(1)Saken gjelder oppnevnelse av bistandsadvokat i voldtektssak hvor det straffbare forholdet trolig er foreldet.
(2)A ba 27. mars 2025 om å få oppnevnt bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a. Bakgrunnen var at hun hadde anmeldt en navngitt person til politiet for brudd på straffeloven (1902) § 195 (seksuell omgang med barn under 14 år). De anmeldte forholdene skal ha funnet sted i perioden 1980–1982, da A var 11–13 år gammel. Politiet skal etter det opplyste ha opprettet straffesak.
(3)Haugaland og Sunnhordland tingrett avslo 4. april 2025 begjæringen under henvisning til at det straffbare forholdet åpenbart er foreldet. A anket beslutningen og anmodet om omgjøring, noe tingretten ikke fant grunn til.
(4)Gulating lagmannsrett avsa 23. april 2025 kjennelse der anken ble forkastet med samme begrunnelse.
(5)A har anket kjennelsen til Høyesterett med påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves. Anken gjelder lagmannsrettens tolkning av straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a og tredje ledd, samt saksbehandlingen. Som saksbehandlingsfeil er anført mangler ved begrunnelsen.
(6)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling. Dette kan utvalget prøve, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og nr. 3.
(7)Det følger av straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a at «[f]ornærmede har rett til å få oppnevnt bistandsadvokat i saker … om overtredelse av» blant annet straffeloven § 299 (voldtekt av barn under 14 år). Henvisningen må anses å omfatte saker om overtredelse av den tidligere straffeloven (1902) § 195, se Prop.64 L (2014–2015) side 136.
(8)Paragraf 107 a første ledd bokstav a gir fornærmede «rett» til å få oppnevnt bistandsadvokat når det foreligger en sak om overtredelse av ett av de oppregnede straffebudene. En sak vil foreligge når forholdet er anmeldt til politiet, se Rt-2014-291 avsnitt 9. Det stilles i loven ingen vilkår til sannsynligheten for at det er begått en straffbar handling, og heller ikke til sannsynligheten for at alle straffbarhetsvilkårene er oppfylt.
(9)Lovteksten gir derfor ikke selv grunnlag for å avslå begjæringen om oppnevning av bistandsadvokat med den begrunnelse at det straffbare forholdet åpenbart er foreldet, slik lagmannsretten gjorde. Spørsmålet er derfor om lovregelen skal fortolkes innskrenkende.
(10)Lovforarbeidene gir ingen holdepunkter for en slik innskrenkende tolkning.
(11)Både tingretten og lagmannsretten har vist til Rt-1999-2005. Der kom kjæremålsutvalget til at fornærmede ikke hadde et ubetinget krav på å få oppnevnt bistandsadvokat etter at politiet hadde henlagt saken. I Rt-1999-254 kom utvalget til at fornærmede etter omstendighetene kan få oppnevnt bistandsadvokat selv flere år etter domfellelse for voldtekt.
(12)Det følger av disse avgjørelsene at fornærmede ikke har en ubetinget rett til å få oppnevnt bistandsadvokat etter at saken er avsluttet. Avgjørelsene fra kjæremålsutvalget har imidlertid også gitt grunnlag for underrettsavgjørelser som bygger på at fornærmede heller ikke har en ubetinget rett på bistandsadvokat når det straffbare forholdet åpenbart er foreldet, se for eksempel LB-2014-49973 som lagmannsretten viser til.
(13)Ankeutvalget er ikke enig i at den rettspraksis som foreligger, gir grunnlag for – uten støtte i lovens ordlyd – å avslå en begjæring om oppnevning av bistandsadvokat fordi det straffbare forholdet åpenbart er foreldet. Den høyesterettspraksisen som foreligger gir grunnlag for å avslå begjæringen når det ikke lenger foreligger en sak. Men den gir ikke grunnlag for å avslå begjæringen fordi straffansvaret er bortfalt – dersom og så lenge det er en straffesak til behandling.
(14)Lagmannsretten har derfor bygget på en uriktig tolkning av straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a. Kjennelsen må av den grunn oppheves.
(15)Kjennelsen er enstemmig.