(1)Saken gjelder anke over straffedom om uaktsom kjøring med bil.
(2)A ble i september 2024 tiltalt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 (uaktsom kjøring). Grunnlaget for tiltalen er beskrevet slik: «Lørdag 25. november 2023 kl. 05.55 på E18 ved X i Y, kjørte han personbil med registreringsnummer 000000 uten å være tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom, idet han kjørte i en hastighet langt ut over fartsgrensen på stedet som på dette tidspunktet var 80 km/t. Kjøringen utsatte ham og øvrig trafikk for stor fare og var egnet til å fremkalle omfattende materielle skader og alvorlig personskade.»
(3)Ringerike, Asker og Bærum tingrett avsa 14. januar 2025 dom hvor A ble frifunnet. Tingretten fant det ikke bevist at A utviste slik skyld som er nødvendig for domfellelse.
(4)Påtalemyndigheten anket dommen.
(5)Borgarting lagmannsrett avsa 2. april 2025 dom med slik domsslutning hva gjelder skyldspørsmålet og fengselsstraffen: «1. A, født 00.00.1978, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 til fengsel i 20 – tyve – dager. Straffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven § 34.»
(6)A ble også dømt til tap av førerretten i 19 måneder, pålagt å ta full ny førerprøve og å betale sakskostnader for behandlingen i tingretten.
(7)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen under straffutmålingen. Det er i korte trekk anført at lagmannsretten ikke hadde adgang til å legge til grunn politiets hastighetsmåling, fordi målingen ikke ble gjennomført i tråd med Politidirektoratets instruks GP-4027. Videre er det anført at saken reiser prinsipielle spørsmål og påstått at anken tillates fremmet.
(8)Påtalemyndigheten har anført at det er klart at anken ikke vil føre frem og påstått at den bør nektes fremmet.
(9)Høyesteretts ankeutvalg viser til at A ble frifunnet i tingretten og domfelt i lagmannsretten. Anken kan bare nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ankenektelse må i tilfelle begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(10)Lagmannsretten har lagt til grunn at tiltalte holdt høy fart og passerte flere biler på høyre side. Det er verken tvilsomt eller bestridt at slik kjøring som lagmannsretten fant bevist, rammes av vegtrafikkloven § 3 og kan straffes etter § 31 første ledd.
(11)Ved reaksjonsfastsettelsen har lagmannsretten lagt til grunn at tiltalte kjørte i minst 140 km/t. Om bevisvurderingen skriver lagmannsretten: «Etter en samlet vurdering av bevisførselen under ankeforhandlingen er lagmannsretten altså overbevist om at A kjørte fortere enn 80 km/t på hele den aktuelle strekningen, dog slik at farten varierte noe og at den på det raskeste var omkring 160–170 km/t. Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på forklaringen til politioverbetjent B. Men lagmannsretten er enig med aktor i at det på bakgrunn av det strenge beviskravet i straffesaker, samt at politibilens speedometer ikke var kalibrert forut for eller etter hendelsen, må gjøres fradrag for en sikkerhetsmargin. Aktor har anført at det bør gjøres fradrag med 20 km/t, og lagmannsretten er enig i det, jf. også LB-2020-138889.»
(12)Forsvareren gjør gjeldende at anken bør tillates fremmet til behandling i Høyesterett fordi den reiser prinsipielle spørsmål om fartskontroller ved bruk av speedometer. Det anføres at den aktuelle fartsmålingen er foretatt i strid med Politidirektoratets instruks GP-4027 og derfor ikke kan brukes som bevis.
(13)Ankeutvalget bemerker at det i rettspraksis er stilt strenge krav til innhenting av bevis ved bruk av måleapparater som for eksempel radar, laser og gjennomsnittsfartsmåler, jf. HR- 2022-1849-U avsnitt 10 og de avgjørelsene det vises til der. Hvis en slik måling er utført i strid med gjeldende instruks, og instruksbruddet ikke er bagatellmessig, kan målingen normalt ikke benyttes som bevis.
(14)Fartsmålinger foretatt ved bruk av speedometer står i noen henseende i en annen stilling enn kontroller som er utført med særskilt innrettede måleapparater. Ankeutvalget finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til om dette generelt innebærer at den strenge praksisen for andre måleapparater ikke kan legges til grunn på tilsvarende måte. I foreliggende sak er det nemlig under enhver omstendighet korrekt – slik lagmannsretten har gjort – å foreta en fri bevisvurdering. Ankeutvalget viser til at det sentrale beviset – politioverbetjent Bs forklaring – bare indirekte er knyttet til hastigheten på tiltaltes bil. I anmeldelsen heter det blant annet: «Bilen la seg ut og satte opp farten veldig. Bilen kjørte forbi flere biler i høyre felt og la seg fort ut i midtre felt. Vi satte opp farten men bilen forsvant fra oss i voldsom fart. Vi kom oss bak bilen på ca. 50–100 meters avstand i starten på Z. Da vi lå bak bilen i 160– 170 km/t akselererte bilen fortsatt fra oss. … Siktede blir anmeldt for uaktsom kjøring og fartsovertredelse. Han akselererte fra oss da vår bil viste at vi kjørte i 160 km/t.»
(15)Forholdene lå altså ikke til rette for å foreta en måling av tiltaltes hastighet. Man står ikke overfor en fartskontroll som er regulert av instruksen. Politiet mente likevel å ha grunnlag for å konstatere at tiltalte kjørte svært fort, ettersom avstanden mellom bilene økte mens politiet holdt en fart på 160–170 km/t. Hvilken vekt en slik observasjon skal tillegges som bevis, må avgjøres ved fri bevisvurdering.
(16)Det er på det rene at lagmannsretten korrekt har lagt til grunn det strafferettslige beviskravet om at rimelig og forstandig tvil skal komme tiltalte til gode.
(17)Det hefter etter dette ingen feil ved lagmannsrettens lovanvendelse. Det foreligger dermed ikke grunnlag for å oppheve dommen.
(18)Anken gjelder heller ikke spørsmål av betydning utenfor foreliggende sak, og det er ikke av andre grunner særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum. Anken nektes derfor fremmet.
(19)Beslutningen er enstemmig.