenkelse av en annens fred. Eksemplet tyder på at lovgiver særlig har tenkt på handlinger som er rettet mot og har til hensikt å ramme den fornærmede. Dette er likevel ikke en begrensning etter ordlyden, som også dekker fredskrenkelser som skjer «på annen måte». Skyldkravet er forsett. Det er dermed tilstrekkelig at gjerningspersonen innser at atferden er hensynsløs og krenker en annens fred, jf. straffeloven § 22 første ledd bokstav b, eller holder dette for mulig og velger å handle selv om dette skulle bli virkningen, jf. bokstav c.

(26)Ordlyden rammer altså vidt og vil også kunne omfatte fredskrenkelse i form av å være vitne til vold. Forarbeidene

(27)Bestemmelsen avløste straffeloven 1902 § 390 a uten realitetsendringer, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 148. Eksemplet forfølgelse ble tatt inn i bestemmelsen i 2016 for å klargjøre at den ga vern mot personforfølgelse, men uten at det var meningen å endre realiteten, jf. Prop. 42 L (2015–2016) side 24.

(28)Paragraf 390 a kom inn i den tidligere straffeloven i 1955 som følge av at Høyesterett i den såkalte telefonsjikanesaken, Rt-1952-989, kom til at forholdet ikke ble rammet av straffeloven. Dommen førte til at Straffelovrådet fikk i oppdrag å utrede strafferettslig vern mot fredskrenkelser.

(29)Dagens bestemmelse bygger på Straffelovrådets forslag, som er gjengitt i Ot.prp. nr. 41 (1954) side 21 følgende. Rådet nevner flere eksempler på at straffeloven ikke ga et tilstrekkelig vern mot fredskrenkelser – telefonsjikane, plagsomme personlige henvendelser, leieboersjikane i form av blant annet støy samt skremsler og falske ulykkesbudskap. Det ble vurdert å gi detaljerte regler som ville ramme kjente former for krenkelser, men siden det ikke er mulig å ha overblikk over alle typer fredskrenkelser, gikk rådet inn for «en vid regel som yter et mer utstrakt vern mot psykiske krenkelser i sin alminnelighet». En innvending var at en vid regel «vil få et nokså ubestemmelig anvendelsesområde og derfor kan føre til usikkerhet i rettsanvendelsen». Til dette uttalte rådet: «Det er imidlertid klart at et slikt straffebud ikke kan ha som oppgave å beskytte individet mot enhver form for forstyrrende eller plagsom opptreden. Et stykke på vei må man nøye seg med å være helt uten eller bare ha sivilrettslig beskyttelse. Det blir her som så ofte ellers domstolenes oppgave å trekke grensen mellom de straffbare og de ikke straffbare krenkelser, og i siste instans er det Høyesterett som må sørge for enhet i rettsanvendelsen.»

(30)Vilkårene om at det må være tale om en hensynsløs atferd som innebærer en fredskrenkelse, gir likevel enkelte begrensninger. Straffelovrådet understreker at det er sinnets integritet som beskyttes, ikke økonomisk eller fysisk integritet. Det er pekt på at fysiske krenkelser også kan innebære en hensynsløs fredskrenkelse, men at det neppe er praktisk å anvende bestemmelsene i idealkonkurrens – straffebudet vil «først og fremst få sin betydning når andre paragrafer ikke gir beskyttelse». I tillegg betyr vilkåret om fredskrenkelse at det må ligge innenfor gjerningspersonens forsett at fornærmede skal oppfatte krenkelsen.

(31)Det framgår videre at «hensynsløs» er «en ganske sterk karakteristikk», jf. proposisjonen side 23. Det heter at vurderingen vil være konkret, og at tid, sted og fornærmedes individuelle forhold vil ha betydning, slik som om fornærmede er en særlig sårbar person.

(32)For vårt spørsmål viser jeg også til at det på side 24 sies at «hensikten med handlingen vil her som ellers spille en stor rolle ved avgjørelsen av hvor langt bestemmelsen rekker». Jeg forstår uttalelsen slik at tiltaltes subjektive forhold vil kunne inngå som et vesentlig moment i vurderingen av om bestemmelsen får anvendelse i det konkrete tilfellet.

(33)Departementet var enig i at den beste løsningen var en generelt utformet bestemmelse, jf. proposisjonen side 25. Dette ville gi «større sikkerhet for at man ikke blir uten mulighet for å kunne reagere mot utslag av utilbørlig opptreden som man ikke direkte har hatt for øye ved utformingen av lovteksten». Samtidig heter det at påtalemyndighet og domstoler da må «antas å ha større frihet til å avsile de tilfelle hvor det etter en rimelig vurdering av forholdene ikke er på sin plass å anvende straff».

(34)Krenkelser som skjer på en indirekte måte, slik som at en person er vitne til straffbare handlinger, er altså ikke omtalt i forarbeidene. De eksemplene som nevnes, gjelder ulike former for mer direkte forfølgelse og sjikanering av den fornærmede. Det er etter min mening rimelig klart når forarbeidene leses i sammenheng, at kjernen i bestemmelsen er handlinger som er rettet mot og er ment å ramme den fornærmedes fred, og der det straffverdige ved handlingen ikke fanges opp av andre straffebestemmelser. Rettspraksis

(35)Rettspraksis har med utgangspunkt i forarbeidene lagt til grunn at anvendelse av bestemmelsen er avhengig av en konkret helhetsvurdering, jf. Rt-2014-669 avsnitt 18 og HR-2025-1726-A avsnitt 21. Det er i begge disse avgjørelsene også vist til uttalelsen i forarbeidene om at hensikten med handlingen bør spille en stor rolle ved bedømmelsen av om en handling rammes av § 266, se nevnte avsnitt i 2025-dommen og avsnitt 15 i 2014-dommen.

(36)Høyesterett har i HR-2018-112-A anvendt bestemmelsen for en person som var vitne til vold. Tiltalte var dømt i lagmannsretten for mishandling av sin tidligere samboer, jf. straffeloven § 282. En av hendelsene som dannet grunnlag for domfellelsen, var at tiltalte hadde skallet til den tidligere samboerens nye kjæreste mens hun var til stede. Førstvoterende konstaterer først at forholdet sett i sammenheng med tiltaltes øvrige handlinger mot den tidligere samboeren var egnet til å skape frykt for senere mishandling, jf. avsnitt 21. Handlingene hadde imidlertid samlet sett ikke et slikt alvor og omfang at det kunne anses som mishandling etter § 282. I stedet ble hver enkelt handling ansett som overtredelser av andre straffebestemmelser. Når det gjelder volden mot den nye kjæresten, ble tiltalte dømt for grov kroppskrenkelse etter straffeloven § 272, jf. § 271. I tillegg ble handlingen ansett som en fredskrenkelse mot den tidligere samboeren etter § 266. Dette ble begrunnet slik, jf. avsnitt 27: «Angrepet mot [den nye kjæresten] skjedde mens hun var til stede og på grunn av hennes forhold til ham, og utgjorde hensynsløs atferd overfor henne som er straffbar etter § 266.»

(37)Jeg kommer tilbake til hvordan dommen må forstås. Særlig om barns rett til beskyttelse

(38)Det følger av Grunnloven § 104 tredje ledd at barn har rett til vern om sin personlige integritet. Etter FNs barnekonvensjon artikkel 19 har staten plikt til å treffe tiltak for å beskytte barn mot alle former for fysisk eller psykisk vold. Ifølge Barnekomiteens General Comment nr. 13, som gjelder forpliktelsene etter artikkel 19, omfatter psykisk vold det å være vitne til vold i nære relasjoner, jf. punkt 20 b og 21 e. Staten har videre en positiv plikt etter EMK artikkel 8 til å beskytte barns rett til privatliv og hjem, som også kan omfatte tiltak for å beskytte barn mot å være vitne til vold i nære relasjoner, jf. EMDs dom 28. mai 2013 Eremia mot Moldova, avsnitt 74–75. Selv om et tolkningsresultat ikke skulle stå i strid med disse bestemmelsene, vil hensynet til beskyttelse av barn kunne utgjøre et argument ved tolkningen, jf. HR-2019-2205-A avsnitt 56.

(39)Europarådets konvensjon 11. mai 2011 om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner («Istanbul-konvensjonen») inneholder mer konkrete bestemmelser. Konvensjonen er gjennomført i norsk rett gjennom lovendringer på de punktene der norsk rett ikke allerede oppfylte forpliktelsene, jf. Prop. 42 L (2015–2016). Dette var bakgrunnen for den tidligere omtalte endringen av § 266 som innebar at forfølgelse ble tatt inn som eksempel. Videre legger EMD vekt på forpliktelsene etter konvensjonen ved fastleggelsen av statens positive plikter etter EMK, se blant annet EMDs storkammerdom 15. juni 2021 Kurt mot Østerrike. Forpliktelsene etter konvensjonen vil derfor kunne ha betydning for tolkningen av internrettslige bestemmelser.

(40)Artikkel 26 krever at statene ved utformingen av nasjonale tiltak for voldsofre tar hensyn til rettigheter og behov til barn som er vitne til vold, men så vidt jeg kan se inneholder ikke bestemmelsen noe krav om kriminalisering. Etter artikkel 33 skal statene treffe nødvendige lovgivningstiltak for å kriminalisere «intentional conduct of seriously impairing a person's psychological integrity through coercion or threats». Jeg forstår denne bestemmelsen slik at den gjelder krenkelser som er rettet mot den fornærmede. Den strafferettslige behandlingen av barn som er vitne til vold, er uttrykkelig behandlet i artikkel 46 bokstav d. Det som her kreves, er at statene skal sørge for at det er en skjerpende omstendighet at en overtredelse er begått i nærvær av et barn.

(41)Norsk strafferett oppfyller dette kravet. Dersom vold utøves i nærvær av et barn, vil det klare utgangspunktet være at dette skal tillegges betydning som en straffeskjerpende omstendighet. Ved alvorlige voldstilfeller vil følgen for straffen kunne være større som skjerpende omstendighet enn om en i stedet hadde anvendt § 266 i konkurrens. Et dramatisk eksempel er Rt-2005-1782, der en mor var blitt drept med et spebarn i armene og ved siden av sin sju år gamle datter. Det heter i avsnitt 13 at datteren «må ha blitt påført ubeskrivelige påkjenninger, også fordi en person som hun hadde fått tillit til, utførte udåden». De nevnte omstendighetene var avgjørende for at drapet måtte anses begått under særdeles skjerpende omstendigheter, og for at straffen ble hevet fra 11 til 14 års fengsel. Strafferammen i § 266 er på sin side fengsel i 2 år.

(42)I 2009 fikk straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter et tillegg i bokstav l om at det i skjerpende retning særlig skal tas i betraktning at lovbruddet «er begått i nærvær av barn under 15 år». Forarbeidene til lovendringen omtaler ikke spørsmålet om belastningene for barnet kan fanges opp ved å anvende straffeloven § 266. Om bakgrunnen for endringen heter det i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 398: «Endringen i § 77 har som formål å synliggjøre at barn som blir vitne til straffbare handlinger ofte lider under dette, og det å utsette barn for slike påkjenninger bør i større grad enn i dag gjøres til en straffskjerpende omstendighet. Dette gjelder ikke minst ved voldslovbrudd og seksuallovbrudd. Aldersgrensen er satt til 15 år, ettersom det særlig er yngre barn som har behov for et slikt vern.»

(43)Påkjenningen for et barn av å være vitne til vold vil kunne være særlig stor når volden utøves mot barnets omsorgsperson. Ved overtredelse av straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner vil imidlertid dette kunne fanges opp som en del av grunnlaget for domfellelsen. Bestemmelsen er en kollektivforbrytelse som rammer helheten av ulike krenkelser overfor én eller flere fornærmede, jf. Rt-2011-1403 avsnitt 14–17. Straffeloven § 282 rammer på denne bakgrunn ikke bare handlinger som er direkte rettet mot den fornærmede, men også den mer indirekte skadelige virkningen for et barn som er vitne til vold eller andre krenkelser, jf. Rt-2010-949. Dersom vilkårene for domfellelse etter § 282 er oppfylt, er det derfor klart at det ikke vil være plass for anvendelse av § 266 i konkurrens for et barn som selv er fornærmet etter § 282. Anvendelse av § 266 ved vold i nære relasjoner er derfor bare aktuelt i de tilfellene som ikke når opp til terskelen for mishandling med barnet som fornærmet.

(44)Påtalemyndigheten har også vist til barneloven § 30. I 2010 ble § 30 tredje ledd endret slik at det ble inntatt et forbud mot skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd, altså tilsvarende straffeloven § 266. Det heter i Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) at den forståelsen som er lagt til grunn i proposisjonen, også vil få betydning for tolkningen av straffeloven, jf. side 39. Jeg forstår uttalelsen slik at den særlig retter seg mot de eksemplene som er nevnt – innelåsing, trusler, ydmykelser mv. Problemstillingen der et barn er vitne til vold, er ikke nevnt, og jeg kan ikke se at lovendringen kaster lys over dette spørsmålet. Det samlede rettskildebildet – reelle hensyn

(45)Ordlyden i § 266 rekker svært langt. For eksempel vil krenkelser av den fysiske integritet – volds- og seksualforbrytelser – lett også gripe inn i sinnets integritet for den som selv rammes av vold eller overgrep. Ut fra forarbeidene er det imidlertid ikke meningen, slik jeg leser disse, at bestemmelsen skal anvendes i konkurrens med disse bestemmelsene, uavhengig av hvor hensynsløs atferden måtte være. Bakgrunnen for at bestemmelsen i det hele tatt ble vedtatt, var å ramme straffverdige fredskrenkelser som ikke ellers var straffbare.

(46)Jeg mener at det samme som hovedregel må gjelde for voldshandlinger som skjer i nærvær av andre. Også slike tilfeller vil kunne ligge innenfor ordlyden når den eller de som er vitne til vold, ved dette påføres en fredskrenkelse. Det er imidlertid lang tradisjon for at denne omstendigheten ved voldsutøvelsen tillegges vekt som et straffeskjerpende moment. Straffelovens system er derfor at dette hensynet ivaretas gjennom straffutmålingen. Straffeloven § 77 bokstav l er et lovbestemt uttrykk for dette i de tilfellene der det kunne vært størst grunn til å benytte § 266 for å verne særlig sårbare personer, nemlig ved handlinger begått i nærvær av barn under 15 år. Jeg har vanskelig for å se at det både vil kunne skje en skjerping av straffen for voldslovbruddet, og at tiltalte samtidig dømmes for overtredelse av § 266. Anvendelse av § 266 vil derfor i slike tilfeller kunne sies å bryte med straffelovens system.

(47)Bestemmelsen har da heller ikke, etter hva jeg er kjent med, vært benyttet i en slik sammenheng, utenom ved vold i nære relasjoner, som jeg har nevnt tidligere. Praksis har vært slik til tross for at det åpenbart har vært saker der bestemmelsen etter sin ordlyd kunne ha vært anvendt. En endring av praksis vil derfor langt på vei bety at bestemmelsen, som har vært virksom siden 1955, gis et betydelig utvidet anvendelsesområde. Hensynet til klarhet og forutberegnelighet taler imot en slik utvidelse. Det er etter mitt syn dessuten vanskelig å overskue følgene av å utvide anvendelsesområdet på denne måten.

(48)Fra dette utgangspunktet må det tas enkelte forbehold. Det er en forutsetning for resonnementet at belastningen for den som overværer tiltaltes atferd, fanges opp av straffutmålingen for hovedovertredelsen. Dersom denne ikke er straffbar, eller er mindre straffverdig enn belastningen for den som overværer handlingen, ser jeg ikke bort ifra at det etter omstendighetene kan stille seg annerledes.

(49)Det er videre klart at dersom det utføres vold mot en annen person for å ramme den som er vitne til volden, vil volden i praksis også være rettet mot vitnet. Det er i så fall tale om en handling som ligger nær kjernen i § 266 om forfølgelse og sjikanering, og det er ingen grunn til at bestemmelsen ikke skal ramme slik atferd. At motivet kan ha betydning for rekkevidden av en bestemmelse selv om bestemmelsen ikke krever hensikt, er ikke ukjent fra andre områder, se for eksempel Rt-2010-466 avsnitt 12 om seksuell handling.

(50)Problemstillingen er særlig aktuell for vitner til vold i nære relasjoner. Dersom det er tale om flere krenkelser, men disse ikke i alvor eller omfang når opp til terskelen etter straffeloven § 282, vil det likevel kunne være grunnlag for å slutte at krenkelsene i realiteten er rettet ikke bare mot den som direkte rammes, men også mot andre i nær relasjon som er til stede. Dette har sammenheng med karakteren av vold og andre krenkelser i nære relasjoner. Krenkelsene er ofte ment å skremme og plage flere enn den som direkte utsettes for dem.

(51)HR-2018-112-A må forstås på denne bakgrunn. Volden ble utøvet mot tidligere samboers nye kjæreste, i nærvær av tidligere samboer, og i fortsettelsen av vold og andre krenkelser rettet mot henne. Slik jeg ser det, gir dette en god sammenheng med straffeloven § 282 for tilfeller som ligger nær terskelen etter den bestemmelsen. Andre krenkelser mot samme person vil altså kunne tale for at vold utført i nærvær av personen, i realiteten også er rettet mot denne. Også ved vold i nære relasjoner vil det imidlertid kunne være tilfeldig om andre er til stede. Det må derfor foretas en konkret vurdering.

(52)Jeg oppsummerer slik: Det klare utgangspunktet er at § 266 ikke skal anvendes for den fredskrenkelsen det innebærer å være vitne til en straffbar handling. Dette skal i stedet fanges opp som en skjerpende omstendighet ved straffutmålingen. Anvendelse av § 266 i slike tilfeller krever en særlig begrunnelse knyttet til bakgrunnen for at bestemmelsen ble vedtatt – å ramme straffverdig forfølgelse og sjikanering rettet mot den fornærmede. Spørsmålet om § 266 kommer til anvendelse i saken her

(53)Lagmannsretten mente at straffeloven § 266 ikke kommer til anvendelse for den omstendighet at D var vitne til deler av tiltaltes voldshandling mot hennes mor, men har i stedet lagt vekt på dette som en straffeskjerpende omstendighet.

(54)Lagmannsretten tar utgangspunkt i at straffeloven § 266 ikke kan forstås slik at ethvert vitne til en voldshendelse skal anses utsatt for hensynsløs adferd som krenker vitnets fred, og at dette må gjelde selv om voldsutøvelsen som sådan er hensynsløs og oppleves som svært forstyrrende og plagsom også for vitnet. Det følger av min gjennomgang at jeg er enig i dette utgangspunktet.

(55)Videre viser lagmannsretten til at det kunne ha stilt seg annerledes dersom tiltalte bevisst hadde lagt opp til eller sørget for at barna skulle overvære volden mot deres mor, eller dersom volden var ment å ramme også barna. Også dette er jeg enig i.

(56)Lagmannsretten finner heller ikke at det forhold at § 282 kan få anvendelse for den som er vitne til vold, er overførbar på § 266. Det er riktig som et utgangspunkt, men andre krenkelser vil kunne vise at voldshandlingen i realiteten også er rettet mot den som er vitne til vold.

(57)Jeg finner uansett ikke grunnlag for at det var tilfelle i saken her. Volden startet på soverommet, og barnet kom til underveis fordi hun hørte bråk. Det kan videre ut fra lagmannsrettens bevisvurdering ikke legges til grunn at hendelsen inngår som en del av andre krenkelser rettet mot barnet fra tiltaltes side. Det framstår derfor som nokså tilfeldig at hun var til stede under den siste delen av hendelsen.

(58)Jeg kan etter dette ikke se at frifinnelsen av tiltalte for overtredelse av straffeloven § 266 er basert på uriktig rettsanvendelse. Konklusjon

(59)Anken skal etter dette forkastes.

(60)Jeg stemmer for denne

(61)Dommar Høgetveit Berg: Eg er i hovudsak og i resultatet samd med fyrstvoterande.

(62)Dommer Steinsvik: Likeså.

(63)Dommer Sivertsen: Likeså.

(64)Dommer Bull: Likeså.

(65)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne