En kvinne hadde utsatt sin samboers datter for vold mot hodet. Barnet, som var to år gammelt, fikk svært alvorlige hodeskader, blant annet et 13 centimeter langt brudd i bakhodet og hjerneblødninger. Kun tilfeldigheter avverget varige skader. Kvinnen ble først dømt i tingretten til fengsel i 1 år og 3 måneder for grov mishandling i nære relasjoner etter straffeloven § 283. Lagmannsretten økte straffen til fengsel i 1 år og 6 måneder. Det var da gitt 4 måneder fradrag i straffen fordi det hadde tatt lang tid å behandle saken. Påtalemyndigheten mente at straffen var for mild, og anket til Høyesterett. Høyesterett har skjerpet straffen til fengsel i 2 år og 2 måneder, etter at det er gitt 4 måneder i fradrag for lang saksbehandlingstid. Det er lagt vekt på at den grove voldshandlingen rammet et lite barn som var under tiltaltes omsorg, og som var helt ute av stand til å beskytte seg selv. Handlingen hadde et meget høyt skadepotensial og kunne lett ha ført til død eller varige hjerneskader. Høyesterett peker på at vold i nære relasjoner skal straffes strengere enn sammenlignbare voldshandlinger. Dommen gir veiledning for straffutmålingen ved vold i nære relasjoner der offeret er et lite barn.
(1)Dommer Sivertsen: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder straffutmåling for grov mishandling av et barn.
(3)A ble 5. april 2024 tiltalt for grov mishandling i nære relasjoner etter straffeloven § 283, jf. § 282. Grunnlaget for tiltalen er beskrevet slik: «Forut for torsdag 14. oktober 2021 kl. 19:20, i ---veien 0 i Tønsberg og/eller andre steder, utsatte hun ved flere anledninger sin samboers datter, B f. 00.00.2019 for vold slik at B fikk brudd i hodeskallen, blødninger under den harde hjernehinne, blødninger og hevelser i hjernevevet, netthinneblødninger på begge øyne, flere blåmerker, sårskader og hevelser på kroppen og/eller annengrads brannskade på høyre hånd.»
(4)I Vestfold tingretts dom 26. september 2024 ble A funnet skyldig i grov mishandling ved at hun ved en enkeltstående hendelse hadde utsatt barnet for stump vold mot hodet. A ble dømt til fengsel i 1 år og 3 måneder samt til å betale 150 000 kroner i oppreisningserstatning til barnet.
(5)A anket bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen til lagmannsretten. Hun krevde også ny behandling av kravet om oppreisningserstatning.
(6)Agder lagmannsrett avsa 1. april 2025 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1995, dømmes for overtredelse av straffeloven § 283 jf. § 282 til fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder. 2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommen forkynnes.»
(7)Også domfellelsen i lagmannsretten gjaldt ett tilfelle av stump vold mot barnets hode.
(8)A anket dommen til Høyesterett for så vidt gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og avgjørelsen om oppreisningserstatning. Påtalemyndigheten anket straffutmålingen.
(9)Høyesteretts ankeutvalg fremmet påtalemyndighetens anke over straffutmålingen til behandling. As anke er ikke tillatt fremmet.
(10)Påtalemyndigheten har i korte trekk gjort gjeldende at straffen i lagmannsrettens dom er for lav. Straffenivået for mishandling i nære relasjoner bør være høyere enn for sammenlignbare voldslovbrudd. Påstanden er at straffen settes til fengsel i 2 år og 8 måneder.
(11)A har i korte trekk gjort gjeldende at lagmannsrettens straffutmåling er riktig. Påtalemyndighetens anførsler bygger på rettspraksis om vesentlig mer alvorlige voldshendelser. Straffenivået for voldsforbrytelser ble hevet ved lovendring i 2010. Det er ikke grunnlag for en ytterligere skjerping. Påstanden er at anken forkastes. Mitt syn på saken Bakgrunnen for saken
(12)Tiltalte og C ble kjærester våren 2021 og flyttet etter kort tid sammen i hans bolig. De var samboere frem til våren 2022, da forholdet tok slutt.
(13)C har datteren B fra et tidligere forhold. Hun bodde 40 prosent av tiden hos ham.
(14)Voldshendelsen fant sted om ettermiddagen 14. oktober 2021, da B var knapt to år gammel. Tiltalte var alene med B og skulle bade henne mens C var ute i et ærend. Tiltalte påførte da B et kraftig traume i bakhodet som førte til alvorlige hodeskader. Ifølge lagmannsrettens dom fikk hun et 13 centimeter langt brudd i bakre del av hodeskallen. Videre fikk hun «subdural blødning over venstre storhjernehalvdel og mellom storhjernehalvdelene, kontusjonsskade i hjernevevet på høyre side bak i hodet, blødning i bakhodet utenpå bruddet, underhudsblødninger utenpå hjerneskallen på høyre side og bak i hodet, samt blødninger på netthinnene i begge øynene». Lagmannsretten betegnet de samlede skadene som «svært alvorlige»: «Hodeskadene B ble påført var svært alvorlige, og kunne lett ha hatt fatalt utfall. Begge de sakkyndige har forklart at kraniebruddet er av et omfang som er uvanlig å se. Bruddlinjen går nesten fra toppen av hodet ned til nakkegropen; mer presist strekker det seg 13 centimeter fra høyre isseben, krysser lambda-sømmen som forbinder bakhodebenet med issebena, og følger videre hele veien ned til åpningen ved bunnen av bakhodebenet hvor ryggmargen går gjennom. Tilsvarende skader kunne lett medført død eller alvorlig varig hjerneskade, noe som viser alvoret, og i seg selv med styrke trekker i retning av at mishandlingen må anses som grov.»
(15)Selv om flere sakkyndige har vurdert skadebildet, er det uklart nøyaktig hvordan volden er utøvd, utover at det er tale om ett eller flere kraftige støt mot hodet. Lagmannsretten har beskrevet volden slik: «Lagmannsretten er ikke i tvil om at tiltalte har utført den skadevoldende handlingen/volden forsettlig, hva enten den har bestått i å dytte eller slå Bs bakhode mot en hard overflate, mest sannsynlig at hodet har blitt holdt fast og dyttet mot veggen eller gulvet på badet.»
(16)Med støtte i de sakkyndiges vurderinger mente lagmannsretten at volden var utøvd med «betydelig kraft»: «Begge de sakkyndige har vurdert at kraniebruddet sammenholdt med bløtdelshevelsen i bakhodet er forårsaket av et direkte traume mot bakhodet. … De har også forklart at det må betydelig energi til for å forårsake et kraniebrudd av et slikt omfang. Volden må med andre ord ha vært utøvd med betydelig kraft.»
(17)Som følge av volden mistet B bevisstheten og fikk alvorlige krampeanfall. Tiltalte varslet C på telefon, og de tilkalte begge ambulanse ved å ringe Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral. B ble innlagt ved akuttmottaket ved Sykehuset i Vestfold.
(18)Etter utskriving fra sykehuset en drøy uke senere var B hjemme med sin mor frem til januar 2022, da B – gradvis og forsiktig – begynte opptrapping i barnehagen med oppfølging fra en assistent. Fra april 2022 var hun i stand til å delta på vanlig måte i barnehagen.
(19)Til tross for det store skadepotensialet ved voldshandlingen fungerte B som normalt ved lagmannsrettens behandling av saken og var uten tegn til senskader. På bakgrunn av sakkyndige vurderinger – og med henvisning til statistikk – uttalte lagmannsretten at B «er av den heldige 1/3 som ikke har fått noen varige mén påvist etter tilsvarende skade». Lagmannsrettens dom
(20)Tiltalte ble i lagmannsretten dømt for grov mishandling i nære relasjoner etter straffeloven § 283, jf. § 282. Den alvorlige voldshandlingen ble begått mot samboerens barn, som var i tiltaltes omsorg, jf. § 282 første ledd bokstav b og e. Mishandlingen var grov fordi den førte til «betydelig skade» og dessuten rammet en forsvarsløs person, jf. § 283 andre punktum bokstav c.
(21)Lagmannsretten fant det bevist at tiltalte handlet forsettlig, og at forsettet også omfattet den betydelige skaden ved at tiltalte i det minste hadde «passiv bevissthet om at handlingen mest sannsynlig ville medføre alvorlig hodeskade».
(22)Retten tok utgangspunkt i et straffenivå på fengsel i 1 år og 10 måneder. Etter fradrag for lang saksbehandlingstid ble straffen satt til fengsel i 1 år og 6 måneder.
(23)Høyesterett skal ikke vurdere skyldspørsmålet, men ta stilling til straffutmålingen basert på det faktum lagmannsretten har funnet bevist. Straffutmålingen
(24)Strafferammen for mishandling i nære relasjoner er hevet flere ganger. Fra 1. januar 2006 hadde straffeloven 1902 § 219 første ledd en strafferamme på fengsel i 3 år. Den ble økt til 4 år ved lovendring 25. juni 2010, som skjerpet straffenivået for en rekke seksual- og voldslovbrudd. Grove overtredelser av § 219 kunne etter andre ledd straffes med fengsel inntil 6 år. Etter at gjeldende straffelov trådte i kraft 1. oktober 2015, er strafferammen 6 års fengsel etter § 282, mens den er 15 år for grove overtredelser, jf. § 283. Dette er en tilpasning til strafferammen for grove kroppskrenkelser og kroppsskader, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 199. Ved bruk av rettspraksis som gjelder forhold som er begått før oktober 2015, må det tas hensyn til denne straffskjerpelsen, jf. HR-2020-1345-A avsnitt 13.
(25)Kjerneområdet for mishandlingsbestemmelsene er tilfeller der det har dannet seg et mønster av vedvarende og gjentatte krenkelser av den nærstående, jf. HR-2019-1787-A avsnitt 18. Bestemmelsene skal favne helheten, kompleksiteten og de psykiske aspektene ved en tilværelse som preges av slike krenkelser, jf. Rt-2011-34 avsnitt 19–20. Straffutmålingen beror derfor på en sammensatt vurdering der sentrale momenter er hvor lenge krenkelsene har funnet sted, karakteren av krenkelsene, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene, jf. HR-2020-1345-A avsnitt 17.
(26)På bakgrunn av slike særtrekk ved mishandling i nære relasjoner er det uttalt i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 199 at straffenivået generelt bør «ligge noe over straffenivået for sammenlignbare voldslovbrudd». Dette er fulgt opp i rettspraksis, se blant annet HR-2019-1675-A avsnitt 70–73 og HR-2019-2205-A avsnitt 94.
(27)Også en enkeltstående handling, som saken her gjelder, kan rammes av straffeloven § 282, jf. uttrykket «alvorlig eller gjentatt». Forutsetningen er at handlingen er tilstrekkelig grov, og at den er «egnet til å skape frykt for fremtidig mishandling», jf. HR-2019-1787-A avsnitt 18 og HR-2018-112-A avsnitt 17. Også i slike tilfeller kan særtrekkene ved mishandling i nære relasjoner – blant annet tilknytningen mellom tiltalte og fornærmede – komme inn som straffskjerpende momenter. Det gjelder ikke minst når det er et barn som rammes. Jeg viser til Prop. 97 L (2009–2010) side 32, der det fremheves som «særlig alvorlig» når barn er offer for mishandling fra noen de står i et avhengighetsforhold til, og som i utgangspunktet skal gi dem trygghet og omsorg.
(28)Aktor har anført at lagmannsrettens straffutmåling ikke tar tilstrekkelig hensyn til at straffenivået for mishandling i nære relasjoner skal være høyere enn for andre voldshandlinger, og heller ikke til at voldshandlingen rammet et lite barn. Straffen er derfor blitt vesentlig for lav.
(29)Det finnes i dette tilfellet lite rettspraksis fra Høyesterett som gir konkret veiledning for straffutmålingen. Den dommen som etter min mening har størst interesse, er HR-2016-2345-A. Saken gjaldt grov mishandling etter straffeloven 1902 § 219 andre ledd i form av vold mot et spedbarn i en periode på drøyt to måneder. Tiltalte hadde blant annet kjølt barnet ned med kaldt vann, hindret barnets pust ved å holde for nese og munn, brukket en finger ved å bøye den bakover, presset hardt mot magen og klemt eller dunket barnet slik at det blant annet fikk merker på kroppen. Videre hadde han sluppet barnet mot gulvet med hodet først, for deretter å gripe barnet før hodet traff gulvet. Særlig den siste handlingen hadde et betydelig skadepotensial. Førstvoterende tok utgangspunkt i en straff på fengsel i 2 år og 6 måneder, slik også lagmannsretten hadde gjort. Han ga imidlertid uttrykk for «en viss tvil» med hensyn til om straffen burde settes noe høyere, jf. dommen avsnitt 31.
(30)Siden saken gjaldt gjentatte handlinger med et nærmest sadistisk preg, vurderer jeg handlemåten som mer alvorlig enn i saken her. På den annen side ble barnet i vår sak påført meget alvorlige hodeskader. Siden skadefølgen står sentralt i vurderingen av om mishandlingen er grov etter straffeloven § 283, må følgen også ha betydelig vekt ved straffutmålingen, jf. Rt-2014-392 avsnitt 11 og HR-2024-2347-A avsnitt 26. Det må ikke minst gjelde når følgen er omfattet av tiltaltes forsett, som i saken her.
(31)Også den store risikoen for at voldshandlingen ville føre til enda mer alvorlige konsekvenser, har betydning for straffen. Det var tilfeldig at barnet ikke døde eller fikk en varig hjerneskade. Etter mitt syn bør straffenivået i vår sak derfor ikke være lavere enn i HR-2016-2345-A. Jeg har da tatt hensyn til at mishandlingen i den saken ble begått før straffskjerpelsen 1. oktober 2015.
(32)Jeg nevner også HR-2017-2282-A, som gjaldt overtredelse av straffeloven § 274 andre ledd om grov kroppsskade ved «fillesristing» av et spedbarn i noen sekunder. Barnet fikk varige og omfattende hjerneskader som førte til et livsvarig hjelpebehov. Tiltaltes forsett ble vurdert å omfatte «betydelig skade», men ikke i et slikt omfang som faktisk oppsto. Straffenivået ble satt til fengsel i opp mot 6 år. Slik jeg ser det, er alvorlighetsgraden av selve voldshandlingen sammenlignbar med den handlingen som saken her gjelder. Men ettersom det i saken vår ikke oppsto livsvarige skader hos barnet, må straffen likevel bli vesentlig lavere.
(33)Ved straffutmålingen må det legges betydelig vekt på at den grove volden rammet et lite barn som i den aktuelle situasjonen var alene under tiltaltes omsorg, og som var helt ute av stand til å verge seg mot volden. Utover dette får relasjonen til gjerningspersonen liten selvstendig betydning i denne saken, ettersom tiltalte hadde en relativt begrenset og kortvarig tilknytning til barnet.
(34)Jeg mener på denne bakgrunn at et riktig straffenivå for tiltaltes voldshandling er fengsel i 2 år og 6 måneder.
(35)Partene er enige om at det bør gis et fradrag i straffen på grunn av lang saksbehandlingstid. Det er særlig vist til at det gikk nesten tre år fra voldshandlingen skjedde til straffesaken kom til behandling i tingretten.
(36)Aktor har forklart tidsforløpet med at etterforskningen har vært komplisert, blant annet fordi politiet vurderte en rekke alternative hendelsesforløp. Det er videre vist til at flere sakkyndige har vært involvert, og at dette har forsinket fremdriften. Det har derimot ikke vært perioder med ren liggetid, slik lagmannsretten har lagt til grunn.
(37)Tidsforløpet har utvilsomt vært en belastning for tiltalte, som har delt omsorg for et snart ni år gammelt barn. Selv om det etter min mening ikke er grunnlag for å konstatere brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 1, finner jeg det klart at det må gis en kompensasjon i form av redusert straff. Etter min mening bør fradraget settes til 4 måneder. Dette stemmer godt med fradraget som ble gitt i HR-2016-225-S. Konklusjon
(38)Min konklusjon blir etter dette at straffen settes til fengsel i 2 år og 2 måneder.
(39)Jeg stemmer for slik D O M : I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 – to – år og 2 – to – måneder.
(40)Dommer Arntzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(41)Dommer Hellerslia: Likeså.
(42)Dommer Lund: Likeså.
(43)Dommer Noer: Likeså.
(44)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne