(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om ikke å innvilge partsstatus til barn i barnevernssak.
(2)C og B er foreldre til A, født 00.00.2011.
(3)Barneverns- og helsenemnda i Østfold traff 22. november 2024 vedtak med slik slutning: «1. C sitt krav om tilbakeføring av omsorgen for A, født 00.00.2011, tas ikke til følge, jf. barnevernsloven § 5-7 første ledd første punktum. 2. C fratas foreldreansvaret for A, født 00.00.2011, jf. barnevernsloven § 5-8. 3. C gis rett til samvær med A to ganger i året av én times varighet på Teams eller annen digital kommunikasjonsplattform jf. barnevernsloven § 7-2 første ledd. 4. Barneverntjenesten gis adgang til å føre tilsyn under samværene mellom C og A. 5. Det skal ikke være telefonkontakt eller annen elektronisk kontakt mellom C og A, herunder på sosiale medier. 6. B gis rett til samvær med A tre ganger i året av to timers varighet, jf. barnevernsloven § 7-2 første ledd.»
(4)Mor krevde overprøving av nemndas vedtak.
(5)Søndre Østfold tingrett avsa 9. mai 2025 dom med slik domsslutning: «1. C sitt krav om tilbakeføring av omsorgen for A, født 00.00.2011, tas ikke til følge, jf. barnevernsloven § 5-7 første ledd første punktum. 2. C fratas foreldreansvaret for A, født 00.00.2011, jf. barnevernsloven § 5-8. 3. Det fastsettes for tiden ikke samvær mellom C og A, herunder ingen telefon- eller annen elektronisk kontakt. 4. B gis rett til samvær med A tre ganger i året av to timers varighet, jf. barnevernsloven § 7-2 første ledd.»
(6)Mor anket dommen for så vidt gjaldt spørsmålet om samvær og foreldreansvar, jf. domsslutningen punkt 2 og 3, til lagmannsretten. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 25. august 2025 ble det gitt samtykke til ankebehandling for samværsspørsmålet. Det ble ikke gitt samtykke til å fremme anken over fratakelse av foreldreansvar.
(7)Mor anket lagmannsrettens beslutning til Høyesterett. Ved ankeutvalgets kjennelse 21. oktober 2025 ble beslutningen opphevet for så vidt gjaldt nektelsen av å gi samtykke til ny behandling av fratakelse av foreldreansvar.
(8)I prosesskriv 27. august 2025 krevde A, ved sin daværende advokat, at han innvilges partsrettigheter i saken, jf. barnevernsloven § 12-3. Mor støttet begjæringen. Far og kommunen tok til motmæle.
(9)Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 15. september 2025 fikk barnet ikke innvilget partsrettigheter.
(10)A har, ved advokat Christiansen, anket beslutningen til Høyesterett. Det er blant annet anført at beslutningen må oppheves på grunn av brudd på kravet til kontradiksjon, da merknadene til begjæringen om partsrettigheter ikke ble oversendt barnets advokat før beslutningen ble avsagt.
(11)C har sluttet seg til anken.
(12)X kommune og B anfører at anken bør nektes fremmet.
(13)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at lagmannsretten har truffet avgjørelsen i form av beslutning. Ved anke over beslutning er Høyesteretts kompetanse begrenset til å prøve lagmannsrettens generelle lovforståelse, og om avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvisteloven § 30-3, jf. § 29-3 tredje ledd. Det sistnevnte alternativet omfatter blant annet at retten har tilsidesatt grunnleggende regler for forsvarlig saksbehandling, for eksempel mangel på kontradiksjon, jf. HR-2021-86-U avsnitt 15.
(14)En avgjørelse om ikke å gi partsrettigheter til fosterforeldre etter tvisteloven § 36-3 treffes ved kjennelse, jf. HR-2022-729-A. Der lagmannsretten har truffet en slik avgjørelse som første instans, har Høyesterett full kompetanse ved anke. Utvalget finner ikke grunn til å ta stilling til om også avgjørelser om ikke å gi partsstatus til barn etter barnevernsloven § 12-3 skal treffes ved kjennelse, siden avgjørelsen må oppheves på et grunnlag som uansett ligger innenfor utvalgets kompetanse etter tvisteloven § 30-3, jf. § 29-3 tredje ledd.
(15)Som nevnt innga far og kommunen merknader til begjæringen om å gi A partsrettigheter, der de motsatte seg begjæringen. Etter det opplyste ble disse prosesskrivene ikke oversendt A’ advokat før avgjørelsen om ikke å ta begjæringen til følge ble truffet. Dette er et klart brudd på retten til kontradiksjon.
(16)Etter tvisteloven § 30-3, jf. § 29-21 første ledd skal feil ved saksbehandlingen tillegges virkning «hvis det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for den avgjørelsen som er anket». Ved brudd på kontradiksjonsprinsippet skal det svært lite til før det leder til opphevelse – det gjelder i realiteten en presumsjon for at feilen kan ha hatt betydning, jf. HR-2023-1622-U avsnitt 14. Lagmannsrettens beslutning må derfor oppheves.
(17)Kjennelsen er enstemmig.