En mann var ilagt besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a andre ledd bokstav b. Etter bestemmelsen kan det forbys «å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person». Spørsmålet i saken er om dette også omfatter tilfeller der den som har fått forbudet, oppsøker boligen til den forbudet skal beskytte, på et tidspunkt vedkommende vet at den beskyttede ikke er hjemme. Høyesterett viser til lovskravet i strafferetten. Det innebærer at straff bare kan ilegges når handlingen dekkes av lovens ordlyd. Samtidig understrekes det at også straffebestemmelser må tolkes. Høyesterett mener at det er mest naturlig å forstå ordlyden i straffeprosessloven § 222 a andre ledd bokstav b slik at det å oppsøke en persons hjem kan omfattes av bestemmelsen, også når man vet at personen ikke er hjemme. Denne forståelsen støttes av sammenhengen med de øvrige delene av § 222 a, og det finnes ikke andre rettskilder som tilsier en annen tolkning. På dette grunnlaget kommer Høyesterett til at anken over lagmannsrettens fellende dom må forkastes. Dommen gir veiledning om rekkevidden av et besøksforbud ilagt etter i straffeprosessloven § 222 a, og om adgangen til å ilegge straff ved brudd på slike forbud. Rettsområde: Strafferett. Besøksforbud. Straffeprosessloven § 222 a.
(1)Dommer Bergh: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder anke over lovanvendelsen ved domfellelse for brudd på besøksforbud. Spørsmålet er om det er straffbart å oppsøke boligen til den besøksforbudet skal beskytte, når den som er ilagt besøksforbudet, vet at den beskyttede ikke er hjemme.
(3)A var tidligere i et forhold med B. Oslo politidistrikt besluttet 3. februar 2024 besøksforbud mot A med hjemmel i straffeprosessloven § 222 a. Han ble ilagt forbud mot «å oppsøke, å forfølge og på noe vis å ta kontakt med B, verken personlig eller gjennom telefon, tekstmelding, e-post eller annen elektronisk meddelelse, brev, postkort eller annen skriftlig meddelelse, eller gjennom tredjemann.»
(4)Den 11. april 2024 ble A satt under tiltale etter straffeloven § 168 bokstav b for brudd på besøksforbudet. Grunnlaget var: «Onsdag 27. mars 2024 cirka kl. 21.54 i ---veien 000 i Oslo oppsøkte han Bs bopel til tross for at han er ilagt besøks- og kontaktforbud av politiet den 3. februar 2024.»
(5)Denne tiltalen var en tilleggstiltale. Ved Oslo tingretts dom 5. juni 2024 ble A dømt for forholdene i hoved- og tilleggstiltalen. Domsslutningen lød slik: «1. A, født 00.00.1975, dømmes for overtredelse av straffeloven § 155, overtredelse av politiloven § 30 nr. 1 jf. § 5 og overtredelse av straffeloven § 168 bokstav b til fengsel i 75 – syttifem – dager, jf. straffeloven § 79 bokstav a. Varetekt kommer til fradrag med 2 – to – dager. 2. A dømmes til å betale saksomkostninger med 3 000 – tretusen – kroner.»
(6)A anket dommen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 29. oktober 2024 ble anken over straffutmålingen henvist til ankeforhandling. Anken for øvrig ble nektet fremmet.
(7)Etter anke fra A opphevet Høyesteretts ankeutvalg i kjennelse 20. januar 2025 (HR-2025-106-U) lagmannsrettens beslutning om å nekte fremmet anken over lovanvendelsen under tilleggstiltalen. Ved ny beslutning fra Borgarting lagmannsrett 29. januar 2025 ble også denne delen av anken henvist til ankeforhandling.
(8)Borgarting lagmannsrett avsa 27. mars 2025 dom med slik domsslutning: «1. I tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 60 – seksti – dager. 2. For øvrig forkastes anken.»
(9)A har anket til Høyesterett. Anken gjaldt lovanvendelsen under tilleggstiltalen og straffutmålingen. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 23. juni 2025 (HR-2025-1776-U) er anken over lovanvendelsen tillatt fremmet. Mitt syn på saken Saksforholdet og spørsmålet i saken her
(10)Lagmannsretten gjengir tingrettens beskrivelse av hendelsesforløpet: «Det er ikke omstridt i saken at tiltalte 27. mars 2024 like før kl. 2200 oppsøkte fornærmedes bopel. På denne tiden var forholdet mellom de to avsluttet og tiltalte har forklart at han etter å ha vært på pub på Grønland dro til fornærmedes bopel for å se om han kunne sette igjen en eske med diverse eiendeler tilhørende fornærmede. Selv om han hadde handlingsalternativer valgte han å reise til adressen selv om han var ilagt besøksforbud. Forut for turen til fornærmedes adresse hadde han via en venn fått opplyst at fornærmede mest sannsynlig var på arbeid frem til rundt kl. 2200 denne kvelden. Han vurderte det derfor slik at muligheten for å påtreffe fornærmede var svært liten. Fornærmede har forklart at han fikk installert et webkamera utenfor hybelen han leide i ---veien 000 og at dette ble gjort fordi han var redd for tiltalte. Den aktuelle kvelden fikk han varsel på telefonen om at tiltalte var utenfor inngangsdøra til hybelen. Han har ellers forklart at han allerede i januar 2024 hadde gitt beskjed om at han ikke ville ha eiendelene sine som tiltalte oppbevarte.»
(11)Det på det rene at B ikke var hjemme da A oppsøkte boligen. Ut fra det faktum tingretten fant bevist, og som prøvingen i lagmannsretten og Høyesterett må bygge på, var A på forhånd klar over at B ikke var hjemme. I skranken i Høyesterett er det opplyst at A ikke hadde med seg den esken som tingretten beskriver. Tingrettens beskrivelse må dermed forstås slik at As formål med å oppsøke Bs bolig var å undersøke om han på et senere tidspunkt kunne sette igjen en eske.
(12)Spørsmålet i saken er etter dette om A kan dømmes for brudd på besøksforbudet, selv om B ikke var hjemme og A visste dette. Min videre drøftelse gjelder en slik situasjon. Lovskravet
(13)Rekkevidden av straffansvaret må fastlegges innenfor rammene av det strafferettslige lovskravet slik dette kommer til uttrykk i Grunnloven § 96, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7 og straffeloven § 14. Dette er behandlet i en rekke tidligere avgjørelser fra Høyesterett. Jeg viser her til HR-2025-1575-A avsnitt 15 til 19.
(14)En vesentlig side av lovskravet er det såkalte klarhetskravet. Innholdet i dette er beskrevet i HR-2020-2019-A mobiltelefon avsnitt 16 og 17: «Klarhetskravet innebærer at domstolene ved tolkningen og anvendelsen av straffebestemmelser må påse at straffansvar ikke ilegges utover de situasjoner som selve ordlyden i straffebudet dekker. Manglende støtte i ordlyden avhjelpes ikke av at lovgiver har ønsket å ramme forholdet, eller at forholdet er klart straffverdig. Jeg viser her til avgjørelsene HR-2016-1458-A Haxi avsnitt 8 og Rt-2014-238 Hønsehauk avsnitt 18, begge med videre henvisninger. Det er likevel slik at straffebestemmelser må tolkes, og utgangspunktet ved tolkningen er alminnelig juridisk metode. Klarhetskravet i EMK artikkel 7 er ikke til hinder for dette, men kravet innebærer at det endelige tolkningsresultatet må ha tilstrekkelig forankring i selve loven, slik at hensynet til forutberegnelighet ivaretas. I HR-2019-900-A Eksportkontroll avsnitt 32 uttrykkes dette slik at ‘innholdet i straffebestemmelser må kunne klargjøres fra sak til sak’, men at forutsetningen er at ‘bestemmelsens kjerne etter denne tolkningsprosessen forblir den samme’.»
(15)Ordlyden står altså sentralt. Reelle hensyn kan ikke gi grunnlag for en forståelse som ikke har støtte i ordlyden. Også straffebestemmelser må tolkes, men tolkningsresultatet må ha tilstrekkelig forankring i selve loven. Lovbestemmelsene Straffeprosessloven § 222 a og hjemmelen for straff
(16)Hjemmelen for ileggelsen av besøksforbud i denne saken er straffeprosessloven § 222 a. Grunnvilkårene følger av første ledd. Besøksforbud kan nedlegges «dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil» begå handlinger som angitt i bokstavene a til d. Bokstav a gjelder straffbare handlinger overfor en annen person. Virkeområdet er imidlertid ikke begrenset til straffbare handlinger. Den beskrevne handlingen i bokstav b er å «forfølge en annen person», mens bokstav c gjelder «på annet vis [å] krenke en annens fred».
(17)Hva et besøksforbud kan gå ut på, er regulert i § 222 a andre ledd: «Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys a. å oppholde seg på et bestemt sted, b. å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.»
(18)Selv om det ikke er sagt uttrykkelig i beslutningen, er det på rene at besøksforbudet som denne saken gjelder, er ilagt etter bokstav b.
(19)Hjemmel for straff ved brudd på besøksforbud er straffeloven § 168 bokstav b. Etter denne bestemmelsen kan den som krenker et besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a, straffes med bot eller fengsel inntil ett år. Forholdet mellom straffeprosessloven § 222 a andre ledd og utformingen av besøksforbudet
(20)Ordlyden i besøksforbudet overfor A ligger tett opptil ordlyden i § 222 a andre ledd bokstav b. Besøksforbudet – og også tiltalen – bruker likevel begrepet «oppsøke», som ikke finnes i lovbestemmelsen. Dette var gjort på samme måte i saken Høyesterett avgjorde i HR-2018-2395-A. Førstvoterende uttaler her i avsnitt 15: «Jeg forstår ordvalget som en praktisk klargjøring, slik at ‘oppsøke’ her verken utvider eller innskrenker de handlingene som kan forbys med hjemmel i den siterte delen av lovhjemmelen. Det er uansett ikke anledning til å straffe handlinger som faller utenfor de handlingene som kan forbys etter § 222 a.»
(21)Dette må gjelde på samme måte i dette tilfellet.
(22)Det er for øvrig verdt å merke seg at besøksforbudet overfor A angir en rekke former for kontakt som omfattes av forbudet. Det er ikke tvilsomt at de kontaktformene som angis, ligger innenfor lovens uttrykk «kontakte en annen person». Nærmere om ordlyden i straffeprosessloven § 222 a andre ledd bokstav b
(23)Straffeprosessloven § 222 a andre ledd beskriver altså handlinger som er forbudt – og som kan medføre straffansvar – for den som er ilagt besøksforbud. Spørsmålet i saken her er om bestemmelsen i andre ledd bokstav b rammer det å oppsøke hjemmet til den som forbudet skal beskytte, når den som er ilagt forbudet, vet at vedkommende ikke er hjemme, slik at det ikke kan skje noe fysisk møte.
(24)Andre ledd bokstav b inneholder en oppregning med tre angitte alternativer. Formuleringen «eller på annet vis» angir likevel en sammenheng mellom alternativene. Ved tolkningen av bestemmelsen er det grunn til å se både på den naturlige språklige forståelsen av alternativene hver for seg og på hvordan oppregningen samlet skal forstås.
(25)Den alminnelige forståelsen av å «forfølge» er å følge etter noen. Å oppsøke en persons bolig én enkelt gang faller ikke naturlig inn under begrepet «forfølge». For den samlede forståelsen av bokstav b er det likevel grunn til å merke seg at man utvilsomt kan forfølge en person ved å følge etter vedkommende selv om personen ikke er klar over at han eller hun blir forfulgt. Dette viser at virkeområdet for bokstav b ikke generelt er begrenset til handlinger som kan lede til direkte kontakt.
(26)Språklig kan man «besøke» både personer og steder. Man kan «besøke» en annens bolig selv om personen ikke er til stede. Samtidig er bokstav b utformet slik at «besøke» her fremstår knyttet til «en annen person».
(27)Det tredje alternativet i oppregningen er «på annet vis kontakte». Slik det også er kommet til uttrykk i utformingen av besøksforbudet mot A, dekker denne formuleringen en rekke ulike former for kontakt og er ikke begrenset til forsøk på å oppnå et fysisk møte. For eksempel er det klart at ethvert skriftlig budskap som etterlates eller leveres på en måte som gjør at den beskyttede kan bli kjent med det, vil rammes. Forbudet vil også være brutt hvis man henvender seg gjennom en annen person, for eksempel ved å be denne formidle noe til den forbudet skal beskytte.
(28)Handlingen i dette tilfellet går ut på å oppsøke hjemmet til den beskyttede på et tidspunkt man vet at vedkommende ikke er hjemme. Det følger av det jeg har påpekt, at hvis man gjør dette og samtidig etterlater en form for budskap – skriftlig, gjennom en annen person eller på annen måte – er det ikke tvilsomt at forbudet er brutt.
(29)Det som er spørsmålet her, er om lovens ordlyd også dekker et tilfelle der man ikke gjør noe annet enn å oppsøke hjemmet.
(30)Et utgangspunkt for vurderingen må etter mitt syn være at en persons bolig er et personlig og privat sted. Ved bedømmelsen av hva som omfattes av «kontakte», må også formålet med handlingen ha betydning. Hvis det ikke kan påvises noen annen grunn til å oppsøke et bestemt sted enn at det er hjemmet til en person som man er pålagt besøksforbud overfor, er det etter mitt syn nærliggende å se handlingen som en form for kontakt.
(31)Som jeg har fremhevet, må det være riktig å se alternativene i bokstav b i sammenheng. Det bestemmelsen beskriver, er handlinger som den som er ilagt besøksforbud, forbys å utføre, og ikke et bestemt resultat – at det oppnås personlig kontakt med den forbudet skal beskytte.
(32)Samlet er det etter mitt syn mest naturlig å forstå ordlyden i § 222 a andre ledd bokstav b slik at det å oppsøke en persons bolig kan rammes av bestemmelsen, selv om man vet at personen ikke er hjemme.
(33)En slik forståelse støttes av sammenhengen med første ledd i § 222 a. Oppregningen her av handlinger som et besøksforbud skal hindre, omfatter som nevnt å krenke en annens fred. Det er ikke tvilsomt at det å oppsøke en persons bolig, selv om vedkommende ikke er hjemme, er en handling som er egnet til å krenke personens fred. Dette kan blant annet begrunnes med at det alltid vil være en mulighet for at den beskyttede blir kjent med at den som er ilagt forbudet, har oppsøkt boligen.
(34)Den faktiske situasjonen i dette tilfellet er egnet til å illustrere dette. Slik det fremgår av tingrettens beskrivelse, hadde B installert et webkamera og fikk varsel på sin telefon. B ble dermed klar over at A befant seg utenfor hans hjem.
(35)Jeg bemerker i denne sammenheng at den som er ilagt et besøksforbud, vil være kjent med bakgrunnen for forbudet. Selv om de formålene med besøksforbud som angis i § 222 a, ikke direkte fremgår av selve beslutningen, vil det for den som ilegges et forbud, være klart at hensikten er å gi et pålegg om så langt det er mulig å «holde seg unna» den personen som forbudet skal beskytte. Dette har etter mitt syn betydning ved tolkningen av § 222 a andre ledd, også når det er tale om å ilegge straff for brudd på bestemmelsen. Lovforarbeidene
(36)Bestemmelser om besøksforbud kom første gang inn i straffeprosessloven § 222 a i 1994. Reglene har vært endret flere ganger, men kjernen har hele tiden vært den samme.
(37)Det synes ikke å foreligge uttalelser i lovforarbeider som i vesentlig grad belyser det tolkningsspørsmålet som foreligger i saken her.
(38)Ved lovendring i 2003 fikk § 222 a en utforming som i store trekk svarer til dagens lovbestemmelse. I Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) side 45 gis en redegjørelse for formuleringen «krenke en annens fred» i første ledd bokstav c. Som ett av eksemplene på en slik krenkelse nevnes her at «en person gjentatte ganger dukker opp på en annens bosted». Dette klargjør at det å oppsøke hjemmet til den et besøksforbud skal beskytte, omfattes av den typen handlinger som besøksforbud tar sikte på å hindre Rettspraksis
(39)Høyesteretts dom HR-2018-2395-A gjaldt, slik jeg allerede har vært inne på, spørsmål om straff for overtredelse av et besøksforbud med tilsvarende innhold som i saken her. Spørsmålet i den saken var om den som var ilagt besøksforbud, kunne straffes for å gå inn i et rom på et treningssenter der den forbudet skulle beskytte, var i gang med å trene.
(40)I avsnitt 22 fremhever førstvoterende at begrepene «forfølge, besøke eller på annet vis kontakte» i straffeprosessloven § 222 a peker mot at tiltalte for å rammes, må utføre en aktiv handling rettet mot den fornærmede. Han viser i denne sammenheng til Rt-2003-1068 og Rt-1998-1106.
(41)I HR-2018-2395-A avsnitt 23 til 25 heter det videre: «I dette tilfellet foretok A en aktiv handling i retning B, ved at han beveget seg fra resepsjonsområdet og inn i treningslokalet, hvor han visste at B oppholdt seg. Men jeg kan ikke se at denne bevegelsen i seg selv er tilstrekkelig til at han kan sies å ha forfulgt henne eller på annet vis kontaktet henne. A begynte å trene da han kom inn i treningslokalet, som altså var relativt stort med mange mennesker i. Han trente noe unna B. Det var i seg selv intet påfallende eller ekstraordinært ved at A trente her. Der er videre ingen opplysninger i lagmannsrettens dom som peker i retning av at A på noen måte henvendte seg til B, heller ikke ved å søke blikkontakt med henne eller lignende. Lagmannsrettens beskrivelse peker mot at A utelukkende drev med sitt. Når dette var situasjonen, er jeg kommet til at A, under sitt opphold på [treningssenter], ikke forfulgte, besøkte eller på annet vis kontaktet B.»
(42)Det avgjørende i denne saken var dermed at selv om det forelå en aktiv handling – å gå inn på treningssenteret – ble denne ansett å ha hatt et annet formål enn å kontakte den personen besøksforbudet skulle beskytte. Tiltaltes videre handlemåte gikk heller ikke lenger enn dette. Reelle hensyn
(43)Slik jeg har fremhevet, har reelle hensyn begrenset betydning ved tolkningen av en straffebestemmelse. Jeg vil likevel komme inn på noen slike hensyn som har vært fremhevet i saken.
(44)Forsvarer har vist til at når § 222 a andre ledd bokstav a gir hjemmel for å ilegge forbud mot å oppholde seg på et bestemt sted, er det ingen grunn til å gi bokstav b en videre rekkevidde enn det som klart ligger innenfor ordlyden. Det følger av lovens oppbygning og er presisert i nyere lovforarbeider, se Prop. 128 L (2022–2023) side 63, at bokstav a og b kan kombineres.
(45)Jeg kan likevel ikke se at forholdet til bokstav a har betydning for det tolkningsspørsmålet som foreligger her. Siktemålet med alternativet i bokstav a har i utgangspunktet ikke vært tilfeller der besøksforbud ilegges til vern for én bestemt person, se blant annet Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) side 23. Selv om det nå er klart at bokstav a kan anvendes også i slike saker, fremstår det upraktisk om man i mange tilfeller skulle være nødt til å anvende bokstav a og b i kombinasjon for å sikre at et besøksforbud får tilstrekkelig rekkevidde. Den generelle virkningen av dette ville bli bruk av mer omfattende besøksforbud enn det er vanlig å ilegge i dag.
(46)Påtalemyndigheten har blant annet vist til effektivitetshensyn. Dersom det ikke kan anvendes straff der den som er ilagt et besøksforbud, har bygd på at den forbudet skal beskytte, ikke er hjemme, må det i saker der hjemmet er oppsøkt, føres bevis om den enkeltes kunnskap. Det strafferettslige beviskravet medfører at en forklaring bare kan settes til side dersom det er bevist utover enhver rimelig tvil at den er uriktig.
(47)Jeg er enig i at effektivitetshensyn kan tale for den lovforståelsen som lagmannsretten har bygd på. I samsvar med det jeg har fremhevet om lovskravet, har slike hensyn likevel begrenset vekt. Vurderingen i dette tilfellet
(48)Det følger av det jeg har gjennomgått, at jeg mener ordlyden i straffeprosessloven § 222 a andre ledd bokstav b naturlig må forstås slik at den rammer det å oppsøke hjemmet til den besøksforbudet skal beskytte, selv om den som er ilagt forbudet, vet at personen ikke er hjemme
(49)Når jeg er kommet til at en slik tolkning er riktig, også når det tas hensyn til klarhetskravet for å ilegge straff, legger jeg som fremhevet, i tillegg til ordlyden i § 222 a andre ledd, vekt på sammenhengen med første ledd, og at den som er ilagt besøksforbud, er fullt kjent med bakgrunnen for forbudet.
(50)Slik jeg ser det, har A ved å oppsøke Bs bolig utført en aktiv handling rettet mot B. I motsetning til det som var Høyesteretts bedømmelse av situasjonen i HR-2018-2395-A, hadde handlingen ikke noe annet formål enn å rette seg mot den som var beskyttet av besøksforbudet. Konklusjon
(51)Etter dette er jeg kommet til at lagmannsrettens lovanvendelse er riktig. Anken må da forkastes.
(52)Jeg stemmer for denne
(53)Dommer Østensen Berglund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(54)Dommer Poulsen: Likeså.
(55)Dommer Stenvik: Likeså.
(56)Dommer Webster: Likeså.
(57)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne