(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens ankenektelse etter tvisteloven § 29-13 andre ledd. Spørsmålet er om lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet er tilstrekkelig begrunnet.
(2)Den underliggende tvisten gjelder spørsmål om Corum AS har et vederlagskrav eller eventuelt et erstatningskrav mot Utmost PanEurope DAC, heretter UPE. Corum AS har gått til sak mot UPE med krav om betaling av kroner 6 075 000, med tillegg av forsinkelsesrenter.
(3)Oslo tingrett avsa 28. januar 2021 dom med slik domsslutning: «1. Utmost PanEurope DAC frifinnes. 2. Corum AS dømmes til å betale 1 108 932 – enmillionetthundreogåttetusennihundreogtrettito – kroner i sakskostnader til Utmost PanEurope DAC innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.»
(4)Corum AS anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ved brev av 6. april 2021 sendte lagmannsretten varsel om at den vurderte å nekte anken fremmet. Brevet ble kommentert av partene.
(5)Borgarting lagmannsrett traff 30. juni 2021 beslutning med slik slutning: «Anken nektes fremmet.»
(6)Corum AS har anket lagmannsrettens beslutning. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Det er i korthet anført at beslutningen lider av saksbehandlingsfeil ved at den er mangelfullt begrunnet, at terskelen for å nekte en sak fremmet er lagt vesentlig for lavt og at det er uforsvarlig å nekte en såpass omfattende bevissak fremmet på bakgrunn av skriftlig og forenklet behandling. Det vises blant annet til at det er fremlagt nye dokumentbevis som det er uklart om lagmannsretten har vurdert. Corum AS har nedlagt slik påstand: «1. Borgarting lagmannsretts beslutning av 30. juni 2021 oppheves. 2. Corum AS tilkjennes sakens omkostninger med denne anke til Høyesterett.»
(7)Utmost PanEurope DAC har i tilsvar bestridt at det er noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Det vises til at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig, og at det fremgår av lagmannsrettens beslutning at den er kjent med de nye bevisene for lagmannsretten. UPE har nedlagt slik påstand: «1. Anken forkastes. 2. Utmost PanEurope DAC tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med anken til Høyesterett.»
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at ankeutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd fjerde punktum. Etter etablert praksis omfatter dette blant annet om den begrunnelsen som lagmannsretten har gitt for nektelsesbeslutningen, er tilstrekkelig til å vise at lagmannsretten har foretatt en reell overprøving, og om det ut fra retts- og bevisspørsmålene i saken var forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av skriftlig og forenklet behandling.
(9)Vilkåret for at lagmannsretten kan nekte en anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd, er at retten finner det klart at anken ikke vil føre frem.
(10)Tingretten kom til at et eventuelt vederlagskrav er foreldet. Retten viste til at det følger av foreldelsesloven § 3 nr. 1 at foreldelsesfristen på tre år begynner å løpe «den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve oppfyllelse». Videre ble det fremhevet at det avgjørende ikke er når påkrav ble fremsatt, men når fordringshaveren kunne fremsatt påkrav jf. blant annet Rt-1996-994. Om omstendighetene i denne saken uttalte tingretten: «Kravet knytter seg til arbeid som ble utført i perioden mai 2015 til april 2016. Corums spesifikasjon over arbeidene ble oversendt UPE den 13. april 2016 på e-post. På dette tidspunktet var arbeidet Corum krevde betaling for blitt uført, og Corum kunne krevet oppfyllelse. Retten mener derfor at foreldelsesfristen senest begynte å løpe den 13. april 2016.»
(11)Partene er enig om at foreldelsesfristen ble avbrutt 5. september 2019. Det avgjørende er dermed om fristen begynte å løpe før eller etter 5. september 2016.
(12)Corum AS har krevd betaling for arbeid som besto i bistand ved forberedelser til lansering av forsikringsprodukter fra UPE på det norske markedet. Corum AS hevder imidlertid at betaling først skulle skje gjennom provisjon fra UPE etter at salget var kommet i gang. I anken til lagmannsretten heter det om dette: «Det klare utgangspunktet mellom partene i lys av de diskusjoner som pågikk, var at det ikke skulle betales et særskilt konsulenthonorar for etablerings- og utviklingsarbeid, men at Corums agentprovisjon skulle fastsettes på bakgrunn av hvilke kostnader som ble tatt av Corum i prosjektets utviklings- og etableringsfase, og senere i forbindelse med distribusjon av forsikringsproduktene.»
(13)Corum AS gjør gjeldende at partenes felles prosjekt ikke var avsluttet 13. april 2016, men at det pågikk i alle fall gjennom hele 2016. I anketilsvaret anken* fremla Corum AS til sammen ni dokumentbevis som det ble angitt skulle dokumentere innholdet i samarbeidet mellom partene og hvor lenge dette pågikk. Selskapet hevder at så lenge samarbeidet varte, hadde selskapet ikke rettslig adgang til å fremsette noe betalingskrav mot UPE. Det hevdes at et betalingskrav tidligst kunne fremsettes etter at det var klart at det ikke ble noe videre samarbeid, og at dette var etter utløpet av 2016.
(14)Lagmannsretten uttaler i sin beslutning: «Lagmannsretten kan ikke se at det er sannsynliggjort at det er inngått avtale mellom partene om at Corum skulle ha betalt for utført arbeid uavhengig av om samarbeidet mellom partene ble noe av, eller avtale som på annen måte fraviker fra den obligasjonsrettslige hovedregelen om at det er adgang til å kreve oppfyllelse så snart arbeidet er utført, jf. tingrettens merknader om dette som lagmannsretten slutter seg til.»
(15)Lagmannsretten kommenterer i denne sammenheng ikke at det i anketilsvaret anken* ble tilbudt nye bevis som dokumentasjon for at det gjennom 2016 fortsatt pågikk et løpende samarbeid.
(16)Etter ankeutvalgets syn er innholdet i avtaleforholdet mellom partene avgjørende for når Corum AS tidligst kunne kreve oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3 nr. 1. De nye bevisene som ble tilbudt i anken til lagmannsretten, står sentralt i partens argumentasjon. Når disse bevisene ikke er kommentert av lagmannsretten, har retten ikke gitt noen begrunnelse som viser hvorfor disse er uten betydning. Begrunnelsen er da ikke tilstrekkelig til å vise at lagmannsretten har foretatt en reell overprøving på dette punktet.
(17)Etter dette må lagmannsrettens beslutning oppheves.
(18)Corum AS har krevd sakskostnader for Høyesterett med 35 000 kroner med tillegg av merverdiavgift og rettsgebyr. Rettsgebyret er 7 194 kroner. Kravet tas til følge.
(19)Kjennelsen er enstemmig.