(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om å nekte anke fremmet etter straffeprosessloven § 321 andre ledd første punktum.
(2)A, født 00.00.1977, er tiltalt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 24 første ledd første punktum, for å ha kjørt personbil uten gyldig førerkort (post I), samt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 22 første ledd for ruspåvirket kjøring (post II).
(3)Han ble i Sør-Rogaland tingretts dom 26. mars 2025 dømt i samsvar med tiltalen til fengsel i 130 dager og en bot på 200 000 kroner. I tillegg ble han dømt til å betale 6 000 kroner i saksomkostninger.
(4)A anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen og straffutmålingen. Ved Gulating lagmannsretts beslutning 16. mai 2025 ble anken nektet fremmet etter straffeprosessloven § 321 andre ledd første punktum.
(5)A har anket beslutningen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen. Det anføres at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull ved at den ikke har tatt stilling til sentrale anførsler i anken, herunder nye bevis som viser at en avgjørende vitneforklaring ikke kan være riktig.
(6)Påtalemyndigheten har inngitt merknader. Det anføres at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig, og at anken bør forkastes.
(7)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 321 femte ledd.
(8)Lagmannsretten nektet anken fremmet etter straffeprosessloven § 321 andre ledd første punktum. Etter denne bestemmelsen kan en anke nektes fremmet når retten «finner det klart at anken ikke vil føre frem». Beslutningen skal være begrunnet, jf. § 321 fjerde ledd tredje punktum. Begrunnelsen må vise at lagmannsretten har gjort en reell overprøving av tingrettens dom på bakgrunn av det som er anført i anken, jf. Rt-2008-1764 avsnitt 104–105. Det må fremgå at de feil som er påberopt ved tingrettens avgjørelse er oppfattet, og hvorfor det er klart at anken ikke vil føre frem, jf. HR-2017-373-U avsnitt 9 og HR-2023-1208-U avsnitt 9.
(9)A ble i tingretten dømt for bilkjøring i påvirket tilstand uten å ha førerkort. Han nektet for å ha kjørt bilen. Det sentrale vitnet var en polititjenestemann, som utenfor tjeneste så at tiltalte kjørte og parkerte bilen. Tjenestemannen ringte politiets operasjonssentral straks etter, angivelig kl. 15.42 den aktuelle dagen, og en politipatrulje kom til stedet kort tid etter.
(10)I støtteskrivet til lagmannsretten la forsvareren frem, som nye bevis, en kvittering fra et bakeri og en kontoutskrift, som skal vise at A kl. 15.41 samme dag handlet et smørbrød på et bakeri i nærheten. Forsvareren anførte at bevisene viser at tiltalte ikke på samme tidspunkt kjørte bilen.
(11)Lagmannsretten kommenterer ikke bevisene særskilt, ut over å skrive at retten «ikke kan se at det har fremkommet noe i ankerunden som er egnet til å trekke politivitnets observasjoner av tiltaltes kjøring i tvil». Bevisene er nevnt i gjengivelsen av anførslene, men det fremgår ikke at lagmannsretten har oppfattet at de er anført å være utelukkelsesbevis.
(12)Det er på denne bakgrunn uklart om lagmannsretten har oppfattet og vurdert tiltaltes anførsel i tilknytning til de nevnte nye bevisene. Begrunnelsen er da ikke tilstrekkelig til å vise at lagmannsretten har gjort en reell overprøving av tingrettens dom, jf. HR-2017-469-U og HR-2024-1520-U. Dette innebærer at beslutningen må oppheves.
(13)Kjennelsen er enstemmig.