(1)Saken gjelder bevistilgang i sivil sak som behandles i tingretten, herunder spørsmål om rekkevidden av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5 om betroelser til advokat.
(2)Den underliggende tvisten gjelder mangelsansvar ved levering av pakninger til propellanlegg i skip («o-ringer»). Siem Offshore Rederi AS, nå Sea1 Offshore Rederi AS, tok ut stevning 22. mai 2024 for Møre og Romsdal tingrett med krav om at Brunvoll Volda AS dømmes til å betale erstatning. Hovedspørsmålet i saken er om Brunvoll Volda AS kan holdes erstatningsansvarlig for å ha levert feil o-ringer til Sea1 Offshore Rederi AS. Brunvoll Volda AS har erkjent at det er levert feil o-ringer, men mener selskapet ikke har utvist uaktsomhet, og viser i den forbindelse til at manglene skyldes feil hos underleverandøren Tingstad AS.
(3)Under saksforberedelsen for Møre og Romsdal tingrett har Siem Offshore Rederi AS, nå Sea1 Offshore Rederi AS, begjært bevistilgang overfor Brunvoll Volda AS. Begjæringen gjelder kommunikasjonen som har vært mellom Brunvoll Volda AS og underleverandøren Tingstad AS i anledning saken i perioden etter 19. januar 2024. Begjæringen er begrenset til å gjelde den delen av kommunikasjonen som gjelder regresskravet Brunvoll Volda AS har rettet mot Tingstad AS.
(4)Møre og Romsdal tingrett avsa 29. august 2024 kjennelse med slik slutning: «Begjæring fra Siem Offshore Rederi AS om bevistilgang tas ikke til følge.»
(5)Siem Offshore Rederi AS, nå Sea1 Offshore Rederi AS, anket til lagmannsretten.
(6)Frostating lagmannsrett avsa 14. oktober 2024 kjennelse med slik slutning: «1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler Siem Offshore Rederi AS 81.750 – åttientusensjuhundreogfemti – kroner til Brunvoll Volda AS innen 2 – to – uker etter at denne kjennelsen er forkynt.»
(7)Sea1 Offshore Rederi AS har anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens generelle lovforståelse. Overordnet anføres det at bevisforbudet i tvisteloven § 22-5 om betroelser til advokat ikke kommer til anvendelse i dette tilfellet. Det er blant annet anført at det må skilles mellom kommunikasjon som gjelder et felles forsvar mot erstatningskravet fra Sea1 Offshore Rederi AS, som er beskyttet, og den delen av kommunikasjonen mellom Brunvoll Volda AS og Tingstad AS som gjelder tvisten dem imellom. Det siste er ikke å anse som betroelser etter tvisteloven § 22-5.
(8)Sea1 Offshore Rederi AS har lagt ned denne påstanden: «Prinsipalt: 1. Brunvoll Volda AS pålegges å fremlegge den del av korrespondansen til og fra Tingstad AS utvekslet etter 19. januar 2024 som angår Brunvoll Volda AS' regresskrav mot Tingstad AS knyttet til de mangelfulle o-ringene saken gjelder, og som angår Tingstad AS`forsvar mot dette regresskravet. 2. Sea1 Offshore Rederi AS tilkjennes sakskostnader for alle instanser. Subsidiært: 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. 2. Sea1 Offshore Rederi AS tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»
(9)Brunvoll Volda AS har tatt til motmæle og anført at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Overordnet er det vist til at korrespondansen som kreves fremlagt er omfattet av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5.
(10)Brunvoll Volda AS har lagt ned denne påstanden: «Prinsipalt: 1. Anken nektes fremmet. Subsidiært: 2. Anken forkastes. I begge tilfeller: 3. Siem Offshore Rederi AS dømmes til å betale erstatning for Brunvoll Volda AS sine sakskostnader for Høyesterett.»
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken er en videre anke, og ankeutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6. Anken gjelder lagmannsrettens lovtolkning som ankeutvalget kan prøve.
(12)De relevante delene av tvisteloven § 22-5 første ledd første setning lyder: «Retten kan ikke ta imot bevis fra … advokater … om noe som er betrodd dem i deres stilling.»
(13)Formålet med bevisforbudet er å sikre klienter retten til å søke advokatråd i fortrolighet. Om tolkningen av ordet «betrodd» skriver lagmannsretten: «Det er i rettspraksis lagt til grunn at begrepet betroelse må ha en vid betydning for å ikke undergrave fortrolighetsforholdet mellom klient og advokat, og for å unngå at noen kikker klienten i kortene. Se kjennelsen HR-2018-104-A avsnitt 26 med videre referanser, som gjaldt det tilsvarende forbudet i straffeprosessen. Denne vide forståelsen har fått som utslag at «alt det advokaten i egenskap av sitt yrke og som ledd i et klientforhold innhenter eller får tilgang til på vegne av klienten» omfattes av forbudet, se avsnitt 27 i den nevnte kjennelsen. At klienten selv har korrespondansen mv. i sin besittelse, er uten betydning, jf. Rt-2004-1668.»
(14)Dette er etter ankeutvalgets syn uttrykk for riktig lovtolkning.
(15)Lagmannsretten kommenterer deretter at det ikke er grunn til å vurdere rekkevidden av begrepet «betroelse» annerledes fordi korrespondansen det kreves innsyn i ikke direkte gjelder den tvist som kravet om bevistilgang springer ut av. Ankeutvalget slutter seg til dette. Korrespondanse knyttet til et advokatoppdrag er som utgangspunkt omfattet av bevisforbudet uansett hvilken sak korrespondansen gjelder eller hvilket formål klienten har for kontakten med advokaten.
(16)Lagmannsretten fant det heller ikke avgjørende om advokaten sto som avsender eller mottaker, så lenge korrespondansen om regresskravet hadde en tilknytning til prosessoppdraget. Også dette beror etter ankeutvalgets syn på riktig lovtolkning.
(17)Anken må etter dette forkastes.
(18)Ankemotparten har krevd 32 200 kroner i sakskostnader for ankeutvalget. Kravet tas til følge.
(19)Det gjøres ingen endringer i lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse.
(20)Avgjørelsen er enstemmig.