(1)Saken gjelder krav om fastsettelsesdom for at en oppsigelse var urettmessig. Spørsmålet er særlig om kravet skulle vært avvist fordi det ble framsatt etter utløpet av den spesielle søksmålsfristen i arbeidsmiljøloven § 17-4 første ledd.
(2)A arbeidet som miljøterapeut i X kommune. Hun ble ansatt i deltidsstilling i 2009. Stillingsprosenten økte etter hvert, og hun ble ansatt i full stilling i 2016.
(3)Fra 2017 fikk A oppfølgning og tilrettelegging på grunn av problemer med overholdelse av arbeidstid, fraværsmeldinger og tilgjengelighet ved fravær. Hun var periodevis sykmeldt, delvis gradert.
(4)I 2023 ble situasjonen forverret. Hun ble 7. mars 2023 sykmeldt 100 prosent, og har siden vært sykmeldt enten 100 prosent eller 50 prosent. Etter forsøk på tilrettelegging fra kommunen, tett oppfølging og etter hvert formelle irettesettelser, fikk A varsel om mulig oppsigelse i januar 2024. Hun ble oppsagt 14. februar 2024.
(5)A innga 14. august 2024 stevning til Trøndelag tingrett med krav om erstatning etter rettens skjønn. I sluttinnlegg 3. januar 2025 ble påstanden utvidet til også å omfatte krav om å få fastsatt at oppsigelsen var urettmessig.
(6)Trøndelag tingrett avsa 27. januar 2025 dom med slik domsslutning: «1. X kommunes oppsigelse av A er urettmessig. 2. X kommune dømmes til å betale oppreisningserstatning til A med 20 000 – tjuetusen – kroner, med tillegg av forsinkelsesrente i medhold av forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer. 3. X kommune dømmes til å betale A sine sakskostnader med 95 550 – nittifemtusenfemhundreogfemti – kroner.»
(7)Tingretten fant at oppsigelsen var urettmessig etter arbeidsmiljøloven § 15-8 første ledd.
(8)X kommune anket domsslutningen punkt 1 og 3. Kommunen anførte at kravet om fastsettelsesdom skulle vært avvist av tingretten fordi det var framsatt etter utløpet av den spesielle søksmålsfristen i arbeidsmiljøloven § 17-4 første ledd.
(9)Frostating lagmannsrett avsa 24. juni 2025 dom med slik domsslutning: «1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler X kommune til A 29 400 – tjuenitusenfirehundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne av dom.»
(10)X kommune har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling. Det anføres i korte trekk at den spesielle søksmålsfristen på åtte uker i arbeidsmiljøloven § 17-4 første ledd gjelder krav om fastsettelsesdom på en oppsigelses urettmessighet, uavhengig av om arbeidsgiver ønsker å gjeninntre i stillingen, og at fristen også stenger for en utvidelse av påstanden til å omfatte krav om slik fastsettelsesdom.
(11)A har tatt til motmæle og anfører at lagmannsrettens dom er korrekt.
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalget kan oppheve lagmannsrettens dom det «foreligger feil som ubetinget skal tillegges virkning, jf. § 29-21 annet ledd» eller «av andre grunner dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at det er grunnlag for oppheving», jf. tvisteloven § 30-3 andre ledd bokstav d.
(13)Arbeidsmiljøloven § 17-4 første ledd lyder slik: «Ved tvist om oppsigelse, avskjed, brudd på lovens regler om fortrinnsrett eller om det har foreligget ulovlig midlertidig ansettelse, innleie, eller suspensjon, er søksmålsfristen åtte uker. Dersom arbeidstaker bare krever erstatning, er søksmålsfristen seks måneder. Partene kan i den enkelte sak bli enige om en lengre søksmålsfrist.»
(14)Ved tvist om oppsigelse er søksmålsfristen altså åtte uker. Dersom arbeidstaker bare krever erstatning, er søksmålsfristen seks måneder.
(15)I saken her reiste arbeidstaker søksmål med krav om erstatning etter at åtteukersfristen hadde gått ut, men innenfor seksmånedersfristen. Under saksforberedelsene for tingretten ble påstanden utvidet til også å omfatte en påstand om at oppsigelsen var urettmessig.
(16)Lagmannsretten fant at det var adgang til å utvide påstanden på denne måten, selv om det skjedde etter utløpet av fristen på åtte uker. Retten viste til at ordlyden i arbeidsmiljøloven § 17-4 setter en frist for å reise søksmål, men ikke regulerer innholdet i påstanden som nedlegges. Slik ankeutvalget forstår lagmannsrettens dom, mente lagmannsretten at det er tvisteloven som regulerer arbeidstakers adgang til å utvide påstanden slik hun gjorde.
(17)Ankeutvalget finner det klart at lagmannsretten med det bygger på en uriktig lovforståelse, og at lagmannsrettens dom bør oppheves, jf. tvisteloven § 30-3 andre ledd.
(18)Etter ordlyden i arbeidsmiljøloven § 17-4 første ledd er søksmålsfristen seks måneder dersom arbeidstaker «bare krever erstatning». Da søksmålet i saken her ble reist, ble det bare krevd erstatning, og det var dermed korrekt av tingretten å fremme saken til behandling. Kravet om å få kjent oppsigelsen urettmessig må imidlertid etter bestemmelsen reises innen åtte uker. Dersom arbeidstaker hadde fremmet dette kravet da søksmålet ble reist, måtte det ha blitt avvist. Etter ankeutvalgets syn følger det derfor av en naturlig forståelse av ordlyden og sammenhengen i bestemmelsen, at en senere utvidelse av påstanden til å omfatte et slikt krav, også må avvises.
(19)Avgjørelsen i Rt-2006-106, som lagmannsretten har vist til, rokker ikke ved dette. I den saken hadde arbeidstaker gått til søksmål innenfor åtteukersfristen med krav om å få kjent en oppsigelse ugyldig, samt gjeninntreden i stillingen. Etter at arbeidstaker fikk ny jobb frafalt arbeidstaker sitt krav om å gjeninntre i stillingen, og utvidet påstanden til å omfatte krav om erstatning. Dette skjedde etter at seksmånedersfristen var utløpt. En slik begrensning av søksmålet etter å ha overholdt lovens åtteukersfrist er en annen situasjon enn den utvidelse av søksmålet som har skjedd i saken her.
(20)Også reelle hensyn taler med styrke for at det ikke er anledning til å utvide påstanden slik arbeidstaker har gjort i denne saken. Mulighetene for omgåelse av søksmålsfristen på åtte uker fremstår som åpenbar, dersom man i ly av seksmånedersfristen kan reise sak om erstatning, som så etter reglene i tvisteloven kan utvides til å omfatte krav med åtte ukers søksmålsfrist.
(21)Lagmannsrettens dom bygger dermed på feil lovanvendelse, og må oppheves.
(22)Det er i saken her ikke tvilsomt at åtteukersfristen var løpt ut da søksmålet ble utvidet til å omfatte spørsmålet om oppsigelsens rettmessighet. Overholdelse av søksmålsfristen i arbeidsmiljøloven § 17-4 er en absolutt prosessforutsetning. Er fristen oversittet, skal retten avvise saken av eget tiltak, jf. Rt-2009-723 avsnitt 42.
(23)Etter tvisteloven § 29-21 andre ledd bokstav a skal det ubetinget tillegges virkning at «tvingende vilkår for å fremme saken eller avgjøre kravet var tilsidesatt». Lagmannsrettens dom skal da oppheves, jf. tvisteloven § 29-23 tredje ledd første setning, jf. § 30-3 første ledd. Siden opphevelsesgrunnen tilsier at det ikke er adgang til fortsatt behandling av saken, skal kravet om at oppsigelsen er urettmessig dessuten avvises, jf. § 29-23 tredje ledd siste setning og HR-2022-2070-U avsnitt 21.
(24)Lagmannsretten tilkjente A sakskostnader. Med det resultatet ankeutvalget har kommet til, mener utvalget at hver av partene skal bære sine egne sakskostnader for lagmannsretten.
(25)X kommune har krevd sakskostnader for Høyesterett. Basert på styrkeforholdet mellom partene og sett hen til bakgrunnen for avvisning av saken, mener ankeutvalget at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig at partene bærer egne sakskostnader også for Høyesterett, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
(26)Kjennelsen er enstemmig.