(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens kjennelse om forlengelse av varetektsfengsling.
(2)A ble første gang fengslet 7. mai 2024, på bakgrunn av siktelse for grovt heleri. Han har siden vært varetektsfengslet. Siktelsen er senere utvidet.
(3)Påtalemyndigheten tok ut tiltale 30. september 2025. Tiltalen omfatter for siktedes del grov narkotikaovertredelse, grov hvitvasking (to poster) og grovt heleri, eller medvirkning til dette, begått som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe. Tiltalen omfatter også ett tilfelle av grovt heleri eller medvirkning til dette, som ikke er begått som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe.
(4)Påtalemyndigheten har 13. oktober 2025 begjært forlengelse av varetektsfengslingen i 3 uker, frem til 4. november 2025 som er datoen for oppstart av hovedforhandling i tingretten. Fengslingsgrunnen er unndragelsesfare.
(5)Etter initiativ fra forsvarer ble det innhentet en egnethetsvurdering for varetekt med elektronisk kontroll fra kriminalomsorgen. Denne forelå 6. oktober 2025. I vurderingen konkluderes det med at siktede kan være egnet for varetekt med elektronisk kontroll hvis retten finner at grunnlaget for varetekt ivaretas med denne formen for gjennomføring.
(6)Oslo tingrett avsa 14. oktober 2025 kjennelse med slik slutning: «A, født 00.00.1993, kan fortsatt holdes i varetektsfengsel inntil noe annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 4. november 2025. Varetekten gjennomføres med elektronisk kontroll på følgende adresse, jf. straffeprosessloven § 184 b: - Bopel: ----veien 00, 0000 Oslo»
(7)Påtalemyndigheten anket og begjærte oppsettende virkning. Tingretten ga anken oppsettende virkning.
(8)Borgarting lagmannsrett avsa 17. oktober 2025 kjennelse med slik slutning: «A, født 00.00.1993, kan fortsatt holdes i varetektsfengsel inntil noe annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 4. november 2025.»
(9)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovforståelse og saksbehandling. Det er i korte trekk anført:
(10)Det ikke kan legges til grunn at oppholdspåbud med elektronisk kontroll i unndragelsestilfellene kun er begrenset til «enkelte tilfeller». Forarbeidene må forstås slik at denne formuleringen retter seg mot saker som gjelder utenlandske borgere uten særlig tilknytning til Norge.
(11)Tiltalens alvor og karakter er ikke relevante momenter i egnethetsvurderingen. Det sentrale er om den elektroniske kontrollen vil kunne avverge at den siktede unndrar seg videre straffeforfølgning. At tiltalens alvor og unndragelsesfarens styrke ikke kan få utslagsgivende betydning, støttes av Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse i HR-2025-1979-U. Det kan ikke legges vekt på «sårbarheter ved de tekniske løsningene» uten å vurdere om politiets responstid er så kort at unndragelse kan forhindres.
(12)Det anføres at kjennelsesgrunnene er mangelfulle. Lagmannsretten har blant annet ikke tatt stilling til om oppholdspåbud med elektronisk kontroll og passbeslag i kombinasjon er aktuelt. Retten har heller ikke sett hen til lang varetektstid i sine vurderinger.
(13)Påtalemyndigheten har påstått anken forkastet. Det er vist til lagmannsrettens kjennelse, samt til påtalemyndighetens begjæring om forlengelse av varetektsfengslingen og til anken til lagmannsretten.
(14)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken er en videre anke over kjennelse. Høyesterett kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. straffeprosessloven § 388.
(15)Etter straffeprosessloven § 184 b kan varetektsfengsling på bestemte vilkår gjennomføres som opphold på bestemte steder med elektronisk kontroll. Bestemmelsens første ledd lyder: «Retten kan beslutte at fengsling etter § 184 skal gjennomføres som opphold på bestemte steder med elektronisk kontroll, dersom slik gjennomføring utenfor fengsel anses egnet. Oppholdspåbudet kan kombineres med forføyninger nevnt i § 181 første ledd annet punktum.»
(16)Utvalget bemerker at det synes å være enighet om at de formelle vilkår i straffeprosessloven § 184 b andre ledd, som knytter seg til samtykke ved oppholdssted, er oppfylt.
(17)Det sentrale spørsmålet er dermed om vilkåret i første ledd om at gjennomføring av varetektsfengsling utenfor fengsel «anses egnet», er oppfylt.
(18)Dette vilkåret er nærmere drøftet i HR-2025-1832-U, hvor det foretas en grundig gjennomgang av forarbeidene til bestemmelsen. Selv om fengslingsgrunnlaget i den saken var straffeprosessloven § 172, behandles også de ulike fengslingsgrunnlagene i straffeprosessloven § 171. Som det fremgår av avsnitt 22 i kjennelsen, oppstiller forarbeidene, Prop. 139 L (2022–2023) punkt 32.3, på side 311, fire kriterier for egnethetsvurderingen. I forarbeidene heter det: «Det følger som nevnt av første ledd første punktum at oppholdspåbud med elektronisk kontroll må være en ’egnet’ gjennomføringsform. I dette ligger det at retten for det første må vurdere om formålene med fengslingen etter § 171, § 172, § 173 andre ledd eller § 173 a kan ivaretas med gjennomføringsformen, for det andre om siktede er egnet for slik gjennomføring, for det tredje om det finnes et egnet oppholdssted og for det fjerde om forholdene for øvrig ligger til rette for slik gjennomføring, …»
(19)Det første kriteriet i egnethetsvurderingen er altså at gjennomføringen må anses tilstrekkelig for å ivareta formålet med fengslingen. Den nærmere forståelsen av dette kriteriet i forarbeidene er utdypet i HR-2025-1775-U avsnitt 25–27, der det heter: «Departementet går så nærmere inn på fengslingsgrunnlagene i § 171. Drøftelsen innledes slik: ‘Som flere høringsinstanser har pekt på, vil et oppholdspåbud med elektronisk kontroll i mange tilfeller nettopp ikke kunne ivareta formålet med fengslingen. Særlig gjelder dette når fengslingsformålet er å unngå bevisforspillelse.’ Også for saker der det foreligger unndragelsesfare uttaler departementet at man er enig med høringsinstansene i at elektronisk kontroll i mange tilfeller ikke vil kunne ivareta formålet med fengsling. Deretter fremheves at oppholdspåbud med elektronisk kontroll vil ‘kunne være mer praktisk i enkelte saker der siktede varetektsfengsles på grunn av gjentakelsesfare’.’ Etter denne drøftelsen fortsetter departementet slik: ‘Selv om oppholdspåbud med elektronisk kontroll i mange tilfeller ikke vil ivareta formålet med fengslingen, anser departementet det som viktig å åpne for muligheten til å benytte denne gjennomføringsformen i de tilfellene der formålet faktisk kan ivaretas. Departementet opprettholder derfor synspunktet om at ingen fengslingsgrunner utelukkes fra adgangen til å ilegge oppholdspåbud med elektronisk kontroll.’»
(20)Dette innebærer at bruken av oppholdspåbud med elektronisk kontroll ikke er utelukket der fengslingsgrunnlaget er straffeprosessloven § 171 nr. 1 om unndragelsesfare. Adgangen fremstår likevel i slike tilfeller som relativt snever, jf. uttalelsene om at ordningen ved unndragelsesfare «i mange tilfeller ikke vil kunne ivareta formålet», men synes «mer praktisk i enkelte saker der siktede varetektsfengsles på grunn av gjentakelsesfare».
(21)Det er også andre formuleringer på side 261 i proposisjonen som kaster lys over egnetheten av ordningen når formålet med fengslingen er å hindre unndragelse. Ankeutvalget viser her særlig til følgende uttalelse: «Departementet er også enig med flere av høringsinstansene i at oppholdspåbud med elektronisk kontroll i mange tilfeller heller ikke vil kunne ivareta formålet med fengslingen når dette er å unngå unndragelse. Som Øst politidistrikt påpeker, vil det i de fleste tilfeller være utenlandske borgere uten særlig tilknytning til Norge som fengsles med dette formålet. Det vil kunne være utfordrende å finne et egnet oppholdssted dersom tiltalte har manglende tilknytning til Norge. Et påbud om å oppholde seg et sted kombinert med elektronisk kontroll kan heller ikke hindre at en utenlandsk borger tar seg ut av landet. På samme måte som ved bevisforspillelsesfare, mener departementet at det likevel ikke kan utelukkes at unndragelsesfare i enkelte tilfeller kan forebygges med oppholdspåbud med elektronisk kontroll, eventuelt i kombinasjon med for eksempel passbeslag…».
(22)Etter utvalget syn innebærer disse uttalelsene at løsningen bare sjelden vil være egnet for utenlandske borgere uten særlig tilknytning til Norge.
(23)Når det gjelder hvorvidt uttalelsene også er dekkende for bruken av ordningen for norske borgere, bemerker utvalget at det vil være enklere å finne egnet oppholdssted for disse, typisk i hjemmet. Samtidig gjør de øvrige betenkelighetene som departementet peker på seg også gjeldende i slike tilfeller. Heller ikke for norske borgere vil påbud om oppholdssted og elektronisk kontroll nødvendigvis hindre at borgeren reiser ut av landet, selv ikke i kombinasjon med passbeslag. Utvalget bemerker også at unndragelsesfare ikke forutsetter at den siktede reiser utenlands, men også omfatter eventuell unndragelse i Norge. Slik utvalget ser det, er det ikke uttalelser i forarbeidene som tilsier at kriteriet om at formålet med fengslingen kan oppnås ved bruk av ordningen, skal tolkes annerledes for norske borgere enn for utenlandske når det først er konstatert at det foreligger unndragelsesfare, heller ikke der siktede har sterk tilknytning til Norge.
(24)Departementets generelle uttalelser om at elektronisk kontroll i mange tilfeller ikke vil ivareta formålet med fengsling, men at det ikke kan utelukkes at unndragelsesfare i enkelte tilfeller kan forebygges ved oppholdsforbud med elektronisk kontroll, eventuelt sammen med passforbud, innebærer at det må foretas en grundig, konkret vurdering av om de hensynene som i det enkelte tilfellet begrunner fengsling etter § 171 nr. 1, kan ivaretas gjennom bruk av ordningen.
(25)Ved denne vurderingen vil, etter ankeutvalgets syn, forhold som lovbruddets grovhet, betydningen av at lovbruddet er grenseoverskridende og tilknytning til internasjonale kriminelle nettverk, være av betydning fordi dette kan belyse hvor stor unndragelsesfare som faktisk foreligger. Hvor betydelig unndragelsesfaren er, vil igjen ha betydning for om oppholdspåbud med elektronisk kontroll er egnet. Dette har også lagmannsretten lagt til grunn.
(26)Etter utvalgets syn kan det ved egnethetsvurderingen også tas i betraktning at det er visse sårbarheter ved de tekniske løsningene, slik lagmannsretten viste til. Jo større fare for unndragelse, jo mindre egnet vil ordningen være. Dette blir et særlig tungtveiende hensyn der siktede kan tenkes å få profesjonell bistand til å gjennomføre unndragelsen. Det forhold at det er kort utrykningstid for politiet til siktedes bolig er generelt av mindre interesse, ettersom det vil være nærliggende at flukten allerede er startet idet en fotlenke tas av eller deaktiveres.
(27)Når det gjelder egnethetsvurderingen som er foretatt av Kriminalomsorgen, er utvalget enig med lagmannsretten i at denne har begrenset betydning for spørsmålet om hvordan varetektsfengslingen skal gjennomføres. Den omhandler kun kriteriet om hvorvidt tiltalte er egnet «dersom retten kommer til at grunnlaget for varetekt ivaretas med denne formen for gjennomføring».
(28)Forsvarer har vist til HR-2025-1979-U, der ankeutvalget forkastet en anke fra påtalemyndigheten i en svært alvorlig sak, hvor det forelå unndragelsesfare. Til dette bemerker utvalget at avgjørelsen ikke er begrunnet nærmere. Den kan dermed ikke få utslagsgivende vekt i noen retning, jf. HR-2025-1445-U avsnitt 19.
(29)Lagmannsretten har bygget på at tiltalen gjelder alvorlig narkotikakriminalitet og hvitvasking av i underkant av 74 millioner kroner, begått som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, og der tiltalte antas å ha «en svært sentral rolle i det transnasjonale norskmarokkanske nettverket». Den har pekt på at det organiserte kriminelle nettverket som tiltalte mest sannsynlig er en del av, trolig også kan bistå med unndragelse, også om siktede underlegges elektronisk kontroll. Dette må forstås slik at lagmannsretten mener oppholdspåbud med elektronisk kontroll kombinert med passbeslag, ikke er tilstrekkelig. Lagmannsretten har videre vist til at den sterke unndragelsesfaren må «anses for å ha styrket seg nå som hovedforhandling i saken starter om bare tre uker.» Videre har retten vurdert hensynet til lovgivers ønske om å redusere bruken av fengsel som varetektsgjennomføring og hensynet til siktedes familiesituasjon. Den lange varetektstiden er ikke uttrykkelig kommentert, men det fremgår av kjennelsen at lagmannsretten var kjent med at siktede første gang ble fengslet i mai 2024.
(30)Etter utvalgets syn gir lagmannsrettens kjennelse uttrykk for korrekt lovtolking. Det er heller ikke noe å utsette på kjennelsesgrunnene når disse leses i sammenheng.
(31)Anken skal etter dette forkastes.
(32)Kjennelsen er enstemmig.