(1)Saken gjelder anke over domfellelse for mishandling i nære relasjoner og motarbeidelse av rettsvesenet.
(2)A ble 22. november 2022 tiltalt for overtredelse av straffeloven § 283, jf. § 282, for mishandling av sin samboer og straffeloven § 282 for mishandling av sin stesønn og stedatter. Ved tilleggstiltalebeslutning 23. august 2022 ble han også tiltalt for overtredelse av straffeloven § 157 første ledd for ved trusler eller annen rettsstridig atferd å ha forsøkt å påvirke samboerens forklaring for retten.
(3)Ved Follo og Nordre Østfold tingretts dom 11. desember 2024 ble A dømt til fengsel i 1 år og 3 måneder for å ha mishandlet sin samboer, jf. straffeloven § 282. Forholdet ble ikke ansett som grov mishandling etter § 283. A ble frifunnet for mishandling av stesønn og stedatter. Han ble også frifunnet for motarbeidelse av rettsvesenet, jf. straffeloven § 157.
(4)Oslo statsadvokatembete anket både bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tilleggstiltalebeslutningen om overtredelse av straffeloven § 157 og straffutmålingen. Påtalemyndigheten gjorde gjeldende at straffen for mishandlingen av samboeren var vesentlig for lav.
(5)Eidsivating lagmannsrett traff 3. februar 2025 beslutning om at anken henvises til ankeforhandling samtidig som at «anken over straffutmålingen stilles i bero, jf. straffeprosessloven § 326».
(6)Eidsivating lagmannsrett avsa 17. juni 2025 dom med slik domsslutning: «A, født 00.00.1975 dømmes for overtredelse av straffeloven § 157 første ledd og de forhold som er endelig avgjort ved Follo og Nordre Østfold tingretts dom av 11. desember 2024 til fengsel i 2 – to – år og 5 – fem – måneder. Varetektsfradraget utgjør 48 – førtiåtte – dager, jf. straffeloven (2005) § 83.»
(7)A ble altså dømt for overtredelse av straffeloven § 157, et forhold som han var frifunnet for i tingretten. I tiltalebeslutningen var tidsangivelsen for den rettsstridige påvirkningen av fornærmede angitt til en periode på to måneder. Lagmannsretten fant det bevist at den hadde pågått over en periode på to år og tre måneder. Ved utmåling av den samlede straffen foretok lagmannsretten også en ny og selvstendig vurdering av den tiltaleposten som var endelig avgjort ved tingrettens dom.
(8)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og subsidiært straffutmålingen.
(9)Lagmannsretten har ved sin tidsangivelse til mer enn to år av den utilbørlige påvirkningen gått utenfor tiltalen i strid med straffeprosessloven § 38. Begrunnelsen gjør det ikke mulig å vurdere om § 38 er anvendt riktig. Dette utgjør både en saksbehandlingsfeil og en lovanvendelsesfeil.
(10)Så lenge påtalemyndighetens straffutmålingsanke var stilt i bero, kunne lagmannsretten ikke skjerpe straffen for overtredelsen av straffeloven § 282.
(11)Lagmannsretten har uansett idømt en for streng straff.
(12)Påtalemyndigheten har inngitt uttalelse.
(13)Straffeprosessloven § 38 er ikke anvendt feil, og lagmannsrettens begrunnelsen er tilstrekkelig.
(14)Selv om det var feil at det i silingsavgjørelsen sto at straffutmålingsanken var stilt i bero, ble straffutmålingen for overtredelse av § 282 prosedert av begge parter. Konsekvensen av feilen ved henvisningsbeslutningen kan ikke være at lagmannsretten ved den samlede straffutmålingen var henvist til å bygge på tingrettens straffutmåling, som var anket av påtalemyndigheten. Lagmannsretten hadde både kompetanse og plikt til å omgjøre henvisningsbeslutningen, jf. straffeprosessloven § 53. Saksbehandlingsfeilen kan vanskelig anses å ha innvirket på dommen, og det er heller ikke mangelfull kontradiksjon om straffutmålingen.
(15)Straffutmålingen er korrekt og uansett ikke vesentlig for streng.
(16)A har inngitt merknader til påtalemyndighetens uttalelse. Henvisningsbeslutningen kan ikke omgjøres, og straffen kan ikke skjerpes. Straffutmålingen ble heller ikke fullt ut prosedert, og dette er uansett uten betydning for lagmannsrettens kompetanse. Ankeutvalgets syn på saken Ankeutvalgets kompetanse
(17)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalget bare kan samtykke til å fremme anke over dom i straffesak dersom den reiser spørsmål med betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig med en behandling i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum. Anke som gjelder forhold siktede er frifunnet for i tingretten, men domfelt for i lagmannsretten, kan imidlertid bare nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(18)A ble i tingretten funnet skyldig i mishandling i nære relasjoner, jf. straffeloven § 282. I lagmannsretten ble han i tillegg dømt for motarbeiding av rettsvesenet, jf. straffeloven § 157.
(19)Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen hva gjelder domfellelsen etter straffeloven § 157 og straffutmålingen, herunder saksbehandlingen for domfellelsen etter straffeloven § 282. Ettersom det er utmålt en samlet straff der forholdet som domfelte har ankerett inngår, vil vurderingen under § 323 måtte knytte seg til straffutmålingen i sin helhet. Straffeloven § 157 – lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse
(20)Utvalget viser innledningsvis til tilleggstiltalebeslutningen om overtredelse av straffeloven § 157 første ledd for ved «trusler eller annen rettsstridig atferd» å ha påvirket aktør i rettsvesenet, der grunnlaget er beskrevet slik: «I perioden mars til og med april 2023, i ----veien 00 i X eller andre steder, har han ved flere anledninger, gjennom press og truende adferd forsøkt å påvirke sin tidligere samboer B til å endre sin forklaring i kommende straffesak om mishandling i nære relasjoner hvor han er tiltalt og hun er fornærmet, blant annet gjennom at han har sagt til henne at hun skal lyve i retten når saken starter, at det er bedre at hun blir straffet for falsk forklaring enn at han blir straffet for familievold, at hun har ødelagt livet hans og at han skal ødelegge livet til familien hennes og lignende. Hans adferd ovenfor B var egnet til å påvirke hennes forklaring i anledning etterforskningen og under hovedforhandlingen som var berammet fra 28. august 2023.»
(21)Tiltalte skal altså ved «flere anledninger» i perioden «mars til og med april 2023» gjennom press og truende adferd ha forsøkt å påvirke sin tidligere samboer til å avgi uriktig forklaring for retten. Det dreier seg slik sett om et såkalt fortsatt eller sammenhengende straffbart forhold.
(22)Under behandlingen av skyldspørsmålet vurderte lagmannsretten et lydopptak av fornærmedes forklaring med følgende oppsummering: «Lagmannsretten finner det klart at den atferd som fornærmede beskriver fra tiltalte, og slik dette er beskrevet i tiltalebeslutningen, innebærer et utilbørlig press mot fornærmede, på bakgrunn av anmeldelsen fra henne – og tiltalen mot ham.»
(23)I tillegg gjennomgikk lagmannsretten tidligere episoder og omstendigheter «[t]il støtte for at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen». Det er i dommen blant annet vist til at tiltalte til en viss grad erkjente «et gjentakende press overfor fornærmede – om å fortelle ‘sannheten’» Etter denne gjennomgangen var lagmannsretten «ikke i tvil om at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen i perioden fra 16. januar 2021 til og med april 2023».
(24)Perioden i tiltalen er altså utvidet med over to år. Spørsmålet er om en slik utvidelse ligger innenfor straffeprosessloven § 38, som uttrykkelig presiserer at retten er «ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter», forutsatt at det dreier seg om det samme straffbare forholdet som det er tatt ut tiltale for.
(25)Lagmannsretten uttalte følgende om forholdet til straffeloven § 38: «Tiltaleperioden er ifølge tiltalebeslutningen fra mars til og med april 2023. Lagmannsretten mener imidlertid at perioden med utilbørlig påvirkning strekker seg fra midten av januar 2021, da han ble pågrepet, mistenkt for vold i nære relasjoner, og frem til og med april 2023. Lagmannsretten er ubundet av den nærmere tidsangivelsen i tiltalen, men kan ikke gå utenfor det forhold tiltalen gjelder jf. straffeprosessloven § 38. Det er dermed prosessuell adgang til å endre tidsangivelsen. Partene har fått anledningen til å uttalelse seg om tiltaleperioden bør utvides. Ingen av partene har hatt prosessuelle innvendinger til dette. Forsvarer har imidlertid påpekt at tidsangivelse er viktig for at tiltalte skal kunne imøtegå det han har blitt tiltalt for. Det har han, slik lagmannsretten vurderer det, hatt all mulighet til. Lagmannsretten kan ikke se at en utvidelse av tiltaleperioden foranlediger annen bevisførsel fra tiltaltes side og han har hatt mulighet til å inngi bemerkninger til fornærmedes forklaring, som sammen med tiltaltes egen forklaring, er det sentrale beviset for når lovbruddet har funnet sted.»
(26)Utvalget kan ikke se at dette beror på en uriktig saksbehandling eller lovanvendelse.
(27)I HR-2023-1114-U avsnitt 21 viser ankeutvalget til Rt-2006-964 avsnitt 15 der det blant annet heter: «Hvorvidt handlingene skal bedømmes som ett sammenhengende forhold eller flere særskilte lovbrudd, må bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering, som i stor grad må avgjøres ut fra de konkrete forhold i den enkelte sak. Sentrale momenter vil her være ulikhet med hensyn til handlingenes art og avstand i tid og sted for handlingenes utførelse.»
(28)Utvalget finner det klart at det var riktig å bedømme tiltaltes påvirkningsadferd som ett sammenhengende straffbart forhold i tråd med disse anvisningene. Den sammenhengende overtredelsen av straffeloven § 157 gjelder likeartet rettsstridig påvirkning av fornærmede i perioden før hun skulle avgi forklaring under den forestående straffesaken som gjaldt tiltaltes mishandling av henne.
(29)Foranlediget av forsvarers henvisning til Rt-2011-172 avsnitt 18, jf. EMK Protokoll 7 artikkel 4, nøyer utvalget seg med å vise til EMDs dom 31. august 2021 Galović mot Kroatia om det særegne ved sammenhengende straffbare forhold. I avsnitt 116 heter det eksempelvis at «the Court has already recognised that domestic violence could be understood as a particular form of continuous offence characterised by an ongoing pattern of behaviour … in which each individual incident forms a building block of a wider pattern». Det samme må gjelde den sammenhengende påvirkningsadferden som vi står overfor i saken her.
(30)Ved fortsatte eller sammenhengende straffbare forhold er utgangspunktet at varigheten og antallet av de rettsstridige forholdene hører under straffespørsmålet så lenge overtredelsen av straffebudet først er konstatert.
(31)Så langt finner utvalget at denne delen av anken klart ikke kan føre frem. Straffutmålingen Lagmannsrettens saksbehandling
(32)Tiltaltes anke over straffutmålingen gjelder for det første saksbehandlingen. Spørsmålet er hvilken betydning det eventuelt har at påtalemyndighetens anke over straffutmålingen ble «stilt i bero».
(33)I lagmannsrettens silingsbeslutning 3. februar 2025 gjengis tingrettens domsslutning etterfulgt av følgende vedrørende straffekravet: «Oslo statsadvokatembeter har i rett tid anket dommen. Anken gjelder frifinnelsen for post II i tilleggstiltalebeslutningen 23. august 2022 (overtredelsen av straffeloven § 157 første ledd) og straffutmålingen. A er kjent med anken og hans forsvarer har inngitt bemerkninger 21. januar 2025. Lagmannsretten finner at anken bør henvises til ankeforhandling etter straffeprosessloven § 325, jf. § 321 annet ledd. Anken over straffutmålingen stilles i bero, jf. straffeprosessloven § 326. … SLUTNING Anken henvises til ankeforhandling.»
(34)Utvalget bemerker at setningen om at anken over straffutmålingen «stilles i bero» med henvisning til straffeprosessloven § 326 er misvisende fordi påtalemyndighetens bevisanke gjaldt et annet straffbart forhold enn straffutmålingsanken.
(35)Dersom en bevisanke fremmes til ankebehandling, skal det foretas «en fullstendig ny behandling av saken så langt den er henvist», jf. straffeprosessloven § 331 første ledd. Dette inkluderer straffutmålingen, som skal foretas helt uavhengig av tingrettens resultat. Straffeprosessloven § 326 regulerer bare tilfeller der de ulike ankegrunnene gjelder «samme forhold». Poenget med å stille en mindre omfattende anke enn bevisanken i bero, er ikke å nekte den fremmet, men tvert imot å ta den under behandling dersom bevisanken senere skulle bli avvist eller trukket. I slike tilfeller blir subsidiære ankegrunner som er stilt i bero, uten videre ankegjenstand. Det treffes altså ikke egen beslutning om dette.
(36)I saken her gjaldt påtalemyndighetens bevisanke et annet forhold enn det forholdet tingretten hadde utmålt straff for, og som straffutmålingsanken knyttet seg til. Det var derfor ikke riktig av lagmannsretten å stille denne delen av anken i bero. Lagmannsretten måtte ta stilling til om straffutmålingsanken skulle fremmes eller ikke.
(37)Ankeutvalget er av den oppfatning at lagmannsrettens silingsbeslutning må tolkes slik at både påtalemyndighetens bevisanke og straffutmålingsanken er henvist til ankeforhandling. Utvalget viser særskilt til at det fremgår av premissene og slutningen at hele anken fremmes til ankeforhandling. Dette inkluderer straffutmålingsanken.
(38)Forsvarer har vist til Rt-2013-188 der Høyesterett la til grunn at lagmannsretten skulle ha bygget på tingrettens straffutmåling for de forhold som ble endelig avgjort der og ikke foretatt en ny selvstendig prøving. Det bærende premisset var imidlertid at dersom påtalemyndigheten ønsker en slik prøving, må det ankes over straffutmålingen.
(39)I saken her har påtalemyndigheten anket over straffutmålingen, og beslutningen om å fremme anken inkluderer straffutmålingen. Lagmannsretten var da ikke henvist til å bygge på tingrettens straffutmåling for overtredelsen av § 282 ved den samlede straffutmålingen.
(40)Ankeutvalget finner det på denne bakgrunn klart at skjerpingen av staffen for overtredelsen av straffeloven § 282 ikke var en saksbehandlingsfeil. For øvrig bemerker utvalget at det i rettsboken fra ankeforhandlingen ikke er protokollert innsigelser i tilknytning til at aktor prosederte straffutmålingen også for dette tiltalepunktet. Den samlede straffutmålingen
(41)For det tilfellet at lagmannsretten ikke har begått saksbehandlingsfeil ved straffutmålingen for overtredelsen av § 282, anfører tiltalte at lagmannsretten har lagt seg på et for strengt nivå for denne tiltaleposten. Det vises særlig til HR-2023-475-A og HR-2023-467-U.
(42)Utvalget bemerker at tiltalte skal idømmes en samlet straff for overtredelse av straffeloven § 157 første ledd om motarbeidelse av rettsvesenet og § 282 om mishandling i nære relasjoner. Det er mishandlingen i nære relasjoner som er det mest alvorlige forholdet, og som følgelig danner utgangspunktet for anvendelsen av straffskjerpelsesprinsippet i § 79 første ledd bokstav a. Basert på tingrettens bevisvurdering sammenfatter lagmannsretten mishandlingen slik: «Denne saken gjelder et straffbart forhold som har pågått over en periode på omkring 5 år, og hvor tiltalte – slik det fremkommer av tingrettens dom – har vært voldelig mot fornærmede, og hvor det i perioden har vært kroppskrenkelser minst to ganger i året. I tillegg har det vært andre truende hendelser og en rekke andre krenkelser. Selv om ikke alle enkelthendelsene har ført til personskade av betydning, må saken samlet anses alvorlig med bakgrunn i den lange perioden og det samlede høye antall krenkelser. Voldshandlingene har ikke på noen måte noe bagatellmessig preg. Kvelertak og dunking av hodet i gulvet, slag med knyttneve i lårene må anses å være handlinger som utvilsomt skapte sterk frykt hos fornærmede. Som anført av påtalemyndigheten, finner en samlet lagmannsrett at de seksualiserte krenkelsene er skjerpende for straffen.»
(43)Deretter beskriver lagmannsretten de seksualiserte krenkelsene.
(44)Etter en grundig gjennomgang av lovens forarbeider og sammenlignbar høyesterettspraksis etter straffskjerpelsen for vold i nære relasjoner i straffeloven 2005, finner lagmannsretten at overtredelsen av § 282 alene kvalifiserer for fengsel i omkring 2 år og 6 måneder.
(45)Ankeutvalget kan ikke se at straffutmålingen for denne overtredelsen er vesentlig for streng. Strafferammen for overtredelser av § 282 er fengsel i 6 år, utmålingen følger anvisningene i forarbeidene til straffskjerpelsen og saken her fremstår som mer alvorlig enn avgjørelsene forsvarer viser til.
(46)Etter å ha anslått straffen for overtredelsen av § 157 til fengsel i noe over seks måneder settes straffen til fengsel i 2 år og 5 måneder, etter fradrag for liggetid og lang saksbehandlingstid. Utvalget bemerker at tiltalte i forbindelse med anken til Høyesterett ikke har angrepet disse delene av straffutmålingen.
(47)Utvalget finner det klart at det ikke er noe åpenbart misforhold mellom de straffbare handlingene og den utmålte straffen, jf. straffeprosessloven § 344.
(48)Etter dette finner ankeutvalget det klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.
(49)Beslutningen er enstemmig.