(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens dom om drapsforsøk og grov ulovlig bevæpning med skytevåpen på offentlig sted.
(2)A, født 00.00.2001, ble den 31. oktober 2023 satt under tiltale av statsadvokatene i Oslo for drapsforsøk, jf. straffeloven § 275, jf. § 16 (post I), og grov ulovlig bevæpning med skytevåpen på offentlig sted, jf. straffeloven § 189 a (post II).
(3)Oslo tingrett avsa 5. januar 2024 dom med slik slutning: «A, født 00.00.2001, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 275, jf. § 16. A dømmes for overtredelse av straffeloven § 264, jf. § 263 og straffeloven § 189 a til fengsel i 2 – to – år – og 4 – fire – måneder, jf. straffeloven § 79 bokstav a og b. Varetekt kommer til fradrag med 202 – tohundreogto – dager, jf. straffeloven § 83.»
(4)Frifinnelsen for drapsforsøk ble avsagt under dissens. De to meddommerne – som utgjorde flertallet – fant det ikke bevist at A hadde utvist drapsforsett.
(5)Påtalemyndigheten anket tingrettens dom til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I.
(6)Borgarting lagmannsrett traff 14. februar 2024 beslutning hvor anken ble henvist til ankeforhandling.
(7)Borgarting lagmannsrett avsa 19. juni 2024 dom med slik slutning: «A, født 00.00.2001, dømmes for overtredelse av straffeloven § 275, jf. § 16 samt for det forhold som er endelig avgjort ved Oslo tingretts dom 5. januar 2024, jf. straffeloven § 79 bokstav a og b, til fengsel i 5 – fem – år og 9 – ni – måneder. Varetektsfradraget pr. 18. juni 2024 er 367 – trehundreogsekstisyv – dager, jf. straffeloven § 83.»
(8)I motsetning til tingretten, som frifant A for drapsforsøk, kom lagmannsretten enstemmig til at han hadde utvist drapsforsett.
(9)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Det er i korte trekk gjort gjeldende at lagmannsretten har blandet sammen forsettsformene sannsynlighetsforsett og dolus eventualis. Videre er det anført at lagmannsrettens drøftelse av nødverge er mangelfull med hensyn til om fornærmedes ulovlige angrep var avsluttet da tiltalte avfyrte skudd. Endelig er det pekt på at det foreligger lite sammenlignbar rettspraksis om straffenivået, herunder at lagmannsretten skulle vurdert betydningen av straffeloven § 80 bokstav e om «berettiget harme» og «under overhengende fare», samt § 78 bokstav c om at lovbruddet i betydelig grad var foranlediget av fornærmede. Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens dom oppheves, subsidiært at anken tillates fremmet.
(10)Påtalemyndigheten har tatt til motmæle og gjort gjeldende at det ikke foreligger feil ved lagmannsrettens drøftelser av forsett og nødverge. Lagmannsrettens utgangspunkt for straffen er snarere noe lavt enn for høyt, og det er ikke grunnlag for å benytte bestemmelsene om berettiget harme mv. eller at lovbruddet i betydelig grad er foranlediget av fornærmede. Det er lagt ned påstand om at anken nektes fremmet, subsidiært at den forkastes.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(12)A har ankerett til Høyesterett idet han ble frifunnet i tingretten og dømt i lagmannsretten for det forholdet anken gjelder, jf. HR-2022-1975-U. Dette innebærer at anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen bare kan nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at den ikke kan føre fram, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Når det gjelder anken over straffutmålingen, kan anken bare nektes fremmet dersom utvalget enstemmig finner det klart at det ikke er et «åpenbart misforhold» mellom den straffbare handlingen og straffen, jf. straffeprosessloven § 344 og HR-2016-1803-A avsnitt 18–19. En nektelsesbeslutning skal begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(13)I støtteskrivet til Høyesterett har forsvareren gjort gjeldende at lagmannsrettens domsgrunner er uklare i vurderingen av domfeltes forsett med hensyn til dødsfølgen.
(14)A er domfelt for forsøk på forsettlig drap etter straffeloven § 275, jf. § 16. Etter § 16 kreves det at gjerningspersonen har «forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen». Innholdet i forsettskravet fremgår av § 22 første ledd, som lyder slik: «Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud a. med hensikt, b. med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller c. holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.»
(15)Lagmannsretten sier følgende om skyldspørsmålet: «Etter bevisførselen er det på det rene at det var A som avfyrte revolveren. Lagmannsretten er overbevist om A avfyrte skuddet forsettlig. Lagmannsretten ser videre bort fra As forklaring om at han skjøt et skremmeskudd i bakken. Basert på det som fremgår av videoopptakene, stillbildene og forklaringene som er gjengitt over, legger lagmannsretten til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at A siktet med strake armer med revolveren mot B som var på vei bort fra stedet med ryggen til da A avfyrte skuddet. Når det gjelder spørsmålet om A hadde forsett med hensyn til dødsfølgen, viser lagmannsretten til at A skjøt med en 22 caliber revolver. Politibetjent Sagen har forklart at en slik revolver brukes på jakt, og at den potensielt har et dødelig kaliber. Lagmannsretten legger videre til grunn at drapsforsøket ikke lyktes fordi A ikke traff B. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at A skjøt i en opphetet og stresset situasjon, og at han ikke tenkte aktivt på drapsfølgen da han skjøt. Likevel legger lagmannsretten til grunn at det er allmenn kunnskap at å bli skutt med en slik revolver på kort avstand i overkroppen med vitale organer, sikkert eller mest sannsynlig medfører døden. Det er heller ikke opplysninger om at A har dårligere kognitive evner enn andre. Når det gjelder kjennskap til våpenbruk, opplyste A i retten at han har mye erfaring med våpen, og at han har hatt våpentrening med forskjellige våpen i Tyrkia. Etter dette legger lagmannsretten til grunn som bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at A anså det som sikkert eller overveiende sannsynlig at B ville bli drept hvis han ble truffet av prosjektilet, og at han likevel valgte å skyte.»
(16)Ankeutvalget er enig med forsvareren i at det siste avsnittet inneholder noen uklarheter. Uttalelsen om at domfelte «likevel valgte å skyte», peker isolert sett i retning av bestemmelsen i § 22 første ledd bokstav c. Når avsnittet leses i sammenheng, og i lys av domsgrunnene for øvrig, fremgår det imidlertid tilstrekkelig klart at lagmannsretten har ansett det bevist at A på kort hold siktet mot fornærmede – B – og at han anså det som i det minste «overveiende sannsynlig» at fornærmede ville bli drept av skuddet. Dette viser at det etter lagmannsrettens syn forelå sannsynlighetsforsett etter § 22 første ledd bokstav b. Lagmannsretten har følgelig basert seg på rett lovtolkning, og begrunnelsen må anses å oppfylle kravene i straffeprosessloven § 40.
(17)Forsvarer har videre anført at lagmannsrettens vurdering av spørsmålet om nødverge er for knapp og dermed mangelfull.
(18)Nødverge innebærer at en handling som ellers ville være straffbar, er lovlig. Vilkårene for nødverge fremgår av straffeloven § 18 første ledd, hvor det sies at en handling er lovlig når den: «a. blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep, b. ikke går lenger enn nødvendig, og c. ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld.»
(19)Den samlede lagmannsrett la til grunn at handlingen var foranlediget av et ulovlig angrep fra fornærmedes side. Flertallet konkluderte imidlertid med at angrepet var avsluttet før skuddet ble avfyrt, og mente dessuten at A under enhver omstendighet gikk lenger enn nødvendig. Mindretallet var enig i det siste, og kom på det grunnlaget til samme resultat som flertallet.
(20)Om vilkåret i § 18 første ledd bokstav a uttaler flertallet: «Flertallet […] viser til As forklaring om at han fryktet for sitt eget liv. Grunnen til dette var at B allerede hadde truet med å skyte. Selv om han beveget seg med ryggen til, fryktet A at han kunne strekke armen bakover og prøve å skyte igjen. Flertallet viser til videomaterialet og vitneforklaringene hvor det fremgår at B var på vei bort mot t-baneinngangen med ryggen til da skuddet ble avfyrt. Flertallet legger til grunn at angrepet var avsluttet, og ser bort fra muligheten for at A på det tidspunktet fryktet for sitt eget liv. Etter dette finner flertallet at vilkåret i straffeloven § 18 første ledd bokstav a ikke er oppfylt.»
(21)Forsvareren har rett i at begrunnelsen er knapp. Det betyr imidlertid ikke uten videre at det foreligger en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse. Etter straffeprosessloven § 40 skal «domsgrunnene for skyldspørsmålets vedkommende bestemt og uttømmende angi det saksforhold retten har funnet bevist som grunnlag for dommen». For at en mangelfull begrunnelse skal føre til opphevelse, må sentrale punkter i bevisvurderingen bli stående uforklart, jf. blant annet HR-2018-2109-U og HR-2024-1654-U.
(22)Det fremgår av lagmannsrettens begrunnelse at fornærmede hadde vendt om og var på vei bort fra stedet da skuddet falt. Videre fremgår det at domfelte på dette tidspunktet ikke fryktet for sitt eget liv. Disse uttalelsene må ses i sammenheng med de slutningene lagmannsretten trekker fra bevismaterialet for øvrig, særlig fra videoopptak og vitneforklaringer. Samlet sett fremgår det klart nok at lagmannsretten har funnet det bevist at det ikke forelå noen aktuell fare for et fortsatt angrep på det avgjørende tidspunktet, og at domfelte ikke lenger befant seg i en truet situasjon. Dette er tilstrekkelig for å utelukke nødverge. Utvalget kan dermed ikke se at noe sentralt punkt i lagmannsrettens bevisvurdering er blitt stående uforklart.
(23)Forsvareren har også anført at lagmannsrettens vurdering er basert på feil lovforståelse fordi den ikke bygger på domfeltes subjektive opplevelse av hendelsen.
(24)Det følger av straffeloven § 25 at enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet. Det fremgår av uttalelsen om at domfelte ikke lenger «fryktet for sitt eget liv», at lagmannsretten har gjort dette. Angrepet på lovanvendelsen kan derfor ikke føre frem.
(25)I angrepet på straffeutmålingen har forsvareren særlig fremhevet at lagmannsretten ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til foranledningen til handlingen. Ifølge forsvarer skulle lagmannsretten lagt større vekt på at A bare noen sekunder tidligere var blitt forsøkt drept, og vurdert betydningen av bestemmelsen i straffeloven § 80 bokstav e, som sier at straffen kan settes under minstestraffen eller til en mildere straffart når tiltalte har «handlet i berettiget harme, under tvang eller under overhengende fare», og § 78 bokstav c, hvor det fremgår at det i formildende retning skal tas hensyn til at «lovbruddet i betydelig grad er foranlediget av den skadelidtes forhold».
(26)Det er riktig at de omstendighetene som forsvareren trekker frem, ikke er drøftet under straffutmålingen i lagmannsrettens dom. Domsgrunnene er likevel samlet sett tilstrekkelige til at ankeutvalget kan vurdere straffutmålingen.
(27)Lagmannsretten har lagt til grunn at drapsforsøket, tiltalens post I, i utgangspunktet kvalifiserer for fengsel i underkant av 5 år og 6 måneder. For post II, grov ulovlig bevæpning med skytevåpen på offentlig sted, har lagmannsretten under henvisning til blant annet HR-2014-2476-A lagt til grunn et utgangspunkt på om lag 6 måneder.
(28)Straffen for drapsforsøk og grov ulovlig bevæpning med skytevåpen på offentlig sted er nylig vurdert av Høyesterett i HR-2024-1629-A. Om drapsforsøket heter det i avsnitt 28–29: «I vår sak legger jeg vekt på at drapsforsøket skjedde på offentlig sted og i et område hvor mange ferdes. Lagmannsretten har lagt til grunn at domfelte handlet ‘med stor grad av besluttsomhet’. Han siktet på fornærmede med den ladde pistolen og skjøt på relativt kort avstand. Det var rene tilfeldigheter som gjorde at fornærmede ikke ble drept. Påtalemyndighetens oversikt over drapsforsøk med skytevåpen på offentlig sted viser at dette er en type handling som skjer i noe omfang, og i 2023 var det registrert 11 slike saker. Det er tale om en svært alvorlig handling i det offentlige rom som er egnet til å skape uro og frykt hos dem som opplever dette, og også mer generelt i befolkningen. Lagmannsretten la til grunn at utgangspunktet for straffen er fengsel opp mot seks år og seks måneder. Ut fra de graverende momentene jeg har pekt på, mener jeg at fengsel i seks år og seks måneder er et riktig utgangspunkt i saken her.»
(29)Grov ulovlig bevæpning med skytevåpen på offentlig sted ble isolert sett ansett å kvalifisere for fengsel i 6 måneder, og tillegget ble etter straffskjerpelsesprinsippet fastsatt til om lag 4 måneder, jf. avsnitt 35–36. Etter et fradrag på 2 måneder for lang saksbehandlingstid ble straffen satt til fengsel i 6 år og 8 måneder.
(30)Vår sak skiller seg fra HR-2024-1629-A ved at domfelte i den saken ikke hadde vært utsatt for et umiddelbart forutgående angrep fra fornærmedes side. Dette tilsier at straffen må settes noe lavere. Det må også tas et visst hensyn til at fornærmede i vår sak ikke ble truffet eller skadet. Ankeutvalget kan imidlertid ikke se at lovbruddet i betydelig grad var foranlediget av den skadelidtes forhold, jf. straffeloven § 78 bokstav c, eller at A handlet i berettiget harme eller under overhengende fare, jf. § 80 bokstav e. Ankeutvalget er enig med påtalemyndigheten i at disse bestemmelsene ikke kommer til anvendelse i en situasjon som denne, hvor domfelte på forhånd har bevæpnet seg, frivillig har søkt konfrontasjon med fornærmede og har utført handlingen etter at fornærmedes angrep var avsluttet. Etter utvalgets syn står straffen på fengsel i 5 år og 9 måneder ikke i et åpenbart misforhold til den straffbare handlingen, jf. straffeprosessloven § 344.
(31)Etter dette finner Høyesteretts ankeutvalg det klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(32)Ankeutvalget er videre kommet til at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken. Det er heller ikke av andre grunner særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett. Den blir derfor nektet fremmet, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum.
(33)Beslutningen er enstemmig.