En mann ble i 2010 dømt for to tilfeller av grov vold mot sin daværende kjæreste. I 2024 ble han tiltalt for to voldtekter begått i forbindelse med de samme voldshendelsene. Spørsmålet for Høyesterett var om forbudet mot gjentatt strafforfølgning, jf. straffeprosessloven § 51 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 4, var til hinder for tiltalen. Høyesterett kom til at domfellelsene for vold ikke er «samme straffbare forhold» som voldtektene. Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning er derfor ikke til hinder for behandlingen av voldtektstiltalen. Det avgjørende for om det er tale om samme straffbare forhold, er om den faktiske handlingen er den samme. Det må derfor foretas en sammenlikning av faktum i de to sakene. Dersom en ny straffeforfølgning baserer seg på identiske fakta som forrige overtredelse eller fakta som i all vesentlighet er de samme, er det samme straffbare forhold. Høyesterett uttaler at dersom det er delvis sammenfall, det vil si overlapping, mellom de faktiske grunnlagene for forfølgningene, er det bare tale om samme straffbare forhold dersom tyngdepunktet i de faktiske grunnlagene overlapper. Høyesterett mente at det faktiske grunnlaget for domfellelsen for vold og for tiltalen for voldtekt ikke i all vesentlighet er det samme, fordi tyngdepunktet i de faktiske grunnlagene for forfølgningene ikke overlapper. Behandling av voldtektstiltalen var heller ikke i strid med retten til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 nr. 1. Dommen klargjør hva som utgjør «samme straffbare forhold» i forbudet mot gjentatt strafforfølgning. Rettsområde: Straffeprosess – rettskraft – forbudet mot gjentatt strafforfølgning – Straffeprosessloven § 51 – EMK P7-4
(1)Dommer Poulsen: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder krav om avvisning av to tiltaleposter. Hovedspørsmålet er om forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i straffeprosessloven § 51, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll nr. 7 artikkel 4 (P7-4), medfører at en tidligere domfellelse for to legemsbeskadigelser er til hinder for senere straffeforfølgning for to voldtekter begått i tilknytning til den samme voldsutøvelsen.
(3)A ble ved Kristiansand tingretts dom 24. august 2010 blant annet dømt for ett tilfelle av legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter og tre tilfeller av legemsbeskadigelse. Samtlige forhold ble begått overfor hans daværende kjæreste B. Straffen ble satt til fengsel i 1 år. Dommen ble ikke anket.
(4)B hadde også anmeldt A for voldtekt begått i forbindelse med den grove legemsbeskadigelsen. Dette forholdet ble henlagt etter bevisets stilling den 9. august 2010.
(5)Den 29. mai 2023 ble henleggelsen omgjort av statsadvokaten fordi det var framkommet nye bevis av vekt, jf. straffeprosessloven § 74. Bakgrunnen var at A hadde blitt siktet for voldtekt av to andre kvinner han hadde hatt en nær relasjon til etter 2010.
(6)A ble 4. januar 2024 tiltalt for å ha begått to voldtekter overfor B (post I a og b), for voldtekter av to andre kvinner (post II og III), samt for mishandling i nære relasjoner (post IV).
(7)Under hovedforhandlingen i tingretten la både aktor og forsvarer ned påstand om avvisning av post I a og b. Bakgrunnen var at de to voldtektene ble begått i tilknytning til deler av den voldsutøvelsen som A ble dømt for i 2010. Etter aktor og forsvarers syn sperret de tidligere domfellelsene for ny straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven § 51.
(8)Ved Agder tingretts dom 9. august 2024 ble A dømt i samsvar med tiltalen. Straffen ble satt til forvaring med en tidsramme på 13 år og med en minstetid på 9 år. Tingretten mente domfellelsene i 2010 ikke sperret for behandling av voldtektene i tiltalen post I a og b. A ble også dømt til å betale erstatning og oppreisning til de fornærmede.
(9)Både påtalemyndigheten og A anket dommen. Påtalemyndighetens anke var til gunst for tiltalte og gjaldt saksbehandlingen for tiltalen post I a og b, som påtalemyndigheten fortsatt mente skulle ha vært avvist. I tillegg anket påtalemyndigheten over straffutmålingen. Også A anket over saksbehandlingen for tiltalen post I a og b, samt over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for de to øvrige tiltalepostene om voldtekt (II og III). Han anket også over reaksjonsfastsettelsen og begjærte ny behandling av oppreisningskravene knyttet til de tre tiltalepostene om voldtekt.
(10)Agder lagmannsrett avsa 7. februar 2025 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1981, frifinnes for én overtredelse av straffeloven 1902 § 192 annet ledd bokstav a, jf. første ledd bokstav a. 2. A, født 00.00.1981, dømmes for to overtredelser av straffeloven 1902 § 192 andre ledd bokstav a, jf. første ledd bokstav a, og én overtredelse av straffeloven 2005 § 292, jf. § 291. Straffen for disse forholdene, og de forhold som er endelig avgjort ved tingrettens dom, settes til forvaring med en tidsramme på 10 – ti – år med en minstetid på 6 – seks – år og 8 – åtte – måneder jf. straffeloven § 40 og straffeloven § 79 a. Til fradrag i tidsrammen og minstetiden kommer 814 dager for utholdt varetekt per 7. februar 2025, jf. straffeloven § 83 femte ledd. Straffen kommer i tillegg til den straff han ble idømt ved Kristiansand tingretts dom 24. august 2010, Kristiansand tingretts dom 27. november 2012, Jæren tingretts dom 23. juli 2013 og Agder tingretts dom 5. september 2022, og i tillegg til de forelegg han ble ilagt av Agder politidistrikt 18. oktober 2011, 1. desember 2016, 25. februar 2018 og 6. mars 2019, jf. straffeloven § 82. 3. A, født 00.00.1981, dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning - til B med 350 000 – trehundreogfemtitusen – kroner, - til C med 250 000 – tohundreogfemtitusen – kroner, - til D med 400 000 – firehundretusen – kroner, - til E med 125 000 – etthundreogtjuefemtusen – kroner, - til F med 125 000 – etthundreogtjuefemtusen – kroner. 4. Anken over tingrettens dom, domsslutningens punkter 4, 5 og 6 forkastes. 5. Saksomkostninger idømmes ikke.»
(11)A ble frifunnet for en av voldtektene av en annen kvinne (post II), men ellers dømt i samsvar med tiltalen. Partenes påstand om avvisning av tiltalen post I a og b om voldtekt av B ble altså ikke tatt til følge.
(12)A har anket over saksbehandlingen for tiltalen post I a og b. Partenes syn på saken
(13)Ankende part – A – har i korte trekk anført:
(14)Forbudet mot gjentatt forfølgning i EMK P7-4 er til hinder for behandling av post I a og b om voldtekt av B, som må avvises. Det er tale om de samme straffbare forholdene som A ble dømt for i dommen fra 2010. Gjerningsbeskrivelsene gjelder samme personer, tid og sted som anklagene som ble avgjort i 2010. Volden er også den samme. Den eneste forskjellen er at hendelsesforløpet er utvidet noe. Tidligere pådømt vold er et sentralt premiss for å kunne dømme for voldtekt. Et slikt delvis sammenfall – «overlapping» – medfører at det er tale om samme forhold.
(15)Det er ikke adgang til å endre klassifiseringen av forholdet i post I b fra voldtekt etter straffeloven 1902 § 192 første ledd bokstav a til bokstav b, slik påtalemyndigheten tar til orde for som subsidiær anførsel. En slik omsubsumering vil være i strid med alminnelige konkurrensregler og en omgåelse av forbudet i EMK P7-4.
(16)Uansett vil behandling av post I a og b være i strid med EMK artikkel 6 nr. 1. A har en berettiget forventning om at påtalemyndigheten ikke senere tar ut tiltale for et mer alvorlig straffbart forhold enn han først ble domfelt for. Særlig gjelder dette for post I b, siden påtalemyndigheten henla anklagen om voldtekt i 2010.
(17)A har lagt ned slik påstand: «1. Tiltalens post I a og b avvises fra domstolene. 2. Lagmannsrettens dom punkt 2, så vidt gjelder straffeutmålingen, oppheves. 3. Lagmannsrettens dom punkt 3 første strekpunkt oppheves og kravet avvises.»
(18)Ankemotparten – påtalemyndigheten – har i korte trekk anført:
(19)Tiltalen for voldtekt i post I a og b skal ikke avvises. Det er ikke tale om de samme forholdene som A ble dømt for i 2010. For post I a var den allerede pådømte volden ikke et faktum som måtte etableres for å pådømme voldtekten. Uansett er det ikke overlapping med hensyn til tyngdepunktet i faktumbedømmelsen. Mens voldsdommen fokuserer på fysiske skadefølger, retter voldtektstiltalen oppmerksomheten mot den seksuelle omgangen. Det er større grad av overlapping for post I b, men også her er det ulikt tyngdepunkt i det faktiske grunnlaget.
(20)Dersom tiltalen post I b er samme forhold som post I i dommen fra 2010, er det uansett adgang til å omsubsumere til straffeloven 1902 § 192 første ledd bokstav b om voldtekt av noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen. EMK P7-4 er ikke til hinder for å straffe etterfølgende utnyttelse av en tilstand som gjerningspersonen tidligere er domfelt for å ha skapt.
(21)Ny forfølgning er hverken vilkårlig eller uforutsigbar og er ikke i strid med EMK artikkel 6 nr. 1.
(22)Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt: Anken forkastes. Subsidiært: 1. Domfellelsen for overtredelse av straffeloven 1902 § 192 andre ledd bokstav a, jf. første ledd bokstav a i lagmannsrettens domsslutning punkt 2 endres til overtredelse av straffeloven 1902 § 192 andre ledd bokstav a, jf. første ledd bokstav b. 2. For øvrig forkastes anken. Atter subsidiært: 1. I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, gjøres den endring at domfellelsen for to overtredelser av straffeloven 1902 § 192 andre ledd bokstav a, jf. første ledd bokstav a oppheves, samtidig som saken avvises for så vidt gjelder tiltalebeslutningens post I. Henvisningen til Kristiansand tingretts dom 24. august 2010 utgår. 2. Straffen settes til forvaring med en tidsramme på 7 – syv – år og 5 – fem – måneder med en minstetid på 4 – fire – år og 9 – ni – måneder. Til fradrag i tidsrammen og minstetiden kommer 1032 – ettusenogtrettito – dager for utholdt frihetsberøvelse.» Mitt syn på saken Oversikt over problemstillingene
(23)Spørsmålene for Høyesterett er for det første om forbudet mot gjentatt straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven § 51 første ledd og EMK P7-4 nr. 1, er til hinder for behandling av tiltalen post I a og b om voldtekt. Dersom svaret på dette er nei, har A anført at behandling av tiltalepostene om voldtekt uansett er i strid med EMK artikkel 6 nr. 1. Ved disse problemstillingene er det særlig betydningen av domfellelsene for legemsbeskadigelse fra 2010 som står sentralt, men jeg kommer også inn på betydningen av beslutningen fra 2010 om å henlegge anklagen om voldtekt. Reglene om forbud mot gjentatt straffeforfølgning
(24)Det følger av straffeprosessloven § 51 første ledd første punktum at dersom det «reises ny sak om et krav som er avgjort ved rettskraftig dom, skal retten avvise saken av eget tiltak».
(25)Regelen gir uttrykk for den materielle rettskraftens negative funksjon, det vil si at en frifinnende eller fellende dom som er rettskraftig, utelukker ny straffesak for domstolene om det samme kravet.
(26)Bestemmelsen må tolkes i samsvar med forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EMK P7-4, jf. Rt-2011-172 avsnitt 18. Liknende bestemmelser finnes i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 7 og Schengenkonvensjonen artikkel 54, uten at disse gir noe ytterligere bidrag til avgjørelsen i vår sak. Schengenkonvensjonen gjelder for øvrig forfølgning over landegrensene, som ikke er aktuelt her. Generelt om EMK P7-4 Oversikt over vilkårene
(27)EMK P7-4 nr. 1 om retten til ikke å bli straffeforfulgt to ganger for samme forhold har slik ordlyd: «No one shall be liable to be tried or punished again in criminal proceedings under the jurisdiction of the same State for an offence for which he has already been finally acquitted or convicted in accordance with the law and penal procedure of that State.»
(28)Som det er påpekt i Rt-2010-1121 avsnitt 22, følger det av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) at flere vilkår må være oppfylt for at en avgjørelse i en sak skal sperre for ny forfølgning: Begge saker må gjelde straffeforfølgning etter P7-4, og sakene må rette seg mot samme tiltalte. Den første avgjørelsen må dessuten være endelig. Videre må begge saker gjelde samme straffbare forhold. I tillegg må behandlingen i den andre saken innebære en gjentatt forfølgning.
(29)I saken her er det vilkåret om samme straffbare forhold som er omtvistet. Nærmere bestemt er spørsmålet om legemsbeskadigelsene som A ble domfelt for i 2010, er de samme straffbare forholdene som voldtektene i tiltalen post I a og b i saken her. Partene er enige om at de øvrige vilkårene er oppfylt.
(30)Jeg nevner for oversiktens skyld at forbudet i P7-4 ikke er til hinder for gjenåpning. Dette følger av P7-4 nr. 2, som lyder slik: «The provisions of the preceding paragraph shall not prevent the reopening of the case in accordance with the law and penal procedure of the State concerned, if there is evidence of new or newly discovered facts, or if there has been a fundamental defect in the previous proceedings, which could affect the outcome of the case.»
(31)For vår sak er den praktiske konsekvensen av dette at dersom voldtektstiltalene må anses å gjelde samme straffbare forhold som legemsbeskadigelsene som ble pådømt i 2010, kan voldtektene ikke pådømmes uten at påtalemyndigheten får medhold i et krav om gjenåpning av domfellelsene for legemsbeskadigelse etter reglene i straffeprosessloven § 393 første ledd nr. 2. Samme straffbare forhold
(32)Det er en rikholdig praksis fra EMD om hva som menes med samme straffbare forhold («same offence»). Den mest sentrale avgjørelsen er storkammerdom 10. februar 2009 Sergey Zolotukhin mot Russland. Som nevnt i blant annet Rt-2010-72 avsnitt 8–9 og Rt-2010-1121 avsnitt 24–26 var det før Zolotukhin-dommen krav om både faktisk og rettslig identitet for å kunne konstatere at to forfølgninger gjaldt samme forhold. Ved vurderingen av den rettslige identiteten var det sentralt å sammenligne gjerningsbeskrivelsen i straffebudene, herunder forskjeller med hensyn til vilkår, vernede interesser og formål.
(33)I Zolotukhin-dommen klargjorde EMD, blant annet basert på praksis basert på andre konvensjoner som forbyr dobbeltforfølgning, at det avgjørende for om man står overfor samme forhold, er om den faktiske handlingen er den samme. Rettslig identitet er ikke lenger relevant. Avgjørelsen skal derfor bare skje etter en sammenlikning av de faktiske omstendighetene i sakene. I avsnitt 82 i dommen heter det: «Accordingly, the Court takes the view that Article 4 of Protocol No. 7 must be understood as prohibiting the prosecution or trial of a second ‘offence’ in so far as it arises from identical facts or facts which are substantially the same.»
(34)EMK P7-4 forbyr altså straffeforfølgning eller rettergang for en «overtredelse» så langt denne baserer seg på identiske fakta som forrige overtredelse eller fakta som i all vesentlighet – «substantially» – er de samme, jf. Rt-2010-72 avsnitt 11.
(35)I avsnitt 83 i Zolotukhin-dommen uttaler EMD at utgangspunktet for vurderingen av om det er tale om identiske eller i all vesentlighet samme fakta, er beskrivelsen av det faktiske grunnlaget for overtredelsen som det allerede foreligger en domfellelse for, og beskrivelsen av det faktiske grunnlaget i tiltalebeslutningen i den nye forfølgningen. Om den sammenlikningen av fakta som må foretas, heter det i avsnitt 84: «The Court’s inquiry should therefore focus on those facts which constitute a set of concrete factual circumstances involving the same defendant and inextricably linked together in time and space, the existence of which must be demonstrated in order to secure a conviction or institute criminal proceedings.»
(36)I Rt-2010-72 avsnitt 12 er dette forstått slik at rettens vurdering må begrense seg til fakta som utgjør et sett av konkrete, faktiske omstendigheter som involverer samme tiltalte, og som henger uløselig sammen i tid og rom. Jeg tilføyer at jeg oppfatter siste del av det jeg nettopp har sitert fra avsnitt 84 i Zolotukhin-dommen, slik at de faktiske omstendighetene som er relevante å sammenlikne, særlig er de som må påvises for å oppnå domfellelse eller iverksette straffeforfølgning.
(37)EMD har senere avgjort en rekke saker som har reist spørsmål om det er tale om samme straffbare forhold, det vil si om det foreligger ny strafforfølgning basert på «identical facts or facts which are substantially the same». Ut fra denne praksisen kan det utledes visse retningslinjer.
(38)Der det er et fullstendig sammenfall, det vil si overlapping, mellom de faktiske grunnlagene i sak nr. 1 og sak nr. 2 – «identical facts» – er det klarligvis tale om samme straffbare forhold. Et eksempel på dette er dom 16. juni 2022 Goulandris og Vardinogianni mot Hellas. Her hadde to personer blitt ilagt et administrativt gebyr for ulovlig bygging av to steingjerder. I senere straffesak ble de samme personene dømt til fengsel for byggingen. Det faktiske grunnlaget var altså identisk i begge prosesser. At straffereaksjonen krevde utvist skyld, noe det administrative gebyret ikke gjorde, var uten betydning, jf. avsnitt 69.
(39)Dommen viser for øvrig at der det ikke er noen overlapp mellom de faktiske grunnlagene, er det uten betydning om handlingen i sak nr. 1 er en nødvendig faktisk forutsetning for eller konsekvens av handlingen i sak nr. 2. EMD mente nemlig at det at de to personene også hadde blitt ilagt et administrativt gebyr for å opprettholde de ulovlige steingjerdene, var et annet straffbart forhold enn byggingen av gjerdene som ble pådømt i straffesaken, jf. avsnitt 70–71.
(40)Der det ikke er tale om en fullstendig, men bare delvis overlapping, blir det spørsmål om de faktiske omstendighetene som overlapper, i all vesentlighet er de samme – «facts which are substantially the same».
(41)Om den delvise overlappingen går ut på at det faktiske grunnlaget i sak nr. 1 i sin helhet inngår som en del av det faktiske grunnlaget i sak nr. 2, som er mer omfattende, vil det ofte være tale om samme forhold.
(42)Dels kan dette være hvor handlingen i sak nr. 1 inngår i et større hele som anses som ett lovbrudd i sak nr. 2, slik som i en kollektivforbrytelse, der straffebudet behandler gjentatte handlinger til én overtredelse. Dette illustreres blant annet av dom 31. august 2021 Galović mot Kroatia. En person hadde først blitt dømt for to tilfeller av vold mot familiemedlemmer. Senere ble han dømt for mishandling i nære relasjoner. At voldshendelsene i sak nr. 1 i sin helhet inngikk i det faktiske grunnlaget for domfellelsen i sak nr. 2 («formed an integral part of»), medførte at det var tale om samme straffbare forhold, se avsnitt 107–112. EMD mente likevel det ikke forelå en krenkelse av P7-4, siden sak nr. 2 ikke innebar noen gjentatt forfølgning, men snarere en tillatt parallellbehandling, jf. avsnitt 123.
(43)Et annet eksempel på at det faktiske grunnlaget i sak nr. 1 i sin helhet inngår i sak nr. 2, kan være at sak nr. 1 gjelder handlingen, mens sak nr. 2 både gjelder handlingen og den umiddelbare følgen av denne. Dom 8. oktober 2020 Bajčić mot Kroatia er illustrerende. En person var først dømt for flere overtredelser av vegtrafikkloven, blant annet fartsoverskridelse. I en senere sak ble han så dømt for å ha forårsaket en ulykke med dødelig utfall i forbindelse med den samme hendelsen. Fartsoverskridelsen «formed an important part» av tiltalen og domfellelsen i sak nr. 2, og EMD mente at det var tale om samme straffbare forhold, jf. avsnitt 35 og 36. Også i denne saken kom EMD likevel til at det var en tillatt parallellbehandling, og dermed ingen krenkelse av P7-4, jf. avsnitt 46.
(44)Der det faktiske grunnlaget i sak nr. 1 bare delvis inngår i det faktiske grunnlaget i sak nr. 2, som er mer omfattende, blir løsningen mindre sikker. Dom 19. desember 2017 Ramda mot Frankrike gir likevel en viss veiledning. Saken gjaldt en mann som først var dømt for å planlegge terrorhandlinger, og som deretter ble dømt for blant annet medvirkning til drap. Etter en sammenlikning av de faktiske forholdene i de to sakene, kom EMD til at disse ikke var i all vesentlighet de samme («substantially the same»), jf. avsnitt 95. Det ble pekt på at avgjørelsene i de to sakene var basert på en mengde detaljerte fakta som var forskjellige fra hverandre («based on numerous and detailed facts that were distinct from each other»). I sak nr. 2 hadde retten «disregarded numerous factual elements raised» i sak nr. 1, og sak nr. 2 « concerned conduct and were based on facts that had not been referred to» i sak nr. 1. I begge saker ble det vist til en pengeoverføring, men dette var ikke en likhet av avgjørende betydning («not … a decisive similarity»), jf. avsnitt 94.
(45)EMDs praksis viser etter dette at en delvis overlapping mellom de faktiske grunnlagene for forfølgningene i sak nr. 1 og sak nr. 2 ikke nødvendigvis betyr at det er tale om samme straffbare forhold. Som nevnt er det krav om at de faktiske omstendighetene i all vesentlighet er de samme. Slik jeg leser avgjørelsene, er det bare dersom tyngdepunktet i de faktiske grunnlagene for forfølgningene overlapper, at dette kriteriet er oppfylt.
(46)Jeg oppsummerer det jeg har sagt om samme straffbare forhold, slik: For at en avgjørelse i en straffesak skal sperre for en ny straffesak, jf. straffeprosessloven § 51 første ledd første punktum og EMK P7-4 nr. 1, er ett av vilkårene at det dreier seg om samme straffbare forhold. Avgjørende for denne vurderingen er om den faktiske handlingen er den samme. Det må derfor foretas en sammenlikning av faktum i de to sakene. Dersom en ny straffeforfølgning baserer seg på identiske fakta som forrige overtredelse eller fakta som i all vesentlighet er de samme, er det tale om samme straffbare forhold. Ved avgjørelsen må retten ta utgangspunkt i det faktiske grunnlaget for domfellelsen i sak nr. 1 og tiltalen i sak nr. 2, og vurdere konkrete, faktiske omstendigheter som involverer samme tiltalte, som henger uløselig sammen i tid og rom, og som må påvises for domfellelse.
(47)Dersom det er et fullstendig sammenfall, det vil si overlapping, mellom de faktiske grunnlagene for forfølgningene, er det klarligvis tale om samme straffbare forhold. Derimot vil en delvis overlapping ikke nødvendigvis bety at man har å gjøre med samme straffbare forhold. Det avgjørende er om forfølgningene baserer seg på faktiske omstendigheter som i all vesentlighet er de samme. Det er bare dersom tyngdepunktet i de faktiske grunnlagene for forfølgningene overlapper, at dette kriteriet er oppfylt. Stenger P7-4 nr. 1 for behandling av tiltalen post I a og b? Oversikt
(48)Som nevnt innledningsvis ble A ved Kristiansand tingretts dom 24. august 2010 blant annet dømt for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ, jf. § 232 (post I), og legemsbeskadigelse, jf. straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ (post II c), overfor B.
(49)Det avgjørende spørsmålet for om straffeprosessloven § 51, jf. P7-4 nr. 1 stenger for tiltalen post I a og b om voldtekt, er altså om vilkåret om samme straffbare forhold er oppfylt.
(50)For å vurdere om de to voldtektene av B som vår sak gjelder, må regnes som samme forhold som de to legemsbeskadigelsene, vil jeg i samsvar med det jeg tidligere har sagt, foreta en sammenlikning mellom det faktiske grunnlaget i de tidligere domfellelsene og tiltalen i saken her. Det som må undersøkes, er om voldtektstiltalen baserer seg på fakta som i all vesentlighet er de samme som i domfellelsene for legemsbeskadigelse. Jeg ser først på voldtekten i post I a sammenholdt med post II c i dommen fra 2010. Voldtekten i post I a
(51)Det faktiske grunnlaget for domfellelsen for legemsbeskadigelse i post II c i dommen fra 2010 var angitt slik i tiltalen: «Mandag 10. mai 2010 i Y 00 i Kristiansand eller andre steder i landet, tok han hardt tak i Bs høyre øre og dro henne i dette med voldsom kraft, slik at øret revnet og måtte syes med tre sting.»
(52)I dommen er det lagt til grunn at A handlet slik som beskrevet i tiltalen, under henvisning til hans tilståelse og fornærmedes forklaring.
(53)I tiltalen post I a i vår sak er det faktiske grunnlaget beskrevet slik: «Den 10. mai 2010 i ---veien 00 i Kristiansand, på utsiden av hennes leilighet, slo han B i ansiktet slik at hun falt i bakken. Deretter dro han henne inn i leiligheten, hvor han spylte henne med vann i dusjen, for så å dra henne inn i stua, hvor han tok av henne klærne og la seg over henne og førte deretter sin penis inn i hennes skjede og gjennomførte samleie med henne. Dette til tross for at hun sa nei og gjorde den motstand hun var i stand til og turte for å få ham bort.»
(54)Det er på det rene at det er en tidsmessig sammenheng. Selv om det er angitt ulike adresser i de to tiltalene, er partene enige om at også gjerningsstedet er det samme.
(55)Begge tiltalene beskriver grov vold begått overfor B. Det er imidlertid en sentral forskjell ved at det i voldtektstiltalen er beskrevet vold som ikke var med i dommen fra 2010, og som forutsetningsvis skjer i etterkant av volden som ble pådømt i 2010 («spylte henne med vann i dusjen, for å så dra henne i stua»), og som leder direkte opp til den seksuelle omgangen. Den allerede pådømte volden var altså ikke et faktum som måtte påvises for å pådømme voldtekten, og etter min mening tilsier dette i seg selv at vi har å gjøre med to forskjellige straffbare forhold.
(56)Uansett overlapper ikke tyngdepunktet i de faktiske grunnlagene for forfølgningene. Det er riktignok årsakssammenheng ved at volden medvirker til og muliggjør den seksuelle omgangen, men den seksuelle omgangen er likevel en separat handling som A utfører etter at volden er utført. Og mens dommen fra 2010 fokuserer på de grove voldshandlingene og de umiddelbare skadefølgene av disse («slik at øret revnet og måtte syes med tre sting»), konsentrerer voldtektstiltalen seg om den etterfølgende ufrivillige seksuelle omgangen.
(57)Etter dette er jeg kommet til at post II c i dommen fra 2010 ikke er samme straffbare forhold som post I a i tiltalen i saken her. Voldtekten i post I b
(58)Jeg ser så på voldtekten i post I b sammenholdt med post I i dommen fra 2010.
(59)Post I i dommen fra 2010 gjaldt legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter. Faktum var beskrevet på følgende måte i tiltalen: «Tirsdag 8. juni 2010 i ---veien 00 X i Kristiansand, slo og sparket han B en rekke ganger i ansiktet, i hodet og andre steder på kroppen. Han tok tak i håret og slo hodet hennes mot veggen gjentatte ganger, samt tråkket/trampet på henne flere steder på kroppen, alt slik at hun ble påført omfattende blodutredelser, hevelser, hjernerystelse og betydelig smerte, samt at hun fikk revet hårtuster løs fra hodebunnen. Handlingene hadde karakter av mishandling og førte til at hun ble innlagt til behandling på Sørlandet sykehus, Kristiansand senere samme dag og frem til mandag 14. juni 2010.»
(60)Også for denne postens vedkommende er det i dommen fra 2010 ikke gitt andre beskrivelser av handlingen enn den som framgår av det jeg nettopp har sitert.
(61)Voldtekten i post I b i saken her er beskrevet slik i tiltalen: «Den 8. juni 2010 i ---veien 00 X i Kristiansand tvang han B til å suge hans penis ved at han slo henne gjentatte ganger i hodet med knyttet hånd, sparket henne i kroppen, tok tak i hodet hennes og slo det i veggen, samt truet henne ved å holde et balltre fremfor henne og uttalte at han ville slå henne dersom hun ikke fortsatte å suge hans penis. Dette til tross for at hun gjentatte ganger bad ham om å stoppe, skrek, og blant annet uttalte: ‘Vær så snill’. Av frykt oppga hun deretter all motstand, og han gjennomførte deretter vaginalt samleie med henne.»
(62)Det er her sammenfall med hensyn til angivelse av tid og sted. I begge tiltalene er det beskrevet svært grov vold. Denne volden er i stor grad overlappende. Den mest sentrale voldsutøvelsen, at A slo B gjentatte ganger i hodet, sparket henne i kroppen, tok tak i hodet hennes og slo det i veggen, er nevnt i begge tiltalene. I voldtektstiltalen er det i tillegg beskrevet en alvorlig trussel.
(63)Etter mitt syn er en slik overlapping likevel ikke tilstrekkelig til at de faktiske omstendighetene i all vesentlighet er de samme. På samme måte som for post I a overlapper ikke tyngdepunktet i det faktiske grunnlaget. Selv om volden gjør den seksuelle omgangen mulig, er den seksuelle omgangen en separat, etterfølgende handling. Også for post I b er det slik at dommen fra 2010 fokuserer på de grove voldshandlingene som umiddelbart resulterte i skadefølger og sykehusopphold, mens voldtektstiltalen fokuserer på den etterfølgende ufrivillige seksuelle omgangen.
(64)Jeg mener derfor at post I i dommen fra 2010 ikke er samme straffbare forhold som post I b i tiltalen i vår sak. Særlig om betydningen av henleggelsesbeslutningen
(65)Som nevnt innledningsvis ble A opprinnelig anmeldt og etterforsket for voldtekt begått i forbindelse med den grove legemsbeskadigelsen, det vil si post I i dommen fra i 2010. Forholdet ble imidlertid henlagt etter bevisets stilling. I 2023 ble beslutningen omgjort på grunn av nye bevis av vekt, jf. straffeprosessloven § 74, og dette ledet fram til tiltalen i post I b.
(66)Partene er enige om at denne henleggelsesbeslutningen ikke har sperrende virkning mot ny forfølgning etter P7-4, idet den ikke kan likestilles med en endelig frifinnende dom («finally acquitted»).
(67)Jeg har samme syn på dette spørsmålet. I Rt-2006-1563 avsnitt 19 uttalte Høyesterett at praksis fra EMD «klart peker i retning av at en henleggelse ikke kan likestilles med en endelig frifinnende dom». Høyesterett unnlot likevel å konkludere, fordi vilkårene for å gjenåpne saken etter P7-4 nr. 2 uansett var oppfylt.
(68)I storkammerdom 8. juli 2019 Mihalache mot Romania gir EMD generelt uttrykk for at en henleggelsesbeslutning ikke har sperrende virkning, med mindre den innebærer en utelukkelse av skyld («a determination as to the merits of the case»), jf. avsnitt 96–98. Henleggelse etter bevisets stilling («simple discontinuance orders») er ikke skyldutelukkende, jf. avsnitt 106, og har derfor ikke sperrende virkning etter P7-4 nr. 1.
(69)Det er derfor klart at henleggelsen ikke er til hinder for tiltalen om voldtekt i post I b. Delkonklusjon
(70)Jeg konkluderer etter dette med at forbudet mot gjentatt straffeforfølgning ikke er til hinder for behandling av tiltalen om voldtekt i post I a og b. Spørsmålet om omsubsumering av post I b, som påtalemyndigheten subsidiært har påberopt seg, kommer derfor ikke på spissen. Stenger EMK artikkel 6 nr. 1 for behandling av tiltalen post I a og b?
(71)A har subsidiært anført at selv om ikke EMK P7-4 er til hinder for realitetsbehandling av voldtektstiltalene, må EMK artikkel 6 nr. 1 medføre en slik virkning. A ble tiltalt og domfelt for legemsbeskadigelse og har en berettiget forventning om å kunne legge saken bak seg. Det er ikke forutsigbart at påtalemyndigheten senere tar ut tiltale for et mer alvorlig forhold som skjedde ved samme anledning. Særlig må dette gjelde post I b, hevdes det, siden anklagen om voldtekt ble henlagt i 2010.
(72)Jeg viser til at EMK artikkel 6 nr. 1 gir tiltalte rett til en rettferdig rettergang. Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EMK P7-4 er et spesifikt utslag av denne generelle rettigheten. At det ikke foreligger krenkelse av P7-4, er ikke ensbetydende med at rettergangen er forenlig med artikkel 6 nr. 1, jf. EMDs dom 21. januar 2025 Jóhannes Baldursson og Birkir Kristinsson mot Island avsnitt 141. I avsnitt 143 i dommen, som gjaldt omgjøring av henleggelse grunnet nye bevis, heter det likevel: «The requirement of legal certainty is an important element of fairness under Article 6 § 1 of the Convention. It is nevertheless not absolute. In criminal cases, it must be assessed in the light of, for example, Article 4 § 2 of Protocol No. 7, which expressly permits a State to reopen a case due to the emergence of new facts, or where a fundamental defect is detected in the previous proceedings, which could affect the outcome of the case (see Nikitin v. Russia [dom 20. juli 2004], cited above, §§ 54-56). Thus, the mere possibility of reopening a criminal case is prima facie compatible with the Convention, including the guarantees of Article 6. However, certain special circumstances of the case may reveal that the actual manner in which it was used impaired the very essence of a fair trial (ibid., § 57).»
(73)Avgjørelsen viser at gjenåpning av en straffesak grunnet nye bevis i samsvar med EMK P7-4 nr. 2, som et klart utgangspunkt er forenlig med kravet til forutberegnelighet («legal certainty») i EMK artikkel 6 nr. 1. Unntak kan bare tenkes der det foreligger spesielle omstendigheter som griper inn i selve kjernen i retten til rettferdig rettergang («impaired the very essence of a fair trial»). Følgelig skal det mye til for at gjenåpning, eventuelt omgjøring av en henleggelse, på grunn av nye bevis ikke er forenlig med artikkel 6 nr. 1.
(74)Det samme må være tilfellet der det, som her, er tale om straffeforfølgning for et annet straffbart forhold enn det tiltalte tidligere er domfelt for.
(75)I saken her er det etter mitt syn ingen slike spesielle omstendigheter som kunne tilsi at kravet til forutberegnelighet er krenket.
(76)Jeg tilføyer at etter EMK artikkel 3 og 8 har statene en positiv plikt til å etterforske og strafforfølge voldtekt, jf. EMDs dom 4. desember 2003 M.C. mot Bulgaria avsnitt 153. Plikten følger også av Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner fra 11. mai 2011 – Istanbulkonvensjonen – artikkel 49. En slik positiv plikt til å etterforske og strafforfølge kan også innebære en plikt til å gjenåpne saker, jf. dom 14. januar 2021 Sabalić mot Kroatia avsnitt 114–115.
(77)Voldtekt er en type lovbrudd som ikke foreldes, jf. straffeloven 2005 § 91 første ledd andre punktum. Begrunnelsen er blant annet at voldtekt, især de groveste tilfellene, er blant de mest alvorlige overgrepene en person kan bli utsatt for, og at «det i tilfeller der gjerningmannen er kjent eller tilstår [vil] kunne virke direkte støtende om gjerningspersonen kan gå straffri, utelukkende fordi det er gått lang tid siden voldtekten ble begått», jf. Prop. 96 L (2013–2014) side 11.
(78)På samme måte mener jeg det i saken her ville være støtende om behandling av tiltalen om voldtekt skulle være forhindret utelukkende basert på hensynet til at tiltalte har innrettet seg etter dommen og henleggelsen i 2010.
(79)Det er derfor klart at heller ikke EMK artikkel 6 nr. 1 stenger for behandling av tiltalen om voldtekt i post I a og b. Konklusjon
(80)Jeg er etter dette kommet til at hverken forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i straffeprosessloven § 51 første ledd, jf. EMK P7-4 nr. 1, eller retten til en rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1 er til hinder for behandling av tiltalen om voldtekt i post I a og b. Følgelig hefter det ingen feil ved lagmannsrettens saksbehandling, og anken skal forkastes.
(81)Jeg stemmer for slik D O M : Anken forkastes.
(82)Dommer Arntzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(83)Dommer Østensen Berglund: Likeså.
(84)Dommer Vang: Likeså.
(85)Dommer Noer: Likeså.
(86)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne