(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens kjennelse om opphevelse av tingrettens kjennelse, der krav om ny behandling av samværskrav i barnevernssak ble avvist under henvisning til tvisteloven § 36-1 tredje ledd.
(2)A er mor til B, født 00.00.2013, C, født 00.00.2016, og D, født 00.00.2019. Barna er unnfanget ved hjelp av anonym donor, og mor har hatt foreldreansvaret alene.
(3)Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker traff i oktober 2020 vedtak om omsorgsovertakelse for alle de tre barna. Mor brakte vedtaket inn for retten. Nedre Romerike tingrett stadfestet vedtaket i dom 19. mars 2021, og Eidsivating lagmannsrett ga 27. mai 2021 ikke samtykke til å fremme mors anke over dommen. Høyesteretts ankeutvalg forkastet mors anke over lagmannsrettens beslutning 12. juli 2021.
(4)I april 2022 krevde mor at vedtaket om omsorgsovertakelse skulle oppheves i medhold av barnevernsloven § 5-7. Barneverns- og helsenemnda i Oslo og omegn traff 9. februar 2023 vedtak der begjæringen om opphevelse ikke ble tatt til følge for noen av barna. Nemnda fastsatte samvær med tilsyn for alle tre barna.
(5)Mor brakte vedtaket inn for retten. I Romerike og Glåmdal tingretts dom 10. november 2023 kom retten, som nemnda, til at det ikke var grunnlag for å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse. Samværsomfanget for B ble satt lavere enn det nemndas vedtak gikk ut på, og for C og D kom tingretten til at det ikke skulle være samvær i det hele tatt.
(6)Mor anket til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten ga 31. januar 2024 ikke samtykke til å fremme mors anke over tingrettens dom. Ved Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 16. april 2024 ble lagmannsrettens beslutning opphevet for samværsfastsettelsen. Lagmannsretten besluttet 14. juni 2024 igjen å unnlate å gi samtykke til å fremme anken over tingrettens dom. Mors anke over denne beslutningen ble forkastet av Høyesteretts ankeutvalg 5. september 2024. Romerike og Glåmdal tingretts dom 10. november 2023 ble altså rettskraftig 5. september 2024.
(7)I januar 2025 fremsatte mor krav om samvær med C. Kravet ble avvist ved nemndleders vedtak 5. februar 2025 under henvisning til sperrefristen på 18 måneder fra rettskraftig avgjørelse, jf. barnevernsloven § 7-4.
(8)Mor brakte vedtaket inn for retten, jf. barnevernsloven § 14-25 jf. tvisteloven kapittel 36. Ved Romerike og Glåmdal tingretts kjennelse 14. mars 2025 ble saken avvist. Retten bygget sin avvisning på at nemndas avvisningsvedtak ikke innebar at saken var «behandlet administrativt», og at vilkårene for rettslig prøving i tvisteloven § 36-1 tredje ledd dermed ikke var oppfylt.
(9)Mor anket til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens kjennelse 16. juni 2025 ble tingrettens avvisningskjennelse opphevet. Lagmannsretten la til grunn at nemndleder administrativt har tatt stilling til spørsmålet om det foreligger opplysninger som vesentlig endrer barnets eller partenes situasjon av betydning for samværsspørsmålet, jf. barnevernsloven § 7-4. Dette spørsmålet kan dermed etter lagmannsrettens syn bringes inn for rettslig overprøving i medhold av tvisteloven § 36-1 tredje ledd.
(10)X kommune har anket til Høyesterett. Kommunen anfører at lagmannsrettens kjennelse må oppheves ettersom det var riktig av tingretten å avvise saken fra domstolene under henvisning til tvisteloven § 36-1 tredje ledd. Påstanden er at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
(11)A har inngitt tilsvar. Hun anfører at lagmannsretten har vurdert saken riktig når den har kommet til at tingretten ikke skulle ha avvist saken. Nemndleders vedtak kan bringes inn for tingretten og skal behandles etter reglene i tvisteloven kapittel 36. A har lagt ned påstand om at kommunens anke avvises.
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(13)Saken gjelder en videre anke over kjennelse. Høyesteretts kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og den generelle rettslige forståelsen av en skreven rettsregel, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav b og c.
(14)Etter barnevernsloven § 7-4 første punktum kan de private parter ikke kreve at barneverns- og helsenemnda behandler en sak om samvær de første 18 månedene etter at nemnda eller domstolen har avsagt endelig eller rettskraftig avgjørelse i saken. Det kan gjøres unntak fra denne sperrefristen etter andre punktum: «De private partene kan likevel kreve at nemnda behandler en slik sak på et tidligere tidspunkt dersom det foreligger opplysninger om vesentlige endringer i barnets eller partenes situasjon som kan ha betydning for samværsspørsmålet.»
(15)I saken her har nemnda avvist As krav om samværsfastsettelse under henvisning til at det ikke har skjedd vesentlige endringer av betydning for samværsspørsmålet. Spørsmålet er om denne avvisningsavgjørelsen kan bringes inn for retten etter tvisteloven § 36-1. Bestemmelsen lyder: «(1) Reglene i dette kapitlet gjelder søksmål som etter særskilt lovbestemmelse kan reises for rettslig prøving av administrative vedtak om tvang mot personer. Andre krav kan ikke trekkes inn i saken. (2) Søksmål etter reglene her kan ikke reises etter at vedtaket er falt bort. Faller vedtaket bort etter at det er krevd rettslig prøving, heves saken. (3) Ny rettslig prøving kan bare skje etter at saken på nytt er behandlet administrativt.»
(16)Lagmannsretten har i sin kjennelse vist til forarbeidene til tvisteloven § 36-1. Etter også å ha sitert barnevernsloven § 7-4, uttaler lagmannsretten: «Karenstiden, eller sperrefristen, på 18 måneder er altså ikke absolutt. Den private parten kan kreve at nemnda behandler saken tidligere ‘dersom det foreligger opplysninger om vesentlige endringer i barnets eller partenes situasjon som kan ha betydning for samværsspørsmålet’. Dette spørsmålet er behandlet administrativt av nemndleder, og anken over hans avgjørelse av et slikt spørsmål kan ikke avvises av tingretten. Lagmannsretten viser i den forbindelse til HR-2017-847-A avsnitt 39 med videre henvisning til Rt-2011-1601 avsnitt 42, der det fremgår at nemndleders vedtak kan bringes inn for tingretten og skal behandles etter reglene i tvisteloven kapittel 36. Bestemmelsen er generell og åpner ikke for unntak ut fra vedtakets innhold, form eller om det er truffet av nemndlederen alene.»
(17)Dette er uttrykk for korrekt lovtolkning. Når barneverns- og helsenemnda etter barnevernsloven § 7-4 andre punktum tar stilling til om det foreligger opplysninger om vesentlige endringer i barnets eller partenes situasjon med betydning for samværsspørsmålet, skjer det en administrativ behandling. Dermed kan avgjørelsen overprøves for domstolene uhindret av skranken i tvisteloven § 36-1 tredje ledd.
(18)Utvalget legger til at kommunen i sin anke argumenterer for at den rettslige prøvingen i et slikt tilfelle bør kunne gjøres etter forenklede prosedyrer. Ankeutvalget har forståelse for argumentasjonen. Etter loven skal imidlertid rettslig overprøving av barneverns- og helsenemndas avvisning skje etter reglene i kapittel 36 i tvisteloven. Det er ikke åpnet for å gjøre unntak fra dette ut fra hva som er mest hensiktsmessig i det enkelte tilfellet, jf. Rt-2011-1601 avsnitt 41-43. Ved behandlingen må retten likevel ha for øye at tvistetemaet utelukkende er om det var riktig av nemnda å avvise. Hovedforhandlingen må også kunne tilpasses det forhold at det er kort tid siden saken sist ble behandlet av domstolene.
(19)Anken blir etter dette å forkaste.
(20)Kjennelsen er enstemmig.