(1)Saken gjelder oppnevnelse av forsvarer etter straffeprosessloven § 100 andre ledd.
(2)Ved Borgarting lagmannsrettens dom 30. oktober 2017 ble A dømt til fengsel i ni år og seks måneder for blant annet befatning med en betydelig mengde narkotika som ledd i en organisert kriminell gruppe. Han soner nå straffen.
(3)I november 2021 fremmet A en begjæring om kjennelse om fradrag i straffen etter straffeprosessloven § 462, som kompensasjon for kroppsvisitasjoner utført under varetekt i strid med EMK artikkel 3 og faktisk isolasjon under varetekt. I den forbindelse begjærte han å få oppnevnt forsvarer, jf. straffeprosessloven § 100 andre ledd.
(4)I lagmannsrettens brev 14. januar 2022 ble partene varslet om at lagmannsretten vurderte å avvise begjæringen om fradrag i straff. I brevet står det om begjæringen om oppnevning av forsvarer: «Slik lagmannsretten ser det, kan det derfor ikke oppnevnes forsvarer med hjemmel i straffeprosessloven § 100 andre ledd nå.»
(5)Lagmannsretten satte en frist for merknader.
(6)I prosesskriv 28. januar 2022 fremkommer det at forsvarer forsto brevet slik at lagmannsretten «synes å vurdere å avslå søknaden om oppnevning», og hun argumenterte for at det er grunnlag for oppnevning.
(7)Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 8. mars 2022 ble begjæringen om fradrag i straff avvist. Lagmannsretten mente – under noe tvil – at straffeprosessloven § 462 ikke gir tilstrekkelig hjemmel for å gjøre materielle endringer i straffutmålingen i en rettskraftig dom.
(8)A anket kjennelsen til Høyesterett. I anken ble det bedt om at lagmannsretten skulle ta stilling til begjæringen om oppnevning av forsvarer fra og med hennes arbeid ble påbegynt 16. august 2021.
(9)I lagmannsrettens brev 23. mars 2022 til forsvarer heter det: «Av lagmannsrettens brev 14. januar 2022 (dok. 217 og 218) går det fram at lagmannsretten mener at den ikke har hjemmel for å foreta oppnevning fordi saken, etter lagmannsrettens vurdering, ikke omfatter det som kan behandles etter straffeprosessloven § 462. Avslaget er også begrunnet med at oppnevning ikke kan skje fra det tidspunktet begjæringen gjelder, ettersom det ikke hadde vært kontakt mellom A/As advokat og påtalemyndigheten i forkant for å avklare eventuell uenighet før saken ble brakt inn for domstolen. Nå som lagmannsrettens kjennelse er anket til Høyesterett og Riksadvokaten ønsker Høyesteretts avgjørelse i spørsmålet, ser lagmannsretten det som naturlig at også spørsmålet om oppnevning for det videre arbeidet avgjøres av Høyesterett.»
(10)Ved prosesskriv 24. mars 2022 anga forsvarer at i den utstrekning lagmannsrettens brev 23. mars «skal forstås som en beslutning om avslag, ankes også denne til Høyesterett».
(11)Ved oversendelsen av ankene til Høyesterett viste lagmannsretten til «beslutning inntatt i brev 14. januar 2022», og til at lagmannsretten i brev 23. mars 2022 har «sett det som naturlig at spørsmålet om oppnevning som forsvarer avgjøres samlet av Høyesterett, i lys av anken over kjennelsen 8. mars 2022».
(12)Ved Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 7. april 2022 (HR-2022-734-U) ble As anke over lagmannsrettens kjennelse 18. mars 2022 – der kravet om fradrag i straffen etter straffeprosessloven § 462 ble avvist – forkastet. Ankeutvalget behandlet ikke spørsmålet om forsvareroppnevning i denne kjennelsen.
(13)Forsvarer ga i prosesskriv 4. april 2022 presiserende merknader til anken over avslaget på forsvareroppnevning. I prosesskrivet er det i hovedsak anført:
(14)At lagmannsretten har vært i tvil når den har avvist As begjæring om fradrag i straff, underbygger hans behov for forsvarerbistand. Det vises til at han sitter fengslet, at påtalemyndigheten er enig i at han har vært utsatt for menneskerettsbrudd, at saksbehandlingstiden har vært lang og at A ikke har mulighet til å ivareta sine rettigheter uten forsvarerbistand. Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at forsvareroppnevning ikke kan gis fordi vilkårene etter straffeprosessloven § 462 ikke er oppfylt. Vilkåret i straffeprosessloven § 100 andre ledd er oppfylt, og i tillegg tilsier EMK artikkel 13 at A skal ha forsvarer. Det bes om at forsvarer oppnevnes fra og med oppdraget ble påbegynt den 16. august 2021.
(15)Høyesteretts ankeutvalg viser til at lagmannsretten har avsagt beslutningen om ikke å oppnevne forsvarer som første instans. De begrensningene i ankeutvalgets kompetanse som følger av straffeprosessloven § 388 får derfor ikke anvendelse, og ankeutvalget har full kompetanse.
(16)Ankeutvalget forstår det slik at lagmannsrettens endelige avslag av begjæringen om oppnevnelse av forsvarer etter straffeprosessloven § 100 andre ledd, skjedde ved brev 23. mars 2022, men at det for så vidt gjelder den nærmere begrunnelse vises til lagmannsrettens brev 14. januar 2022.
(17)Straffeprosessloven § 100 andre ledd første punktum lyder slik: «Utenfor de tilfeller som er omhandlet i §§ 96-99, kan retten også oppnevne offentlig forsvarer for siktede når særlige grunner taler for det, herunder at siktede har nedsatt funksjonsevne eller er i en annen fysisk eller psykisk tilstand som tilsier at det er et særskilt behov for forsvarer.»
(18)Også domfelte faller inn under uttrykket «siktede» i bestemmelsen, jf. Rt-2009-1167, særlig avsnitt 72.
(19)Lagmannsretten har i brev 14. januar 2022 uttalt følgende: «Når det gjelder begjæringen om oppnevning som forsvarer etter straffeprosessloven § 100 andre ledd, legger lagmannsretten til grunn at bestemmelsen kan anvendes hvis det foreligger særlige grunner til at domfelte trenger bistand til å fremme begjæring etter straffeprosessloven § 462. Det vises til Rt-2009-1858-U avsnitt 72. I denne saken ser det imidlertid ikke ut til å være avklart om det eksisterer en uenighet som kan danne grunnlag for en begjæring etter straffeprosessloven § 462. Slik lagmannsretten ser det, kan det derfor ikke oppnevnes forsvarer med hjemmel i straffeprosessloven § 100 andre ledd nå.»
(20)Etter utvalgets syn gir ikke dette uttrykk for en riktig lovanvendelse.
(21)Lagmannsretten skulle ha basert sin beslutning på en bredere vurdering av om vilkåret om «særlige grunner» var oppfylt, ikke på en forhåndsvurdering av om de prosessuelle vilkårene for å kunne fremme en begjæring etter straffeprosessloven § 462 var til stede. Sannsynligheten for at en slik begjæring vil bli avvist, vil være et moment i vurderingen av om særlige grunner tilsier oppnevning, men kan ikke i seg selv begrunne at § 100 andre ledd ikke kommer til anvendelse, slik lagmannsretten har gjort.
(22)Ankeutvalget kan treffe ny avgjørelse dersom utvalget «har grunnlag for det», jf. straffeprosessloven § 385 andre ledd, jf. Rt-2009-1167 avsnitt 80. Slik utvalget ser det, foreligger det «særlige grunner» for å oppnevne forsvarer for lagmannsretten. Det er enighet om at A har blitt utsatt for ulovlige visitasjoner, som han kunne ha fått kompensasjon for i form av lavere straff dersom dette hadde vært fremme under straffesaken, jf. blant annet HR-2020-2136-A. I HR-2022-734-U fikk som nevnt A ikke medhold i at straffeprosessloven § 462 kunne anvendes til å gjøre fradrag i straffen som følge av ulovlige visitasjoner. Det fremgår imidlertid av lagmannsrettens og ankeutvalgets avgjørelser at spørsmålet ikke var opplagt. På denne bakgrunn forelå det etter utvalgets syn «særlige grunner» til å få spørsmålet prøvd med hjelp av en forsvarer.
(23)Etter dette oppnevnes advokat Kristina Davidsen som offentlig forsvarer for lagmannsretten. Oppnevningen omfatter også anken til Høyesterett.
(24)Kjennelsen er enstemmig.