(1)Saken gjelder lagmannsrettens lovanvendelse, saksbehandling og straffutmåling i straffesak om seksuell omgang med barn under 14 år.
(2)A ble 8. juni 2021 tiltalt for overtredelse av straffeloven § 300 jf. § 299 (post I) i idealkonkurrens med § 314 (post II), samt § 271 (post III). Grunnlaget for post I ble – etter en rettelse 10. desember 2021 under hovedforhandlingen i tingretten – angitt slik: «Ved flere anledninger i tidsrommet fra 2016 til mai 2020 på bopel i ---veien 8 i Halden og/eller andre steder, førte han sin penis inn i munnen og mellom kjønnsleppene til B, født 00.00.2007, samt slikket og masturberte han hennes kjønnsorgan.»
(3)Søndre Østfold tingrett avsa 22. desember 2021 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1966, frifinnes for tiltalebeslutningens post I og II. 2. A, født 00.00.1966, dømmes for overtredelse av straffeloven § 271 til å betale en bot på 20 000 – tyvetusen – kroner, som anses oppgjort ved utholdelse av varetektsfengsel, jf. straffeloven § 83 første og andre ledd, jf. sjette ledd. 3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
(4)Dommen ble avsagt under dissens, idet fagdommeren stemte for domfellelse.
(5)Påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen post I og II. Anken ble henvist til ankeforhandling.
(6)Borgarting lagmannsrett avsa 7. oktober 2022 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1966, dømmes for overtredelse av straffeloven 2005 § 300 jf. § 299, straffeloven 2005 § 314 samt forholdet som er endelig avgjort ved Søndre Østfold tingretts dom 22. desember 2021, sammenholdt med straffeloven 2005 § 79 bokstav a, til en straff av fengsel i 7 – sju – år, med fradrag for 25 – tjuefem – dager for utholdt varetekt. 2. A forbys i en periode på 2 – to – år å kontakte B på noe vis. 3. A betaler 300 000 – trehundretusen – kroner i oppreisningserstatning til B innen to uker fra forkynningen av denne dommen.»
(7)Også lagmannsretten avsa sin dom under dissens, idet to av meddommerne stemte for frifinnelse.
(8)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen. Det er også begjært ny behandling av erstatningskravet.
(9)Anken over lovanvendelsen gjelder at lagmannsretten har anvendt et for lavt beviskrav når den har lagt avgjørende vekt på fornærmedes forklaring som var gitt i tilrettelagt avhør. Anken over saksbehandlingen retter seg mot at domsgrunnene er mangelfulle, da de springende punktene som ledet til frifinnelsen i tingretten, blir stående uforklart i lagmannsrettens dom. Til straffutmålingen er det anført at det var feil å legge vekt på som et skjerpende moment at tiltalte utsatte fornærmede for seksuelle handlinger før januar 2017, da tiltalte kun er funnet skyldig i seksuell omgang etter dette tidspunktet, og at straffen uansett er blitt for høy i lys av praksis.
(10)Påtalemyndigheten har anført at lagmannsretten har tatt utgangspunkt i riktig beviskrav under skyldspørsmålet, og at begrunnelsen ikke er mangelfull. Det fremgår klart hvorfor lagmannsretten har konkludert annerledes enn tingretten. Det er ingen feil at det ble lagt avgjørende vekt på fornærmedes forklaring gitt i et tilrettelagt avhør i samsvar med lovens hovedregel om avhør av barn i straffesaker. Det er heller ingen feil at lagmannsretten i skjerpende retning legger vekt på de mindre alvorlige seksuelle handlingene som retten har funnet bevist.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken fra tiltalte gjelder to forhold som han ble frifunnet for i tingretten, men domfelt for i lagmannsretten. For å nekte anken fremmet må utvalget da enstemmig finne det klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første og annet ledd. Beslutningen om ankenektelse må begrunnes, jf. § 323 annet ledd annet punktum. Lovanvendelsen
(12)Lagmannsrettens flertall har funnet det «bevist ut over rimelig tvil at tiltalte har utsatt fornærmede for seksuelle overgrep». Dette er uttrykk for et korrekt beviskrav. Det er ikke uttalelser i domspremissene som tyder på at lagmannsretten i realiteten har anvendt et lavere beviskrav.
(13)Flertallet har funnet den forklaringen fornærmede ga i det tilrettelagte avhøret troverdig og har lagt stor vekt på denne. Det er ikke anført at forklaringen ble tatt opp på uriktig måte. Tiltalte ble informert om avhøret og om at det kan tre i stedet for fornærmedes personlige forklaring under en hovedforhandling. Han ble også gjort kjent med sin adgang til å begjære supplerende avhør, jf. straffeprosessloven § 239 b fjerde ledd. Dagen etter at det tilrettelagte avhøret var gjennomført, mottok forsvareren sakens dokumenter, herunder opptaket fra avhøret. Det er ingen holdepunkter for at tiltaltes rett til kontradiksjon er blitt tilsidesatt. Fornærmedes forklaring er grundig vurdert og sammenholdt med andre bevis i saken. Tiltaltes forklaring er gjengitt og holdt opp mot fornærmedes forklaring.
(14)Etter ankeutvalgets oppfatning er det ingen feil ved lagmannsrettens lovanvendelse. Domsgrunnene
(15)Etter straffeprosessloven § 40 fjerde ledd skal domsgrunnene angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering. I HR-2018-2109-U avsnitt 12, er det forklart nærmere hva som ligger i dette: «Det som først og fremst kreves, er at det blir redegjort for de 'springende – dvs. sentrale – punkter ved bevisvurderingen, og kort angitt hva som har vært avgjørende', jf. også HR-2018-1601-U avsnitt 14. Ved frifinnelse i tingretten og domfellelse i lagmannsretten, må det gjøres nærmere rede for bevisvurderingen i tilknytning til de omstendighetene der lagmannsretten har konkludert annerledes enn tingretten, jf. Rt-2009-1439 avsnitt 32-34 og HR-2017-1246-A avsnitt 24.»
(16)Etter ankeutvalgets oppfatning er det ikke mangler ved lagmannsrettens dom. Det fremgår tydelig hva som var avgjørende for domfellelsen, og dermed hva som ledet flertallet til et annet resultat enn flertallet i tingretten. At ikke alle momenter tingrettens flertall la vekt på, er uttrykkelig kommentert, er ingen feil ved domsgrunnene. Straffutmålingen
(17)Tiltalens post I omfattet etter rettelse seksuell omgang «i tidsrommet fra 2016 til mai 2020». Lagmannsrettens flertall uttalte om dette: «Tiltaleperioden er fra 2016. Fornærmede fylte 9 år i januar 2016. Fornærmede har flere ganger sagt at overgrepene begynte da hun var sju eller åtte år, eller fra hun var fra seks til åtte år, men at hun ikke husker helt når det startet. Flertallet finner det ikke tvilsomt at hun har vært utsatt for seksuelle handlinger fra tiltaltes side ihvertfall fra 2016. Derimot finner flertallet det ikke sikkert at fornærmede ble utsatt for seksuell omgang i § 299’s forstand før hun fylte 10 år, idet det fremstår som noe tvilsomt om hun fra hun var 9 år bare ble utsatt for beføling på bryster/rumpe og ikke for kvalifisert seksuell omgang. Det innebærer at straffeloven § 301 første ledd jf. annet ledd bokstav c ikke kommer til anvendelse.»
(18)Lagmannsretten fant det altså ikke bevist at fornærmede ble utsatt for seksuell omgang før hun fylte ti år. Men retten fant det «ikke tvilsomt» at hun hadde vært utsatt for seksuelle handlinger «i hvert fall fra 2016». Retten fant det dermed bevist at overgrep ble begått innenfor den tidsrammen tiltalen gjelder, men at de for denne tidsperioden var mindre alvorlige enn det tiltalen gjaldt. Disse handlingene har retten tatt i betraktning under straffutmålingen, noe det klart er anledning til.
(19)Lagmannsretten har under straffutmålingen oppsummert de straffbare handlingene slik: «Det er tale om gjentatte overgrep mot stedatteren over en periode på fire år. De første seksuelle handlingene skjedde da barnet var under 10 år. Tiltalte har minst to ganger ført sin penis inn i fornærmedes munn, jf. § 300 annet ledd bokstav b. Det trekker i skjerpende retning at tiltalte var fornærmedes stefar. Også etter at han ble separert fra hennes mor fortsatte fornærmede å dra på samvær til ham og kalte ham pappa. Fornærmede er diagnostisert med PTSD og har psykiske problemer blant annet med tanker om at livet ikke er verdt å leve. Det foreligger ikke formildende omstendigheter.»
(20)Lagmannsretten fastsatte, etter å ha gjennomgått rettspraksis, straffen til fengsel i sju år. Etter ankeutvalgets syn er det ikke noe åpenbart misforhold mellom de straffbare handlingene og straffen, jf. straffeprosessloven § 344.
(21)Høyesteretts ankeutvalg finner det etter dette enstemmig klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Anken reiser ikke spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og det er heller ikke av andre grunner særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum. Anken tillates derfor ikke fremmet.
(22)Når anken over straffekravet nektes fremmet, skal det ikke tas stilling til begjæringen om ny behandling av sivile krav, jf. forutsetningsvis straffeprosessloven § 434 syvende ledd.
(23)Beslutningen er enstemmig.