To unge menn var funnet skyldige i å ha hvitvasket utbytte fra et bedrageri på totalt 179 000 kroner. De hadde opptrådt som såkalte «pengemuldyr» ved å la sine bankkontoer bli brukt til å motta utbyttet, som deretter ble overført til en ukjent tredjepart. Den delen av pengene de selv fikk som betaling for hvitvaskingen – om lag 2 000 og 5 000 kroner – ble inndratt etter straffeloven § 67 om inndragning av utbytte. Spørsmålet for Høyesterett var om det er hjemmel til å inndra det resterende utbyttet fra hvitvaskerne – henholdsvis om lag 95 000 og 74 000 kroner – når pengene ikke lenger var i deres besittelse. Det aktuelle grunnlaget for inndragning var straffeloven § 69 første ledd andre punktum, som gir adgang til å inndra verdien av ting som har vært gjenstand for en straffbar handling, jf. første ledd bokstav b. Høyesteretts flertall kom til at det ikke er hjemmel etter straffeloven § 69 til å inndra det resterende utbyttet hos hvitvaskerne. Flertallet begrunner avgjørelsen med at § 69 første ledd andre punktum må tolkes i lys av første punktum, som angir rammene for hva som kan inndras. Når bestemmelsen leses sammen med første punktum bokstav b, må det kreves en nærmere tilknytning mellom den verdien som inndras og den straffbare handlingen enn det som forelå i denne saken. Inndragning i et tilfelle som dette ville ha et rent pønalt formål og dermed få karakter av straff. Spørsmålet om inndragningsadgangen skal være så vid, er etter flertallets syn en oppgave for lovgiver. Dommen er avsagt med dissens. Én dommer mente at § 69 første ledd andre punktum gir hjemmel til å inndra det resterende utbyttet fra hvitvaskerne også i en situasjon som denne. Rettsområde: Strafferett, inndragning, straffeloven § 69
(1)Dommer Vang: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder spørsmål om straffeloven § 69 gir adgang til å inndra hvitvasket utbytte som ikke er i hvitvaskerens besittelse.
(3)A og B ble i 2024 tiltalt for hvitvasking etter straffeloven § 337 bokstav a.
(4)Grunnlaget mot A er beskrevet slik: «Fredag 22. juli 2022 i Oslo mottok han kr 100 000,- på sin bankkonto 0000.00.00000 i Skue Sparebank, som stammet fra bedrageri av C. Samme dag overførte han kr 50 000,- til D, og foretok valutakjøp og kontantuttak på til sammen kr 44 871,25, som han overleverte til en for politiet ukjent person.»
(5)For B er grunnlaget beskrevet slik: «Fredag 22. juli 2022 i Oslo mottok han kr 79 000,- på sin bankkonto 0000.00.00000 i DNB, som stammet fra bedrageri av C. Kort tid senere overførte han kr 50 500,- til pengeoverføringstjenesten Skrill.com, og foretok valutakjøp og kontantuttak på til sammen kr 17 590,84.»
(6)Oslo tingrett avsa dom, henholdsvis 21. juni og 8. oktober 2024, i straffesakene mot A og B. De ble begge dømt etter tiltalen til samfunnsstraff i 60 timer med en gjennomføringstid på 120 dager, subsidiært fengsel i 60 dager.
(7)De ble også dømt til å tåle inndragning av den delen av utbyttet som de mottok som vederlag for hvitvaskingen, jf. straffeloven § 67. A ble idømt inndragning av 2 078 kroner, og B av 5 000 kroner. Påtalemyndigheten fikk ikke medhold i påstandene om inndragning av det resterende utbyttet etter straffeloven § 69 – henholdsvis 94 882 kroner overfor A og 74 000 kroner overfor B.
(8)Påtalemyndigheten anket disse delene av de to avgjørelsene. Borgarting lagmannsrett forente sakene til felles behandling. I dom 2. april 2025 ble de domfelte frifunnet for kravet. Lagmannsretten konkluderte med at det ikke var hjemmel etter straffeloven § 69 til å inndra verdien av et utbytte som ikke var i behold hos hvitvaskeren.
(9)Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett. I korte trekk har påtalemyndigheten anført at det er hjemmel til slik inndragning etter § 69, og at hjemmelen bør benyttes. Selv om utbyttet ikke er i hvitvaskerens besittelse, kan verdien inndras.
(10)A og B har i korte trekk gjort gjeldende at det ikke er hjemmel etter § 69. Det er ikke adgang til inndragning hvis utbyttet ikke er i hvitvaskerens besittelse, og inndragning bør uansett ikke skje. Mitt syn på saken Det straffbare forholdet – nærmere om problemstillingen
(11)Bedrageri er et økende samfunnsproblem. Økonomisk kriminalitet og organisert kriminalitet er tett sammenvevd. De domfelte i vår sak har opptrådt som såkalte pengemuldyr. Ifølge en trusselvurdering for 2024 utarbeidet av Økokrim, er pengemuldyret en nødvendig og integrert del av samfunnsproblemet. Metoden kjennetegnes ved at ofre for bedrageri overfører penger til en muldyrkonto, som igjen brukes til å sende utbyttet videre til konti som disponeres av kriminelle aktører. På denne måten tilsløres det hvor midlene kommer fra, og de plasseres og integreres i den legale økonomien, altså ved hvitvasking.
(12)Dette er også fremgangsmåten som er brukt i saken her. I korte trekk besto de straffbare forholdene i at utbyttet fra et bedrageri på totalt 179 000 kroner ble overført til de domfeltes konti. De overdro deretter det vesentligste av utbyttet videre til ukjent tredjepart, dels i kontanter og dels via pengeoverføringer slik at midlene ble hvitvasket. Politiet har ikke lykkes med å finne personene som gjennomførte bedrageriet eller å spore hvor pengene fra bedrageriet har tatt veien.
(13)De domfelte har altså ikke disponert over utbyttet utover å stille sine konti til disposisjon for bedragerne. Hvis det hvitvaskede utbyttet blir inndratt, påføres A et tap på 94 882 kroner og B et tap på 74 000 kroner.
(14)Spørsmålet er om det er adgang etter straffeloven § 69 til å inndra verdien av et utbytte som har vært gjenstand for hvitvasking, og som ikke lenger er i lovbryterens besittelse. Inndragning etter straffeloven § 69
(15)Hjemmelen til å inndra etter straffeloven § 69 første og andre ledd er formulert slik: «Ting som a. er frembrakt ved, b. har vært gjenstand for, eller c. har vært brukt eller bestemt til bruk ved en straffbar handling, kan inndras. Istedenfor tingen kan hele eller deler av tingens verdi inndras. … Som ting regnes også rettigheter, fordringer og elektronisk lagret informasjon.»
(16)Straffeloven § 69 første og andre ledd gir altså adgang til inndragning av «ting» som på ulik måte har en tilknytning til straffbar handling. Dette kalles også gjenstandsinndragning. Videre er det etter første ledd andre punktum et alternativ å inndra verdien istedenfor tingen. Dette kalles verdiinndragning.
(17)I vår sak er det alternativet i første ledd bokstav b, jf. andre punktum som er påberopt som hjemmel for kravet om inndragning, altså at «tingens verdi» kan inndras «istedenfor» ting som har vært gjenstand for en straffbar handling.
(18)Det beror på en konkret vurdering om inndragning skal idømmes. Bestemmelsen er en «kan-regel», og etter tredje ledd skal det i en bred helhetsvurdering særlig legges vekt på om inndragning er påkrevd og forholdsmessig.
(19)Jeg nevner at det også er adgang til gjenstands- og verdiinndragning av utbytte etter straffeloven § 67 første ledd. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse her, ettersom utbyttet som nå kreves inndratt ikke har tilfalt de domfelte, jf. § 71 første ledd. Det er heller ikke grunnlag for såkalt utvidet inndragning av utbytte etter straffeloven § 68, der formuesgoder kan inndras hvis lovbryteren ikke kan sannsynliggjøre at utbyttet er ervervet på lovlig måte.
(20)Bestemmelsen i § 69 er i det vesentlige en videreføring av straffeloven 1902 § 35. Tidligere rettspraksis og forarbeider er derfor relevant for tolkningen. Kravet til klar lovhjemmel
(21)Rekkevidden av straffansvar må fastlegges innenfor rammene av det strafferettslige lovskravet, slik dette følger av Grunnloven § 96, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 7 nr. 1 og straffeloven § 14. Etter Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 nr. 1 må en bestemmelse som skal danne grunnlag for straff og strafferettslige reaksjoner, være så klart utformet at det i de fleste tilfeller ikke vil være tvil om at en handling rammes av regelen, og at det er mulig å forutse at straff kan bli konsekvensen, jf. blant annet HR-2020-2019-A mobiltelefon avsnitt 14.
(22)Det nærmere innholdet i klarhetskravet er oppsummert i denne avgjørelsen avsnitt 16–17. Lovskravet er ikke til hinder for at ordlyden i straffebestemmelsen tolkes og presiseres gjennom alminnelig juridisk metode. Dette er særlig aktuelt der ordlyden selv inneholder skjønnsmessige ord og utrykk, slik at den språklige meningen er uklar eller formuleringene åpner for ulike tolkningsalternativer. Rekkevidden av straffansvaret må da klargjøres gjennom tolkning, men straffeansvar forutsetter at tolkningsresultatet har tilstrekkelig forankring i ordlyden.
(23)Lovgiver har ikke definert inndragning som straff, men som en strafferettslig reaksjon, jf. straffeloven § 30 bokstav e. En slik reaksjon kan likevel anses som straff etter EMK. Jeg går ikke nærmere inn på dette, men bemerker at kravet til klarhet innebærer at det må være mulig å forutse hva som er konsekvensen av å bryte straffebudet, uansett om følgen er straff eller en strafferettslig reaksjon. Kan et hvitvasket utbytte som ikke er i hvitvaskerens besittelse, inndras hos hvitvaskeren? Ordlyden – sammenhengen mellom verdiinndragning og gjenstandsinndragning
(24)Straffeloven § 69 første ledd første punktum bokstav b gir som nevnt adgang til å inndra «ting» som har vært «gjenstand for» en straffbar handling. I dette ligger det et krav om at gjenstanden som skal inndras, må ha en bestemt tilknytning til en straffbar handling. Typiske eksempler på ting som vil kunne inndras etter dette alternativet, er ulovlig fangst og varer som er ulovlig innført. Et annet eksempel kan være objektet for et forsikringsbedrageri, jf. Rt-1992-601. Alternativet omfatter med andre ord tilfeller der befatningen med den konkrete gjenstanden som søkes inndratt, er omtrent identisk med gjerningsinnholdet i det aktuelle straffebudet, se Magnus Matningsdal, Straffeloven kommentarutgave, kommentar til § 69 første ledd, Juridika, ajourført 1. april 2025.
(25)Utbyttet som ble overført til de domfeltes konti, er i utgangspunktet ting som kan inndras etter denne bestemmelsen. Dette følger også av andre ledd, som sier at «fordringer» regnes som ting. Jeg nevner for øvrig at i forarbeidene er utbytte som har vært gjenstand for hvitvasking, brukt som et konkret eksempel på ting som kan inndras etter bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 346.
(26)Gjenstandsinndragning etter første punktum forutsetter at tingen er i besittelse hos lovbryteren eller den som lovbryteren har handlet på vegne av, jf. straffeloven § 71 tredje ledd første punktum. Ettersom utbyttet i saken her ble overført videre til en ukjent tredjepart, må en eventuell inndragning overfor de domfelte da hjemles i andre punktum hvor tingens verdi kan inndras «istedenfor» tingen.
(27)Uttrykket «istedenfor» er relativt åpent og kan etter en språklig forståelse sies å dekke både en situasjon hvor utbyttet er i lovbryterens besittelse, og der den ikke er det. Ordlyden i § 69 første ledd andre punktum er vid, og vil, når den leses alene, i utgangspunktet kunne gi adgang til verdiinndragning i svært mange situasjoner. En ren tolkning av ordet «istedenfor» løser likevel ikke spørsmålet i saken her. Vilkårene for gjenstandsinndragning i første ledd første punktum fastsetter rammene for hva som kan inndras etter bestemmelsen. Hjemmelen for verdiinndragning og ordet «istedenfor» i andre punktum kan derfor ikke leses isolert, men må ses i sammenheng med adgangen til å inndra ting etter første punktum.
(28)På grunn av sammenhengen mellom gjenstands- og verdiinndragning etter § 69 første ledd, må det etter mitt syn oppstilles et tilsvarende vilkår om tilknytning mellom den straffbare handlingen og verdien som ønskes inndratt.
(29)Verdiinndragning er et alternativ, og ikke subsidiær til å inndra ting. Eksempelvis ble delvis inndragning av verdien valgt i HR-2018-556-A fordi det var for strengt å inndra gjenstanden for den straffbare handlingen – en bolig som var brukt til å dyrke cannabis.
(30)Kravet om tilknytning kan også være oppfylt der tingen av ulike grunner ikke er i behold. Eksempelvis hvis gjenstanden er solgt eller forbrukt, vil en inndratt verdi tilsvarende salgssummen eller verdien av forbruket ha en klar tilknytning til den straffbare handlingen.
(31)Saken vår skiller seg fra disse eksemplene. Forbindelsen mellom verdien som kreves inndratt og den straffbare handlingen, er at de domfelte har stilt sine konti til disposisjon og overført utbyttet videre til ukjente bakmenn. Utbyttet er ikke i de domfeltes besittelse, og de har heller ikke forbrukt det eller disponert over det utover beløpene som er inndratt etter straffeloven § 67. Slik jeg ser det, er tilknytningen mellom verdiene som søkes inndratt og den straffbare handlingen i denne situasjonen klart svakere enn det som ellers kjennetegner gjenstandsinndragning.
(32)Etter min mening vil inndragning i et slikt tilfelle få visse likhetstrekk med utvidet inndragning av utbytte etter straffeloven § 68, hvor det altså er adgang til inndragning av utbytte uten at det kan påvises noen sammenheng mellom den straffbare handlingen og formuesgodet som inndras.
(33)Ordlyden i § 69 første ledd andre punktum lest i sin kontekst trekker derfor i retning av at det ikke er hjemmel til å inndra et hvitvasket utbytte som ikke er i lovbryterens besittelse. Dersom det skal åpnes for en videre adgang til inndragning enn det som følger av rammene for gjenstandsinndragning etter første punktum, må dette ha klar støtte i andre rettskilder. Formålsbetraktninger
(34)Inndragning er som regel begrunnet i et overordnet formål om å gjenopprette situasjonen fordi kriminalitet ikke skal lønne seg. Lovbryterens situasjon skal altså «nullstilles». Dette er beskrevet slik i NOU 1996: 21 side 9 om inndragning av utbytte: «Når gjerningspersonen har oppnådd en vinning ved den straffbare handling, er det et grunnleggende rettferdighetskrav at vedkommende blir fratatt denne vinningen ut fra det synspunkt at ingen skal tjene på å begå straffbare handlinger. Rettferdighetskravet tilsier mao. at gjerningspersonens økonomiske situasjon 'nullstilles' i forhold til den oppnådde vinning før straffen blir utmålt. Dette på samme måten som at tyvegodset blir beslaglagt og deretter vindisert fra tyven».
(35)Adgangen til å inndra ting etter straffeloven § 69 er imidlertid vidtgående og dekker svært ulike situasjoner, i motsetning til inndragning av utbytte etter § 67. Inndragning kan da ha andre og mer blandede formål – både gjenopprettende, forebyggende og pønale, jf. blant annet NOU 2020: 10 side 24.
(36)Inndragning i vår sak er i all hovedsak pønalt begrunnet.
(37)Som nevnt, har de domfeltes befatning med verdiene som kreves inndratt – 94 882 kroner overfor A og 74 000 kroner overfor B – vært at de har stilt sine konti til disposisjon. De har ikke disponert over midlene utover å sende utbyttet videre til ukjent tredjepart.
(38)Inndragning av disse verdiene har da karakter av gjengjeldelse ved å påføre lovbryteren et økonomisk tap – et onde. Å tillate inndragning i denne situasjonen, vil i realiteten viske ut forskjellen mellom inndragning og straff. Etter mitt syn harmonerer dette dårlig med at lovgiver har definert inndragning som en strafferettslig reaksjon, men ikke som straff, jf. straffeloven § 30 bokstav e.
(39)Inndragning av verdiene vil dermed ha likhetstrekk med bot som straff, men da en bot som ikke utmåles etter retningslinjene i straffeloven § 53 andre ledd. Formelt er det riktignok flere forskjeller mellom bot og verdiinndragning. Ved bøtestraff fastsettes det en subsidiær fengselsstraff hvis boten ikke betales, mens de alminnelige regler om tvangsfullbyrdelse gjelder ved inndrivelse av et inndragningskrav. For den domfelte kan likevel disse to reaksjonene oppfattes nokså likt.
(40)Dersom bestemmelsen i § 69 første ledd andre punktum skal gis et så vidt anvendelsesområde at den skal kunne brukes som et rent pønalt virkemiddel i en sak som denne, bør det kreves klare holdepunkter i forarbeidene for at dette har vært lovgivers mening. Forarbeidene
(41)Lovens forarbeider inneholder både uttalelser som kan trekke i retning av en vidtgående inndragningsadgang i et tilfelle som dette, og andre uttalelser som forutsetter en mer restriktiv forståelse. Samlet sett gir de ikke grunnlag for en annen forståelse av bestemmelsen enn det jeg trekker ut av ordlyden når første ledd leses i sammenheng.
(42)Adgangen til å foreta verdiinndragning kom inn i straffeloven 1902 § 35 ved en lovendring i 1973. I Straffelovrådets innstilling, NUT 1970: 6, er det fremhevet at hjemmelen er tenkt brukt også der tingen ikke lenger finnes, eller den tilhører noen man ikke kan inndra overfor. På side 16 fremgår det: «Tredje ledd har en bestemmelse om adgang til hel eller delvis inndragning av verdien av en ting istedenfor selve tingen. Bestemmelsen vil særlig ha betydning når tingen ikke lenger finnes, eller når den tilhører en man ikke har inndragningshjemmel overfor.»
(43)Dette er fulgt opp i forarbeidene til gjeldende straffelov. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 463 heter det: «Dersom gjenstanden ikke lenger er i behold, kan verdien inndras». Det samme la Straffelovkommisjonen til grunn i sin utredning, og brukte som eksempel at verdien kan inndras der gjenstandsinndragning er utelukket fordi tingen er solgt, se NOU 1992: 23 side 195.
(44)Konsekvensen av å inndra verdien til en ting som ikke lenger finnes, vil i mange tilfeller kunne være at domfelte påføres et tap. Dette er også kommet til uttrykk i nevnte utredning på side 203: «Slik inndragning vil normalt påføre lovbryteren et tap, og ikke som ved inndragning av vinning bare frata vedkommende berikelsen ved lovbruddet.»
(45)Dette er i utgangspunktet samsvarende med vår sak hvor de domfelte vil påføres et tap ved en eventuell inndragning. Uttalelsen i proposisjonen om at verdien kan inndras dersom gjenstanden ikke lenger er i behold, gir likevel ikke særlig veiledning for vår sak. Formuleringen kan også forstås slik at den tar sikte på en situasjon hvor lovbryteren har hatt nytte av tingen, for eksempel at den er forbrukt, eller at tingen er solgt, slik at verdien som inndras har trådt i stedet for tingen på lovbryterens hånd. Forarbeidene gir uansett få konkrete holdepunkter for at det skal være adgang til å inndra verdien i en situasjonen der lovbryterens befatning med utbyttet utelukkende har vært å stille en konto til disposisjon før utbyttet er transportert videre. Denne situasjonen kan ikke uten videre likestilles med de typetilfellene som er omtalt i forarbeidene, og der lovbryteren for eksempel har solgt eller forbrukt tingen som har vært gjenstand for en straffbar handling. I disse eksemplene vil det være en klart nærmere tilknytning mellom verdien og den straffbare handlingen enn det som er situasjonen i vår sak.
(46)I NUT 1970: 6 side 16–17 har Straffelovrådet riktignok enkelte uttalelser som kan gi en viss støtte for at det skal være adgang til inndragning i et tilfelle som vårt. Det fremgår blant annet at hjemmelen for verdiinndragning er ment å åpne for inndragning av samme verdi hos flere, selv om tingen bare har tilknytning til ett straffbart forhold – dobbeltinndragning om man vil. Slik jeg vurderer det, er dette synspunktet overførbart til en situasjon hvor utbyttet har passert flere ledd, og ikke lenger er i hvitvaskerens besittelse, som i vår sak. Rådet understreket imidlertid at som den store hovedregel skulle ikke inndragning av tingens verdi skje hos flere.
(47)Jeg kan uansett ikke se at disse uttalelsene fra Straffelovrådet er drøftet i senere lovforarbeider, heller ikke i forarbeidene til gjeldende straffelov. Betydningen er derfor begrenset. Rettspraksis
(48)Avklarende rettspraksis finnes ikke. Jeg nevner likevel at rekkevidden av hjemmelen er berørt av Høyesterett i HR-2017-822-A, men uten at spørsmålet i vår sak er løst. Domfelte i den saken hadde fått inndratt en million kroner som var hans eget utbytte fra hvitvasking, jf. straffeloven 1902 § 34. Inndragning av hele utbyttet på ca. 43 millioner kroner, som ikke var i domfeltes besittelse, ble ansett uforholdsmessig etter § 35 tredje ledd, som tilsvarer gjeldende straffelov § 69 tredje ledd. Det var derfor ikke nødvendig å konkludere i hjemmelsspørsmålet. Basert på eksempelet i proposisjonen om at utbytte fra hvitvasking i utgangspunktet kan inndras etter denne bestemmelsen, bemerket Høyesterett i avsnitt 31: «Uttalelsen er ikke nærmere underbygget, og den avklarer ikke om også hvitvaskingsutbytte som ikke lenger er i hvitvaskerens besittelse kan inndras. Det foreligger ikke rettspraksis som tar stilling til hjemmelsspørsmålet.»
(49)Videre er det i nevnte HR-2018-556-A avsnitt 34, lagt til grunn at verdiinndragning kan skje der tingen ikke finnes. Men ettersom tingen – boligen – var i behold i den saken, gir avgjørelsen ingen veiledning for spørsmålet i vår sak. Forholdet til straffeloven § 69 tredje ledd
(50)Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at loven må forstås slik at de hensyn som taler mot inndragning, heller bør ivaretas gjennom anvendelse av «kan-skjønnet» i § 69 tredje ledd.
(51)Jeg nevner i denne sammenheng at Straffelovrådet hadde betenkeligheter med å innføre en generell regel om inndragning av ting som har vært gjenstand for straffbar handling, men la vekt på at det skulle være overlatt til domstolene i det enkelte tilfelle å avgjøre om og i hvilken utstrekning adgangen til å inndra skulle benyttes, se NUT 1970: 6 side 16. Departementet har videre fremhevet at bestemmelsen skulle åpne for fleksibilitet, og at kravet om forholdsmessighet vil gi rom for å vektlegge de momentene som er sentrale ved de ulike inndragningshjemlene, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 347.
(52)Lovgivers tanke har altså vært at en smidig bestemmelse ville gi rom for å overveie i den enkelte sak i hvilken utstrekning inndragning skal brukes. Men intensjonen om en fleksibel hjemmel kan likevel ikke være avgjørende for tolkningen i en situasjon som denne.
(53)Jeg er riktignok enig med påtalemyndigheten i at inndragning vil kunne være et effektivt virkemiddel for å bekjempe slik kriminalitet som vi står overfor her. Kunnskap om at pengemuldyret risikerer inndragning av utbytte som er blitt transportert gjennom muldyrkontoen, kan ha en viss avskrekkende effekt, ikke minst i ungdomsmiljøer. Ifølge Økokrim er det særlig unge og sårbare mennesker som brukes som pengemuldyr, og det pekes på at ungdom i liten grad ser ut til å forstå alvoret i handlingene, jf. rapporten: «Bedrageri – et samfunnsproblem» fra 2023. Slike hensyn kan imidlertid ikke avhjelpe en manglende forankring i ordlyden lest i sammenheng og sammenholdt med de øvrige rettskildene.
(54)Avslutningsvis bemerker jeg at fornærmede har adgang til å fremme erstatningskrav mot de domfelte, selv om det ikke er hjemmel for å inndra midlene i saken her, jf. HR-2025-432-A. Oppsummering
(55)Adgangen til verdiinndragning etter § 69 første ledd andre punktum, må tolkes i lys av hjemmelen for gjenstandsinndragning i første punktum. Gjenstandsinndragning oppstiller rammene for hva som kan inndras, og forutsetter at tingen som skal inndras, er i lovbryterens besittelse. I dette tilfellet, hvor det er tale om å inndra verdien av en ting som verken er solgt eller forbrukt, og lovbryteren ikke har disponert over utbyttet utover å overføre det videre til ukjent tredjepart, er den tilknytningen som må kreves mellom verdien og den straffbare handlingen i medhold av første punktum, ikke til stede.
(56)Etter mitt syn må en adgang til å inndra det aktuelle utbyttet kreve en klarere forankring enn det som kan utledes av bestemmelsen i § 69 første ledd når den leses i sammenheng.
(57)Andre rettskilder gir ikke tilstrekkelig støtte for å forstå bestemmelsen slik at det er hjemmel for å inndra i et tilfelle som dette. Inndragning vil i så fall ha et rent pønalt formål. Det vil eventuelt være en oppgave for lovgiver å vurdere om inndragningsadgangen skal være så vid. Konklusjon
(58)Etter dette har jeg kommet til at påtalemyndigheten ikke gis medhold i kravene om inndragning. Ankene må derfor forkastes.
(59)Jeg stemmer for slik D O M : Ankene forkastes.
(60)Dommer Sivertsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Vang.
(61)Dommar Høgetveit Berg: Det same.
(62)Dommer Sæther: Likeså.
(63)Dommer Webster: Dissens
(64)Jeg har et annet syn på lovtolkningen enn førstvoterende.
(65)Etter mitt syn åpner ordlyden i § 69 første ledd for å inndra verdien av det hvitvaskede beløpet også når beløpet ikke er i behold hos hvitvaskeren. Det hvitvaskede beløpet har vært «gjenstand for» «en straffbar handling», jf. første ledd første setning bokstav b. Andre setning hjemler inndragning av «tingens verdi» istedenfor tingen. Verdiinndragning muliggjør inndragning også når tingen ikke lenger er i behold hos lovbryteren.
(66)At det har vært hensikten, fremgår også av forarbeidene. Som førstvoterende nevner, er utbytte som har vært gjenstand for hvitvasking, brukt som eksempel på ting som kan inndras etter bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 346. Det er ikke stilt krav om at utbyttet må være i behold hos hvitvaskeren. Tvert imot forutsettes det på side 463 at verdiinndragning nettopp vil være aktuelt der gjenstanden ikke er i behold. Forarbeidene gir altså ikke holdepunkter for at lovhjemmelen må tolkes innskrenkende for hvitvaskede beløp som ikke er i behold.
(67)Verdien har dessuten en klar tilknytning til den straffbare handlingen, hvitvaskingshandlingen. Det er beløpet som har gått gjennom de domfeltes konti som er hvitvasket, og som det er spørsmål om å inndra verdien av.
(68)Jeg er enig med førstvoterende i at inndragning i et tilfelle som dette i det vesentlige er pønalt begrunnet, i alle fall hvis man ser bort fra den gjenopprettende effekten en inndragning til fordel for fornærmede vil ha. Den pønale effekten må hensyntas i den samlede reaksjonsfastsettelsen, jf. straffeloven § 29 andre ledd. Det er også åpnet for et skjønn etter § 69 tredje ledd slik at inndragning kan unnlates helt eller reduseres i den grad inndragning er uforholdsmessig. Dette ble gjort i HR-2017-822-A avsnitt 32.
(69)Min konklusjon er etter dette at det er hjemmel for inndragning av de hvitvaskede beløpene, men at inndragningen kunne falt bort eller vært redusert etter § 69 tredje ledd.
(70)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne