(1)Saken gjelder lagmannsrettens beslutning om å nekte anke fremmet i en sak om erstatning for personskade, jf. tvisteloven § 29-13 andre ledd. Det sentrale spørsmålet er om lagmannsrettens beslutning er tilfredsstillende begrunnet.
(2)A ble født 30. mars 1980 i Hammerfest. Hennes mor, som er guyansk, var da 27 år gammel, og hadde kort tid i forveien flyttet til Norge. Saksdokumentene viser at det raskt oppsto bekymringer fra flere hold omkring mors livsførsel og omsorg for A og storesøsteren.
(3)Erstatningskravene i saken gjelder to barnevernssaker i årene 1981 og 1986–1987. I begge sakene vedtok departementet etter klage at moren ikke skulle fratas omsorgen for A.
(4)A er i dag varig ufør. Det er enighet mellom partene om at hun isolert sett er påført en skade som har medført et økonomisk tap.
(5)Ved stevning 26. juni 2020 anla A søksmål mot staten v/Barne- og familiedepartementet med krav om fastsettelsesdom for erstatningsplikt for påført og fremtidig inntektstap samt menerstatning. A anførte at det ble utvist erstatningsbetingende uaktsomhet i forbindelse med vedtakene fra 1981 og 1986–1987.
(6)Ved tilsvar 4. september 2021 påsto staten seg frifunnet, blant annet som følge av at kravet var foreldet.
(7)Oslo tingrett avsa 22. desember 2021 dom med slik domsslutning: «Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes.»
(8)Tingretten kom til at eventuelle krav fra 1981 var foreldet etter den absolutte fristen i foreldelsesloven § 9 nr. 2, og tok ikke stilling til vilkårene for erstatning. Videre kom retten til at vilkårene for erstatning var oppfylt for vedtakene i 1986/1987, men at kravene her var foreldet etter den relative fristen i foreldelsesloven § 9 nr. 1.
(9)A anket dommen til lagmannsretten. Anken gjaldt tingrettens saksbehandling, bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
(10)Lagmannsretten sendte varsel til partene om at den vurderte å nekte anken fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd. Partene innga prosesskriv der de ga uttrykk for sitt syn på spørsmålet om ankenektelse.
(11)Borgarting lagmannsrett avsa 4. juli 2022 beslutning med slik slutning: «Anken nektes fremmet.»
(12)A har anket beslutningen om ankenektelse til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, og det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens beslutning må oppheves.
(13)Det er anført at det ikke var forsvarlig å avgjøre saken etter en skriftlig og forenklet behandling. Bevisbildet i saken krever muntlig behandling, og det knytter seg stor usikkerhet til tolkningen av foreldelsesloven § 9 nr. 2. Lagmannsrettens beslutning er dessuten ikke begrunnet så langt som hensynet til forsvarlig saksbehandling krever.
(14)Staten v/Barne- og familiedepartementet har tatt til motmæle og anført at det ikke er feil ved lagmannsrettens vurdering om at anken klart ikke ville føre frem. Det var forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av skriftlig og forenklet behandling. Begrunnelsen er heller ikke mangelfull. Staten har lagt ned påstand om at anken forkastes.
(15)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd fjerde punktum. Dette omfatter blant annet om den begrunnelsen lagmannsretten har gitt, er tilstrekkelig til å vise at den har foretatt en reell overprøving, og om det ut fra retts- og bevisspørsmålene i saken var forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av skriftlig og forenklet behandling, jf. for eksempel HR-2022-634-U avsnitt 14 med videre henvisning til Rt-2009-1118 avsnitt 61. Utvalget kan også prøve om lagmannsretten har bygget på en for lav terskel for å nekte anken fremmet, jf. Rt-2011-1291 avsnitt 19.
(16)For at lagmannsrettens beslutning skal vise at det er foretatt en reell overprøving, må det blant annet fremgå av begrunnelsen at de feil som er påberopt i anken vedrørende tingrettens avgjørelse, er oppfattet, jf. HR-2022-634-U avsnitt 22.
(17)I anken til lagmannsretten ble det anført at tingretten hadde anvendt både den absolutte 20-årsfristen i foreldelsesloven § 9 nr. 2 og den relative treårsfristen i § 9 nr. 1 uriktig. Lagmannsretten behandlet begge bestemmelsene, men avgjorde saken på grunnlag av den relative fristen i § 9 nr. 1.
(18)Det er i anken til lagmannsretten blant annet gjort gjeldende at tingrettens dom bygger på en uriktig forståelse av kunnskapskravet i § 9 nr. 1. Det er anført at for personskader betyr kravet i praksis at en lege må ha konstatert skaden og varigheten av den, og at den ankende part først ble diagnostisert av fastlege i år 2019. Videre ble det anført at A først fikk nødvendig kjennskap til skadens varige karakter da vedtaket om uføretrygd ble innvilget i 2021. Det ble også blant annet pekt på at hun har et sammensatt sykdombilde der diagnosen diabetes i begynnelsen utgjorde en stor del av grunnen til at hun ikke fungerte i arbeidslivet. Sammenhengen mellom omsorgssvikten i barndommen og de psykiske og fysiske plagene ble først klarlagt ved den sakkyndiges erklæring datert 6. oktober 2021.
(19)Videre ble det anført at tingrettens vurdering av de subjektive unnskyldningsgrunnene er feil, idet A ikke hadde subjektive forutsetninger for å få klarlagt skadeomfanget eller gå til fristavbrytende skritt på et tidligere tidspunkt. Det vises til hvordan den tilsvarende problemstilling ble vurdert i LF-2017-44729, og til uttalelser i den sakkyndige erklæringen som underbygger dette.
(20)Ingen av disse anførslene er uttrykkelig omtalt av lagmannsretten, verken under gjengivelsen av partenes anførsler – som begrenser seg til anførslene som fremkom i etterfølgende prosesskriv som svar på lagmannsrettens varsel om at den vurderte å nekte anken fremmet – eller i lagmannsrettens drøftelse.
(21)Når dette ses i sammenheng med at problemstillingene knyttet til når A fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf. foreldelsesloven § 9 nr. 1, er både rettslig og faktisk kompliserte, innebærer dette at lagmannsrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig til å vise at det var forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av en skriftlig og forenklet behandling.
(22)Da lagmannsretten i motsetning til tingretten ikke avgjorde noen del av saken på grunnlag av foreldelsesloven § 9 nr. 2, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på den ankende parts anførsler knyttet til denne bestemmelsen. For det tilfellet at bestemmelsen skulle bli aktuell ved ny vurdering av lagmannsretten, bemerkes likevel at Høyesteretts ankeutvalg i HR-2022-1465-U opphevet en ankenektelse i en beslektet sak der lagmannsretten hadde tolket bestemmelsen slik lagmannsretten har gjort i saken her. Begrunnelsen for opphevelsen var at med den usikkerhet som knytter seg til bestemmelsen og sakens store velferdsmessig betydning for saksøkerne, var det ikke forsvarlig av lagmannsretten å nekte den anken fremmet.
(23)Lagmannsrettens beslutning blir etter dette å oppheve.
(24)A har krevd seg tilkjent 29 400 kroner i sakskostnader for Høyesterett og 76 200 kroner i sakskostnader for lagmannsretten, med tillegg av merverdiavgift for begge beløp. Etter tvisteloven § 20-8 tredje ledd må sakskostnadsavgjørelsen utsettes for så vidt gjelder kostnadene for lagmannsretten. Spørsmålet om sakskostnader for Høyesterett skal imidlertid avgjøres nå, jf. for eksempel Rt-2013-897 avsnitt 17. Ankeutvalget finner at kostnadene for Høyesterett passende kan settes til 20 000 kroner med tillegg av merverdiavgift, til sammen 25 000 kroner. I tillegg kommer ankegebyret for Høyesterett på 7 388 kroner.
(25)Kjennelsen er enstemmig.