(1)Saken gjelder anke over kjennelse om varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven § 172 – rettshåndhevelsesarrest – ved oppholdspåbud i egen bolig.
(2)Ved Trøndelag tingretts dom 6. juni 2025 ble A dømt til fengsel i 21 år for en rekke seksuallovbrudd. Han har anket dommen.
(3)A ble pågrepet etter hovedforhandlingen. Ved Trøndelag tingretts kjennelse 20. februar 2025 ble han varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven § 172. Han har vært varetektsfengslet etter dette.
(4)Påtalemyndigheten har krevd videre fengsling frem til 27. oktober 2025.
(5)Trøndelag tingrett avsa 8. september 2025 kjennelse om at A kan holdes i varetekt med oppholdspåbud i egen bolig med elektronisk kontroll, jf. straffeprosessloven § 184 b, med fengslingsfrist 27. oktober. Påtalemyndigheten anket kjennelsen. Frostating lagmannsrett avsa 10. september 2025 kjennelse der anken ble forkastet.
(6)Påtalemyndigheten anket kjennelsen. Høyesteretts ankeutvalg avsa 15. september 2025 kjennelse – HR-2025-1775-U – der lagmannsrettens kjennelse ble opphevet. Etter ankeutvalgets syn var lagmannsrettens begrunnelse ikke tilstrekkelig til å vise at avgjørelsen bygger på riktig lovforståelse.
(7)Frostating lagmannsrett avsa 17. september 2025 ny kjennelse der anken ble forkastet. Det er gitt oppsettende virkning.
(8)Påtalemyndigheten har anket kjennelsen. Anken gjelder den generelle lovforståelsen og saksbehandlingen. Det gjøres i korte trekk gjeldende at lagmannsretten har lagt en uriktig lovforståelse til grunn for vurderingen av om oppholdspåbud med elektronisk kontroll er egnet. Lagmannsretten har heller ikke tatt stilling til alle fremsatte anførsler. Påstanden er at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
(9)A har inngitt merknader, der lagmannsrettens begrunnelse tiltres. Det gjøres gjeldende at det hverken foreligger saksbehandlingsfeil eller lovanvendelsesfeil. Påstanden er at anken forkastes.
(10)Det er inngitt merknader fra bistandsadvokatene, der det fremgår at de fornærmede stiller seg bak påtalemyndighetens anke. Det er opplyst at det er kommet sterke reaksjoner fra de fornærmede på lagmannsrettens avgjørelse. Høyesteretts ankeutvalgs syn på saken Ankeutvalgets kompetanse
(11)Utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Grunnlaget for fengslingen – straffeprosessloven § 172
(12)Bestemmelsen om fengsling i straffeprosessloven § 184 viser til vilkårene i lovens bestemmelser om pågripelse, herunder § 172. Etter § 172 første punktum bokstav a kan pågripelse, og dermed også fengsling, besluttes når noen mistenkes for et lovbrudd som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken. Det er ikke bestridt at disse vilkårene er oppfylt.
(13)Andre punktum i § 172 lyder slik: «Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot.»
(14)Lagmannsretten har lagt til grunn at det foreligger grunnlag for fengsling etter disse kriteriene, og dette er ikke bestridt.
(15)Kriteriene i § 172 andre punktum er grundig vurdert i Frostating lagmannsretts kjennelse 4. juli 2025. Her viser lagmannsretten til HR-2023-2474-U avsnitt 14–16, der blant annet følgende siteres fra tidligere avgjørelser fra Høyesteretts ankeutvalg: «Det må foretas en bred helhetsvurdering hvor blant annet de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelseshensyn som har begrunnet bestemmelsen, vurderes. Og det er ikke tilstrekkelig å foreta en abstrakt vurdering av om hensynet til rettshåndhevelsen eller samfunnets behov tilsier fengsling – det må angis hvilke konkrete omstendigheter som har betydning. På den annen side kreves det ikke påvisning av en konkret og nærliggende fare i den aktuelle saken for at en eventuell løslatelse vil medføre en allmenn reaksjon.»
(16)I kjennelsen 4. juli 2025 uttaler lagmannsretten videre: «Lagmannsretten er enig med tingretten i at det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse dersom A løslates nå. Tiltalen omfatter mange lovbrudd av svært alvorlig karakter. I tingretten ble han blant annet domfelt for 38 tilfeller av voldtekt til samleie utført i forbindelse med sin legegjerning. Handlingene fremstår veloverveid og målrettet. Lagmannsretten viser i så måte til at handlingene er filmet og at A har benyttet gjenstander uten forankring i medisinsk kunnskap. Lovbruddet er i kjerneområdet for straffeprosessloven § 172, se Erik Keiserud m.fl. Straffeprosessloven: Kommentarutgave, § 172, note 8, Juridika, revidert 1. januar 2025, med videre henvisninger til rettspraksis og lovforarbeider. Sett hen til sakens alvor og omfang og As faste forbryterske forsett overfor sine pasienter, vil en løslatelse være egnet til å svekke tilliten til samfunnets inngripen overfor alvorlig kriminalitet. Handlingene innebærer grove tillitsbrudd mot svært mange fornærmede, og saken griper inn i et lokalsamfunn. Saken har fått bred dekning i lokal og nasjonal presse. Fortsatt fengsling vil etter lagmannsrettens oppfatning være nødvendig for å ivareta formålet bak bestemmelsen, som er å bidra til ro i befolkningen ved særlig grove lovbrudd.»
(17)Anke over denne kjennelsen ble forkastet ved Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 10. juli 2025 (HR-2025-1313-U).
(18)Ankeutvalget bygger ved vurderingen nå på at det foreligger grunnlag for fengsling etter straffeprosessloven § 172, slik dette er beskrevet i lagmannsrettens kjennelse 4. juli 2025. Gjennomføring av fengsling ved pålegg om opphold på bestemte steder med elektronisk kontroll Lovbestemmelsen og begrunnelsen for den
(19)Straffeprosessloven § 184 b trådte i kraft 15. august 2025. Første ledd første punktum lyder slik: «Retten kan beslutte at fengsling etter § 184 skal gjennomføres som opphold på bestemte steder med elektronisk kontroll, dersom slik gjennomføring utenfor fengsel anses egnet.»
(20)Oppholdspåbud er altså en form for gjennomføring av varetekt, og ikke et fengslingssurrogat. De ordinære fengslingsvilkårene må være oppfylt, jf. henvisningen til § 184.
(21)Om bakgrunnen for ordningen heter i Prop. 139 L (2022–2023) punkt 30.1.5 på side 258–259 blant annet: «Det er ingen tvil om at det å varetektsfengsles er belastende, og særlig for mindreårige og unge voksne. Isolasjon under varetekt og straffegjennomføring har vært kritisert av flere internasjonale overvåkningsorganer og nasjonale aktører. … Selv om antallet varetektsfengslinger har vært redusert de siste årene, mener departementet at det bør legges til rette for at varetektsgjennomføring som fengsling kan og bør reduseres ytterligere. … Prinsippet om å ikke bruke større inngrep enn nødvendig – minsteinngrepsprinsippet – taler for å innføre en alternativ form for gjennomføring av varetekt utenfor fengsel. Etter departementets syn bør det ikke være avgjørende at tiltaket trolig kun vil være aktuelt i et mindre antall saker. For de sakene hvor tiltaket kan være aktuelt, vil forslaget innebære at det i større grad åpnes for gjennomføring av varetekt utenfor fengsel Departementet opprettholder synspunktet om at likhetstanken ikke kan være til hinder for å kunne bruke mindre inngripende tiltak der dette er mulig. Med den foreslåtte hjemmelen i ny § 184 b gis domstolen et alternativ som ivaretar hensynet til både samfunnet og fornærmede, og også hensynet til siktede, ved å redusere de negative konsekvensene ved et varetektsopphold i fengsel, herunder risiko for faktisk isolasjon. Forslaget gir også retten flere verktøy til å kunne velge den mest formålstjenlige løsningen for siktede og samfunnet i det enkelte tilfellet.» Lovens vilkår og utgangspunktene i saken her
(22)Det følger av ordlyden i straffeprosessloven § 184 b at det sentrale vilkåret er at oppholdspåbud utenfor fengselet «anses egnet». Lovforarbeidene oppstiller fire kriterier for denne vurderingen, jf. Prop. 139 L (2022–2023) punkt 32.3 på side 311: «Det følger som nevnt av første ledd første punktum at oppholdspåbud med elektronisk kontroll må være en ʼegnetʼ gjennomføringsform. I dette ligger det at retten for det første må vurdere om formålene med fengslingen etter § 171, § 172, § 173 andre ledd eller § 173 a kan ivaretas med gjennomføringsformen, for det andre om siktede er egnet for slik gjennomføring, for det tredje om det finnes et egnet oppholdssted og for det fjerde om forholdene for øvrig ligger til rette for slik gjennomføring, … .»
(23)Lagmannsretten har lagt til grunn at de tre siste vilkårene er oppfylt, og dette er ikke bestridt. Lagmannsretten siterer i kjennelsen 10. september 2025 tingrettens beskrivelse av hvordan gjennomføringen eventuelt vil skje i dette tilfellet. Her heter det blant annet: «Retten viser til den forklaringen som rådgiver Gausen ved Trøndelag friomsorgskontor gav i retten. Hun forklarte at A ved den elektroniske kontrollen vil måtte oppholde seg innen husets yttervegger. I tillegg vil han få anledning til å gå ut på en avgrenset luftebalkong i tilknytning til boligen hvor noen kvadratmeter vil ligge innenfor påbudssonen. Ved iverksetting vil områdebegrensningen bli innlest med GPS koordinater. A sine bevegelser vil bli registrert fortløpende, og han vil ikke kunne bevege seg utover den innleste påbudssonen uten at alarmen utløses. Det vil si at han må holde seg innenfor boligens fire yttervegger, samt den nevnte luftebalkongen. A vil for eksempel ikke kunne bevege seg andre steder inne på egen tomt, for eksempel hente posten eller gå med søpla.» Vilkåret om at formålet med fengslingen må kunne ivaretas
(24)Som lagmannsretten fremhever, er det sentrale i saken nå det departementet angir som det første kriteriet under egnethetsvurderingen – om formålet med fengslingen vil bli ivaretatt ved oppholdspåbud med elektronisk kontroll. I proposisjonen punkt 30.2.1.4 på side 261 fremhever departementet at «forutsetningen for oppholdspåbud med elektronisk kontroll skal være at tiltaket er tilstrekkelig for å ivareta formålet med fengslingen».
(25)Departementet går deretter gjennom reglene om fengslingsgrunnlag i straffeprosessloven. Her nevnes § 172.
(26)Departementet går så nærmere inn på fengslingsgrunnlagene i § 171. Drøftelsen innledes slik: «Som flere høringsinstanser har pekt på, vil et oppholdspåbud med elektronisk kontroll i mange tilfeller nettopp ikke kunne ivareta formålet med fengslingen. Særlig gjelder dette når fengslingsformålet er å unngå bevisforspillelse.»
(27)Også for saker der det foreligger unndragelsesfare, er departementet enig med høringsinstansene i at elektronisk kontroll i mange tilfeller ikke vil kunne ivareta formålet med fengsling. Deretter fremheves at oppholdspåbud med elektronisk kontroll vil «kunne
(28)være mer praktisk i enkelte saker der siktede varetektsfengsles på grunn av gjentakelsesfare».
(29)Etter denne drøftelsen fortsetter departementet slik: «Selv om oppholdspåbud med elektronisk kontroll i mange tilfeller ikke vil ivareta formålet med fengslingen, anser departementet det som viktig å åpne for muligheten til å benytte denne gjennomføringsformen i de tilfellene der formålet faktisk kan ivaretas. Departementet opprettholder derfor synspunktet om at ingen fengslingsgrunner utelukkes fra adgangen til å ilegge oppholdspåbud med elektronisk kontroll.»
(30)Det fremgår dermed klart av lovforarbeidene at bruken av oppholdspåbud med elektronisk kontroll ikke er utelukket der fengslingsgrunnlaget er straffeprosessloven § 172. Departementet sier imidlertid ikke noe direkte om disse tilfellene, slik man gjør for fengslingsgrunnlagene i § 171.
(31)På bakgrunn av departementets generelle uttalelser om at elektronisk kontroll i mange tilfeller ikke vil ivareta formålet med fengsling, og antakelsen om at tiltaket trolig kun vil være aktuelt i «et mindre antall saker», la ankeutvalget i HR-2025-1775-U til grunn at det må foretas en grundig, konkret vurdering av om de hensynene som i det enkelte tilfellet begrunner fengsling etter § 172, kan ivaretas gjennom oppholdspåbud med elektronisk kontroll. Det vises til avsnitt 35 flg.
(32)Ut fra fengslingsgrunnlaget var det derfor en svakhet ved lagmannsrettens kjennelse 10. september 2025 at den ikke drøftet om oppholdspåbud ville være tilstrekkelig til ikke å «svekke tilliten til samfunnets inngripen overfor alvorlig kriminalitet», slik lagmannsretten ordlegger seg i fengslingsgrunnlaget i kjennelsen 4. juli 2025. I fengslingsgrunnlaget er det også vist til formålet om «å bidra til ro i befolkningen ved særlig grove lovbrudd», men heller ikke dette var tydelig drøftet av lagmannsretten i kjennelsen 10. september 2025. Kjennelsen ble derfor opphevet, fordi begrunnelsen ikke var tilstrekkelig til å vise at avgjørelsen bygde på riktig lovforståelse. Lagmannsrettens vurdering
(33)I kjennelsen 17. september 2025 tar lagmannsretten utgangspunkt i Høyesteretts anvisninger i kjennelsen 15. september 2025 og vurderer om oppholdspåbud vil være egnet til å oppnå formålet med varetektsfengslingen, slik dette kommer til uttrykk i det konkrete fengslingsgrunnlaget.
(34)Lagmannsretten uttaler blant annet følgende: «Slik lagmannsretten vurderer det, er det viktigste i relasjon til allmennhetens tillit at det faktisk gripes inn med bruk av varetekt. Den informerte allmennheten vil vite at A ikke er rettskraftig dømt. Det er også grunn til å regne med at den alminnelige forventningen til innholdet i en eventuell soning vil være en annen enn til hva varetekt nå bør gå ut på. Det er tilsvarende grunn til å anta at tilliten til samfunnets inngripen ikke påvirkes nevneverdig av om varetekt skjer i fengselet eller i form av oppholdspåbud i eget hjem.»
(35)Videre heter det: «Hensynet til allmennhetens tillit henger nært sammen med det andre forholdet som Høyesterett etterlyser en drøfting av, nemlig hensynet til å skape ro i befolkningen ved særlig alvorlige lovbrudd. Det er ingen tvil om at saken har vært opprørende, særlig i lokalsamfunnet på Frosta hvor de fleste av de fornærmede bor. Også på dette punkt er det imidlertid lagmannsrettens oppfatning at uroen i liten grad vil påvirkes av valget mellom varetekt hjemme og i fengsel. Det som først og fremst vil kunne bidra til å skape ro i lokalsamfunnet er avslutningen av selve straffesaken.»
(36)Etter ankeutvalgets syn går lagmannsretten her for langt i å sidestille de to formene for gjennomføring av varetektsfengsling. Utvalget peker særlig på synspunktet om at tilliten til samfunnets inngripen «ikke påvirkes nevneverdig» av valget mellom dem, og om at hensynet til den sosiale ro «i liten grad vil påvirkes». Synspunktene er av generell karakter og vil kunne gjøre seg gjeldende i de fleste § 172-saker.
(37)Begrunnelsen for å innføre ordningen med oppholdspåbud er, som det går frem av forarbeidene, å innføre et mindre inngripende tiltak enn varetekt som gjennomføres i fengsel. Hvor inngripende et tiltak er, vil måtte ha betydning for om og i hvilken grad det er egnet til å ivareta allmennhetens rettsfølelse i de helt spesielle situasjonene som § 172 retter seg mot. Det er i så måte stor forskjell på å gjennomføre varetekt i fengsel og ved oppholdspåbud med elektronisk kontroll i eget hjem.
(38)Etter ankeutvalgets syn innebærer dette – i lys av de særlige hensyn som begrunner fengslingsadgangen etter straffeprosessloven § 172 – at varetekt i fengsel er det klare utgangspunktet. Oppholdspåbud med elektronisk kontroll vil som regel ikke kunne være egnet til å oppnå formålet med fengsling etter § 172. Ikke minst gjelder dette i saker som er i kjerneområdet for bestemmelsen.
(39)Det kan ikke utelukkes at oppholdspåbud med elektronisk kontroll likevel kan være egnet i § 172-saker etter en konkret vurdering – lovgiveren har bevisst holdt denne muligheten åpen. Men dette forutsetter at det foreligger særlige forhold som det er relevant å ta i betraktning ved vurderingen av egnethetsvilkåret.
(40)Som det går frem av HR-2025-1775-U avsnitt 39, omfatter dette ikke den siktedes mulighet til å forberede sitt forsvar ved den kommende ankeforhandlingen. Et slikt hensyn må eventuelt inngå i en vurdering av om oppholdspåbud med elektronisk kontroll – gitt at egnethetsvilkåret i § 184 b er oppfylt – bør velges fremfor varetekt i fengsel.
(41)Etter dette er det ankeutvalgets syn at lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse viser at den ikke bygger på en riktig forståelse av straffeprosessloven § 184 b, og kjennelsen må oppheves.
(42)Ankeutvalgets kjennelse er enstemmig.