(1)A har anket Agder lagmannsretts kjennelse 8. september 2025 i sak nr. 25-131946ASK-ALAG, hvor anke over avslag på søknad om opphevelse av bostedsforbeholdet ble forkastet.
(2)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken skal behandles etter reglene i tvisteloven, jf. straffeprosessloven § 107 første ledd, jf. salærforskriften § 13 første ledd første punktum, jf. straffeprosessloven § 78 andre ledd siste punktum, jf. rettshjelploven § 27. Det er tale om en videre anke, hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6. For så vidt gjelder forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjon, kan utvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke bevisbedømmelsen, jf. HR-2016-322-U avsnitt 24 med videre henvisninger.
(3)Ankeutvalget finner det enstemmig klart at anken ikke kan føre frem. Utvalget bemerker i den forbindelse at salærforskriften § 9 første ledd bestemmer at det offentlige som hovedregel ikke godtgjør «merutgifter som følge av at det er valgt advokat med kontor utenfor rettskretsen». Det fremgår ikke av ordet «merutgifter» om sammenligningsgrunnlaget er utgiftene til en advokat på rettsstedet eller en advokat på et hvilket som helst sted innenfor rettskretsen. Den tilsvarende bestemmelsen i salærforskriften 1992 § 8 første ledd første punktum er imidlertid behandlet i kjennelsen i Rt-1994-1160, hvor det på side 1161–1162 heter: «Når det gjelder anvendelsen av § 8 første ledd, må det foretas en sammenlikning mellom utgiftene som er forbundet med å oppnevne en forsvarer utenfor lagsognet og utgiftene som er forbundet med å oppnevne en forsvarer som har kontor i lagsognet. Hvis det først velges en forsvarer utenfor lagsognet, kan denne imidlertid ikke sammenliknes med en forsvarer fra et hvilket som helst sted innen lagsognet, selv om saken måtte ha en viss tilknytning til stedet. Dette blir – iallfall som utgangspunkt – for hypotetisk. Den naturlige sammenlikning er med en forsvarer med kontor på rettsstedet. I forhold til hva en slik forsvarer ville ha kostet det offentlige, kan det ikke kreves noen reduksjon fordi forsvareren kommer fra utenfor lagsognet.»
(4)Denne tolkningen ble opprettholdt i kjennelsen i Rt-1996-1770.
(5)Bestemmelsen i gjeldende salærforskrift § 9 første ledd må forstås på samme måte. Sammenligningsgrunnlaget ved vurderingen av om oppnevnelse av en forsvarer utenfor rettskretsen vil føre til «merutgifter», er derfor som hovedregel de utgiftene som ville blitt pådratt ved oppnevnelse av en forsvarer med kontor på rettsstedet.
(6)Anken forkastes i medhold av tvisteloven § 30-9 andre ledd.