(1)Saken gjelder særskilt anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse.
(2)Caera AS tok våren 2021 ut stevning mot A, B og MDE Personell AS. Søksmålet gjaldt krav om erstatning for brudd på blant annet arbeidsavtaler, lojalitetsplikten i arbeidsforhold og markedsføringsloven. Kravet var knyttet til at A og B i juli 2020 sa opp sine arbeidsforhold hos Caera og begynte å arbeide for MDE Personell.
(3)Sør-Rogaland tingrett avsa 14. desember 2021 dom med slik domsslutning: «1. A, B og MDE Personell AS dømmes, solidarisk ansvarlig, til å betale kroner 805 563 – åttehundreogfemtusenfemhundreogsekstitre – til Caera AS, innen 14 dager fra dommens forkynnelse. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
(4)A, B og MDE Personell AS anket dommen. Caera innga avledet anke.
(5)Gulating lagmannsrett avsa 20. juni 2023 dom med slik domsslutning: «1. A, B og MDE Personell AS dømmes i fellesskap til å betale erstatning til Caera AS med 1 364 139 – enmilliontrehundreogsekstifiretusenetthundreogtrettini – kroner, innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 2. A frifinnes for krav om erstatning for utgifter til juridisk bistand i forbindelse med begjæring om midlertidig forføyning. 3. MDE Personell AS, B og A dømmes i fellesskap til å betale 1 367 248 – enmilliontrehundreogsekstisyvtusentohundreogførtiåtte – kroner til Caera AS i sakskostnader for lagmannsretten innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 4. Det gjøres ingen endring i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.»
(6)A, B og MDE Personell AS har anket til Høyesterett.
(7)A og B har anket særskilt over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse, domsslutningen punkt 3. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisvurderingen. Det anføres blant annet at lovanvendelsen er uriktig ettersom lagmannsretten legger vekt på Caeras forlikstilbud i vurderingen av om selskapet fikk medhold fullt ut eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd. De har påstått at de skal fritas for ansvar for sakskostnader i lagmannsretten, subsidiært at sakskostnadsavgjørelsen oppheves.
(8)MDE Personell har anket både over hele lagmannsrettens dom og subsidiært særskilt over sakskostnadsavgjørelsen. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning i HR-2023-1970-U er anken over dommen ikke tillatt fremmet, jf. tvisteloven § 30-4. Den særskilte anken over sakskostnadsavgjørelsen gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. For lovanvendelsen anføres i hovedsak det samme som A og B, med samme påstand som dem.
(9)Caera AS har inngitt tilsvar og påstår at ankene bør nektes fremmet eller forkastes. Det anføres blant annet at spørsmålet om en part har fått medhold i det vesentlige etter tvisteloven § 20-2 andre ledd, beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Lagmannsretten kan som del av sin brede vurdering legge noe vekt på Caeras forlikstilbud.
(10)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at ankene gjelder lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse. Ankeutvalget kan bare prøve lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd andre punktum. Utvalget kan treffe ny realitetsavgjørelse om kostnadene når det er grunnlag for det, jf. § 20-9 tredje ledd tredje punktum.
(11)En part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. I § 20-2 andre ledd er det presisert at saken er vunnet blant annet dersom parten «har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige». Her må det tas utgangspunkt i de påstandene som er nedlagt og sammenligne det som er krevd med det som er oppnådd. Hvorvidt saken er vunnet fullt ut eller i det vesentlige, kan imidlertid ikke bare avgjøres ut fra hvor stor del av kravet parten har fått medhold i. Det må også tas hensyn til hvor tyngdepunktet i saken ligger, se blant annet Rt-2014-731 avsnitt 16.
(12)Lagmannsretten kom til at verken en sammenligning av Caeras påstand med det selskapet oppnådde eller sakens tyngdepunkt innebar at Caera hadde vunnet ankesaken i det vesentlige.
(13)Lagmannsretten vurderte deretter om et forlikstilbud fremsatt av Caera før ankeforhandlingen, innebar at selskapet likevel hadde vunnet i det vesentlige:
(14)«Lagmannsretten legger til grunn at det også i forhold til vurderingen av om en part har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd, må sees hen til betydningen av eventuelle forlikstilbud som har vært fremsatt. Det vises i den forbindelse til at Caera, før ankeforhandlingen, i prosesskrift av 27. mars 2023, fremsatte tilbud om å forlike saken i tråd med tingrettens dom, med tillegg av forsinkelsesrente frem til betaling skjer. Tilbudet ble avslått av de ankende parter i prosesskrifter av 31. mars 2023. Ved å akseptere forlikstilbudet, ville de ankende parter kommet vesentlig bedre ut enn det lagmannsretten har kommet til. Etter lagmannsrettens oppfatning må dette innebære at Caera må anses å ha vunnet saken i det vesentlige, og har da etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første, jf. andre ledd, krav på erstatning for sine fulle sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-5.»
(15)Etter ordlyden i §§ 20-2 og 20-3 er fremsatte forlikstilbud relevant i to sammenhenger: (i) ved vurderingen av om ansvaret for sakskostnadene skal bortfalle eller lempes etter § 20-2 tredje ledd, og (ii) ved vurderingen av om sakskostnader skal tilkjennes en part som har fått medhold av betydning uten å vinne, jf. § 20-3.
(16)Forlikstilbud er derimot ikke nevnt i ordlyden i § 20-2 andre ledd. Slike tilbud er heller ikke, verken i lovforarbeidene, avgjørende høyesterettspraksis eller juridisk litteratur, trukket frem som relevant moment i vurderingen av om saken i det vesentlige er vunnet.
(17)Både i tvisteloven § 20-2 tredje ledd og § 20-3 er avslåtte forlikstilbud nevnt som eksempler på «tungtveiende grunner», som i forhold til hovedregelen i § 20-2 andre ledd kan begrunne henholdsvis fritak for eller utvidelse av kostnadsansvaret. Dette er brede helhetsvurderinger. Utgangspunktet i differansevurderingen etter § 20-2 andre ledd er enklere og mindre sammensatt. Her skal det tas utgangspunkt i hvor stor del av kravet parten har fått medhold i og vurderes hvor tyngdepunktet i saken ellers ligger.
(18)Når lagmannsretten i den foreliggende saken har vektlagt forlikstilbudet i vurderingen av om Caera har vunnet saken i det vesentlige, jf. § 20-2 andre ledd, beror dette følgelig på feil generell lovforståelse.
(19)Dommen må derfor oppheves på dette punktet. Ankeutvalget har ikke grunnlag for å avgjøre sakskostnadsansvaret for lagmannsretten, blant annet fordi Caera har påberopt seg § 20-3, som lagmannsretten ikke har tatt stilling til.
(20)De ankende parter har vunnet saken, selv om opphevelsespåstanden er subsidiær, jf. HR- 2020-636-U avsnitt 14 følgende. De har da krav på å få dekket nødvendige sakskostnader for Høyesterett, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-5.
(21)A og B har krevet dekket sakskostnadene for Høyesterett med 16 timer á 4 800 kroner med tillegg av merverdiavgift, totalt 96 000 kroner. Ankemotparten har gjort gjeldende at kravet er for høyt.
(22)MDE Personell har krevet dekket sakskostnadene for Høyesterett med 6 timer á 4 900 kroner, totalt 29 400 kroner.
(23)Høyesteretts ankeutvalg mener at de fremsatte krav overstiger hva som er nødvendige kostnader som kan kreves av ankemotparten, og tilkjenner henholdsvis 50 000 kroner og 15 000 kroner. I tillegg kommer rettsgebyr med 7 458 kroner, jf. rettsgebyrloven § 8 syvende ledd, som fordeles likt mellom de ankende parter.
(24)Kjennelsen er enstemmig.