(1)Saken gjelder fire anker over lagmannsrettens domfellelse for økonomisk kriminalitet.
(2)D, født 00.00.1969, B, født 00.00.1957, og C, født 00.00.1953, er tiltalt for overtredelse av straffeloven 1902 § 276, jf. § 275 første ledd, jf. andre ledd – grov utroskap (tiltalen post I). A, født 00.00.1960, er tiltalt for medvirkning (tiltalen post II).
(3)Tiltalepostene I og II knytter seg særlig til overdragelse av kreditorposisjonen til en fordring på E pålydende 48 millioner kroner fra F, hvor A var styreleder, til D, B og C, som var styremedlemmer og aksjonærer i E. Fordringen ble overdratt for 100 kroner. Omtrent samtidig ble det inngått en avtale der E ble forpliktet til å betale F 65 millioner kroner. Et hovedspørsmål i saken er om E ved avtalene ble påført en dobbel gjeldsforpliktelse som det ikke var grunnlag for, mens D, B og C fikk en urettmessig kreditorposisjon. D, B og C har gjort uttak fra E, og motregnet mot fordringen. D og B har også motregnet mot aksjonærlån.
(4)D og B er etter tiltalen post III også tiltalt for grov økonomisk utroskap etter straffeloven § 391, jf. § 390.
(5)D, B og C er etter post IV tiltalt for grovt skattesvik, jf. ligningsloven § 12-2 nr. 1, jf. nr. 2, jf. § 12-1 nr. 1 bokstav a, slik bestemmelsene lød før lovendring i 2015. A er tiltalt for medvirkning. D, B og C er etter post V også tiltalt for grovt skattesvik begått senere, jf. straffeloven § 379, jf. § 378.
(6)Tiltalen for Ds del gikk også ut på overtredelse av straffeloven § 403. Dette var post VIII.
(7)Ved Oslo tingretts dom 8. september 2023, ble C og A frifunnet, mens D og B ble frifunnet for tiltalen post I om grov utroskap, postene IV og V om grovt skattesvik og en ytterligere post som ikke er del av saken for Høyesterett.
(8)Tingretten fant D og B skyldig i tiltalen post III om grov økonomisk utroskap etter straffeloven § 391, jf. § 390. D ble også funnet skyldig i post VIII. Straffen ble for D satt til fengsel i tre år og to måneder, samt tap av retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, være daglig leder, inneha ledende stilling og sitte i noe styre i selskap for en periode på tre år. B fikk fengsel i tre år og samme rettighetstap som D. D og B ble frifunnet for krav om inndragning.
(9)Påtalemyndigheten, D og B anket tingrettens dom.
(10)Ds anke over domfellelsen for post VIII ble nektet fremmet ved Borgarting lagmannsretts beslutning 7. februar 2024. For øvrig ble ankene henvist til ankebehandling.
(11)Borgarting lagmannsrett avsa dom 23. januar 2025.
(12)C ble dømt etter tiltalen post I om grov utroskap og postene IV og V om grovt skattesvik til fengsel i ett år og én måned. A ble dømt etter tiltalen post II om medvirkning til grov utroskap, men frifunnet for post IV om medvirkning til grovt skattesvik. A fikk straff av fengsel i ett år.
(13)Lagmannsretten fant D og B skyldig i grov utroskap etter tiltalen post I og III, og i grovt skattesvik etter post IV og V. For D ble straffen, som også omfattet post VIII, satt til fengsel i fire år og seks måneder, samt rettighetstap som i tingretten i fem år. D ble i tillegg dømt til å tåle inndragning av rett over 15 millioner kroner. B fikk straff av fengsel i fire år og fire måneder, og rettighetstap som i tingretten i fem år. I tillegg fikk også han inndratt rett over 15 millioner kroner.
(14)Alle de tiltalte – D, B, C og A – har anket til Høyesterett.
(15)Anken fra D gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og inndragningen. Det anføres blant annet at domsgrunnene er mangelfulle.
(16)Anken fra B gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Det anføres at lagmannsretten har tolket loven feil, blant annet i vurderingen av forsettet, og at domsgrunnene er mangelfulle.
(17)Anken fra C gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Det anføres at domsgrunnene er mangelfulle, at det er feil ved vurderingen av forsettet og vurderingen av grovt skattesvik for ligningsårene 2016 og 2017, samt at straffen er for streng.
(18)Anken fra A gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Det anføres blant annet at begrunnelsen for forsettet er uklar, at lagmannsretten har tolket og anvendt loven feil og at straffen er for streng.
(19)Påtalemyndigheten har imøtegått ankene, og anfører at de må nektes fremmet. Høyesteretts ankeutvalgs syn på saken Ankeutvalgets kompetanse
(20)C og A ble frifunnet i tingretten og domfelt i lagmannsretten. De har derfor ankerett. Det innebærer at ankene bare kan nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at ankene ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ankenektelse må i tilfelle begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(21)D og B ble frifunnet i tingretten og domfelt i lagmannsretten for tiltalepostene I, IV og V, og har dermed ankerett for så vidt ankene gjelder disse forholdene.
(22)D og Bs anker over domfellelsen for post III kan ikke fremmes uten samtykke fra ankeutvalget. Utvalget kan bare gi samtykke om ankene gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum. Anken fra D
(23)For tiltalen post I om grov utroskap gjelder anken saksbehandlingen. Anførselen er at lagmannsretten har unnlatt å drøfte sentrale anførsler av betydning for bevisbedømmelsen.
(24)Etter straffeprosessloven § 40 fjerde ledd skal domsgrunnene «angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering». Det innebærer at retten må redegjøre for de sentrale punktene i bevisvurderingen, og kort angi hva som har vært avgjørende, jf. blant annet Rt-2013-169 avsnitt 12. Når tiltalte domfelles, skal domsgrunnene for skyldspørsmålet «bestemt og uttømmende angi det saksforhold retten har funnet bevist», jf. første ledd.
(25)Det er fremholdt i anken at lagmannsretten ikke har drøftet hva D forklarte i det første politiavhøret og da han ble fremstilt for varetektsfengsling. Det er vist til at han da blant annet forklarte at «det aldri har vært noen sammenheng mellom disse avtalene».
(26)Lagmannsretten har redegjort for de tiltaltes forklaringer, og det fremgår at de «tiltalte mener … at både Salgsavtalen og Samarbeidsavtalen er selvstendige og reelle avtaler, og at avtaleinngåelsene ikke innebærer noen utroskap mot selskapet». Det er ingen mangel ved domsgrunnene at ikke Ds første forklaringer er nevnt særskilt.
(27)Det er i anken videre anført at lagmannsretten skulle drøftet ulike sider ved samarbeidsavtalen nærmere, og at det er uklart om lagmannsretten har fått med seg betydningen av at det var åpenhet om avtalene overfor blant annet eksterne rådgivere.
(28)Etter ankeutvalgets syn er det ingen sentrale punkter ved lagmannsrettens bevisvurdering som blir stående uforklart. Lagmannsretten har redegjort for hvorfor det ikke har betydning at det ikke ble betalt under samarbeidsavtalen. Den har dessuten lagt til grunn at det ikke stemmer at rådgiverne var fullt informert, og forklart betydningen av det.
(29)Anken fra D gjelder også straffutmålingen. Ettersom lagmannsretten har utmålt en samlet straff der forhold hvor D har ankerett inngår, må vurderingen av anken over straffutmålingen knytte seg til utmålingen i sin helhet, jf. HR-2024-2106-U avsnitt 30. Vurderingstemaet er om det er et åpenbart misforhold mellom de straffbare handlingene og den utmålte straff, jf. straffeprosessloven § 344 og HR-2018-1050-U avsnitt 28.
(30)D anfører at det er tatt et for strengt utgangspunkt for straffen, og at straffen skulle vært redusert fordi det har gått lang tid siden lovbruddet.
(31)D er idømt fengsel i fire år og seks måneder. Straffen er fastsatt for grov utroskap etter tiltalen post I og III, fire tilfeller av eget grovt skattesvik og ett tilfelle av medvirkning til grovt skattesvik, og eksekusjonshindring. Lagmannsretten har bygget på at den grove utroskapen til sammen beløp seg til litt mer enn 60 millioner kroner, hvorav D selv har mottatt litt mer enn 21 millioner kroner.
(32)Lagmannsretten tok utgangspunkt i det mest alvorlige forholdet – grov utroskap. Etter en konkret vurdering av skjerpende og formildende omstendigheter, kom lagmannsretten til at dette forholdet isolert tilsa straff av fengsel i fire år og seks måneder. Etter tillegg for de øvrige overtredelsene, endte lagmannsretten på fengsel i fem år som utgangspunkt, før fradrag for øvrige formildende omstendigheter, blant annet for tidsforløpet fra tingrettens dom forelå til lagmannsretten behandlet saken.
(33)Lagmannsrettens vurderinger er forankret i rettspraksis. Det er etter ankeutvalgets syn ikke noe åpenbart misforhold mellom de straffbare handlingene og straffen.
(34)Det er angitt i anken at den også gjelder inndragningen, men anken er på dette punktet ikke nærmere begrunnet. Det er ikke holdepunkter for at det er feil ved inndragningsvurderingen, jf. straffeloven § 67.
(35)For de forhold hvor D har ankerett, finner ankeutvalget det på denne bakgrunn klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(36)Anken gjelder videre ikke spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og det er heller ikke av andre grunner særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum. Ds anke fremmes derfor ikke for Høyesterett. Anken fra B
(37)B anfører for det første at lagmannsrettens lovanvendelse er feil når Bs villfarelse om hvorvidt avtalene var i selskapets interesse, ikke er bedømt som såkalt situasjonsvillfarelse etter straffeloven 1902 § 42.
(38)Ankeutvalget viser til at lagmannsretten har funnet det bevist at B «var klar over at avtalene var fiktive i den forstand at E fikk en ‘dobbel’ gjeldsforpliktelse på minst 48 millioner kroner», og at B «hadde uberettiget vinnings hensikt, ved at hans formål med å inngå de fiktive avtalene var dels at han, og de øvrige aksjonærene i E, fikk en kreditorposisjon overfor E og en skatteposisjon som de ellers ikke ville hatt og som det ikke var grunnlag for, og dels at F gjennom avtalene fikk økt sitt krav og bedret sine betalingsbetingelser for 48-fordringen». Ut fra lagmannsrettens bevisresultat, er det etter ankeutvalgets syn ikke feil ved lagmannsrettens lovanvendelse.
(39)Lagmannsretten har videre vurdert kravet til uberettiget vinnings hensikt basert på riktig lovanvendelse.
(40)B anfører også at lagmannsretten, under vurderingen av vilkåret i straffeloven 1902 § 275 om at handlingene må være mot selskapets «tarv», skulle vurdert nærmere om avtalene samlet sett var forretningsmessig motivert.
(41)Lagmannsretten har etter en bred vurdering kommet til at avtalene kamuflerte de reelle forhold og «medførte at E ble påført en dobbelt gjeldsforpliktelse som det ikke var grunnlag for, og som svekket selskapets økonomiske stilling betydelig». Slik lagmannsretten har vurdert bevisene, var inngåelsen av avtalene samlet sett ikke i selskapets interesse, og straffbarhetsvilkåret er da oppfylt. Anken kan klart ikke føre frem på dette punktet heller.
(42)Til anførselen om at inngåelsen av avtalen om overdragelsen av fordringen ikke kan anses som utroskap etter straffeloven 1902 § 275 fordi B i den forbindelse opptrådte som aksjonær, ikke styremedlem, bemerker ankeutvalget at det er de to avtaleinngåelsene sett i sammenheng som ligger til grunn for domfellelsen.
(43)Også en aksjonær kan gjøre seg skyldig i utroskap mot selskapet, se Matningsdal, Straffeloven 2005, Lovkommentar, § 390, note 2.2.3, med henvisning til blant annet Rt-1994-1002. Ankeutvalget finner det på denne bakgrunn klart at lagmannsrettens lovanvendelse er riktig.
(44)Ankeutvalget finner det etter dette klart at anken for forholdene hvor B har ankerett, ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(45)Anken gjelder videre ikke spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og det er heller ikke av andre grunner særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum. Bs anke fremmes derfor ikke for Høyesterett. Anken fra C
(46)C har anket over saksbehandlingen og gjør gjeldende at lagmannsrettens domsgrunner er mangelfulle. Det er anført at lagmannsretten ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for at C har handlet med nødvendig skyld.
(47)Ankeutvalget kan ikke se holdepunkter for at lagmannsretten ikke har foretatt en individuell vurdering av Cs forsett. Etter redegjørelsen for de generelle utgangspunktene i dommen på side 33 til side 35, drøfter lagmannsretten Cs forhold fra side 38 til side 41. Lagmannsretten begrunner hvorfor den finner bevist at C «var bevisst hva han drev med og hadde kunnskap om at avtalene var fiktive», og videre at han hadde forsett om at «E som følge av dette fikk ‘doblet’ sin forpliktelse til å betale 48 millioner kroner», og at «avtalene medførte at aksjonærene kom i en posisjon som medførte risiko for skattefrie uttak/motregning mot fordringen».
(48)C anfører videre at lagmannsretten ikke har vurdert at han i sin frie forklaring gjorde rede for at det ville være i strid med egne interesser å inngå avtaler som var ulovlige og til skade for E. Ankeutvalget viser til at det fremgår av de innledende avsnittene i lagmannsrettens vurdering av Cs subjektive skyld, at forklaringen er oppfattet. Lagmannsretten har deretter gjort rede for hva den har ansett avgjørende ved bevisvurderingen.
(49)C har videre fremholdt at han forklarte for lagmannsretten at han ble kjent med avtaleforhandlingene først ved en e-post fra D 18. desember 2012, og at han baserte sin forståelse av avtalene på denne. Han forklarte hvordan han forsto den nevnte e-posten og formålet med avtalene. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten ikke i tilstrekkelig grad har vurdert anførslene på dette punktet.
(50)Kravet etter straffeprosessloven § 40 fjerde ledd er som nevnt at domsgrunnene skal «angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering». Det kreves ikke at alle anførsler drøftes i detalj, jf. HR-2023-2417-U avsnitt 16. Etter ankeutvalgets syn er det ingen sentrale punkter ved lagmannsrettens bevisvurdering som blir stående uforklart. Høyesterett kan ikke overprøve bevisvurderingen under skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd.
(51)Når det gjelder anken over lovanvendelsen anfører C for det første at lagmannsretten har begått feil i vurderingen av forsettet og kravet til uberettiget vinnings hensikt. Ut fra lagmannsrettens bevisresultat, som det er gjengitt fra ovenfor, finner ankeutvalget det klart at lagmannsrettens lovanvendelse er riktig.
(52)For det andre gjør C gjeldende at han ikke begikk grovt skattesvik etter tiltalen post V c og d ved ikke å opplyse om utbetalingene til ham i 2016 og 2017, ettersom disse utbetalingene ble foretatt etter at avtalen mellom E og F var bortfalt. Det anføres at fordringen da gjenoppsto på aksjonærenes hånd, med den virkning at de aktuelle utbetalingene må anses som skattefri tilbakebetaling av gjeld som var utenfor opplysningsplikten.
(53)Lagmannsrettens faktiske grunnlag for domfellelsen for grovt skattesvik er blant annet at avtaleverket i tiltalen post I var «fiktivt», og at det medførte «at aksjonærene ikke hadde en fordring mot E som det skattefritt kunne foretas uttak under og/eller motregnes mot». Det er ikke holdepunkter for at de senere disposisjonene mellom E og F endret dette. Anførselen kan etter ankeutvalgets syn da klart ikke føre frem.
(54)C har også anket over straffutmålingen og anfører at straffen er for streng. Begrunnelsen er særlig at formildende omstendigheter er tillagt for liten vekt.
(55)I lagmannsrettens vurdering av utgangspunktet for straffen for det mest alvorlige forholdet, grov utroskap, er det tatt hensyn til blant annet at Cs rolle var mer begrenset enn det som var tilfelle for spesielt D, at han gjorde langt lavere uttak enn de andre aksjonærene, og at han har betalt hele beløpet han fikk utbetalt under fordringen til konkursboet. Det er også gjort et visst fradrag i straffen for blant annet tidsforløpet fra tingrettens dom til lagmannsrettens behandling og for Cs helsesituasjon.
(56)Lagmannsrettens vurdering og vektlegging av de formildende omstendighetene er etter ankeutvalgets syn fullt forsvarlig. Det er ikke noe åpenbart misforhold mellom de straffbare handlingene og den utmålte straffen på fengsel i ett år og én måned, jf. straffeprosessloven § 344.
(57)Ankeutvalget finner det etter dette klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(58)Anken gjelder videre ikke spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og det er heller ikke av andre grunner særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum. Cs anke fremmes derfor ikke for Høyesterett. Anken fra A
(59)A har anket over domfellelsen for medvirkning til grov utroskap etter tiltalen post II. Anken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffeutmålingen.
(60)Den første anførselen knytter seg til lagmannsrettens uttalelser i dommen om at det ikke kan utelukkes at As forutsetning på avtaletidspunktet var at hele eller deler av fordringen som ble overdratt, skulle konverteres til egenkapital i E. A anfører at domsgrunnene ikke forklarer tilstrekkelig hvordan A likevel kan ha hatt forsett om at han medvirket til handlinger som var mot E’ «tarv», jf. straffeloven 1902 § 275.
(61)Lagmannsretten bygger vurderingen av at A objektivt sett medvirket til grov utroskap på at han medvirket til inngåelsen av avtalene som, slik lagmannsretten har vurdert bevisene, ikke ga uttrykk for de reelle forholdene og «medførte at E ble påført en dobbel gjeldsforpliktelse det ikke var grunnlag for, med tilhørende risiko for lovbrudd og omdømmetap». Under vurderingen av forsettet, skriver lagmannsretten at A var «klar over at avtalene ikke var reelle», og deretter blant annet: «Selv om en slik forutsetning reduserer det økonomiske tap som E kan lide som følge av de fiktive avtalene, fratar en slik eventuell forutsetning uansett ikke transaksjonen dens karakter av en utro handling. Som lagmannsretten har kommet til i punkt 4.2.3, er det at avtalene ikke var reelle i den forstand at 48-fordringen ble videreført og kamuflert i Samarbeidsavtalen, tilstrekkelig til å karakterisere handlingen for å være mot selskapets tarv, jf. risikoen for lovbrudd og omdømmetap mv.»
(62)Ankeutvalget kan ikke se at sentrale punkter blir stående uforklart i lagmannsretten begrunnelse. Lagmannsretten har gjort rede for hvorfor A oppfyller kravet til forsett, også når den nevnte forutsetningen legges til grunn. Ut fra lagmannsrettens bevisresultat er det heller ikke tvilsomt at A har hatt som «hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning», jf. straffeloven 1902 § 275.
(63)Heller ikke anførselen om at det er uttrykk for uriktig tolkning av vilkåret «mot den annens tarv» at lagmannsretten har lagt vekt på risiko for omdømmetap, kan føre frem. At omdømmetap kan inngå i vurderingen, følger av blant annet Rt-2009-524 avsnitt 19. Lagmannsrettens vurdering i denne saken er uansett bredere. Retten var heller ikke avskåret fra å legge vekt på risiko for omdømmetap fordi det ikke var uttrykkelig nevnt i grunnlaget for tiltalen, jf. straffeprosessloven § 38. Hvorvidt det faktisk var risiko for omdømmetap, er et bevisspørsmål som Høyesterett ikke kan overprøve, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd. Ankeutvalget finner heller ikke svakheter ved domsgrunnene på dette punktet.
(64)A har også anket over straffutmålingen. Han anfører at den fastsatte straffen er for streng, og at fengselsstraffen må gjøres helt eller delvis betinget.
(65)A er domfelt for medvirkning til grov utroskap. Lagmannsretten har etter en konkret vurdering av de formildende omstendighetene fastsatt straffen til fengsel i ett år. Ved utmålingen har lagmannsretten blant annet vist til Rt-2012-243, der Høyesterett la til grunn at straffen for medvirkning til grov utroskap med om lag 1,5 og 1,9 millioner kroner isolert burde ligge på fengsel i omkring ett år og tre måneder, jf. avsnitt 55. Det er relevante forskjeller mellom sakene, men beløpet i saken her er samtidig langt høyere. Ankeutvalget mener lagmannsretten har tatt et forsvarlig utgangspunkt for straffen.
(66)Til støtte for anførselen om at straffen må gjøres betinget, anfører A at forholdet ligger langt tilbake i tid. At det gikk lang tid før det ble tatt ut siktelse, og at tingrettens dom forelå først i september 2023, skyldes imidlertid særlig at det tok lang tid før forholdene ble oppdaget. Henvisningen til Rt-2011-257 avsnitt 88–89 og annen rettspraksis om tilfeller av lang tid fra siktelse og frem til endelig domfellelse, er derfor ikke treffende. Lagmannsretten har gitt en viss reduksjon i straffen for tidsforløpet fra tingrettens dom. Etter ankeutvalgets syn er den utmålte straffen fullt forsvarlig.
(67)Ankeutvalget finner det på denne bakgrunn klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(68)Anken gjelder videre ikke spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og det er heller ikke av andre grunner særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum. As anke fremmes derfor ikke for Høyesterett.
(69)Beslutningen er enstemmig.