(1)Saken gjelder lagmannsrettens lovanvendelse, saksbehandling og straffutmåling i sak om bruk av mobiltelefon i bil under kjøring.
(2)A ble ved forelegg 22. mars 2021 utferdiget av Trøndelag politidistrikt ilagt bot på 5000 kroner, subsidiært fengsel i 12 dager. Bakgrunnen for forelegget er at A skal ha benyttet mobiltelefon under kjøring, i strid med vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 23 b, jf. forskrift om bruk av mobiltelefon i bil § 2.
(3)A vedtok ikke forelegget, og saken ble fremmet til pådømmelse for Trøndelag tingrett i medhold av straffeprosessloven § 268.
(4)Trøndelag tingrett avsa 23. juni 2021 dom med slik domsslutning: «A, født 00.00.1978, frifinnes.»
(5)Påtalemyndigheten anket dommen for så vidt gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
(6)Frostating lagmannsrett avsa 14. oktober 2021 dom med slik domsslutning: «A, født 00.00.1978, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 23 b, jf. forskrift om bruk av mobiltelefon under kjøring § 2 første ledd til en bot på 6000 – sekstusen – kroner, subsidiært fengsel i 12 – tolv – dager.»
(7)A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.
(8)Påtalemyndigheten har påstått anken nektet fremmet.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(10)A har ankerett til Høyesterett, siden han ble frifunnet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten. Anken kan dermed bare nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Nektelsesbeslutningen skal i så fall begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(11)Bakgrunnen for saken er en observasjon gjort av en politibetjent i forbindelse med en rutinemessig trafikkontroll. Betjenten har forklart at han så at A under kjøring tok opp en mobiltelefon et kort øyeblikk, åpnet dekselet og trykket på telefonen med tommelen. Bilen hadde installert mobiltelefonsystem med høyttaler. Da A ble stoppet, gjennomførte han en samtale over dette systemet, uten å holde i telefonen.
(12)Frifinnelsen i tingretten var bygd på at retten ikke kunne utelukke at politibetjenten hadde gjort en feilobservasjon. Lagmannsretten på sin side fant det bevist at A hadde opptrådt slik det ble observert av politibetjenten. At saken fikk et annet resultat i lagmannsretten enn i tingretten, skyldtes således at lagmannsretten vurderte bevisene annerledes. Høyesterett kan ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(13)Ankeutvalget ser det som klart at den handlingen som domfellelsen bygger på, rammes av forbudet mot å bruke mobiltelefon under kjøring, se forskrift 17. desember 1999 nr. 1309 § 2 første ledd, jf. § 1 bokstav b. Utvalget viser til HR-2021-303-U avsnitt 16 og til HR-2020-2020-A avsnitt 19. Det er dermed ingen feil ved lagmannsrettens lovanvendelse.
(14)Som saksbehandlingsfeil er det anført at begge de politibetjentene som gjennomførte trafikkontrollen, umulig kan ha sett nøyaktig det samme. Denne anførselen har ikke grunnlag i lagmannsrettens dom. Det fremgår tydelig at observasjonen som retten bygde på, var gjort av én av politibetjentene. Den andre hadde ikke innsyn i kupeen, men observerte etter sin forklaring at As bil på et tidspunkt beveget seg mot midtlinjen i veien, for deretter å gjøre en «brå» bevegelse den andre veien.
(15)Det er klart ingen saksbehandlingsfeil at retten ikke innhentet ytterligere bevis.
(16)Straffutmålingen er i samsvar med praksis.
(17)Høyesteretts ankeutvalg finner det etter dette enstemmig klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Anken reiser heller ikke spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og det er heller ikke av andre grunner særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum. Anken må derfor nektes fremmet.