(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens fellende dom for mishandling i nære relasjoner, jf. straffeloven § 282, og medvirkning til slik mishandling, jf. straffeloven § 15.
(2)A, født 00.00.1984, og B, født 00.00.1978, ble 29. april 2021 tiltalt for grov mishandling i nære relasjoner eller å ha medvirket til dette, jf. straffeloven § 283, jf. § 282, jf. straffeloven § 15 (Post I) og mishandling i nære relasjoner eller å ha medvirket til dette, jf. straffeloven § 282, jf. § 15 (Post II). Grunnlaget ble beskrevet slik i tiltalen for de to tiltalepostene: «I perioden fra høsten 2015 til 3. november 2020 i ---veien 5 i X og/eller andre steder, mishandlet de datteren/stedatteren C f. 00.00.2006 eller medvirket til dette. Mishandlingen besto blant annet i følgende: Faren utsatte henne for gjentatte fysiske krenkelser som slag med flat hånd på kroppen og bakhodet, slag med belte på bena og ved å lugge/dra i håret/hestehalen, samt dra henne i øret. Faren truet henne flere ganger med å slå henne ved at han løftet hånden og lot som han skulle slå eller ved å true med å hente belte. Faren påla henne ved en rekke anledninger å stå i ro i et hjørne i et rom i hjemmet hvor hun måtte hun stå i lang tid, opptil flere timer. Deretter kunne faren si "hvorfor står du der?" eller lignende, noe som betydde at hun kunne få gå. Datteren våget ikke å motsette seg dette av frykt for konsekvensene. Ved flere tilfeller slo også stemor henne med flat hånd. Ved andre anledninger dro/lugget stemor henne i håret/hestehalen og slengte henne ved minst en anledning ned på sengen. Begge skjelte henne ut, bannet og ropte til henne ved en rekke anledninger, blant annet kalte de henne "jævel" eller tilsvarende. De truet gjentatte ganger med å sende henne ut av landet. Begge påla henne omfattende huslige oppgaver. Ved en anledning ble hun pålagt å rydde i garasjen mens resten av familien slappet av. Hun ble ved flere anledninger forlatt på skolen mens de andre i familien dro hjem i bil. Hun ble også ved mange anledninger pålagt å være hjemme, mens resten av familien dro på utflukter og besøk til andre. Hun måtte ved mange tilfeller gjøre lekser om natten fordi hun ble straffet dersom hun ikke utførte husarbeidet som nevnt over. Hun måtte spørre om lov for å få mat, for å gå på do etc. og dette ble nektet henne ved mangeanledninger. Hun var ved flere anledninger vitne til at yngre stesøster D f, 00.00.2011 ble utsatt for krenkelser fra stemor og far.»
(3)og «I perioden høsten 2015 til 3. november 2020 i ---veien 5 i X og/eller andre steder, mishandlet de datteren D f. 00.00.2011 eller medvirket til dette. Mishandlingen besto blant annet i fysiske krenkelser som at de dro henne i håret og/eller kroppen og slag mot kroppen med flat hånd. Ved en anledning dro mor henne ut fra badet etter hettegenseren slik at hun fikk vondt i halsen. Foreldrene skjelte henne ut, bannet og ropte til henne ved en rekke anledninger og kalte henne blant annet "jævel" eller tilsvarende. Hun var ved gjentatte anledninger vitne til at eldre halvsøster C f. 00.00.2006 ble utsatt for krenkelser fra mor og stefar.»
(4)Follo og Nordre Østfold tingrett avsa 1. februar 2022 dom med slik domsslutning: «1. B, født 00.00.1978, frifinnes i straffesaken. 2. A, født 00.00.1984, dømmes for overtredelse av straffeloven § 271 første ledd til 30 –tretti- timer samfunnsstraff med 120 –etthundreogtjue- dager gjennomføringstid, subsidiært 15 –femten- dager fengsel. 3. B og A dømmes in solidum til innen 2 –to- uker fra dommens forkynnelse å betale 100 000 –etthundretusen- kroner i oppreisningserstatning til C. 4. B og A dømmes in solidum til innen 2 –to- uker fra dommens forkynnelse å betale 100 000 –etthundretusen- kroner i oppreisningserstatning til D. 5. Saksomkostninger ilegges ikke.»
(5)Påtalemyndigheten anket. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for begge tiltalte. Subsidiært anket påtalemyndigheten straffutmålingen til gunst for A, idet det ble gjort gjeldende at straffansvaret for kroppskrenkelse er foreldet.
(6)Borgarting lagmannsrett avsa 8. desember 2022 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1984, dømmes for overtredelse av straffeloven § 282, jf. straffeloven § 15, sammenholdt med straffeloven § 79 bokstav a, til fengsel i 1 – ett – år og 2 – to – måneder. 2. B, født 00.00.1978, dømmes for overtredelse av straffeloven § 282, jf. straffeloven § 15, sammenholdt med straffeloven § 79 bokstav a, til fengsel i 11 – elleve – måneder. 3. A og B dømmes én for begge og begge for én til å betale 120 000 – etthundreogtyvetusen – kroner i oppreisningserstatning til C senest to uker etter at denne dommen er forkynt. 4. A og B dømmes én for begge og begge for én til å betale 80 000 – åttitusen – kroner i oppreisningserstatning til D senest to uker etter at denne dommen er forkynt. 5. Saksomkostninger ilegges ikke.»
(7)Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens. Mindretallet bestod av én konstituert lagdommer og én meddommer hva gjaldt skyldspørsmålet, og én av meddommerne hva gjaldt straffutmålingen.
(8)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder prinsipalt rettsanvendelsen, subsidiært straffutmålingen. Det er også fremmet krav om ny behandling av de sivile kravene.
(9)Det er vist til at lagmannsrettens dom utelukkende bygger på fornærmedes forklaringer i tilrettelagt avhør, og at det ikke finnes noen tekniske bevis i saken. Den ene enkeltstående situasjonen datteren C har konkretisert, har A erkjent. De øvrige situasjonene C har beskrevet, er ikke tilstrekkelig problematisert og vurdert av lagmannsretten, eksempelvis om det i det hele tatt dreier seg om slag i straffelovens forstand, samt om de er omfattet av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 282, eller om C har mistolket situasjonen. Særlig burde det vært problematisert hvorvidt dette er tilfeller som vil oppfylle kravet til forsett, jf. straffeloven § 22.
(10)Det anføres at de grensesettingskonfliktene som har vært i familien, ikke er tilstrekkelige til å oppfylle gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 282, særlig sett hen til at disse konfliktene oppstod i situasjoner hvor det var grunnlag for reaksjon fra foreldrene. Det vises i denne forbindelse også til at lagmannsretten ikke har kunnet konkretisere noe vold ut over det enkeltstående tilfellet som A har erkjent, samt ett enkelttilfelle til. Det er da den psykiske volden som er den bærende i dommen, og Høyesterett har i Rt-2013-879 avsnitt 31 lagt til grunn at det under slike omstendigheter skal en god del mer til for at forholdet skal anses som mishandling.
(11)Subsidiært er det anført at den utmålte straffen er for streng. Det anføres at momentene om at de psykiske krenkelsene har forekommet hyppig og Cs sårbarhet fra omsorgssvikt da hun bodde hos sin biologiske mor, må vektlegges annerledes i straffutmålingen. Videre må det legges vekt på at krenkelsene oppstod i grensesettingssituasjoner, og det må anses som formildende at foreldrene hadde påtatt seg omsorgsansvaret for et krevende barn. Foreldrene hadde bare i beskjeden grad kjennskap til Cs sårbarhet og hva hun tidligere hadde vært utsatt for.
(12)Ved straffutmålingen har det også betydning at foreldrene har omsorgsansvar for datteren D. Når begge foreldrene er dømt til ubetinget fengselsstraff, vil det medføre at D igjen må plasseres i fosterhjem/beredskapshjem. Lagmannsretten tar følgelig ikke hensyn til Ds sårbarhet i saken.
(13)Påtalemyndigheten har påpekt at anken i stor grad knytter seg til bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at de fornærmede har vært utsatt for gjentatte fysiske og psykiske krenkelser fra domfelte, og har redegjort grundig for det i dommen. At fornærmede ikke har klart å tidfeste eller tallfeste de ulike episodene med vold og krenkelser, er ikke avgjørende, jf. HR-2017-128-U. Ut fra det bevisresultat lagmannsrettens flertall har kommet til, er det lagt riktig terskel til grunn for domfellelse etter straffeloven § 282.
(14)I lys av sakens alvorlighet og omfang er straffen etter påtalemyndighetens syn for alle tilfeller ikke for streng. Lagmannsretten har gitt en konkret begrunnelse for straffen med utgangspunkt i Rt-2015-1115. Videre legges det til grunn at Kriminalomsorgen vil kunne tilrettelegge soningen slik at de domfeltes forpliktelser overfor datteren D kan ivaretas i best mulig grad.
(15)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at A har ankerett til Høyesterett, siden han i tingretten ble dømt for én overtredelse av straffeloven § 271 første ledd, mens lagmannsretten domfelte for overtredelse av straffeloven § 282. Dette innebærer at anken bare kan nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre fram, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum og andre ledd tredje punktum.
(16)Lagmannsrettens flertall har blant annet funnet det bevist at A ved flere anledninger i perioden fra høsten 2015 til 3. november 2020 slo C med flat hånd i bakhodet eller med belte mot baksiden av beina utenpå klærne. Det er lagt vekt på barnas forklaringer, men også på forklaringer fra barnevernskonsulent E og beredskapsmor for barna, F, som viser at jentene fastholder sine forklaringer om vold i hjemmet. Troverdigheten av de tiltaltes forklaringer er også vurdert.
(17)Flertallet oppsummerer bevisresultatet slik for post 1: «Oppsummert har flertallet funnet det bevist at A og B over en periode på fem år har utsatt C for mishandling i form av gjentatte krenkelser av både fysisk og psykisk karakter i forbindelse med at C ikke har opptrådt slik de ønsket. Voldsbruken og truslene om bruk av vold har funnet sted jevnlig. Sammenholdt med vedvarende kjefting, brøling, banning og svært nedsettende karakteristikker overfor både C og søsteren hennes, har dette skapt en tilværelse av pågående frykt, utrygghet og usikkerhet for C. Hun ble hyppig utsatt for forskjellsbehandling og straffemetoder, som skammekroken. Bevisbildet må også ses i sammenheng med at hun jevnlig ble truet med å måtte reise tilbake til Litauen og den utrygghet dette skapte. Flertallet bemerker at Cs opplevelse av frykt for nye voldsepisoder kombinert med en opplevelse av å være mindre verdt og uønsket i hjemmet, er et gjennomgående tema både i de tilrettelagte avhørene og i observasjonene fra skole, barnevern og omsorgspersoner. Det må også fremheves at C var et sårbart barn, som allerede hadde blitt utsatt for omsorgssvikt i Litauen. For flertallet er det derfor ikke tvilsomt at C ved dette har levd under et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for nye krenkelser i hele tiltaleperioden. De tiltaltes handlinger oppfyller hver for seg det objektive gjerningsinnholdet i straffeloven § 282. Ved sin egen krenkende atferd overfor C har hver av de tiltalte også styrket den andres forsett om å krenke C, og dermed medvirket til hverandres handlinger, jf. straffeloven § 15. Det er derfor ikke nødvendig å vurdere straffansvar for passiv medvirkning, jf. om dette HR-2020-1343-A. Flertallet er heller ikke i tvil om at de tiltalte forsto at de ved sine handlinger krenket C, og at kravet til subjektiv skyld derfor også er oppfylt, jf. straffeloven § 22.»
(18)For post II er oppsummeringen slik: «Oppsummert har flertallet funnet det bevist at krenkelsene av D består i flere tilfeller av voldsanvendelse med flat hånd og lugging, regelmessig kjefting, banning og nedverdigende karakteristikker, og dessuten at D har vært vitne til og klar over fysiske og psykiske krenkelser av søsteren. D ble ikke like ofte krenket som C, men flertallet finner det like fullt bevist at hun i hele tiltaleperioden har levd under et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for nye krenkelser, i form av vold og utskjelling mot henne selv og tilsvarende krenkelser mot søsteren. Det er viktig å presisere at bestemmelsen i straffeloven § 282 også omfatter den indirekte virkning det har for et barn å være vitne til mishandling av nærstående, jf. Rt-2010-949. Barn som er vitne til, eller som lever under stadig frykt for, mishandling av sine nærmeste, har et selvstendig strafferettslig vern etter disse bestemmelsene. Det samme gjelder når barnet ikke er direkte vitne til mishandlingen, men på annet vis får vite om den. Flertallet finner det bevist at de tiltaltes handlinger hver for seg oppfyller det objektive gjerningsinnholdet i straffeloven § 282. Ved sin egen krenkende atferd overfor D har hver av de tiltalte også styrket den andres forsett om å krenke D, og dermed medvirket til hverandres handlinger, jf. straffeloven § 15. Det er derfor ikke nødvendig å vurdere straffansvar for passiv medvirkning. Flertallet finner det bevist at krenkelsene av D ble begått forsettlig, og kravet til subjektiv skyld er derfor også oppfylt, jf. straffeloven § 22.»
(19)Ankeutvalget bemerker at anførslene i støtteskrivet, som opplyses å gjelde lagmannsrettens rettsanvendelse, i stor grad er et angrep på lagmannsrettens bevisbedømmelse. Anke til Høyesterett kan ikke grunnes på dette, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd.
(20)Utvalget bemerker videre at det med lagmannsrettens bevisresultat ikke er tvilsomt at gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 282 er oppfylt. Om den nærmere vurderingen etter bestemmelsen vises det til HR-2019-621-A avsnitt 18 og 21, HR-2019-1936-U avsnitt 15, Rt-2013-879 avsnitt 30 og Rt-2010-949 avsnitt 22, som også lagmannsretten har henvist til i sin redegjørelse for det rettslige utgangspunktet. Utvalget viser også til HR-2022-2297-A avsnitt 33 følgende.
(21)Lagmannsretten har fastsatt straffen for den ankende part til fengsel i 1 år og 2 måneder. Den har i hovedsak vist til Rt-2015-1115, hvor blant annet følgende er uttalt i avsnitt 13, 14 og 20: «Straffutmålingen ved mishandling i familieforhold beror på en samlet vurdering, hvor sentrale momenter er hvor lenge krenkelsene har funnet sted, karakteren av krenkelsene, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene, jf. Rt-2010-129 avsnitt 18. Karakteren av voldshandlingene er ikke i seg selv avgjørende – det sentrale er «i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et 'regime' preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold», jf. dommen avsnitt 21. Straffen for slike handlinger som saken her gjelder, er i utgangspunktet ubetinget fengsel av noe varighet. I Prop. 97 L (2009–2010) til endring i straffeloven i 2010 heter det i punkt 6.2.2.2 at det generelt skal «svært mye til for at § 219-handlinger overfor barn ikke straffes med ubetinget fengsel». Dette er fulgt opp i rettspraksis, se særlig Rt-2014-1011 avsnitt 24 med videre henvisning og Rt-2012-1089 avsnitt 25. … Hensynet til å forhindre mishandling i familieforhold taler generelt sett mot at samfunnsstraff idømmes ved overtredelse av § 219 – allmennpreventive hensyn veier tungt. I Rt-2012-1089 – der utgangspunktet for straffen ble satt til fengsel i 8 måneder – er det følgelig i avsnitt 25 uttalt at det klare utgangspunkt ved overtredelser av straffeloven § 219 første ledd av en slik alvorlighetsgrad, er at det skal idømmes ubetinget fengselsstraff. Samfunnsstraff kan bare idømmes dersom tungtveiende grunner tilsier det. Etter mitt syn bør dette i særlig grad gjelde når mishandlingen er rettet mot barn.»
(22)Lagmannsretten har ved den konkrete vurderingen vist til at mishandlingen har pågått i en periode på 5 år, at mishandlingen skjedde jevnlig hele perioden, at det dreier seg om to barn under tiltaltes omsorg, at mishandlingen skjedde i eget hjem, og at selv om skadevirkningene foreløpig er ukjente, er det klart at mishandlingsregimet barna har vært utsatt for, medfører en risiko for langsiktige psykiske skadevirkninger. Det er videre med henvisning til HR-2020-1345-A vist til at Cs sårbarhet fra tidligere omsorgssvikt må vektlegges i straffutmålingen.
(23)Ankeutvalget peker på at utgangspunktet for straffen ble satt til fengsel i 10 måneder i 2015-saken. Mishandlingen i saken her har pågått lenger, og utvalget kan på den bakgrunn ikke se at lagmannsrettens utmåling på fengsel i 1 år og 2 måneder står i et åpenbart misforhold til de straffbare handlingene lagmannsretten har funnet bevist, jf. straffeprosessloven § 344. Det endrer ikke denne vurderingen at mishandlingen har skjedd i grensettingssituasjoner, at disse har vært utfordrende for foreldrene, og at foreldrene ikke i detalj har kjent til hva C hadde vært utsatt for før hun kom til dem. Heller ikke foreldrenes omsorgsansvar for D medfører at straffen er blitt vesentlig for streng.
(24)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn klart at anken ikke vil føre fram, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(25)Ankeutvalget har videre kommet til at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken. Det er heller ikke av andre grunner særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett. Den blir derfor nektet fremmet, jf. § 323 første ledd andre punktum.
(26)Avgjørelsen er enstemmig.