(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om å nekte anke i straffesak fremmet, jf. straffeprosessloven § 321 andre ledd.
(2)A ble 29. juni 2023 tiltalt for overtredelse av: «Straffeloven § 275, jf. § 16, jf. straffeloven § 15 for å ha forsøkt å drepe en annen, eller medvirket til dette. Grunnlag: Lørdag 29. august 2020 ca. kl. 23.45 utenfor ---vei 00 i Oslo forsøkte han å drepe B, eller medvirket til dette. Sammen med flere andre medbringende minst to macheter og helt eller delvis maskerte, tok de kontakt med B som uten foranledning ble påført et hugg mot kroppen som traff hans venstre hånd slik at blant annet begge bøyesenene til lille-, ring- og langfingeren ble skåret over og det oppstod brudd i hånden. Da B forsøkte å løpe bort fra stedet ble han hugget bakfra i høyre flanke med machete slik at han fikk brudd på to ribben, og en opptil 11 mm bred brem av fri luft i høyre brysthule. Mens han lå nede ble han slått flere ganger, slik at han blant annet fikk kutt i høyre lyskeregion, i bakhodet og en gjennomgående stikkskade i venstre legg. Skadene medførte omfattende blødninger som hadde vært livstruende dersom han ikke raskt hadde fått livreddende behandling og blodtilførsel.»
(3)Oslo tingrett avsa 7. februar 2024 dom med slik domsslutning for straffekravet: «1. A, født 00.00.1999, dømmes for overtredelse av straffeloven § 275, jf. § 16, jf. § 15 til fengsel i 7 – syv – år og 5 – fem – måneder. Straffen er etterskuddsdom til forelegg fra Politimesteren i Øst av 15. desember 2020 og av 16. august 2022, jf. straffeloven § 82. Varetekt kommer til fradrag med 15 – femten – dager, jf. straffeloven §83.»
(4)I tillegg ble A dømt til å tåle inndragning, idømt kontaktforbud og dømt til å betale erstatning og oppreisning til fornærmede.
(5)A anket til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og begjærte ny behandling av de sivile kravene.
(6)Borgarting lagmannsrett avsa 18. juni 2024 beslutning om at anken nektes fremmet, jf. straffeprosessloven § 321 andre ledd.
(7)A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens saksbehandling. Han har i hovedtrekk gjort gjeldende at det var uforsvarlig å nekte anken fremmet. Domfellelsen baserer seg på en helhetsvurdering av flere bevis, og det var derfor ikke forsvarlig av lagmannsretten å avgjøre anken etter skriftlig behandling. Bevisenes omfang og kompleksitet sammenholdt med sakens alvor, tilsier at det var uforsvarlig av lagmannsretten å avgjøre saken uten muntlig ankeforhandling. Lagmannsrettens begrunnelse for ankenektelsen er heller ikke tilstrekkelig. Den etterlater tvil ved om lagmannsretten har foretatt en reell overprøving av tingrettens bevisvurdering.
(8)Påtalemyndigheten har inngitt merknader og anfører at lagmannsrettens beslutning ikke lider av saksbehandlingsfeil. Lagmannsrettens beslutning behandler de mest sentrale anførslene i støtteskrivet.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 321 femte ledd.
(10)En beslutning om å nekte anken fremmet etter straffeprosessloven § 321 andre ledd skal være begrunnet, jf. § 321 fjerde ledd tredje punktum. Begrunnelsen må vise at lagmannsretten har foretatt en reell overprøving av tingrettens dom på bakgrunn av ankegrunnene og det som er anført i anken, jf. storkammeravgjørelsen i Rt-2008-1764 avsnitt 104–109 og HR-2021-2058-A avsnitt 37 følgende. Det må fremgå at de feil som er påberopt ved tingrettens dom er oppfattet, og begrunnelsen må vise hvorfor det er klart at anken ikke vil føre frem, jf. blant annet HR-2019-964-U avsnitt 11 med videre henvisninger.
(11)Selve terskelen for å nekte en anke fremmet er ikke høyere jo mer alvorlig saken er, men i avgjørelsen i HR-2021-2058-A avsnitt 42 er det uttalt at det «kan være grunn til å stille særlig strenge krav til lagmannsrettens begrunnelse i de mest alvorlige sakene».
(12)Generelle og standardpregede begrunnelser er blitt underkjent, jf. for eksempel HR-2021-1259-U avsnitt 9. Særlig gjelder dette dersom begrunnelsen for å nekte anken fremmet, samlet sett etterlater tvil om lagmannsretten har foretatt en selvstendig og reell overprøving.
(13)De krav som i dag stilles til begrunnelsen for å nekte en anke fremmet, sto også sentralt ved lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2020, der ankesilingsadgangen etter § 321 andre ledd ble gjort generell, også med virkning for saker med strafferamme over seks års fengsel. I Prop.53 L (2018–2019) punkt 3.5 fremhevet departementet følgende: «Departementet viser også til at det har funnet sted en betydelig rettsutvikling gjennom de krav som i dag stilles til lagmannsrettens begrunnelse for å nekte anken fremmet, jf. § 321 femte ledd. Begrunnelsesplikten innebærer at det fremstår som mindre betenkelig å åpne for siling av anker i de alvorligste straffesakene enn da spørsmålet ble vurdert i forbindelse med innføringen av to-instansreformen. Partene er dermed gitt en mulighet til å etterprøve om anken har vært undergitt en reell overprøving. Lagmannsrettens beslutning kan ankes til Høyesterett, som blant annet kan vurdere om ankedomstolen har utvist et forsvarlig skjønn og om det var forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av en skriftlig og forenklet behandling.»
(14)Ankeutvalget viser til at domfellelsen gjelder et svært alvorlig straffbart forhold. A ble i tingretten dømt til fengsel i 7 år og 5 måneder for medvirkning til drapsforsøk. Hovedforhandlingen i tingretten gikk over 6 rettsdager, og det ble ført 18 vitner.
(15)Anken til lagmannsretten gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. I et omfattende støtteskriv til anken gjorde forsvareren gjeldende en rekke konkrete anførsler til støtte for bevisanken. Etter noen innledende bemerkninger gjennomgikk forsvarer domfeltes konkrete innvendinger mot bevisvurderingen, jf. støtteskrivets punkter 2.2 til 2.7. Anførslene omhandlet blant annet tingrettens vurdering av motivet for angrepet, forklaringen fra fornærmede, videobevis, As bevegelser og mobilbruk, DNA-funnene og vurderingen av As forklaring. Forsvarer gjorde også gjeldende at tingretten hadde «underkommunisert» forhold som talte i As favør, og at domfellelsen var bygget på spekulasjoner på flere punkter. Til spørsmålet om henvisning av anken fremholdt forsvareren at tingretten hadde unnlatt å drøfte avgjørende vitneutsagn av betydning for forståelsen av de tekniske bevisene.
(16)Lagmannsrettens begrunnelse for å nekte bevisanken er kortfattet.
(17)Anførslene i støtteskrivet er ikke gjengitt ut over en enkeltstående setning, der det heter at forsvarer har anført at «tingretten har vurdert bevisene i saken feil og lagt til grunn et for lavt beviskrav».
(18)Den samlede begrunnelsen for å nekte anken fremmet utgjør to avsnitt. I det første avsnittet redegjør lagmannsretten for hovedpunktene i tingrettens bevisvurdering. Til slutt i dette avsnittet fremgår det at lagmannsretten «slutter seg til tingrettens vurdering av bevisene i saken og mener det samlet sett ikke er tvil om at A har medvirket til drapsforsøket den aktuelle kvelden».
(19)Deretter følger ett avsnitt der lagmannsretten imøtegår enkelte av de mest sentrale anførslene i støtteskrivet. Lagmannsretten skriver her: «Selv om det er en teoretisk mulighet for at DNA-funnet i sliren stammer fra oversmitte og/eller tidligere befatning med denne, mener lagmannsretten at bevisbildet samlet sett uansett viser at det ikke er rimelig tvil om at A har forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Lagmannsretten kan heller ikke se at manglende teledata fra As telefon for tidsrommet tiltalen gjelder, eller at de andre domfelte i saken har forklart at de ikke husker at de traff A den aktuelle dagen, endrer denne vurderingen.»
(20)Avslutningsvis bemerker lagmannsretten at saken «er alvorlig, men ut fra det foreliggende bevisbildet mener lagmannsretten at det er forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av en skriftlig og forenklet behandling».
(21)Etter ankeutvalgets syn er lagmannsrettens begrunnelse for å nekte anken fremmet ikke tilstrekkelig til å fylle de krav som er oppstilt i rettspraksis knyttet til silingsvilkåret i straffeprosessloven § 321 andre ledd. Når anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, er det ikke tilstrekkelig å gjengi hovedpunkter fra tingrettens bevisvurdering, for så i generelle ordelag å slutte seg til den vurderingen tingretten har gjort. Begrunnelsen må vise at de feil som er påberopt ved tingrettens dom, er oppfattet, og hvorfor anken klart ikke vil føre fram.
(22)I lys av sakens alvor, omfanget av og kompleksiteten i bevisbildet og anførslene i anken, er begrunnelsen gitt i det korte avsnittet gjengitt foran, heller ikke tilstrekkelig til å vise at lagmannsretten har gjort en selvstendig og reell overprøving av tingrettens dom.
(23)Lagmannsrettens beslutning må derfor oppheves.
(24)Kjennelsen er enstemmig.