(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til å fremme en anke etter straffeprosessloven § 321 første ledd.
(2)Sis- ja Nuorta-Finnmárkku diggegoddi – Indre og Østre Finnmark tingrett – avsa 11. mai 2022 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1964, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 21 annet ledd, jf. forskrift om kjøre- og hviletid i EØS § 1, jf. rådsforordning 561/2006 om harmonisering av visse bestemmelser på det sosiale området innen veitransport artikkel 8 nr. 2, til en bot på 9 600 – nitusensekshundre – kroner, subsidiært fengsel i 19 – nitten – dager. 2. A, født 00.00.1964, dømmes til å betale saksomkostninger med 2 000 – totusen – kroner.»
(3)A anket dommen. I anken fremkom bare at han anket, ikke hvilke ankegrunner som ville bli gjort gjeldende.
(4)Både A og hans daværende forsvarer ble tilskrevet 23. juni 2022, med frist for retting og støtteskriv. Det ble informert om at politiet ville foreslå anken avvist dersom en ikke mottok svar med ankegrunn. Fristen ble satt til 7. juli 2022. Anken ble ikke rettet og støtteskriv ble ikke inngitt innen den fastsatte fristen.
(5)Ved Hålogaland lagmannsretts beslutning 21. juli 2022 ble anken nektet fremmet etter straffeprosessloven § 321 første ledd.
(6)Rett i etterkant av beslutningen, 25. juli 2022, ble det inngitt støtteskriv fra ny forsvarer. Det viste seg at lagmannsrettens saksbehandlingsenhet, som forsvareren hadde vært i kontakt med, feilaktig hadde registrert at det ville komme støtteskriv 18. juli 2022, mens det korrekte var 25. juli 2022.
(7)A begjærte omgjøring, og anket samtidig lagmannsrettens beslutning til Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 321 tredje og femte ledd. Det ble anført at det forelå feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
(8)Ved Hålogaland lagmannsretts beslutning 9. september 2022 ble beslutningen om ankenektelse ikke omgjort. Saken ble deretter oversendt til Høyesterett.
(9)A anfører at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten avgjorde saken uten at støtteskriv var inngitt. Lagmannsretten hadde også en særlig grunn til å begrunne hvorfor anken ble nektet fremmet. Det pekes på at forholdet A er straffedømt for i tingretten, ikke lenger er straffbart.
(10)Påtalemyndigheten mener det ikke var feil å avgjøre saken uten forsvarers støtteskriv. Det anføres også at tingrettens rettsanvendelse er korrekt.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at ankeutvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 321 femte ledd.
(12)Da lagmannsretten 21. juli 2022 tok stilling til om det skulle gis samtykke til å fremme anken, var den ikke kjent med at siktedes nye forsvarer hadde fått frist til 25. juli 2022 med å inngi støtteskriv. Selv om feilen ikke kan bebreides retten, er det at det ble truffet en realitetsavgjørelse i en slik situasjon en saksbehandlingsfeil. Da støtteskrivet blant annet gjaldt spørsmål om lovanvendelsen som ikke var tema i tingretten, antas det at feilen kan ha virket inn på avgjørelsens innhold.
(13)Spørsmålet er så om feilen ble reparert ved at lagmannsretten vurderte omgjøring, jf. beslutningen 9. september 2022. Denne vurderingen ble foretatt i lys av den nye forsvarers anførsler, påtalemyndighetens merknader til disse samt ytterligere merknader fra forsvarer. Konklusjonen ble at beslutningen ikke ble omgjort, uten at retten gir noen nærmere begrunnelse.
(14)Feil som består i at lagmannsretten ikke var kjent med forsvarers støtteskriv, vil normalt anses reparert ved at lagmannsretten senere vurderer omgjøring av den første beslutningen. Etter utvalgets syn er dette imidlertid ikke tilfelle i saken her.
(15)Etter straffeprosessloven § 321 fjerde ledd annet punktum skal beslutning etter bestemmelsens første ledd være begrunnet når særlige grunner tilsier det.
(16)Forsvarer peker i støtteskrivet på at det forhold som A er ilagt bot for, ikke lenger er straffbart, jf. forskrift 26. mars 2021 nr. 963 om gebyr for visse overtredelser av vegtrafikklovgivningen § 13 bokstav a. Forskriften var i kraft på tidspunktet for forholdet omhandlet i tiltalebeslutningen, og en umiddelbar lesing av forskriften gir ikke grunnlag for å avvise det som fremholdes av forsvarer. Utvalget tar imidlertid ikke stilling til forsvarers anførsel. Det som er av betydning her, er at forskriften overhodet ikke er omtalt i tingrettsdommen. Dette reiser en slik tvil ved tingrettens avgjørelse at lagmannsretten burde ha gitt en begrunnelse for hvorfor det ikke ble gitt samtykke til å fremme anken. Vilkåret om særlige grunner er oppfylt.
(17)Feilen kan etter dette ikke anses reparert ved beslutningen 9. september 2022. Lagmannsrettens beslutning om å nekte samtykke til å fremme anken, blir å oppheve.
(18)Kjennelsen er enstemmig.