(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om opprettholdelse av beslag.
(2)A er siktet for to grove narkotikaovertredelser, jf. straffeloven § 232, jf. § 231, og én særlig grov tollovertredelse, jf. tolloven 2007 § 16-7, jf. § 16-4.
(3)Ved ransaking hos A tok politiet beslag i tre biler, mobiltelefoner, kontanter og penger på konto, samt tobakksvarer og alkohol. A motsatte seg beslaget og krevde opprettholdelsen brakt inn for retten.
(4)Sør-Rogaland tingrett avsa 9. februar 2024 kjennelse med denne slutningen: «Politiets beslutning om å opprettholde beslag tas til følge.»
(5)A anket, og Gulating lagmannsrett avsa 15. mars 2024 kjennelse med denne slutningen: «Anken forkastes.»
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Det er i korte trekk anført at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull, blant annet ved at ikke alle anførslene fra siktede er drøftet og tatt stilling til. Det er også feil ved vurderingen av forholdsmessigheten. Han påstår at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
(7)Påtalemyndigheten har ikke hatt merknader til anken. Det er lagt ned påstand om at anken forkastes.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovforståelse, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3.
(9)Det følger av straffeprosessloven § 203 at ting som antas å ha betydning som bevis og ting som antas å kunne inndras, kan beslaglegges inntil rettskraftig dom foreligger. Det er riktig lovanvendelse når lagmannsretten uttrykker at det i ordet «antas» ligger et lavere beviskrav enn det som gjelder ved en senere inndragning.
(10)Deretter refererer lagmannsretten politiets begjæring, hvor det fremgår at beslagene av de ulike gruppene av gjenstander er gjort «med tanke på» henholdsvis bevissikring, inndragning og/eller verdisikring. For lagmannsretten fremsatte siktede – som for tingretten – forskjellige konkrete anførsler for hvorfor beslagene måtte opphøre, blant annet at en del av gjenstandene ikke var brukt i en straffbar handling, at de tilhører et selskap eller familiemedlemmer, at de var ervervet på lovlig måte, og at ulike beslag som var gjort med tanke på bevissikring, var gjort for lenge siden. Deretter skriver lagmannsretten: «Påtalemyndigheten møtte ikke i rettsmøtet [i tingretten], og har dermed heller ikke kommentert siktedes anførsler i rettsmøtet, jf. rettsboken, og har heller ikke hatt kommentarer til støtteskrivet. Siktede redegjorde i tingretten for hvert enkelt beslag, og begrunnelsen for krav om opphevelse av beslag, varierer for de enkelte formuesgoder. Verken påtalemyndigheten eller tingretten har gitt en individuell begrunnelse knyttet til de anførsler siktede har hatt, men etter lagmannsrettens syn er dette heller ikke nødvendig på dette stadiet. Generelle anførsler om at biler er registrert på siktede, tilhører ulike AS, men uten noe dokumentasjon for dette, medfører ikke at beslaget skal opphøre.»
(11)Deretter slutter lagmannsretten seg til tingrettens vurdering av beslagenes forholdsmessighet. Tingretten skriver: «Samtlige beslag kan knyttes i en eller annen form til siktede og på dette stadiet er det tilstrekkelig. Det dreier seg om mistanke om alvorlig profittmotivert kriminalitet – blant annet omsetning av betydelige mengder narkotika – og retten kan ikke se at beslagene i lys av dette er uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven § 170 a.»
(12)Ankeutvalget er kommet til at dette ikke er en tilstrekkelig begrunnelse for å opprettholde beslagene. Det må av begrunnelsen fremgå mer konkret hvorfor siktedes innvendinger mot de enkelte beslagene ikke fører frem.
(13)Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd første punktum, jf. 343 andre ledd nr. 8.
(14)Kjennelsen er enstemmig.