(1)A har anket Frostating lagmannsretts dom 21. mai 2025 i sak nr. 25-073924ASD-FROS mot B. Saken gjelder særskilt anke over sivilt krav i straffesak.
(2)I ankeutvalgets dom 23. desember 2024, HR-2024-2390-U, ble lagmannsrettens begrunnelse for det sivile kravet i dom 16. mai 2024 ansett å krenke uskyldspresumpsjonen. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet for det sivile kravet.
(3)I Frostating lagmannsretts dom 21. mai 2025 ble det sivile kravet behandlet på nytt. Ved den fornyede behandlingen la lagmannsretten til grunn at lagmannsrettens dom 16. mai 2024 ikke krenket uskyldspresumpsjonen.
(4)Fornærmede frafalt det sivile kravet mot A ved den fornyede behandlingen av det sivile kravet. På denne bakgrunn avsa lagmannsretten dom hvor A ble frifunnet både i strafferettslig og erstatningsrettslig henseende.
(5)A har anket lagmannsrettens avgjørelse av det sivile kravet til Høyesterett. Det anføres at lagmannsrettens idømmelse av erstatningansvar etter frifinnelsen krenker uskyldspresumsjonen etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2.
(6)Fornærmede har ikke merknader til anken.
(7)Høyesteretts ankeutvalg viser til at anke til Høyesterett ikke kan fremmes uten samtykke fra ankeutvalget. Utvalget kan bare gi samtykke når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett, jf. tvisteloven § 30-4.
(8)Det følger av Grunnloven § 96 annet ledd og EMK artikkel 6 nr. 2 at enhver har rett til å bli ansett uskyldig inntil det motsatt er bevist etter loven. Dette er ikke til hinder for at det kan ilegges erstatningsansvar på grunnlag av forhold som den ansvarlige er frifunnet for i straffesak. Men det er i slike tilfeller et krav at avgjørelsen som ilegger erstatningsansvar, er utformet på en måte som ikke krenker den strafferettslige uskyldspresumsjonen. Hva dette betyr for utformingen av begrunnelsen for erstatningsansvaret, er beskrevet i Rt-2014-705 avsnitt 4, som senere er gjengitt i blant annet HR-2018-1909-A avsnitt 55 og HR-2022-1824-U avsnitt 5.
(9)Ved lagmannsrettens dom 16. mai 2024 ble A av et bestemmende mindretall frifunnet for tiltalen om voldtekt av fornærmede B, jf. tiltalens post II. Det ikke bestemmende flertallet mente at A skulle dømmes for grovt uaktsom, grov voldtekt av B. I tråd med det bestemmende mindretallets oppfatning ble A frifunnet for voldtekt av B. Lagmannsretten begrunner As erstatningsansvar overfor B med henvisning til det ikke bestemmende flertallets begrunnelse for straffansvar: «Lagmannsrettens flertall kom til at A skal dømmes for grovt uaktsom, grov voldtekt. Dette flertallet viser til at vilkårene for oppreisingserstatning dermed er til stede jf. skadeserstatningsloven § 3-5 jf. § 3-3. […]»
(10)Når flertallet viser til den samme begrunnelsen som det – som ikke-bestemmende flertall – ga for domfellelse, etterlater dette et inntrykk av at flertallet fortsatt bygger på at det er grunnlag for straff. Dette innebærer en krenkelse av uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 6 nr. 2. Ankeutvalget peker i denne forbindelse særlig på avsnitt 12 i Høyesteretts ankeutvalgs dom 23. desember 2024, HR-2024-2390-U. Utvalget kan ikke se at det i denne sammenheng ville ha vært tilstrekkelig å opplyse om at lagmannsrettens mindretall heller ikke ville tilkjenne oppreisningserstatning.
(11)B har frafalt erstatningskravet mot A. Det er derfor ikke nødvendig med ny behandling av spørsmålet om oppreisningserstatning. Krenkelsen av uskyldspresumsjonen repareres ved at Høyesterett konstaterer den, jf. HR-2018-1909-A avsnitt 66.
(12)Ankeutvalget finner enstemmig at det ikke er tilstrekkelig grunn til at saken blir fremmet for Høyesterett, jf. tvisteloven § 30-4. Anken tillates derfor ikke fremmet.