(1)Saken gjelder elektronisk kontroll av besøksforbud, jf. straffeprosessloven § 222 g.
(2)Påtalemyndigheten ila 12. juli 2024 A besøksforbud overfor B i seks måneder, jf. straffeprosessloven § 222 a. Bakgrunnen er at A 11. juli 2024 skal ha utsatt B for vold og trusler.
(3)Politiet forkynte beslutningen om besøksforbud for A 16. juli 2024. A skal da ha sagt at han til tross for forbudet kom til å kontakte B. På denne bakgrunn besluttet påtalemyndigheten 17. juli 2024 å ilegge elektronisk kontroll av besøksforbudet for hele perioden, jf. straffeprosessloven § 222 g første ledd tredje punktum.
(4)Politiet har fastsatt en såkalt gjennomføringsplan for den elektroniske kontrollen. Denne er nedfelt i et dokument som informerer om hvilke plikter og begrensninger som gjelder for den personen kontrollen retter seg mot. I gjennomføringsplanen står det blant annet at A ikke har anledning til å oppholde seg utenfor Norge mens fotlenken er på, med mindre det er gjort avtale om dette med politiet.
(5)A krevde beslutningen om elektronisk kontroll brakt inn for retten.
(6)Oslo tingrett avsa 30. juli 2024 kjennelse med slik slutning: «Påtalemyndighetens begjæring om elektronisk kontroll av besøksforbudet rettet mot A, født 00.00.1968, tas til følge for hele perioden besøksforbudet varer, frem til 12. januar 2025.»
(7)A anket kjennelsen.
(8)Borgarting lagmannsrett avsa 27. august 2024 kjennelse med slik slutning: «Anken forkastes.»
(9)A har anket til Høyesterett. Anken er angitt å gjelde den generelle lovtolkingen, men retter seg også mot den konkrete rettsanvendelsen under forholdsmessighetsvurderingen. Det anføres at lagmannsretten har lagt terskelen for å ilegge elektronisk kontroll for lavt og at kontrollen er et uforholdsmessig inngrep. Det er blant annet vist til at A har risiko for blodpropp, og at elektronisk kontroll hindrer ham i å reise til utlandet. Det er for ankeutvalget lagt frem en ny legeerklæring.
(10)A har lagt ned slik påstand: «Påtalemyndighetens begjæring om elektronisk kontroll etter strpl. § 222 g tas ikke til følge.»
(11)Påtalemyndigheten har inngitt merknader. Det anføres i korte trekk at lagmannsrettens lovtolking er korrekt, og at elektronisk kontroll er et forholdsmessig inngrep. Påtalemyndigheten slutter seg til vurderingene i tingrettens og lagmannsrettens kjennelser. Det er presisert at gjennomføringsplanen ikke tas helt på ordet.
(12)Påtalemyndigheten har ikke lagt ned påstand, men mener at anken bør forkastes.
(13)Høyesteretts ankeutvalg besluttet 24. september 2024 at ankebehandlingen skulle utsettes inntil endelig avgjørelse forelå i sak nr. 24-102963STR-HRET. Høyesterett avsa kjennelse i denne saken 27. september 2024, se HR-2024-1737-A. Saken mot A er følgelig ikke lenger utsatt.
(14)Partene har etter dette inngitt merknader til hvilken betydning Grunnloven § 97 eventuelt har for anken fra A.
(15)Ankeutvalget har også innhentet partenes syn på hvorvidt det med hjemmel i straffeprosessloven § 222 h kan stilles vilkår om at A ikke har anledning til å oppholde seg utenfor Norge mens fotlenken er på, med mindre det er gjort avtale om dette med politiet.
(16)Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(17)Verken forsvarer eller påtalemyndigheten mener det oppstår et spørsmål om tilbakevirkning etter Grunnloven § 97 i saken her. Ankeutvalget er enig i det.
(18)Også ellers finner ankeutvalget det enstemmig klart at anken ikke kan føre frem. Anken forkastes med hjemmel i straffeprosessloven § 387 a første ledd.
(19)Ankeutvalget skal likevel bemerke:
(20)A ga i tingretten uttrykk for at han blant annet ønsker å reise til Sverige, Tyskland og Brasil. Beslutningen om elektronisk kontroll og påtalemyndighetens begjæring til retten nevner ingen begrensninger i adgangen til utenlandsreiser. Politiet har imidlertid også utarbeidet en såkalt gjennomføringsplan for A. Dette er et dokument som gir «informasjon om hvilke plikter og begrensninger som gjelder for vedkommende», jf. Politidirektoratets instruks RPOD-2024-8 punkt 5.3.1. Sammen med gjennomføringsplanen delte politiet ut en brukermanual for fotlenken.
(21)På side 2 i gjennomføringsplanen oppstilles en rekke plikter («vilkår») som gjelder for perioden med elektronisk kontroll. Det syvende kulepunktet lyder slik: «Du har ikke anledning til å oppholde deg utenfor Norge mens lenken er på, så fremt det ikke er gjort avtale om dette med politiet.»
(22)Videre opplyses det i siste avsnitt på side 2 flg. at brudd på vilkårene i planen er straffbart og kan medføre pågripelse, jf. straffeloven § 168 bokstav c. I brukermanualen for fotlenken står tilsvarende opplysninger om utenlandsreiser på side 7.
(23)Hjemmelen for As medvirkningsplikt er straffeprosessloven § 222 h. Spørsmålet er om denne bestemmelsen gir hjemmel for å stille vilkår om at A ikke har anledning til å oppholde seg utenfor Norge mens fotlenken er på, med mindre han har avtalt dette med politiet på forhånd.
(24)Ordlyden i § 222 h utelukker ikke at politiet kan stille et slikt vilkår. I lovforarbeidene er rekkevidden av medvirkningsplikten med hensyn til reiser drøftet nærmere, se Prop. 128 L (2022–2023) punkt 4.3.2, 8.2 og merknaden til § 222 h. Departementet ba i høringen om synspunkter på «et forslag om å lovfeste i den nye bestemmelsen om elektronisk kontroll av besøksforbud at transportetapper som innebærer at alarmen utløses, og eventuelt også utenlandsopphold, bare kan skje etter avtale med politiet», jf. Prop. 128 L (2022–2023) punkt 8.2.2. På bakgrunn av svarene gjorde departementet følgende vurdering i punkt 8.2.4: «Når det gjelder klargjøringen av hva medvirkningsplikten går ut på, har departementet, basert på innspill i høringen, kommet til at ordlyden bør justeres noe. Ved transportetapper som vil utløse alarmen utenfor forbudssonen, går departementet bort fra at dette må skje etter ‘avtale med politiet’. I stedet foreslås det å presisere i loven at handlinger, typisk reiser eller opphold over noe tid på steder som mangler dekning, som vil medføre at alarmen utløses, bare kan skje med bistand fra politiet. Det bør tydeliggjøres at forslaget i utgangspunktet ikke er ment å gi adgang til å nekte slike handlinger. Ved behov må politiet blant annet medvirke til at vedkommende kan reise i Norge med fly, se nærmere nedenfor. Innenfor rimelighetens grenser vil politiet etter omstendighetene likevel av ressurshensyn eller ved stor reiseaktivitet eller lignende, kunne unnlate å yte den bistanden som er nødvendig ved en slik reise. At politiets bistand må kunne begrenses i slike tilfeller, var også forutsatt i høringsnotatet. Som det fremgår i punkt 4.3.2, er reiser ut av landet et tema for seg selv. Departementet har kommet til at det ikke er grunn å innføre et forbud mot å reise utenlands, verken i forbindelse med elektronisk kontroll av kontaktforbud eller besøksforbud. Dette vil etter departementets syn være mer inngripende enn nødvendig, og det antas at behovet for en slik regel er begrenset. Det er neppe behov for å begrense reiser for eksempel til et naboland som kan foretas med bil eller tog, dvs. med transportmiddel som ikke vanskeliggjør den elektroniske kontrollen. Selv om det er en teoretisk mulighet for at vedkommende bevisst drar til utlandet for å unndra seg kontrollen og deretter ta seg inn i landet ubemerket, er manglende medvirkning også mulig innenlands. Det er også sentralt at beskyttelsen av fornærmede kan ivaretas selv om slike reiser tillates. Dersom en person med elektronisk kontroll forlater landet, og det deretter skjer et signalavbrudd som politiet varsles om, vil politiet ha foranledning og mulighet til å foreta særlige sikringstiltak for den trusselutsatte i en periode dersom det anses nødvendig. Videre er manglende medvirkning straffbart, jf. forslaget til endring i straffeloven § 168. [...] Når det gjelder utenlandsreiser, er det på det rene at selv om det ikke innføres en hjemmel til å forby reiser ut av landet, ligger det likevel en praktisk begrensning i ordningen knyttet til flyreiser ut av landet. Etter forslaget til bestemmelse i straffeprosessloven og etter gjeldende rett knyttet til kontaktforbudet, følger det uansett at den som ilegges elektronisk kontroll, plikter å yte den bistand og å følge de instruksjoner som gis av politiet og som er nødvendig for å gjennomføre kontrollen. Som uttalt i HR-2017-1840-A avsnitt 31 knyttet til kontaktforbud med elektronisk kontroll følger det av reguleringen at den som er ilagt kontrollen, må ‘finne seg i betydelige begrensninger i bevegelsesfriheten, også ut over dem som følger av forbudet mot å bevege seg inn i et angitt område’. Det samme må gjelde ved den ordningen som foreslås i denne proposisjonen. Norsk politi kan ikke bistå med av- og pålenking som skal skje i utlandet.»
(25)Departementet gikk altså bevisst bort fra at reiser til utlandet alltid skal måtte skje etter avtale med politiet. Ut fra forarbeidene skriver Riksadvokaten følgende i retningslinjen RA-2024-915 punkt 7: «Opphold på steder eller forflytninger på måter utenfor forbudssonen som er egnet til å utløse alarmen på grunn av signalbrudd, kan bare skje med nødvendig bistand fra politiet, jf. straffeprosessloven § 222 h annet punktum og straffeloven § 57 femte ledd fjerde punktum. Kortere etapper (transportetapper) omfattes ikke og kan skje uten særskilt avtale. Politiet må involveres dersom det skal foretas reiser med fly eller andre transportmidler som forutsetter at kontrollutstyret slås av eller demonteres, eller som innebærer at utstyret kan miste signaler over noe tid. Den som bærer fotlenke må i slike tilfeller avtale den praktiske gjennomføringen med politiet, som i rimelig utstrekning må tilstrebe å yte slik bistand i Norge. Det fremkommer av forarbeidene at utenlandsreiser i utgangspunktet skal være tillatt, jf. Prop. 128 L (2022–2023) side 53–54. Når det gjelder utenlandsreiser bemerker riksadvokaten at politiet må legge til rette for at dette kan gjennomføres i tråd med praksis for reiser innenlands. Ved flyreiser må det gis bistand til av- og pålenking ved avreise og ankomst tilbake på flyplass i Norge.»
(26)Slik ankeutvalget forstår påtalemyndighetens merknader i saken her, mener den at straffeprosessloven § 222 h ikke gir hjemmel for å forby A å reise utenlands med fotlenken på eller et vilkår om forhåndsavtale i andre tilfeller enn der reisen vil utløse alarmen, for eksempel flyreiser. Hvis reisen vil utløse alarmen, må A få bistand fra politiet til å ta av lenken. Rent praktisk må han da avtale et tidspunkt for å møte politiet. Ankeutvalget mener dette er en korrekt lovtolkning.
(27)Ankeutvalget legger til at når det stilles strengere vilkår i gjennomføringsplanen enn hva det er lovhjemmel for, men politiet – ut fra merknadene til påtalemyndigheten – i praksis ikke stiller strengere krav enn hva straffeprosessloven § 222 h gir hjemmel for, bør ordlyden i denne og andre gjennomføringsplaner bringes i tråd med gjeldende rett.